Lysekloster - Sandviken 0-1

Etter en liten halvtimes kjøretur fra dagens første kamp, hvorav siste del av turen tok meg forbi et sted som iflge Google maps bar det maleriske navnet Klamydiatoppen, og inn på en usaklig smal vei langs en fjellside kom jeg til slutt endelig fram til Søvika i Bjørnafjorden kommune. Her fant jeg en flott fotballstadion, hvor det straks skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Lysekloster og Sandviken.

Som sagt et flott stadion, med ei overbygd tribune som det nesten var synd at hadde tak i dag, for det hadde rett og slett blitt et nydelig vær denne søndagsettermiddagen. Jeg prata litt med daglig leder Svein som hadde fått et vink om at jeg kom fra Bent Raknes, så da gikk det greit å få ordna meg en fotovest så jeg kunne vandre litt rundt på anlegget under kampen. Inn mot kampstart stabla så en god del folk seg inn på tribuna, og da lagene entret kunstgresset futta plutselig bortefansen av noen bluss!

Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at begge lagene var veldig interesserte i seier i dag. Hjemmelaget for å befeste sin plass på toppen av tabellen, gjestene fra Stemmemyren for å krympe luka oppover etter en litt rufsete sesongstart. Det kom en del tøffe dueller, uten at det ble ufint, men en vakt jeg snakket med var litt bekymret for at dette kunne bli grisete etterhvert, og fortalte at en treningskamp mellom lagene tidligere i år hadde utartet litt.

Samme mann gjorde meg da jeg fortalte at jeg var Tromsø-supporter også oppmerksom på at broren til Warren Kamanzi faktisk spilte på Lysekloster. Jeg hadde jo alt lagt merke til den raske 6-eren i hvit trøye, men ikke sjekket navnet i lagoppstillinga før, men når jeg ble gjort oppmerksom på det så jeg noen likhetstrekk, men jeg så også at det nok ikke var helt tilfeldig hvem av dem som ble fransk cupmester og hvem av dem som til uka stiller som massiv underdog i cupmøte hjemme mot Sogndal. (Men han holdt absolutt et godt tredjedivisjonsnivå må jeg presisere, så det ikke virker som om jeg snakker ham ned!)

Med omlag 35 minutter spilt stormet Sandviken framover i et angrep som ble avsluttet med at han som hadde ballen ble sparket overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffespark, og de fleste forventet nok at nå kom det til å bli mål! Så feil kan man ta. Straffen var ikke direkte dårlig, men ble satt i en høyde hvor keeper kunne ta den, og det endte da også med at han gjorde nettopp det. Returen ble klarert, og faktisk fikk vi nesten en kontring som resultat av straffesparket.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg forserte tribuna for å komme meg opp til kiosken og få testet de lokale vaflene, som viste seg å være svært gode, men såpass dyre at jeg ikke kjøpte mer enn én selv om det at jeg ikke hadde spist siden frokost nok gjorde at jeg burde hatt en til.

Utover i andre omgang virket Sandviken et lite hakk kvassere enn hva Lysekloster var. Om det var den kommende cupkampen som satt litt i bakhodet på «Munkene» vet jeg ikke, men bortefansen hadde definitivt grunn til å være optimister, anført av en svært høylytt fyr som fra tribuneplass kommenterte omtrent alt som skjedde ute på banen.

Da vi nærmet oss at det bare var fem minutter igjen av ordinær tid kom så den forløsende scoringen, og til glede for de mange tilreisende fra byen, det var gjestene som etter et hjørnespark det først så ut som ble redda på strek kunne juble for at ballen ble dømt inne. 0-1, og 84:10 på min klokke.

Man skulle jo nå tro at det var såvidt over 6 minutter igjen å spille. Det ble mer. Mye mer. Sandviken satte naturlig nok i gang en voldsom treneringsaksjon nå. Uansett hva som skulle skje tok det lang tid, og det toppet seg kanskje da de brukte så lang tid på å ta et dobbelbytte litt inn i overtiden at det hele endte med at dommeren nektet dem å ta byttet og heller ga treneren et gult kort. Gule kort var det også flere andre som fikk etterhvert, og veien til poeng ble ikke akkurat lettere da Lyseklosters gamle Vålerenga-spiller Wawrzynkiewicz rotet seg opp i noe som ga ham kveldens andre gule kort så han måtte tusle litt før de andre i garderoben.

Lysekloster kjempet heroisk, men ballen trillet ikke deres vei i kveld. Etter 9 minutters overtid blåste dommeren endelig av, og de rødkledde kunne slippe jubelen løs, etter noe som definitivt må kunne sies å ha vært en sliteseier!

