Veum - Råde 3 (0-1)

Etter å ha tatt en rolig tirsdagskveld så jeg tirsdag fram til en relativt kortreist fotballtur. Etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen sørover, og en drøy time etter avgang kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Veum og Råde 3.

Merkurbanen er et anlegg jeg hadde besøkt alt i 2017, men da var det kamp på den andre banen her, og ettersom banene nå var blitt splittet i Futbology-appen var tiden inne for et nytt besøk. Mens dagslyset raskt minket inn mot avspark (Det var solformørkelse denne kvelden) var vi rundt 40 stk som samlet oss for å se kampen.

Etter avspark ble lysforholdene bedre og bedre, noe som var veldig uvant å oppleve. Vanligvis når jeg ser kveldskamper på sensommeren er det det motsatte som er tilfelle, men gjennom første omgang ble lyset stadig bedre. Første del av kampen var ganske jevnspilt, selv om jeg syntes jeg ante litt hva som gjorde at mens gjestene hadde tatt 13 poeng så langt i sesongen, sto vertskapet med skarve fire poeng på konto.

I det 25. spilleminutt fikk så Råde 3 et hjørnespark. Ballen fant et hode, og ble stanget inn til 0-1!

Etter dette overtok rødtrøyene mer og mer, men de skapte fortsatt ganske lite. Veum kom derimot til noen sjanser, men presisjonen ble for dårlig, og det sto dermed fortsatt 0-1 da det ble pause. Etter et ganske kort avbrekk kom kampen i gang igjen, og vi sto foran 45 minutter med fotball hvor bortelaget ikke ville (iallfall ikke så veldig), og hjemmelaget ikke fikk det til.

Mot slutten av kampen ble Veum mer og mer desperate, og det ble faktisk et ganske bra trøkk i jakten på utligning. Samtidig kunne man merke at noen av de mørkeblå ble mer og mer frustrerte, noe de lot skinne gjennom i form av kjefting på både dommer, motspillere og medspillere. Å kjefte noen gode er et konsept som sjelden fører til allverdens suksess, så også her.

Det eneste nevneverdige som ellers skjedde i andre omgang var at en Råde-spiller måtte ut med skade, og etter en telefonsamtale med det jeg mistenker var legevakta ble han fraktet avgårde i en liten bil hvor han skulle prøve å sitte med den skadde foten høyt!

Tross den nevnte sluttspurten fra Veum, da dommeren fire-fem minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og folket fra Råde kunne juble for nye tre poeng, mens hjemmelagets menn hadde lite å feire. Selv satte jeg kursen nordover, og rotet meg inn i noen fæle omkjøringer før jeg endelig kunne ta kveld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gresvik - Rygge 1-2

Østfold er et fylke jeg alt for sjeldent får groundhoppet i etter at jeg i praksis ble ferdig der for et par år siden, men av og til byr det seg en mulighet, og i kveld skulle jeg besøke et anlegg som var blitt splittet i Futbology nylig på nytt for å få tatt den av de to banene jeg manglet. Rundt seks dukket Vegard og André (Øyvåg) opp utafor blokka mi, og etter å ha plukket opp Christian på veien kom vi i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Gresvik og Rygge.

Da jeg sist besøkte Trondalen i 2021 hadde jeg sett at lagene varmet opp på en gressbane ved siden av kunstgressbanen jeg da så kamp på. Siden den gang hadde det blitt lagt kunstgress også på denne banen, og det var til dette kunstgresset den suverene serielederen hadde tatt turen. På veien sørover fra Oslo hadde det regna ganske heftig, så til vår store glede så vi ved ankomst at det var plassert to store containere ved banekanten som man kunne stå inni dersom himmelens sluser igjen skulle åpne seg.

Da kampen startet som forventet gjestene best, men den største muligheten i åpningsminuttene var det Gresvik som kom til da de så ut til å skulle få ballen i mål, men ble stoppet av at det ble dømt angrep på keeper. Etter dette hadde de blå en så god periode at de faktisk klarte å få litt liv i sine unge supportere som hadde okkupert den ene av de to containerne.

Før avspark hadde speaker erklært at det ville bli muligheter til å se bedre fotball her i kveld enn det man ellers har sett på TV-sendingene fra VM, og vi hadde etterhvert blitt vel 70 frammøtte som lurte på om dette skulle bli innfridd. Vi nærmet oss en halvtime spilt da en av de tilreisende plutselig leverte et helt nydelig skudd som ga 0-1, og absolutt var verdig litt hype!

