Endelig ei ordentlig banehoppingshelg igjen! Lørdag morgen smurte jeg meg en matpakke, fylte kjølebagen med vaniljecola og satte kursen sørøstover mot Sørlandets hovedstad Kristiansand. Fikk etter en udramatisk kjøretur sjekket inn på hotellet jeg hadde booket meg inn på for en natt (Tross at jeg hadde klart å booke på feil måte for å betale med voucheren jeg hadde til gode), og satte deretter kursen ut mot Flekkerøya, hvor det skulle være andredivisjonskamp.
Før kampen dro jeg og møtte min gamle barneskole- og førstegangstjenestekamerat Stig Cato, som hadde bosatt seg på akkurat denne øya, og fikk servert en bedre lunsj. Tid til en rundtur på øya ble det også, før vi dro til stadion og hilste på noen av klubbens veteraner.
Da kampstart nærmet seg dukket også banehopperne Anders og Stig André opp, og sammen slo vi oss ned like foran hjemmelagets supportergruppe, Rægestimen. Etter noen svært livlige åpningsminutter ute på banen roet ting seg litt ned, og resten av første omgang så var det nettopp de nevnte supporterne som leverte best på stadion. Det er definitivt mange ssupportergrupper på langt høyere sportslig nivå enn det disse er som kunne ha lært ett og annet om synging på Flekkerøya!
Pause, og fortsatt 0-0. Jeg vurderte gjestene til å ha vært ørlite kvassere ute på kunstgresset, og tuslet bort til kioskbua og kjøpte en helt fremragende god vaffel. 8,7/10!
Da andre omgang kom i gang valgte jeg å starte med å fotografere litt fra kortsidene, og fikk herfra se nye sjanser begge veier, men virkelig livlig ble det ikke før like før timen var spilt. Fløys nr 10 som nettopp var byttet inn foretok en vært akrobatisk manøver i feltet, og ballen satt i mål. Til de blåkleddes store frustrasjon viftet AD med flagget, og målet ble annullert, noe jeg fikk høre etterpå at kommentator hos Direktesport mente var feil.
Begge lag kom etter dette til noen store sjanser, men vi på banehopperfeltet på tribuna hadde egentlig slått oss til ro med at dette kom til å ende målløst da ballen i det 90. minutt på nytt endte i Levanger-feltet. Igjen fikk vi se litt akrobatikk fra hjemmelagets tier, og igjen endte ballen i mål. Denne gangen ble ikke trønderne reddet av noe flagg, og vi fikk enorme gledesscener både ute på banen og på tribuna.
Tross en corner hvor Levanger sendte opp keeperen klarte sørlendingene å ri av overtida, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng etter at gjestenes målmann først hadde vært bortom tribuna for å krangle/yppe til bråk med noen av supporterne han mente å ha noe uoppgjort med.
Tirsdagskveld, og jeg hadde fått overdose av flott hjemmekontormat, så jeg kasta meg innom drivethru-en på McDonalds og satte kursen nordover i retning Myhrer stadion, hvor Eidsvold Turn skulle ta imot Vålerengas andrelag til andredivisjonskamp.
Ved ankomst parkerte jeg bak en tyskregistrert bil, og observerte to unge menn med Rot-Weiß Essen-shorts, så her var det tydeligvis internasjonal groundhoppertilstedeværelse. De to tok seg en spasertur rundt hele banen straks de var inne, så liten tvil om at dette var groundhoppere, selv om det ikke kom noen innsjekk i appen fra dem. En annen tysker dukket dog opp, men dette var den Oslo-baserte LSK-supporteren og fotballentusiasten Sören.
Da kampstart nærmet seg hadde også selveste Dag-Eilev Fagermo dukket opp for å inspisere etterveksten i klubben sin, samt å se at de profilerte spillerne som var satt opp i dagens andrelagstropp jobbet for lønna. I åpningsminuttene så det ikke så verst ut for de for anledningen hvitkledde, men hjemmelaget jobbet seg raskt inn og etter en vanvittig sjansebonanza kom 1-0 på et hjørnespark etter drøyt 21 minutter.
