Oslo FC - Manglerud Star 5-0

Siden jeg får mamma på besøk i morgen måtte tirsdag ettermiddag brukes til å shine kåken litt, men jeg ble da ferdig i tide til å få med meg en 2015-kamp i Oslo. Ettersom den gamle Stålkamerat-legenden Richard befant seg i hovedstaden inviterte jeg ham med, og sammen ankom vi Bjølsen kunstgress for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene) og Manglerud Star.

Det første som skjedde etter jeg hadde parkert og vi gikk mot banen var at jeg skled i bakken opp på jordvollen ved stadion og gikk skikkelig på trynet. Gjørme overalt, og kameraene mine var det helt opplagt bare å deponere i bilen igjen, mens jeg konkluderte med at litt gjørme på knær og armer fikk jeg leve med i et par små timer.

Noen minutter forsinket ble kampen blåst i gang, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter her. Situasjonen før kampen var den at hvis FC Oslo vant, og KFUM 2 samtidig avga poeng i sin kamp ville de førstnevnte bli seriemestere og opprykksklare alt i kveld. Vertskapet kom som sagt klart best i gang, men det tok sin tid før vi fikk noen sjanser å skrive hjem om.

Faktisk måtte vi vente nesten til det var spilt 18 minutter før vi fikk kampens første mål, og da var det FC Oslo som kunne juble for å ha tatt nok et skritt mot tredjedivisjon. I det 24. minutt fikk vi på ny se jubel, denne gang etter at et hjørnespark ble kranglet i mål.

De hvitkledde fortsatte å produsere store sjanser, men enten ble presisjonen i det avgjørende trekket for dårlig, eller så vartet Manglerud-keeperen opp med noen imponerende redninger. Det sto dermed fortsatt 2-0 da dommeren blåste til pause og lagene kunne samle seg for en kjapp peptalk.

Min sidemann hadde tidlig i kampen meldt at han trodde dette kom til å ende 4-0, og han var derfor svært fornøyd da 3-0 kom knapt ti minutter etter pause. Vi måtte deretter vente et lite kvarter på neste scoring, og om ikke 4-0 var ille nok for grønntrøyene, så kom også 5-0 i det 72. minutt.

Hjemmelaget fortsatte å male på, antagelig fordi de ville være sikre på at selv om de skulle snuble i siste kamp, så ville KFUM 2 få en tøff oppgave med å passere dem på målforskjell. Flere mål enn de fem vi hadde fått ble det likevel ikke, og mye av æren for dette må gis til Manglerud Stars keeper som virkelig leverte en rekke gode prestasjoner.

Kampen endte 5-0, mens det etterhvert kom rapporter om at oppgjøret mellom Hasle-Løren og KFUM 2 hadde endte 0-6, så noen avgjørelse i opprykksstriden var det ikke snakk om ennå.

Jeg ekspederte Richard tilbake til sitt tilholdssted, før jeg kom meg hjem og fikk lagt de gjørmefylte klærne til vask.

FC Oslo - KFUM 2 (2-2)

Etter å ha forlatt Grorud og hatt en begivenhetsløs kjøretur til Bjølsen sammen med Mattis og Lars fant jeg etterhvert et sted å dumpe bilen langs Biskop Heuchs vei. Vi var noen minutter for sent ute til avspark, og så at det var et betydelig publikumsoppmøte til fjerdedivisjonskampen mellom FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene) og KFUM 2.

Grunnen til det store oppmøtet var nok at dette var en potensielt helt avgjørende kamp i toppen av divisjonen. Med hjemmeseier ville Adam Larsen Kwaraseys menn være så godt som klare for opprykk, mens med borteseier ville alt være åpent i toppen av divisjonen. Jeg fant etter ankomst ut at det ikke hadde vært noen scoringer, og at kampen var sparket i gang ganske presis 2015, så det gikk an å vite sånn omtrentlig når hendelser resten av omgangen fant sted.

Jeg konkluderte etterhvert med at tilskuertallet må ha vært godt over 150, og sannsynligvis også godt over 200. Dette er tall man ikke ofte ser i fjerdedivisjon noe sted, og iallfall ikke i Oslo. De mange frammøtte fikk se begge lag komme til store muligheter, og den største var det kanskje KFUM 2 som kom til da ballen tross at Tore mente den teknisk sett ikke var nær streken var nær nok til at jeg velger å hevde at den ble reddet på strek etter en corner.

Ikke lenge etter stormet de hvitkledde framover i angrep, og ballen endte i mål etter omlag 35 minutters spill. Stor jubel, og målscoreren klarte å pådra seg et gult kort, muligens for å ha jublet rett foran bortebenken. 1-0, og kveldens myndige dommer måtte også komme med noen svært morske meldinger til noen andre av hjemmelagets spillere.

1-0 sto seg til pause, og jeg fant tilbake til Mattis og Lars som sto i et hjørne av banen. Her var også Kristoffer dukket opp, og det ble mye snakk om trøndersk groundhopping. Etterhvert var lagene tilbake på banen, men mentalt hadde visst hjemmelaget fortsatt pause. For FC Oslo tok ikke pausen slutt før KFUM 2 etter 25 sekunder hadde scoret 1-1, og nå pakket faktisk de frammøtte fra Profetene fram flaggene sine!

