Etter ei lang arbeidsuke var det igjen tid for en utflukt, og denne gangen skulle jeg verken sørover eller ut av landet, men nordover til Raufoss. Etter en liten omvei til Hunndalen for å for siste gang i år få sitte bak rattet og spise middag utenfor en fotballbane parkerte jeg bak tribunen på et snødekt stadion. Her skulle det heldigvis ikke være kamp, men etter å ha spist opp inntok jeg i stedet «Raufoss industripark arena», eller Raufoss storhall som den kalles i dagligtale, hvor FK Toten og Lillehammer FK hadde avtalt å møtes til treningskamp.
Begge lagene hadde endt sin 2022-sesong med nedrykk fra tredjedivisjon, og det er nok ventet at begge blir å gå hardt ut for å komme seg tilbake på nivå fire i 2023. Om dette var grunnen til at så mange som førti tilskuere hadde tatt turen til den iskalde hallen vet jeg ikke, men alltid hyggelig med litt publikum, og blant de fremmøtte var også den lokale banehopperen Vegard.
Da kampen skulle starte var lagene klare, men dommerne lot vente på seg, og da de endelig dukket opp ble oppstilling og myntkast og denslags noe skuffende utført med ryggen mot publikum. Kampen kom så i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgressmatta i hallen som jeg egentlig har besøkt tidligere, men siden den gang er den gamle «bobla» blitt borte, og man har i stedet bygd en permanent konstruksjon. Dagens utflukt var altså en slags groundhopping, selv om jeg ikke fikk nytt stadion i Futbology-appen.
Jeg så tidlig at Lillehammers reservekeeper begynte å varme opp, og fikk da jeg spurte om det var et tidlig bytte på gang høre at de var tre målvakter på tur i dag som skulle fordele spilletida, så det kom nok etterhvert. Etter vel tjue minutter holdt det dog på å skje tidligere enn planlagt da han som sto i mål for de hvitkledde klarte å pådra seg tidenes keeperhands drøyt fem meter utenfor sekstenmeteren. Totningene var dog ikke interesserte i å bruke 70 minutter på å trene på overtallsspill, så han fikk spille videre.
Typisk nok tok det etter dette bare et par minutter før ballen lå i mål. Motsatt mål. 0-1 til laget som under normale forhold ville vært redusert til ti mann like før, og nettopp denne målmannens lange utspark var en stadig kilde til uro i Toten-forsvaret.
Rødtrøyene ga ikke opp selv om de hadde havnet under, og noen minutter senere var det rent utrolig at ikke dagens vertskap i hallen klarte å utligne. Noe sa meg at denne kampen neppe var ferdigscoret, men de neste scoringene lot lenge vente på seg. Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, men jeg forventet at mye kunne endre seg etter hvilen da jeg så at begge lag gjorde klar for en rekke bytter.
Før andre omgang ble matchballen byttet ut etter at dommeren oppdaget en stor flik av læret som hang og slang på utsida, og så var det klart for mer fotball. Jeg sto og pratet om groundhopping med en fyr fra Maren Lundbys hjembygd Bøverbru da en av lillehamringene foretok seg noe ureglementert foran eget mål. Straffespark, og jeg måtte avbryte samtalen for å få filmet dette fra en litt bedre posisjon. Knapt 50 minutter spilt, og 1-1.
Lillehammer kjempet seg tilbake i kampen, og i det 56. minutt kom 1-2, men etter dette handlet det meste om FK Toten. Like før timen var spilt kom 2-2, vel ti minutter senere 3-2, og i det 74. minutt også 4-2.
Når man så den intensiteten Lillehammer skrudde opp mot slutten av kampen i et forsøk på å redusere skulle man ikke tro dette var en treningskamp mange måneder før sesongstart, men likevel ble det ikke flere mål. Toten fikk riktignok helt på tampen ballen i nettet en siste gang, men dette ble avvinket for offside så da dommeren blåste av fotballåret 2022 sto det fortsatt 4-2 til de røde.
Jeg forlot hallen, fant bilen, fyrte varmeanlegget på fullt og satte kursen tilbake mot hovedstaden gjennom et vinterlig Toten. 172 kamper i perioden 22.1. til 17.12. går det vel ikke an å være misfornøyd med?