Rundt ti minutter senere inntraff så kampens største snakkis. Rygges keeper var noe overivrig i et forsøk på å bokse bort ballen, og fikk tildelt et gult kort for et slags overfall på GIF-spissen som kom mot ham, samtidig som det også ble dømt straffespark. Mannen i lilla var veldig uenig i at dette skulle vært straffe, men kunne likevel juble i noen sekunder da han reddet straffen!

Jubelen varte som sagt bare noen sekunder, for det ble raskt klart at assistentdommeren markerte for noe. Etter en rask prat med hoveddommer ble det klart at de to i svart mente at keeper hadde gått fra streken for tidlig. Jeg har prøvd å fingranske videoen min opp og ned og i mente, og jeg sliter virkelig med å se at det han gjør kan ha vært brudd på regel 14s bestemmelse om at «When the ball is kicked, the defending goalkeeper must have at least part of one foot touching, in line with, or behind, the goal line.»!

Uansett ble straffen tatt på nytt, og denne gangen ble målvakten overmannet. Ballen gikk i nettet, og det sto 1-1 med drøye fem minutter igjen av omgangen.

1-1 var også pausestillinga, og jeg må innrømme at jeg brukte store deler av pausen på å finne ut om jeg var enig eller uenig med dommerne i at keeperen hadde gått fra streken for tidlig. Uansett kom kampen ganske presis etter et kvarter i gang igjen, tydelig preget av misstemning hos bortelaget etter det de nok mente var en skandale.

Rygge hadde tydeligvis bestemt seg for at i dag skulle de bare score lekre mål, for seks minutter inn i andre omgang fikk vi en ny vakker scoring. 1-2, og stor jubel fra bortesupporterne. For øvrig må det nevnes at store deler av de unge syngende og trommende hjemmefans hadde forsvunnet i pausen. Tør jeg gjette at det var snakk om leggetid klokka ni?

Tross et solid Gresvik-press i sluttminuttene var det Rygge som kom til den største sjansen i resten av kampen, da de i det 65. spilleminutt satte en avslutning i tverrliggeren. Kampen endte dermed med borteseier 1-2, og selv om gjestene hadde vært voldsomt uenige i dommeravgjørelsene rett før pause, så fikk de iallfall ingen betydning for poengfangsten.

Jeg fikk samlet sammen passasjerene mine, vi takket André (Wauthier) som også hadde vært tilstede for selskapet, og satte ferden nordover igjen kun avbrutt av en liten pissepause for Øyvåg som hadde trøkt i seg ikke bare FIRE sandwich-is men også en hel 1,5l-flaske vann underveis i kampen! På veien begynte det å regne voldsomt igjen, og vi innså at vi hadde vært utrolig heldige som hadde unngått nedbør hele kampen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fredrikstad - Elfsborg 0-0

Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.

Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.

Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.

Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.

Drøbak-Frogn 3 - Badebyen Drøbak (3-7)

Det er høysesong for sjeldne baner for tida, så denne lørdagen spiste jeg frokost, plukket opp Ole Jakob, og satte kursen sørover fra hovedstaden. Etter en kort kjøretur kom vi til Drøbak, og fant parkering utenfor banen på Ullerud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Drøbak-Frogn 3 og Badebyen.

Jeg har ikke klart å finne noen registrerte voksenkamper på denne banen fra før, så det var ikke noen stor overraskelse at banehopperoppmøtet til dette lille derbyet var svært solid. Totalt endte vi opp med nesten 50 innsjekka i Futbology, og enda fler hadde nok dukka opp hadde det ikke kræsja med et visst arrangement i Nord-Amerika.

Før avspark fikk vi en liten markering av at hjemmelagets kaptein hadde spilt minst 300 (sannsynligvis en god del flere) kamper. Velfortjent applaus!

Når så kampen ble blåst i gang tok det knapt 25 sekunder før ballen lå i nettet første gang, og det var hjemmefansen som kunne juble for 1-0-ledelse, Om gjestene ikke hadde vært helt på nett da kampen startet fikk de snart kontroll på situasjonen, og før det var spilt 3 minutter var det 1-1 og balanse i regnskapet.

Rett før kvarteret var spilt kom så det som kanskje var kampens mest spektakulære mål. En av Badebyen-spillerne klasket til ballen omtrent på egen banehalvdel, og den gikk i en flott bue over alt og alle til 1-2.

Totalt var vi rundt 125 frammøtte, og vi fikk nå se gjestene som har en meget sterk sesong (men etter sigende ikke vil rykke opp, og dermed kan havne i noen etiske dilemmaer utover høsten) ta mer og mer over. I det førtiandre spilleminutt kom en fortjent 1-3-scoring, og dette var også stillinga da lagene tok pause, og jeg kunne skaffe meg en vaffel. Vaffelen fortjener for øvrig store mengder skryt, her snakker vi mulig årsbeste!