Vertskapet våknet etterhvert, og vi fikk bivåne en tett andreomgang som fort kunne ha bikket begge veier. Det ble likevel hjemmefansen som ble de neste som kunne juble, da 2-1 ble satt i nettet vel 11 minutter etter hvilen. «Stille i kjerka, nå er det stille i kjerka» var blant sangene som runget utover banen, og det var sant å si ikke mye å høre fra KFUM-supporterne. Hjemmefansen hadde på sin side et rikholdig repertoar, og en av gjengangerne var «Vi trener en gang i uka!».

Jeg trakk etterhvert igjen ned mot banekanten, og møtte her helt tilfeldig Trygve som også hadde tatt turen på kamp. Vi ble stående og snakke om løst og fast og breddefotball og breddebaner og ymse, og plutselig viste stoppeklokka 82:20 og KFUM 2 hadde scoret 2-2.

Herfra og inn virket de hvitkledde veldig nervøse. Med uavgjort var det fortsatt de som hadde fordelen i kampen om opprykksplassen, mens med borteseier ville som sagt alt være åpent. KFUM-spillerne trøkket derfor voldsomt på, mens hjemmelagets menn hadde sin fulle hyre med å stå imot presset. Da dommeren etter maaange minutters overtid endelig blåste av og det ennå sto 2-2 var det derfor stor glede å spore hos spillere og supportere av FC Oslo, mens KFUM 2s tilhengere innså at de nå var avhengige av at motstanderne skulle snuble i en annen kamp for at de skulle klare å vinne serien.

Jeg satte kursen hjemover, og ble først sinket av flere lysreguleringer opp mot Tåsen, før jeg brukte en uendelighet av tid på å komme meg forbi Storokrysset hvor det var stengt under brua. Jeg kom meg etterhvert i hus, og innså at jeg var så sliten at blogging fra dagens kamper måtte utsettes.

Flere bilder (ikke veldig mange pga forferdelige flomlys) fra kampen kan du se på Google photos.

Veitvet - FC Oslo (Gamle Oslo FK) 1-3

Etter å ha sett «Gutan» kjempe til seg nok et poeng i Eliteserien på TV hoppet jeg igjen i bilen, men denne gangen bare for en svært kort kjøretur. Kom etterhvert til Valle Hovin, hvor jeg parkerte utenfor Vallhall og gikk inn og fikk se slutten av damefinalen i OBOS cup. (Skeid vant 4-1). Straks denne kampen var over ble det gjennomført et raskt sceneskifte, og jeg skaffet meg en fotovest så jeg kunne gå inn ved banekanten for å overvære herrefinalen mellom Veitvet (som jo tidligere i høst rykket opp fra 5. div) og FC Oslo (som gjorde det svært godt i årets 4. div.)

På tribunen var det bra med folk med tilhørighet til begge klubber, uten at de dermed gjorde så mye av seg ut over applaus etter skudd og redninger. FC Oslo (Eller «Gamle Oslo FK» som de heter i terminlister og annet offisielt materiell av innfløkte grunner) har fått en del oppmerksomhet på grunn av sin trener og primus motor, Adam Larsen Kwarasey, som også har fått med en del kompiser fra en lang karriere på laget. Både Glenn Roberts og Muhamed Keita var oppført på benken fra start i denne kampen, men det tok bare 7 minutter før Keita ble byttet inn.

Man merket raskt at dette var en kamp mellom et lag som har tilbragt sesongen på nivå 6 og et på nivået over. FC Oslo hadde et klart overtak, men Veitvet forsvarte seg lenge svært godt mot overmakten, og innimellom kom de også selv fram i angrep. De mulighetene de klarte å kjempe seg til ble dessverre ikke tatt godt nok vare på, og i det tjuende minutt sviktet det litt i forsvarsrekka. Et innlegg traff en spiller som fikk stå helt alene og sikte, og det sto 0-1.

Knapt tre minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å frykte at de grønnkledde fra Groruddalen ville få et svært tøft møte med nivået neste års motstandere ligger på, men til alt hell klarte de igjen å få skikk på forsvaret sitt, så vi måtte vente helt til det sto 36:30 på stadionuret før 0-3 kom.

Denne stillinga sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg litt drikke, da jeg var kledd for utekamp, så det var ganske varmt. På vei til kiosken noterte jeg meg at det ikke var veldig vanskelig å skjønne hvilken garderobe som tilhørte seierskvinnene fra forrige kamp, da det var en meget intens sjampo-aroma som hang ut i gangen derfra. Da kampen igjen var i ferd med å starte dukket plutselig en småstresset arrangør fra NFF Oslo opp, og lurte på om han kunne få igjen fotovesten jeg hadde blitt tildelt ved kampstart. Det hadde plutselig gått opp for dem at grønne vester når det ene laget spilte i grønt kanskje ikke var det smartest tenkelige. Andre omgang ble dermed bivånet ikledd svart.

Ut fra pause lot Veitvet til å ha hentet nye krefter, og med bare såvidt over to spilte minutter kunne grønntrøyene endelig juble for redusering!

Veitvet fortsatte å yppe seg litt, men FC Oslo lot til å ha rimelig god kontroll. Jeg satt likevel med en følelse av at dersom de beholder stammen i laget og kanskje får forsterket litt her og der, så vil de nyopprykkede absolutt ikke bli noen kasteball i neste års fjerdedivisjon.

Flere scoringer fikk vi ikke, og etter noen minutters overtid kunne en god dommertrio avslutte kampen, så FC Oslo kunne slippe jubelen løs og heve pokalen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.