Dommeren benyttet anledningen med stopp i spillet til å kommandere en drikkepause, så de så speaker sitt snitt til å annonsere at dersom man ønsket «fast plass» i form av en pappfigur på stadion, så kunne det ordnes for kun 1000 kroner. Det var allerede over 20 stk som hadde gjort dette, og en av dem ble tilogmed truffet av en klarering underveis.
Turn var nå inne i en svært god periode, og litt før halvtimen var spilt kom 2-0, etter et strålende angrep. Vålerenga på sin side hadde kommet til få sjanser, og de få som kom ble offer for for dårlige avslutninger. Litt før pause kom gjestene så til noen enorme sjanser, men som så ofte når man brenner mulighetene sine kom det nok en scoring for hjemmelaget. Det sto dermed 3-0 da lagene gikk til pause.
Etter pause fikk jeg inntrykk av at Vålerenga-rekruttene gjorde et seriøst forsøk på å ta mer tak i kampen, men til min sidemanns (Ikke Sören, han på andre sida) store frustrasjon ville det seg ikke. VIF gjorde et par bytter som nok ikke styrket laget så innmari, og lenge var det mest underholdende på Eidsvoll å følge med på stadionuret som var HELT på bærtur.
Jeg hadde heldigvis startet min egen stoppeklokke da dommeren blåste i gang omgangen, så da den tidligere Ull/Kisa-spilleren Herman Henriksen satte inn 4-0 visste jeg at det var spilt 28 minutter. Plutselig vissste for øvrig også stadionuret dette, så noen måtte ha funnet riktig knapp!
Knappe ti minutter før slutt ble en erfaren debutant satt inn. Jørgen Kolstad hadde i koronastillstanden i breddefotballen tatt overgang fra Søndre Høland til Eidsvold Turn, og med erfaring fra både eliteserien (LSK) og obos-ligaen (KIL) kan han nok bli et spennende tilskudd i troppen på Øvre Romerike, selv om han ikke fikk gjort seg særlig bemerket i dag
Da klokka tikket inn i overtiden tenkte jeg at det var ingen tvil om at det besste laget var i ferd med å vinne, men at det nok var noe flatterende for dem at motstanderen sto med null mål. Jeg hadde knapt tenkt tanken ferdig før det viste seg at Deyver Vega var enig. Han driblet seg gjennom Turn-forsvaret, og hamret ballen i mål. 4-1 sto seg til slutt, og glade hjemmesupportere kunne juble for tre nye poeng.
For å komplettere fotballhelga hadde jeg sett meg ut en søndagskamp også, og denne gangen var det damefotballen jeg skulle gjeste. Jeg hadde tidligere besøkt Sofiemyr for å se Kolbotns herrelag spille på kunstgressbanen, men nå var det toppseriekampen mot Sandviken, på naturgress, det gjaldt.
Kom fram altfor tidlig, og tok en gåtur i nærområdet, hvor jeg fant en sjarmerende liten tribune inni skogen. Gikk deretter bort mot stadion, hvor jeg plutselig møtte en TIL-medsupporter som viste seg å ha valgt Sandviken som sitt lag i damefotballen.
Da kampstart (som ble utsatt fem minutter pga sent ankommet bortelag) nærmet seg dukket også Norlink86 opp, og litt etter avspark kom også banehoppelegenden Ray Tørnkvist. Her var alt duket for mye fotballprat!
Kolbotn gikk hardt ut, men det viste seg raskt at Sandvikens favorittstempel nok var korrekt plassert, og etter 18 minutter kom 0-1. Ikke mange minuttene senere kom også 0-2, etter en svært sterk innsats av Kennya Cordner som dermed ble tomålsscorer. Sandviken-supporteren jublet!
Jublet gjorde han derimot ikke da Cordner like etterpå haltet av banen bak mål og måtte byttes ut. Dette lot dog ikke til å svekke Sandviken noe særlig, og det ble snart 0-3, og det meste så ut til å være avgjort.
Kolbotn-damene hadde dog ikke gitt opp, og drøye fem minutter før pause ble et hjørnespark aldri skikkelig klarert av bergenserne, og vips sto det 3-1.