Etter et par dagers fotballfri sto jeg 1. påskedag opp grytidlig og satte kursen nordover fra hovedstaden. Etter knappe sju timers kjøring ankom jeg Ulsteinvik, hvor jeg planla å ta en liten lur i bilen mens jeg ventet på avspark, men jeg kjente snart at kroppen min hadde andre behov, så jeg fant noen å spørre pent om jeg kunne få låne et do, og jeg ble vist hvor jeg skulle gå. La meg derfor si det viktigste først: Jeg kårer herved Høddvoll til vinnere av den lite kjente men svært prestisjefulle prisen «Fotball-Norges fineste tribune-toaletter»! Etter å ha blitt et nytt og bedre menneske gikk jeg tilbake mot bilen og slappet litt av til Arthur kom og ga meg en guidet rundtur på stadionområdet, før det endelig nærmet seg kampstart i tredjedivisjonsoppgjøret mellom Hødds andrelag og Lillehammer.
Da kampen var satt i gang kunne det se ut som om gjestene fra andre siden av fjellene var i ferd med å feste et lite grep om det som skjedde ute på kunstgresset, men så viste det seg at all snøen på fjellet hadde gjort det vanskelig for Lillehammers keeper å få plukket bær på vei nordvestover. Han valgte derfor å dra på en liten bærtur nå i stedet, og med 4:45 på min klokke markerte dommeren for scoring og 1-0.
Spillet jevnet seg nå noe ut, men like før det var spilt 18 minutter kom en av lillehamringene seg gjennom Hødd-rekruttenes forsvar, og hamret inn 1-1 forbi fingertuppene til hjemmelagets keeper. Vi var like langt igjen.
Resten av omgangen skjedde det ikke veldig mye spennende. Høydepunktet var utenom en situasjon der det ble litt knuffing kanskje da en av blåtrøyene fikk et skrubbsår på kneet og prøvde å ta snarveien tvers over banen for å bli plastret etter først å ha gått ut motsatt fra trenerbenken. Dommeren ga klar beskjed om at han måtte gå rundt, noe den blødende var lite fornøyd med. Mål kom det uansett ikke flere av før hvilen, og lagene tok pause med 1-1 på storskjermen.
Jeg valgte å besøke kiosken, hvor jeg kjøpte en «Mør» i brød, noe som viste seg å være en grov kjøttpølse fra lokal produsent. Veldig veldig god, og absolutt noe å prøve om du befinner deg på disse kanter.
Andre omgang kom i gang, og etter drøyt ti minutter twitret jeg at det var vanskelig å utpeke noe lag som førende så langt. Dette må noen ha fanget opp, for etter dette overtok de unge sunnmøringene mer eller mindre helt ute på banen. Hødd-spillerne satte Lillehammers forsvar og keeper på prøve etter prøve, og når forsvaret klarte å lure gudbrandsdølene offside ble det feiret nesten på linje med scoringer. Fotballkamper vinnes dog ikke på dominans, og i en kamp mellom to nyopprykkede lag vil det alltid være sånn at noe annet enn seier ses som et lite nederlag. Det begynte nok derfor å bre seg noe frustrasjon, og det hele toppet seg da en ball som så ut til å gå i mål i stedet traff stolpen og så ble klarert.
Lillehammer klarte på sin side å ikke få panikk, men holde hodene kalde, og dette skulle med seks minutter igjen av ordinær tid vise seg å gi uttelling. Et Lillehammer-angrep endte med at en spiller fikk stå upresset på ca 20 meter og skyte, og der Hødds beste forsøk i omgangen hadde endt stolpe ut smøg denne ballen seg på innsida av stolpen til 1-2.
Lillehammers spillere var naturlig nok svært fornøyde nå, og gjorde resten av kampen alt i deres makt for å holde på ledelsen. Det lyktes de med, og da dagens gode dommer etter noen minutters overtid blåste for siste gang var det klart at tre poeng ville bli med i bussen sørøstover igjen. Dette kunne nok betegnes som et lite ran, men samtidig var det kanskje også det faktum at LFK hadde noe mer rutine på banen som spilte inn.
Mens hjemmelagets spillere og over hundre publikummere satte kursen hjem til søndagsmiddagen og bortelaget gjorde seg klare for den lange bussturen hjem fikk jeg en liten omvisning inne på Hødds klubbhus hvor jeg også fikk overrakt et skjerf fra NRK-veteran, Leeds-supporter og Hødd-patriot Arne Flatin, før jeg satte kursen mot Ålesund for overnatting og to nye kamper neste dag.
Hadde for denne lørdagen sett meg ut en liten meny kamper, og da helga nærmet seg var det liten tvil om hvilken jeg skulle velge. I oppgjøret mellom Valdres FK og Lillehammer FK var det veldig mye på spill både i topp og bunn av tabellen. Jeg satte derfor kursen nordover langs Randsfjorden, og suste forbi Etnedal til jeg kom til Valdres. Her ble en bedre butikkvarmedisklunsj fortært fra dashbordet før jeg tuslet opp bakken og kom til Blåbærmyra, eller Fagernes idrettspark som vel er det offisielle navnet.
