Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.
Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.
Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.
Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.
Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.
Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.
Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.
Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!
Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.
Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!
Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.
Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.
Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)
Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.
Tirsdager og onsdager er tradisjonelle europacupkvelder, så hva passer vel da bedre enn å se kamp i en europeisk turnering på en tirsdagskveld. Jeg plukket opp Sören og satte kursen mot Grorud T, hvor vi dumpet bilen et sted det egentlig ikke var lov å stå, og så tok T-banen til Majorstuen. Straks vi kom ut av stasjonsområdet møtte vi Mattis, Martin og Nicholas, og etter en kort spasertur var vi klare for å se Fenix Trophy-kamp mellom FC Oslo og Kraków Dragoons FC.
Fenix Trophy er noe så eksklusivt som en europeisk turnering for breddeklubber, og FC Oslo har gjort tradisjon av å delta her. I år har man fjernet gruppespillet, og det er ren utslagscup med hjemme- og bortekamper, og i åttendelsfinalene som er første runde skulle oslo-laget altså møte polsk motstand. Bortelaget markedsfører seg som en klubb for utlendinger i Kraków, men både navnene i lagoppstillingen og når kampen kom i gang «Kurwa»-ropene tilsa at det også var polske spillere involvert her.
Siden utvalget av fotballkamper på denne tida av året generelt er ganske magert krydde det av kjentfolk på kampen, og André, Terje (med et TV-team på slep!), Tom, Ole Jakob og Jon Are var bare noen av de over 30 innsjekka i Futbology som var her. I tillegg var det noen fler tilskuere, så totalt vil jeg anslå at det var nærmere 60 personer tilstede og fikk se hjemmelaget raskt vise at norsk 3. divisjon er på et klart høyere nivå enn polsk nivå 7-8. Det aller meste foregikk foran Dragoons-målet, og det var etterhvert smått utrolig at ballen ikke hadde gått i mål.
Det ble snart tydelig at det bare var et spørsmål om tid før vi fikk ledelse til hjemmelaget, og i det 25. minutt kunne endelig hjemmelagets supportere og de mange på benken juble for 1-0. Jeg måtte klappe litt jeg også, ettersom jeg hadde fått overrakt et skjerf fra klubben!
Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause. Det var riktig så sosialt på tribuna, og jeg kom også i prat med en som viste seg å være ingen ringere enn sønnen til Futbology-Lars Erik, Mads.
Etter pause var det tydelig at FC Oslo hadde bestemt seg for å drepe denne kampen, og i ganske rask rekkefølge kom 2-0 og 3-0 i løpet av de første syv minuttene av omgangen. Etter en times tid fikk vi så se noe man ikke ser hver dag da vertskapet klargjorde et kvintuppelbytte, altså at hele fem spillere ble byttet samtidig. Mens de fem sto klare kom så hjemmelagets fjerde mål for kvelden som ga 4-0.
Fem minutter senere kom så 5-0 da et innlegg ble stanget i nettet, før vi i det 68. minutt fikk siste mål for kvelden da ledelsen ble økt til 6-0. Jeg var spent på om de for anledningen neongule kom til å gidde å score enda mer, men enten orka de ikke eller så forsvarte det polske laget seg godt nok til å hindre flere mål. Det endte iallfall 6-0, og det gjenstår ikke veldig mye spenning før returoppgjøret i Krakow.
Etter at vi hadde samlet en god del av de frammøtte banehopperne (Inkludert Ray, som hadde kombinert kampen med noe Frigg-møte inne på klubbhuset) til et gruppebilde klarte jeg å få André som hadde tatt bilen nedover til å skysse Sören og meg tilbake til min bil, som viste seg å være parkert sånn at det var ren flaks at jeg kom meg forbi noen asfaltarbeidere som hadde begynt et prosjekt på parkeringa. Litt flyt må man ha!
For tredje gang denne uka satte jeg kursen mot grensa, men denne gangen tenkte jeg meg ikke så langt inn i nabolandet. Etter en liten pitstop på Nordbysenteret fortsatte jeg inn mot Strömstad, og fant relativt greit fram til stadion, hvor det var avtalt treningskamp mellom IFK Strömstad og norske Kragerø IF.
På det flotte anlegget var det i tillegg til hovedarenaen med løpebaner, tribune og klubbhus også to kunstgressbaner, hvorav den ene akkurat nå gjennomgikk fullstendig oppgradering. Det var på gresset dagens kamp skulle spilles, og umiddelbart etter ankomst møtte jeg banehopperne Ray og Tom som også hadde forvillet seg til den svenske skjærgården i kveld. Like etter dukket også Kenneth og broren opp, og samtidig dukket også ytterligere et par østfoldske innsjekkinger opp i appen, så det var tydelig at kampen her frista.
Mens gjestene fra Norge spiller på nivå seks huserer de blåhvite svenskene til daglig på nivå sju. Det ble raskt klart at de gulsvarte var favoritter, og alt etter ca seks minutters spill fikk de tilkjent et straffespark. Straffen ble tatt, og vips, så sto det 0-1.
Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men det ante meg at nordmennene fortsatt hadde et lite overtak. I det flotte sommerværet ble det etter halvspilt omgang kommandert drikkepause. Selv inspiserte jeg kiosken, og skaffet meg en is for å kjøle meg litt ned.
Drikkepausen må ha gitt Kragerø nye krefter, for etter det lille stoppet tok det bare fem minutter før gjestene igjen kunne juble for scoring. Innimellom ivrig fotballprat på banehoppertribunen fikk vi så se nok en kremscoring som dessverre ble annullert (for offside, tror jeg), før det kom et tellende mål drøyt fem minutter før pause.
Det sto dermed 0-3 da lagene tok pause, og jeg var spent på hva vi ville få se i andre omgang. Jeg hadde tidligere på dagen sendt en melding til Kragerø for å dobbeltsjekke at det faktisk var kamp, og hadde da blitt fortalt at de kom til å gjøre haugevis av bytter i pausen.
Dette lot dog ikke til å svekke dem nevneverdig. Før det var spilt fire minutter av andre omgang sto det 0-4, og når timen var spilt ble en god IFK-periode avsluttet med at Kragerø gikk opp i 0-5.
Etter dette var nok det mest nevneverdige som skjedde at hoveddommer og AD2 byttet plass, sannsynligvis bare for at sistnevnte skulle få prøvd seg i sjefsrollen, og tross en positiv avslutning på kampen fra svenskene kom det ikke flere scoringer. Det må her sies at det utvilsomt var rett lag som vant kampen 0-5, men det hadde ikke på noen måte vært ufortjent om «blåvitt» fikk seg et trøstemål på tampen.
Ettersom jeg hadde gjort handlinga ferdig var det bare å hoppe i bilen og sette kursen hjemover, og etter en begivenhetsløs kjøretur var jeg klar for å lade opp til nye eventyr dagen etter.
Etter utflukten sammen med Kald Kaffe-redaksjonen til Örebro i fjor fikk svenske Elfsborg en liten plass i hjertet mitt. Da det ble klart at de skulle spille kvalifisering til Conference League bestemte jeg meg derfor kjapt for at tiden var inne for en utflukt til Borås arena. Ettersom første kamp i dobbeloppgjøret hadde endt 4-1 var ikke forhåpningene om avansement de største, men jeg hoppet i bilen og tråklet meg sørover gjennom Dalsland og Västergötland til jeg parkerte utenfor stadion drøyt halvanna time før kampen Elfsborg - Molde.
Etter å ha sust innom en asiatisk buffetrestaurant like før de stengte lokaliserte jeg inngangen til stadion, og etter å ha sett meg litt rundt fant jeg fram til plassen min. Pga UEFAs (heldigvis i ferd med å bli avviklede) forbud mot ståplasser var hele den såkalte «Elfsborgsläktaren» på kortsida stengt, og supporterne plassert i enden av langsida i stedet. Jeg hadde kjøpt en billett like ved disse, og kunne dermed fint være med på supportermoroa uten å skjemme meg alt for mye ut.
Da kampstart nærmet seg var det et til Molde å være svært imponerende bortefølge som hadde tatt plass i enden av motsatt kortside (Også her sto det store ståfeltet tomt), mens hjemmesupporterne flagget og sang for harde livet. Som sagt var det et sportslig tungt utgangspunkt for de gulsvarte, men positivt spill og noen ok sjanser tidlig i kampen tente et ørlite håp om at det kanskje kunne gå. Jeg visste at jeg hadde rundt fire timers kjøring for å komme meg hjem etter kampen, men jeg ville gladelig komme en halvtime-time senere i hus dersom det kom av ekstraomganger!
Etter å ha skrytt av bortefølget i forrige avsnitt, så må jeg dele ut dagens kaktus til de syv moldenserne som hadde klart å skaffe seg plasser like foran meg på tribunen. Det var såpass glissent at de burde skjønt at når de attpåtil tenkte å feire litt underveis i kampen, så burde de flyttet seg lenger unna de syngende hjemmesupporterne.
Guliganerna og de andre supporterne hadde nemlig ikke latt seg knekke av at de var flyttet på andre sida av hjørneflagget fra der de vanligvis sto. Setene på det nye supporterfeltet ble i beste fall ansett som små irritasjonsmomenter, her sto man, og her sang man.
Var stemningen ikke god nok fra før, så tok det helt av etter vel halvspilt omgang. Den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Baidoo scoret, og plutselig begynte det umulige å se mulig ut. Nå trengte man bare to mål til for å sikre ekstraomganger. Dessverre for oss med gule effekter på oss, da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt bare 1-0, noe jeg mistenkte var minst ett mål for lite til å få fullført opphentingen i andre omgang.
I en andreomgang hvor mitt personlige høydepunkt var at den gamle Grorud-helten Oscar Aga ble byttet inn ble mine bange anelser til virkelighet. Ikke bare mislyktes Elfsborg med å overliste Jakob Karlstrøm flere ganger, i tillegg scoret MFK både en og to ganger selv. Kampen endte dermed 1-2, og IFE-supporterne måtte skuffet forlate stadion etter å ha gitt klar beskjed til spillerne om at nå var det å «Krossa Häcken» på søndag som gjaldt.