Omtrent i det dommeren blåste til pause ringte radiosporten for å ta en liten statusprat til 4-4-2-sendinga. Alltid hyggelig med en prat med Schau og Aune. Køen så så lang ut at jeg droppa å teste kiosken, så mens praten på banehopper- og bortesupporter-feltet fortsatte kom også Ham-Kam-supporter og banehopper Kristian bort og sluttet seg til oss.
Andre omgang virket Sandviken å ha mer eller mindre full kontroll. Kolbotn hadde noen gode perioder, men uten å skape de helt store mulighehtene, så det var velfortjent at de for anledningen rødkledde kunne komme bort og takke supporteren for støtten og feire tre nye poeng.
Endelig mulighet for en ordentlig groundhoppingtur igjen! Sto opp, smurte meg en frokostpakke, og hoppet i bilen med kurs for Sørlandet! La inn et par pitstop på veien, først innkjøp av brød og potet på Søndre Grevle gård, og deretter rødløk, polkabeter og brokkoli på Hesnes gartneri. Fant deretter en skyggefull parkeringsplass rett ved stadion.
Med bilen trygt plassert tuslet jeg bort til «Hjemmebakeriet» et par hundre meter unna for en «porke», den sørlandske steroidversjonen av det vi andre kaller skolebrød. Massivt!
Med halvanna time igjen til avspark dro jeg tilbake til stadion, fikk tak i billetten jeg hadde fått kjøpt pr epost dagen før, og gikk inn og så meg rundt på den imponerende hovedtribuna. Mens jeg så meg rundt kom det to smågutter bort og lurte på om jeg skulle se kamp, før de triumferende kunne fortelle at de hadde funnet et sted oppe i klippen bak tribunen hvor de så hele banen, så de skulle se den uten å betale!
Etter hvert som kampstart nærma seg begynte det å fylles opp med folk på tribuna, og vertskapet hadde en stri tørn med å fise rundt og be folk sette seg bare på annahver rad (Bare en tanke: Hva om speaker kunne opplyst om dette et par ganger over høytaleranlegget?).
Utenfor gjerdet var det et svært godt utsiktspunkt i veikanten på en liten gate, og der begynte det plutselig å strømme til rødkledde rogalendinger.
Da dommeren foretok myntkastet var det nok over 20 ivrige Bryne-supportere som hadde møtt opp på gratishaugen, så alt lå til rette for en skikkelig supporterkamp mellom disse og hjemmelagets «Forza Arendal».
Da jeg sjekket inn i Futbology-appen (tidl. Groundhopper) fikk jeg til min store glede «badge» for å ha besøkt mitt stadion nr 350. Alltid stas med jubileum!
Ute på banen var det relativt jevnt, men som man ofte ser var det hjemmelaget som kom raskest ut av startblokkene. Bryne overtok etter hvert den lille dominansen og etter først å ha fått kapteinen sin skadet kom det først et skudd i stolpen, før det etter litt over et kvarter endelig kom et mål! 0-1, og målscorer var Thierry Dabove som dermed scoret for sin tredje klubb i en kamp jeg så! (Tidligere hadde jeg sett ham score to for Eidsvold Turn og ett for Grorud).
Etter dette måtte kapteinen byttes ut, noe jeg hadde ant helt siden skaden kom. Når man løper rundt og holder på lysken, da er man neppe egnet til å spille fotball!
Det fortsatte å være ganske jevnt ute på banen, men det var tydelig at det var hjemmelaget som var mest desperate, mens Bryne nok var veldig fornøyd med å lede. De mange sjansene kulminerte like før pause med at ballen endte opp i mål bak jærbuenes gode keeper, men AD vinket korrekt for offside, og gjorde de hvitkleddes glede kortvarig.
Lagene tok pause med 0-1 på tavla, og jeg og flere andre tok oss en tur bort til plassen foran kiosken hvor sola skinte så vi fikk varmet opp igjen kroppen litt. Det var overraskende kjølig i skyggen på tribuna! Jeg benyttet også anledninga til å slå av en prat med faren til Bryne-midstopper Kristoffer Hay, som kjente meg igjen fra tidligere møter.
Etter pause gikk det svært kort tid før hjemmelagets spillere og supportere kunne juble! En arendalitt ble felt foran motstanders mål, og dommeren pekte på straffemerket. Jubelen skiftet dog fort side da straffesparket ble reddet!