Her ble jeg umiddelbart gjenkjent av urovekkende mange folk, både fra bortelagets leir og av de lokale. Ble derfor en god del banehoppingsprat inn mot kampstart. Som sagt var det mye på spill i Valdres i dag, for gjestene var det hele enklest: Dersom de vant med fire mål eller mer ble det kvalikspill mot Engerdal eller Ottestad. For hjemmelaget var det litt mer komplisert, de måtte selv gjøre jobben med å vinne, men var i tillegg avhengige av at Faaberg som i utgangspunktet ikke hadde noe å spille for slo Reinsvoll som de siste kampene hadde vist svært god form.
I de snødekte omgivelsene var det i starten av kampen ikke veldig tydelig at vi hadde med en kamp mellom topp og bunn i avdelinga å gjøre. Sammen med 50-60 andre fikk jeg se begge lag ha ballen en hel del, og da man hadde fått liv i stadionuret og det gikk mot tjue spilte minutter uten scoringer begynte det nok å dukke opp litt nerver hos begge lag. Valdres' loddselger prøvde å roe ned egen trener ved å tilby ham å kjøpe noen lodd, uten hell, og med halvspilt omgang kom så scoringen. Til Lillehammer.
For hjemmelaget som bare trengte en enkel seier for å ha gjort sin del av jobben så nå alt veldig mørkt ut, mens for gjestene var det bare å male på. En av de tilreisende spillerne løp derfor inn i målet for å hente ballen og få satt spillet raskt i gang igjen, noe hjemmelagets keeper ikke var like interessert i. Temperaturen ble heller ikke noe lavere av at valdrisene mente angrepet som endte med mål skulle vært avvinket for offside, og det ble derfor litt knuffing, og dommeren måtte ile til for å stramme opp de involverte.
Da 0-2 kom 8 minutter senere kom det ingen beskyldninger om offside, men igjen prøvde et par av hjemmelagets spillere å forhindre at ballen ble hentet raskt. Denne gangen fikk ikke dommeren det med seg, da han sto og noterte scoringen i boka si. Hadde han sett hendelsen mistenker jeg at det kunne vanket et gult kort.
Med vel fem minutter til pause kom så omgangens fineste angrep, og igjen kunne de hvitkledde juble. Med 0-3 var man bare ett fattig mål unna den tiltrengte målforskjellen for å passere Ham-Kam 2, og nå kjente nok lillehamringene lukta av opprykkskvalik trenge inn i neseborene.
0-3 hadde nok vært en grei stilling å ha med seg inn til pause, men som sagt var det forjettede land nå innen rekkevidde for laget fra byen som jevnlig nevnes som en av landets mest underpresterende fotballbyer. De fyrte derfor av skudd både fra nært og fjernt, og i det min klokke viste 42:35 smalt det først i stolpemetallet før det raslet i målnettet. Det sto 0-4, og på livetabellen da lagene gikk til pause hadde Lillehammer kvalikplassen i lomma.
Mens lagene gikk i garderoben kjente jeg en utrolig forlokkende duft fra kioskbua, så jeg sikret meg en svært god, og ikke minst nystekt vaffel med jordbærsyltetøy på. Omtrent det eneste som kunne toppet dette var om de hadde hatt rakfisk til salgs i kiosken!
Da andre omgang kom i gang forelå det rapporter fra Trysil om at Engerdal ledet sin kamp der, så dersom Lillehammers ledelse holdt, så var det dem hvittrøyene skulle møte i kvaliken. Hjemmelaget fikk en kort god periode etter hvilen, men LFK tok snart igjen over initiativet, og etter 6-7 minutters spill blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Det var litt misnøye ute på banen med dette, men ikke overraskende støttet bortefansen dommerens avgjørelse 110%. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og sør-gudbrandsdølene ledet 0-5.
Med bare et par minutter igjen av ordinær tid gjorde jeg den klassiske tabben å kommentere kamputviklingen. I en tweet skrev jeg at Lillehammer lot til å ha full kontroll, selv om de nok gjerne skulle hatt et mål eller to til å gå på. Jeg hadde knapt trykket på «send», så ble en av Valdres' spillere felt på kanten av sekstenmeteren, og dommeren pekte igjen på straffemerket, denne gang i motsatt ende av banen. Heller ikke denne eksekutøren gjorde noen feil, og med 1-5 på scoringstavla med noen minutters overtid igjen var det duket for en svært nervepirrende avslutning på kampen for bortelagets spillere, støtteapparat og tilskuere.