Etter et kort opphold kom vi i gang igjen, og nå ventet 45 minutter hvor det stort sett handlet om lillatrøyene (Jeg hadde for øvrig ikledd meg en trøya jeg fikk etter første gang jeg så bortelaget, så som «bortesupporter» passet dette meg fint). Riktig nok var det hjemmelaget som sto for første mål også etter pause, da de reduserte til 2-3 i det 50. minutt. Det tok denne gangen bare ett minutt før Badebyen hadde slått tilbake og det sto 2-4, og de kom også til flere store sjanser som burde blitt til mål.

Vi måtte faktisk vente helt til det var spilt over 61 minutter av kampen før det igjen ble scoring, og nå var det et frispark i farlig posisjon som ble til en kontring og 2-5.

Rødtrøyene hadde fortsatt ikke gitt opp, og nøyaktig i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter ble et hjørnespark til scoring og 3-5.

En eventuell spenning i kampen ble så effektivt drept med et kvarter igjen. Først var det Badebyens tur til å score på corner, og gå opp i 3-6…

…og deretter økte de ledelsen ytterligere til 3-7 bare et drøyt minutt senere. Resten av kampen inneholdt flere sjanser, men flere mål ble det derimot ikke. Det sto dermed fortsatt 3-7 da kampen var over, og folk hastet ut av stadion for å nå tredjedivisjonskampen på Seiersten stadion like ved. Selv satte jeg kursen tilbake til hovedstaden, glad for at jeg hadde betalt parkeringsavgift, i motsetning til en hel del andre av brukerne av samme parkeringsplass som meg, som fant en gul lapp på frontruta.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ørje - Skiptvet 5-0

Det var mange banehoppere som ble frustrerte da nyheten tidligere i år kom om at Ørje skulle spille en kamp på gressbanen nede ved elva, og ikke oppe på kunstgresset. Frustrasjonen skyldtes selvsagt at kampen var lagt til selveste sekstende mai, en dag svært mange er opptatt med egne lag i høyere divisjoner. Jeg og Ludvig hadde ikke tenkt oss på noe toppkamp i dag, så jeg plukket ham opp fra en buss, og etter litt harryhandel øst for grensa returnerte vi til Norge, og fant fram til banen hvor det altså skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Ørje og Skiptvet.

Det var altså som sagt «fotballens nasjonaldag» 16. mai, og selv om det var litt færre banehoppere på plass enn man ville hatt en annen dag, så var oppmøtet av lokale fans godt. Spesielt gjorde de unge syngende «ultrasene» seg bemerket, og jeg må si jeg har opplevd supportergrupper hos klubber på betydelig høyere nivå enn dette som ikke har nådd disse gutta (og kanskje en og annen jente?) til knærne en gang.

Etter at jeg hadde pakka i meg ei sårt etterlengta pølse og hilst på de andre banehopperne som var på plass var det tid for innmarsj, og akkompagnert av grønn og rød røyk ble spillerne applaudert inn. Dommeren vendte ryggen til publikum og tok myntkast, og så kunne det hele starte.

Det gikk ti minutter før «Slusebyens» ultras kunne bytte ut de generelle sangene med jubel. Skiptvet-spillerne ropte etter offside, men dommeren var ikke enig, og han som kom gjennom kunne dermed sette ballen i mål til 1-0!

For gjestene fra «Skjetve» gikk det fra vondt til verre da 2-0 kom rett før omgangen var halvspilt. Foran omlag 300 tilskuere fortsatte hjemmelaget å dominere, og de få sjansene bortelaget kom til ble også misbrukt. Rett før pause havnet ballen igjen i mål, men denne gangen ble de rødhvite reddet av dommeren som mente det hadde skjedd noe ureglementert før ballen gikk i mål.

Det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat, mens køene i kioskene ble lengre og lengre. De fleste lot likevel til å ha fått tak i det de ville da spillerne kom ut igjen, og bortelaget så nå veldig kvasse ut der de kom til en nesten umiddelbar stor sjanse.

Dessverre for bortefansen, og for oss nøytrale som kanskje håpet på litt spenning i kampen, like etterpå ble det straffespark. Skiptvet-keeperen pådro seg i forbindelse med dette et gult kort for ikke å holde seg på streken, noe han var så uenig i at han demonstrerte ved å vende ryggen til straffeskytteren som gjorde at det etter 50 minutter hadde blitt 3-0.