Kampen fortsatte med flere gode sjanser i begge retninger, men begge lags keepere hadde flere gode inngripener, så vi måtte vente nesten til halvspilt omgang før det igjen ble måljubel. Arendal fikk et frispark fra 16,05 meter, og denne gangen fungerte alt som planlagt. 1-1!
Fortsatt kom det en strøm av sjanser, men flere scoringer ble det utrolig nok ikke. Frustrasjonen ble etter hvert ganske stor både hos spillere og trenere, noe som kanskje viste seg tydeligst da AD kalte til seg hoveddommer akkurat i det ordinær tid gikk ut, og sistnevnte fulgte opp ved å gi gult kort til begge lags trenere. Det hadde nok gått noen meldinger mellom de to!
Bryne var kanskje nærmest å avgjøre kampen på tampen, men da dommeren blåste av med 1-1 tror jeg ingen kan si at uavgjort var et urettferdig resultat noen av veiene. Apropos veier, E18 tilbake til Oslo gikk helt problemfritt, og jeg kunne snart fyre opp gassblusset og varme noen kjøttsupperester jeg hadde i kjøleskapet.
Da jeg mandag var på Strømmen på kamp avtalte jeg samtidig at jeg skulle få fotoakkreditering til kampen der mitt kjære TIL skulle komme på besøk til Groruddalens stolthet. Tok derfor glad til sinns turen opp i den nordlige dalsida og entret stadion. Fikk utlevert fotovest og hilst på spillere og støtteapparat før kampstart nærmet seg.
Det var en utrolig varm ettermiddag, men heldigvis hadde det tordnet fra seg torsdag kveld, så det var betraktelig freshere ute enn det hadde vært dagen før. Varmen var likevel så sterk at det var deilig å få kloa i litt solfaktor 50 og klæsje på armene og i topplokket.
Alt etter 8 minutter fikk en Grorud-spiller en smell som fordret noe behhandling, hvilket førte til en av de tidligste drikkepausene i en kamp jeg har sett noensinne. Selv fikk jeg plutselig utdelt en saftis, noe som var utrolig deilig å få kjølt ned systemet med.
Begge lag kom til flere store sjanser før hvilen, men til flesteparten av de fremmøttes store vekselvise glede og irritasjon kom verken serielederen fra nord eller underdogen fra Groruddalen til scoring. Lagene kunne dermed tusle i garderoben for litt nedkjøling med lik beholdning: 0-0
Etter litt musikk i pausen (Jada, Jan Bøhlers «Groruddalen» ble også spilt), ble andre omgang blåst i gang, og det fortsatte mye slik første hadde vært: Store sjanser, men ingen mål. Den største sjansen kom kanskje rett etter avspark, da veteran Magnus Andersen satte en ball fra spiss vinkel i tverrliggeren.
Etter omlag en times spill hadde de fremmøtte supporterne virkelig fått opp dampen, og man hadde avansert fra de enkle «Grorud – klappklappklapp» til noe mer avansert synging. Her er det ting på gang!
Ute på banen responderte plutselig de gulkledde på publikums støtte, og etter sekstifire og et halvt minutt smalt ballen fra foten til Oscar Aga og i mål. Underdogen hadde tatt ledelsen!
Tromsø fortsatte å male på for å prøve å få en scoring, men ikke snakk om at ballen ville i Grorud-målet! Ti minutter før slutt kom også TIL-eiendom Sigurd Grønli inn for de gule, og det var ingen tvil om at her var tenningsnivået på topp. Denne gangen fikk vi ingen superkontringer fra ham som i Grorud-debuten, men derimot kom Cornic og Dahlby i rasende fart fremover, men Dahlbys avslutning ble mesterlig reddet av TIL-keeper Karlstrøm.
Det ble lagt til fem minutter, og lenge øynet vi med hjertet hos TIL sjansen for poeng, men like før tiden var ute blåste dommeren hardt i fløyta og pekte mot straffemerket. Karlstrøm var sjanseløs, det sto 2-0, og kampen ble blåst av umiddelbart etter nytt avspark.