Jeg forlot stadion, klarte å spore opp ei sjappe som solgte asiatisk takeaway og ikke hadde pinsestengt, og kom meg tilbake på hotellet for å lade opp til morgendagens viktige kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandviken - Nordstrand 0-1

Etter gårdagens kamp fortsatte jeg opp til Haukeli, overnattet der, før jeg sto grytidlig opp til forferdelige nyheter fra Oslo. Jeg måtte likevel sette kursen mot Bergen, og etter en nydelig tur gjennom Hardanger kom jeg til vestlandshovedstaden, og fikk parkert utenfor stadion i tide til å rekke en kjapp tur på butikken før jeg tok plass for å se tredjedivisjonsoppgjøret mellom Sandviken og Nordstrand.

Sandviken er jo en klubb som kanskje er mest kjent for sitt tidligere damelag som gikk over til å bli Brann kvinner, men de har altså også et herrelag. Mens de lå omtrent midt på tabellen i sin avdeling flyr gjestene fra Oslo svært høyt for tiden, der de troner på tabelltoppen à poeng med noe mer profilerte Lyn.

Lagene entret matta til lyden av Dire Straits, og så braket det løs! Braket skjedde ikke først og fremst ute på kunstgresset, men derimot på tribunen, der over 70 unger som deltok på fotballskole hadde fått lov å se første omgang av kampen. Maken til lydnivå på en tredjedivisjonskamp har jeg sjelden opplevd!

Tross støtten fra tribunen, etter hvert ble det ganske klart ute på banen hvem som var serieleder og hvem som ikke var det. Likevel ble det aldri noen regelrett enveiskjøring, selv om gjestene holdt det meste som skjedde i et fast grep.

Etter flere mislykkede angrep skulle det i det 35 minutt endelig lykkes for de for anledningen neonkledde. Et flott angrep rullet nordover banen, og ballen ble satt i mål til 0-1. (Og ikke 1-0 slik jeg i et anfall av et eller annet klarte å skrive på twitter!)

Etter dette ble kanskje osloensernes overtak enda tydeligere, men fortsatt føltes det ikke helt overbevisende ut, det vi fikk se. Det sto likevel fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg gikk for å skaffe meg både en vaffel og en is.

Etter pause var det egentlig en ganske merkelig kamp vi fikk se. Nordstrand ble aldri virkelig truet av hjemmelaget, som på sin side forsvarte seg svært godt de gangene serielederen kom i angrep. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av oppgjøret, og man kan vel si at tross at seieren aldri var truet, så måtte de slite for den.

Mens spillere og dommere takket hverandre for kampen tok jeg en visitt innom stadions viktigste rom siden jeg ikke visste hvordan fasilitetene var på neste destinasjon, før jeg igjen fant bilen og satte kursen mot en ny kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kolbotn - Sandviken 1-3

For å komplettere fotballhelga hadde jeg sett meg ut en søndagskamp også, og denne gangen var det damefotballen jeg skulle gjeste. Jeg hadde tidligere besøkt Sofiemyr for å se Kolbotns herrelag spille på kunstgressbanen, men nå var det toppseriekampen mot Sandviken, på naturgress, det gjaldt.

Kom fram altfor tidlig, og tok en gåtur i nærområdet, hvor jeg fant en sjarmerende liten tribune inni skogen. Gikk deretter bort mot stadion, hvor jeg plutselig møtte en TIL-medsupporter som viste seg å ha valgt Sandviken som sitt lag i damefotballen.

Da kampstart (som ble utsatt fem minutter pga sent ankommet bortelag) nærmet seg dukket også Norlink86 opp, og litt etter avspark kom også banehoppelegenden Ray Tørnkvist. Her var alt duket for mye fotballprat!

Kolbotn gikk hardt ut, men det viste seg raskt at Sandvikens favorittstempel nok var korrekt plassert, og etter 18 minutter kom 0-1. Ikke mange minuttene senere kom også 0-2, etter en svært sterk innsats av Kennya Cordner som dermed ble tomålsscorer. Sandviken-supporteren jublet!

Jublet gjorde han derimot ikke da Cordner like etterpå haltet av banen bak mål og måtte byttes ut. Dette lot dog ikke til å svekke Sandviken noe særlig, og det ble snart 0-3, og det meste så ut til å være avgjort.

Kolbotn-damene hadde dog ikke gitt opp, og drøye fem minutter før pause ble et hjørnespark aldri skikkelig klarert av bergenserne, og vips sto det 3-1.

Omtrent i det dommeren blåste til pause ringte radiosporten for å ta en liten statusprat til 4-4-2-sendinga. Alltid hyggelig med en prat med Schau og Aune. Køen så så lang ut at jeg droppa å teste kiosken, så mens praten på banehopper- og bortesupporter-feltet fortsatte kom også Ham-Kam-supporter og banehopper Kristian bort og sluttet seg til oss.

Andre omgang virket Sandviken å ha mer eller mindre full kontroll. Kolbotn hadde noen gode perioder, men uten å skape de helt store mulighehtene, så det var velfortjent at de for anledningen rødkledde kunne komme bort og takke supporteren for støtten og feire tre nye poeng.