Hjemmelaget hadde fått hjelpen de trengte fra Faaberg, men til liten nytte. Med under to minutter igjen og fem mål som måtte scores var det eneste de kunne oppnå å ødelegge drømmen for karene fra olympiabyen. All ære til Valdres for at de gjorde sitt beste, men da dommeren tre-fire minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-5, og Lillehammer kunne juble for å ha vunnet avdelinga på målforskjell. Jeg ante dog at man holdt litt igjen på jubelen. Her skulle det ikke virkelig jubles før etter man eventuelt hadde vunnet kvaliken!
Jeg tok en kjapp prat med GDs utskremte medarbeidere før jeg igjen satte kursen mot hovedstaden, denne gang via en gårdsbutikk som skaffet meg litt utsøkt kveldsmat.
Lørdagens innendørskamp ga mersmak, så grytidlig søndag morgen dukket Øyvåg opp i innkjørsla utafor blokka mi, og sammen satte vi kursen opp Nittedal, over Hadeland, via Toten (fordi Noen™ ikke fikk med seg avkjørsla til Brandbu), gjennom Land, forbi Etnedal og til Valdres. Da vi kom til Leira svingte vi av, og ankom den flotte Valdres Storhall, hvor Årdal og Lillehammer skulle møtes i den såkalte vinterserien.
Etter å ha fått strakt på beina for første gang siden vi forlot hovedstaden entret vi hallen hvor vi fant noen usedvanlig merkelige tribuner, samt verdens største scoringstavle/stadionur. Det var fortsatt noen minutter til avspark, men vi fant likevel ut at det var like greit å vente med å teste kiosken til det ble pause. Vi slo oss derfor ned på tribuna, og fortsatte å la oss fasinere av den enorme skjermen som viste stillinga.
Etter innmarsj med CL-hymnen på anlegget kom kampen i gang, og etter at det hadde bølget litt fram og tilbake i starten scoret Lillehammer etter bare drøyt 7 minutter. Etter scoringen tok det omlag like lang tid for sogningene å utligne, så da klokka viste 15 spilte minutter var vi like langt, med 1-1.
I det 25. minutt fikk så Årdal frispark ute på kanten, og dette ble smart spilt ut til en som sto litt ute i feltet og plasserte ballen i mål. 2-1.
Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.
Årdal hadde med seg svært få innbyttere, så da keeperen deres fikk seg en smell like før pause var jeg litt bekymret, men han klarte å fullføre omgangen, så da håpet jeg han skulle komme seg med et kvarters hvile.
Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.
Tilbake i hallen gikk det under tre minutter før Lillehammer kom opp med en kjempescoring, som ga balanse i regnskapet. Det ble ellers snart tydelig at Årdal-keeperen hadde store vansker etter smellen han fikk før pause, og for alle utspark kom det flere stygge grimaser, og litt hinking på den andre foten. At ikke noen av midtstopperne deres kunne overtatt oppgaven med utspark forstår jeg ikke.
Resten av omgangen handlet det meste om de hvitkledde fra Mjøsas nordende. Årdal hadde kanskje to-tre kontringsforsøk, men ellers foregikk det meste foran deres mål, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte dermed 2-2, og vi kunne sette kursen sørover igjen, med stadige blikk på Google Maps for å avgjøre hvilken kjørerute som var mest effektiv i vinterferiereturtrafikken.
I kveld var det riksvei 4 som skulle forseres, og målet var på Gaupen rett sør for Mjøsbrua. Her i bygda mest kjent for tilhengere skulle Ringsaker IF ta imot Lillehammer FK til fjerdedivisjonsoppgjør på «Gaupen Bernabeu».
Ankom stadion i god, tid, og mens jeg satt og ventet kom plutselig hjemmelagets trener bort og hilste på meg. Han kunne fortelle at de hadde fanget opp at naboene fra Moelven hadde gitt meg et klubbskjerf da jeg var der, og da kunne jo ikke de være noe dårligere. Tusen takk for et fint gulblått skjerf!
Da kampstart nærmet seg strømmet det på med tilskuere, og da vi kom i gang kan det ikke ha vært langt unna hundre mennesker tilstede rundt banen. Blant disse var en entusiastisk gjeng hjemmesupportere som ikke bare hadde et flagg hengt opp på gjerdet bak der de satt, de hadde også med knipper med sauebjeller og en megafon!