«Gutan» hadde gått på både sesongens første tap og sesongens første poengtap, mens Grorud-guttene kunne glise fra øre til øre for å ha tatt en av sesongens aller største skalper. Selv var jeg selvsagt voldsomt skuffet over TIL-tap, men samtidig kjente jeg litt på at når vi først skulle tape, så var det egentlig greit at det skjedde på Grorud.
Etter halvanna måned siden sist fotballkamp jeg var på ble abstinensene for sterke, så jeg fant ut at TIL fikk klare seg uten at jeg så på dem på TV. Selv logga jeg inn på Strømmens nettsider, hvor jeg enkelt fikk kjøpt billett til kveldens oppgjør mot mitt lokale OBOS-lag, Grorud.
Grorud har jeg jo sett en rekke ganger, mens Strømmen har jeg kun besøkt tidligere som bortesupporter, da Tromsø sist var på nivå 2 i 2014. Jeg gledet meg derfor litt til å besøke stadion under roligere forhold enn det, og ikke minst: I bedre vær enn det var den gangen, da himmelens sluser virkelig åpnet seg for fullt.
Ved ankomst fikk jeg vekslet noen ord med breddefotballguru Jørgen Tjærnås, og hilst på Miguel Paulos fra Grorud-ledelsen, før jeg tok plass på en av de avmerkete setene hvor det var lov å sitte. Det gikk fort opp for meg at ullsokker og dobbelt lag t-skjorter muligens var noe overflødig i steiksola, men jeg måtte nok bare holde ut i varmen.
Det ble tidlig synlig at det nok var et flertall bortesupportere på tribuna, selv om «Greyhounds» lett overdøvet groruddølene når de gikk inn for det. Det var likevel de tilreisende som var lettest til sinn i starten av kampen, og det første kvarteret handla det meste om de gulblå. Hjemmelaget klarte etter hvert å kjempe seg mer med, men da den første scoringen kom og det sto 0-1 etter en halvtimes spill føltes det helt fortjent. Også jeg selv var ved godt mot, da melding om 1-0 på Alfheim nettopp hadde tikket inn på mobilen.
Like etter kom 2-0 i Tromsø, til manges store forvirring etter Helstrups hyllest av 1-0-fotball tidligere i sommer. På Strømmen stadion, derimot, der ble det ikke flere mål før pause.
I pausen ble også Stabæks sportssjef Torgeir Bjarmann observert, så her krydde det av celebriteter!
Etter pause var det tydelig at Strømmen hadde bestemt seg for å ta mer tak i kampen enn de hadde gjort i første omgang, og etter flere store sjanser etter hjørnespark kom til slutt utligningen etter syv og et halvt minutt av omgangen. 1-1, og like langt.
Etter dette ble det meste litt for tøft for gultrøyene. En frustrasjon virket å bre seg blant spillerne, som nok både følte seg litt bortdømt, og i tillegg tidvis lot til å slite litt med kommunikasjonen internt i laget. Etter masse dramatikk med keeperhands, skader og offsider som stoppet straffespark, så virket det som om det skulle ende med poengdeling.
Dette ville dog ikke Strømmen ha noe av, og godt på overtid kom det avgjørende målet. Enorm jubel blant de grå, mens bortelagets menn fortvilet innså at det ikke ble noen poeng i dag. Samtidig tikket det stadig nye scoringsvarsler inn fra Alfheim, hvor kampen til slutt endte hele 5-0! Mulig jeg skal fortsette å ikke se TILs kamper på TV om det er sånn det skal være!
Fikk etter kampen slått av en liten prat både med Grorud-trener Kjønø og TIL-utlånte Sigurd Grønli, som begge så fram mot kampen på fredag mot nettopp «gutan».
I tunge groundhopping-tider begynner mange groundhoppere å se på andre fotballrelaterte ting, og etter at @mattismoen kom med en twittertråd om storslagne stadionplaner inviterte jeg ham til å gjøre den om til en bloggpost for enklere distribusjon.
På 00-tallet opplevde norsk fotball en enorm interesse, noe som medførte at klubber med beskjedne tribunefasiliteter gjerne bestemte seg for å oppgradere. Ambisiøse og overivrige arkitekter, kommuner og klubbledelser sørget for at planene ofte viste seg å være svindyre luftslott.