Resten av kampen ble egentlig et rent pliktløp, og den største spenningen var om vi ville få høre sluttfløyta før det begynte å regne. Etter 74 minutter av kampen kom 4-0, og i det 82. spilleminutt 5-0. Det kom noen regndråper i det overtida starta, men da dommeren blåste av kampen var vi fortsatt tørrskodde, og kunne se spillere og supportere feire seier sammen.

Jeg tok med meg passasjeren min og fant tilbake til bilen, og vi hadde ikke kommet veldig langt vestover før vi møtte noen regnbyger av bibelske proporsjoner! Vi hadde virkelig vært utrolig heldige med timingen for denne fotballkampen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sarpsborg 08 - Tromsø 0-1

Etter å ha brukt lørdagen til konsert med ett orkester, og tidlig ettermiddag på søndag til seminar med et annet, så var det en småstresset Marius som inntok bilen utenfor Norges Musikkhøgskole og satte kursen sørover på E6. Der kampen fredag hadde funnet sted i et helt fabelaktig vårvær var det nå grått og vått, og etter å ha dumpet bilen kom jeg ved hjelp av en barmhjertig fyr med en slags golfbil akkurat inn på stadion i tide til avspark for eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Tromsø IL.

Sammen med noen hundre andre med rødhvite hjerter tok jeg plass på bortefeltet, og etter å ha hilst på haugevis av kjente var det bare å sette i gang med synging av full hals. Ute på banen var det «Gutan» som tok styringa innledningsvis, men uten at man klarte å sette ballen i mål foran det nye hjemmesupporterfeltet «1700 Tarris», oppkalt etter byens postnummer og en gammel arbeiderbolig.

Utover i omgangen kom hjemmelaget mer med, men TIL-forsvaret holdt nullen, og totalt sett følte jeg at det nok var bortelaget som hadde sett sterkest ut før pause. Det sto likevel 0-0 da lagene gikk i garderoben, og vi på tribuna kunne hvile strupene litt.

Etter hvilen var det bare å sette i gang igjen, og mens vi med ujevne mellomrom ble dusjet av vann fra flaggene som vaiet foran feltet fortsatte synginga. Vi følte kanskje at vi ikke klarte å produsere det helt store trøkket, men jeg fikk etter kampslutt gode tilbakemeldinger både fra trenere og presse, så helt håpløst kunne det ikke ha vært.

Helt håpløst var det heller ikke på noen måte ute på banen, hvor Borås-gutten Alexander Warneryd rett før timen var spilt så en åpning, og på nydelig vis satte ballen forbi blåtrøyenes målvakt. 0-1, og stor jubel!

Resten av kampen handlet i stor grad om å kontrollere inn seieren. Det ble tidvis rimelig hektisk foran TILs mål, men en voldsom offervilje medførte at da dommeren rundt sju minutter på overtid blåste av kampen var det fortsatt bare scoret det ene målet, og det var tid for jubel sammen med spillerne, anført av en svensk målscorer som ikke var helt trygg på rutinen, men likevel gjennomførte til mer enn godkjent karakter.

Etter å ha forlatt tribunen takket jeg mine medsupportere for selskapet og vinket farvel til bussen som skulle ta noen av dem til Oslo og noen til Gardermoen, før jeg ble stående ved stadionutgangen og snakke litt med familien til den nesten lokale David Edvardsson (Under en time kjøring til Grebbestad hvor han kommer fra) før jeg også fikk slått av noen ord med flere av TILs spillere etter media var ferdig med dem. Jeg kunne deretter sette kursen tilbake til Groruddalen, voldsomt fornøyd med tre poeng i bagasjen og fortsatt tabelltopp!

Hvis du vil se flere bilder fra kampen tipper jeg Gry legger ut noen blinkskudd etterhvert.

Kvik Halden - Arendal 2-1

Det har blitt svært lite fotball så langt i år, så etter å ha tilbragt lørdagen med korpsseminar grep jeg begjærlig muligheten til en kamp på kvelden, selv om det var på en bane jeg hadde besøkt før. Etter en liten pitstop på en kinesisk takeaway på Lisleby inntok jeg Østfoldhallen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kvik Halden og Arendal.

Da jeg kom inn var det første jeg så at Steinar var på plass med videokameraet, hvor han fanget opp slutten av kampen mellom Østsiden og Rygge. Etter å ha hilst på ham fant jeg meg en plass på tribuna hvor jeg fortærte maten jeg hadde med meg mens jeg fikk selskap av Anders som hadde kommet hjem fra banehoppertur i sørøst-Asia, og Kvik-supporter André som selvsagt også var på plass.