Ute på banen var det gjestene som kom til flest og størst sjanser, og det var alt annet enn ufortjent da de tok ledelsen 0-1 etter 26 minutter. Selv om ikke ledelsen var ufortjent, så var det noen gram flaks involvert i selve scoringen, da et skudd skiftet retning på vei mot mål. Men mål er mål.
0-1 sto seg til pause, da jeg testet de lokale vaflene. Helt greit.
Andre omgang startet som noe av et gjesp, og enda verre ble det da hjemmelaget etter 65 spilte minutter slapp til en kontring, og det sto 0-2.
Kom heldigvis i prat med to andre groundhoppere (som også skal på Football in Heaven til høsten), og treneren til naboklubben Nes, så selv om det som skjedde på banen var kjedelig, kjedet ikke vi oss. Hjemmelaget beskrev på facebook etter kampen det som hadde skjedd som ei god treningsøkt med ball for gjestene, og ei god treningsøkt uten ball for dem selv, og det var kanskje ikke så langt unna sannheten.
Da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-2, og jeg kunne sette kursen sørover igjen samme vei som jeg kom.
Pinse, langhelg, og mulighet for en liten banehoppingsturné. Startet med å ta litt tidlig helg fredag, og sette kursen nordover Rv4. Etter en liten pitstop for å teste pizzabollene i Hunndalen som jeg fikk mye pes for å ha skippa sist jeg var på Gjøvik fortsatte jeg nordover, og ankom etterhvert Lillehammer, hvor det var duket for derby mellom Lillehammer FK og Faaberg Fotball.
Etter en liten prat med assistentdommeren, som opprinnelig var fra Skiptvet (og ikke veldig imponert over hjemstedets fotballag) tok jeg plass på tribuna, hvor det etter hvert ble ganske fullt. Totalt må det ha vært oppi
mot 300 tilstede på kampen, og etter en jevn start var det hjemmepublikummet som etter hvert kunne nyte at deres menn i større og større grad overtok ute på banen under OL-hoppbakkene fra 1994. Begge lag hadde noen sjanser, men det var de hvitkledde LFK-erne som hadde de største. I tillegg så jeg til min store glede at vi fikk noen derby-taklinger innimellom, det var tydelig at det å kunne skryte av å være «best i by'n» var en ekstra motivasjon for begge lags spillere.
Like etter halvspilt første omgang kom så kampens første scoring, og fortjent nok var det Lillehammer som sto for den. 1-0, og stor jubel, samt at byens mest engasjerte mann kom med noen svært høylytte formaninger om faren med manglende konsentrasjon etter en scoring. Samme mann lot til stadighet både egne og motstanders spillere høre sin mening, og dommertrioen fikk også sin dose. Nydelig innsats fra tribuna!
Like nydelig innsats var det ikke i Lillehammer-forsvaret 7-8 minutter før pause, da et innlegg som nok burde latt seg klarere likevel traff mottakeren, og han som avsluttet ikke gjorde noen feil. 1-1, og dette sto seg til pause.
I pausen var både jeg og dommertrioen borte i kiosken og testet vaflene, og jeg må si jeg kan ikke huske sist jeg spiste vafler som smakte så usunt som disse! Meget bra!
Da andre omgang startet startet ikke matchuret, men etter litt triksing og fiksing klarte de ansvarlige å bare være omlag ti sekunder feil da Faaberg fikk straffe etter knapt ti minutter av omgangen. Eksekutøren gjorde ingen feil, og selv om keeper var på ballen ble den hamret inn. 1-2, og mye frustrasjon fra tribuna, mens bortesupporterne som hadde plassert seg selv i gressbaakken på motsatt side kunne slippe jubelen løs.
Noen minutter senere fikk en Faaberg-spiller en smell der det gjør mest vondt og ble liggende og vri seg i eget felt mens ballen ble klarert. Keeperen hans ropte som en gal på dommer, men dommer gjorde nok rett i å ikke stoppe spillet. Regelen om stopp i spillet ved hodeskade gjelder nok ikke det hodet.
Før tjue minutter var gått av omgangen fikk vi nok et straffespark, og denne gangen var det vertskapet som skulle få prøve seg fra ellevemetersmerket. Straffen ble reddet, og veien til poeng virket plutselig veldig lang for de hvite.
Resten av omgangen skjedde det egentlig lite å skrive hjem om. De blågule fra utkanten av byen hadde mer eller mindre kontroll, brukte veldig lang tid på alt de foretok seg, og til slutt ble kampen blåst av med 1-2 på scoringstavla.