Bryne planla i 2007 å bygge et helt nytt, toppmoderne stadion kalt Jæren Arena. Den "arkitektoniske nytelsen for samfunnet" skulle huse 8419 tilskuere, men kunne oppgraderes med et par tusen plasser til dersom behovet skulle melde seg. Prosjektet ble skrinlagt året etter, da man ikke klarte å forsvare det økonomisk.
Briskeby er eneste av disse som i hvertfall er påbegynt. Da Ståle Solbakken ledet Hamkam inn i en ny storhetstid på midten av 00-tallet fikk både klubben og kommunen overtenning da det skulle bygges ny arena. Briskeby måtte uansett oppgraderes for å tilfredsstille nye krav om arenaer til toppfotballen, og tre forslag til ny arena ble fremlagt. Man gikk for det største alternativet, med plass til 10 200 tilskuere. Hamkam var på randen av konkurs som følge av det ambisiøse prosjektet som rakk å bli halvferdig før man gikk tom for penger.
Lyn spilte for glisne tribuner på Ullevaal, men tenkte som de fleste andre klubber på 00-tallet: dersom vi bygger stadion, DA møter folk opp! De hadde tidligere blitt stoppet av lokal motstand, men hadde i 2007 en optimisme rundt prosjektet som skulle bygges halvveis ned i jorden, etter inspirasjon fra Camp Nou. 15-20 000 tomme seter på Frogner Stadion ble dessverre aldri en realitet, da Lyn raskt fikk litt andre ting å tenke på og gikk konkurs i 2010.
Så et par varianter fra Norges fotball-EM 2016-planer:
Ullevaal ville bli for liten til å arrangere mesterskap, noe som skapte behovet for et massivt stadion i Groruddalen. Dette skulle huse 50 000 mennesker. Interessant å tenke over fasilitetene Grorud IL kunne hatt idag.
Lillestrøm hadde konkludert med at klubben ville vokse ut av Åråsen, og man ønsket å bygge en arena med plass til 35-40 000, med mulighet for å nedskalere etter EM.
Dersom Norge ikke skulle bli tildelt EM så skulle man uansett bygge nytt stadion med plass til kun 20 000 folk.
I forbindelse med EM-planene ønsket noen å plassere arenaen midt i Nitelva, i håp om å binde Strømmen og Lillestrøm sammen. Uvisst hvor planene strandet, men håper noen påpekte at den beste måten å binde to stedene sammen er ved hjelp av den allerede eksisterende broa.
Lillestrøm var ikke alene om planene om å bygge en massiv fotballarena i en elv. En ivrig investor i Strømsgodset hadde i 2006 store planer om et stadion med plass til 16 000 mennesker midt i Drammenselva. Drammensfolket var ikke like visjonære, og stemte ned forslaget.
EM-prosjektet lanserte også planer om arenaer med plass til 30-40 000 i både Bergen, Stavanger, Trondheim og Bodø.
Vålerenga hadde en kronglete vei frem til nytt stadion, men denne løsningen er spesiell. Man slet med infrastrukturen til å huse 25 000 tilskuere, og måtte finne et sted med allerede fungerende infrastruktur, hva er vel bedre enn å plassere arenaen på taket av Oslo S?
Tromsø ønsket i 2010 å bygge et egg med 15 000 plasser på en søppelfylling i Tromsdalen. Prislappen på 1,2 milliarder kroner ble nok i stiveste laget og kritikere omtalte prosjektet som et luftslott og en "økonomisk hengemyr". Prosjektet ble skrinlagt senere i 2010.
Fra slutten av 90-tallet ønsket Stabæk å oppgradere stadionet sitt, da Nadderud allerede da var nokså slitent. Man kom opp med planer om en hall på Fornebu med det litt klamme navnet Blue Dream Arena. Stabæk med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, ønsket seg blått kunstgress. Hvorvidt dette var et PR-stunt eller et reellt ønske er uvisst. Planene strandet i 2004, men man fikk til slutt bygget Telenor arena hvor Stabæk spilte fra 2009 til 2011 før de ble kasta tilbake til Nadderud.