Akkompagnert av en ivrig gjeng unge haldensere som heiet fram sine rødhvite helter kom spillet i gang, men tross at Kvik førte an ute på kunstgresset lot jubelen fra supportergjengen vente på seg. Det var likevel ingen grunn til å klage på innsatsen fra «Fortet»s frammøtte.

Foran omlag nitti frammøtte så det egentlig ut som om vi gikk mot en målløs førsteomgang da gjestene fra Sørlandet halvanna minutt før pause fikk satt inn 0-1. Dette var fortsatt stillinga da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat før de neste 45 minuttene.

Det var nok noe ufortjent at Arendal leda til pause, men etter hvilen jevnet spillet seg mer ut. Det fortsatte dog å være rimelig sjansefattig, og jeg må innrømme at på tribuna snakka jeg og mine sidemenn mer om tidligere kampopplevelser enn den som pågikk foran oss nå. Det nærmet seg slutten på kampen da jeg gikk og hilste på Elias som også var på plass. Jeg forlot ham deretter og stilte meg på kortsida, og med under ti minutter igjen å spille stormet Kvik i angrep, og skaffet seg en utligning. 1-1, og det var duket for noen hektiske sluttminutter.

Som sagt hadde første omgang vært haldensernes, mens andre halvdel av kampen hadde vært en langt jevnere affære. Utligningen hadde gitt hjemmelaget en boost inn mot slutten, og vi passerte akkurat nitti spilte minutter da ballen igjen gikk i mål! 2-1, og stor jubel fra både spillere og supportere.

Mer fotball fikk vi ikke denne lørdagskvelden, dommeren blåste av kampen umiddelbart da avspark ble tatt, og jeg kunne ta med meg Steinar nordover i retning hovedstaden igjen etter en finfin fotballaften.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Spydeberg - Ås 2 (6-4)

En av de snodigere tingene jeg driver med i min samling av fotballbaner og -kamper er å prøve å se kamp på flest mulig ulike datoer gjennom året. Etter at 16. januar glapp for meg før helga hadde jeg denne tirsdagskvelden sett at det var mulighet på en annen dato jeg manglet, så etter en liten middagslur ble kursen satt sørøstover, og snart var jeg på plass og klar for å se treningskamp mellom Spydeberg og andrelaget til Ås.

På en ganske sur januarkveld viste det seg når alle jentespillerne som var på trening helt inn mot kampstart hadde forsvunnet at vi var rett over tjue frammøtte som skulle se kampen. På grunn av noen ganske solide brøyteskavler var banen gjort litt smalere, men dette var så vidt jeg kunne se ikke noen faktor da gjestene alt etter to og et halvt minutt gikk opp i 0-1. Skulle vi få en liten bombe der sjettedivisjonslaget fra universitetsbygda skulle slå femtedivisjonslaget fra tettstedet som i fotballsammenheng kanskje er mest kjent som Petter Velands bosted?

Ås 2 fortsatte å se ganske solide ut, men etter hvert kjempet Spydeberg seg mer inn i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da hvittrøyene etter tjue minutters spill satte inn 1-1. I det 29. minutt kom så 2-1, og vi hadde en mer forventet stilling i kampen ut fra divisjonsplassering.

Åssokningene kom til flere målsjanser som ble blåst over mål, og kampen virket å være avgjort da 3-1 satt i nettet bak de grønnkledtes keeper knappe ti minutter etter forrige mål. Fem minutter før pause ble det likevel ny spenning i kampen, da en Ås-spiller som for anledningen var iført tigersminke (han kom visstnok rett fra jobb i barnehage til kamp) satte inn 3-2!

Da lagene gikk i garderoben for å varme seg litt var stillingen uforandret, og mens vi 7-8 banehopperne som var til stede drømte om reiser til varmere strøk ble det bare kaldere og kaldere i Indre Østfold. Etter pause dabbet kampen litt av, og begge lag gjorde utover en del bytter. Rett før omgangen var halvspilt fikk vi igjen en scoring, og på ny var det vertskapet som kunne juble, nå for å ha gått opp i 4-2. I det 75. spilleminutt ble ledelsen økt til 5-2, før de tilreisende igjen reduserte til 5-3 knappe ti minutter før kampen var over.

Med 84:50 på min stoppeklokke sørget Spydeberg på ny for tremålsledelse, før det med ti sekunder igjen av ordinær tid på ny ble scoret i det nordlige målet på stadion, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-4. Da avspark ble tatt etter dette målet blåste dommeren straks av etter en svært begivenhetsrik kamp, og vi som hadde vært der kunne i høy hastighet ta oss til bilene våre for å prøve å få varmet opp kroppen igjen på vei hjemover.