Neste helg er det seriestart i Eliteserien, og ettersom man har innsett at det bare er tull å skulle starte Eliteserien før senvinterlandslagspausen var det denne helga det var langskamper. Etter litt fram og tilbake pga en mulig breddekamp på en ubesøkt bane i Østfold endte jeg opp med å konstatere at kampen var flyttet til i april, så dermed satte jeg sammen kursen mot Ullevaal for å se Norge møte Slovakia.
Jeg gikk inn, fant André og Silje som alt hadde tatt plass og slo meg ned ved siden av dem. Etter å ha irritert meg grønn over den høye musikken som gjorde det umulig å prøve å konversere dukket like før avspark også Mattis opp sammen med to andre karer, rett etter jeg demonstrativt hadde latt vær å reise meg og synge med på «Alt for Norge». Denslags sparer man til nasjonalsangen.
Kampen kom i gang, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter og tenkte å leve opp til dette stempelet. Slovakene klarte dog å ri av stormen veldig lenge, og tross en skade som medførte et bytte sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause.
Jeg hadde før kveldens kamp en rekke på 144 kamper med minst én scoring, og begynte så smått å bli bekymret for om rekka skulle ende på nasjonalarenaen nå i kveld. Etter at begge lag hadde gjort flere bytter fant dog ikke ukjente Erling Braut Haaland ut at han ikke skulle sende meg skuffet hjem. Jeg har en kjepphest om at det ofte lønner seg å klarere. Dette hadde visst ikke slovakene fått med seg, de lyktes iallfall ikke med å klarere skikkelig etter et frispark. 1-0, og nytt liv i en kamp som egentlig hadde vært ganske daff.
Bare tre minutter senere kom så 2-0, og nå var det kaptein Ødegaard som gjorde jobben selv. Jeg begynte å lure på om vi skulle få bevitne den berømte ketsjupeffekten, men da Haaland like etterpå bommet på et forsøk på et brassespark ble han byttet ut. Om dette var det som ga rystete slovaker sjansen til å hente seg litt inn vet jeg ikke, men de siste ti minuttene skjedde det lite nevneverdig.
Kampen ebbet dermed ut med norsk seier, og flertallet av de 11048 oppgitte tilskuerne kunne gå fornøyde hjem. Selv var jeg ganske kjapp ut av stadion, noe jeg etterpå fant ut gjorde at jeg hadde gått glipp av litt action, men men.
For andre gang i år skulle jeg se min lokale toppklubb Grorud spille kamp, og i et strålende høstvær slo jeg meg ned på plassen utafor stadion i god tid før kampstart. Fikk vekslet noen ord med både kjente og ukjente fram til portene åpnet, jeg fikk en rød sprittusjprikk på hånda, og tok plass på min etterhvert nesten faste plass helt innerst på tribuna.
Da kampstart nærmet seg raste det på med innsjekkinger av kjentfolk i Futbology-appen, og jeg satt nært nok bortefeltet til å vinke til flere av dem. Speaker prøvde gjentatte ganger å få alle til å sette seg, men en gjeng LSK-fans holdt standhaftig ut ved gjerdet ute på flanken av feltet, men etter at Groruds sikkerhetsansvarlige kom bort og tok en alvorsprat var det kun én av dem som fortsatt ble stående der.
Snittalderen i mitt område på hovedtribunen var ganske lav, og det var til tider ganske festlig å sitte der og overhøre hva som ble diskutert blant kidsa. Innledningsvis var det ikke så mye trøkk verken på banen eller på tribuna, men etter hvert begynte folk å våkne både det ene og det andre stedet. De for anledningen rødfargede kanarifuglene kom etterhvert til noen relativt bra sjanser, blant annet sendte Pål André Helland avgårde en ball som smalt i tverrliggeren. Vi måtte likevel vente helt til klokka viste 26 minutter spilt før det kom scoring, og til de fleste på langsidas fortvilelse var det romerikingene som gikk opp i 1-0 etter en suser fra Mathew.
Det å havne under var tydeligvis det som skulle til for at groruddølene skulle våkne opp. Både på banen og på tribuna ble det plutselig et helt annet trøkk, og oppildnet av supporterne kunne de gulblå juble for å ha fått straffespark i det 34. minutt. Med Oscar Aga på benken ble det Henrik Bredeli som fikk i oppdrag å konvertere muligheten til scoring, noe han løste på utmerket vis så det sto 1-1 etter 34:30.
Fem minutter senere var det tid for Omar Bully. Unggutten som hadde fått mye oppmerksomhet etter serien Grorud Underdogs hadde på forhånd lovet å lage show mot sin tidligere klubb. Han hadde hele kampen vært en sentral spiller i det Grorud drev med, men nå tok det helt av. Manchester United-fansen sier om Ryan Giggs at han «was tearing you apart since 1991», og det Bully nå gjorde var ingenting annet enn nettopp å rive Lillestrøms forsvar i fillebiter før han hamret ballen i mål til ledelse for Grorud. Feiringen? Rett bort til supporterne for å juble sammen!
2-1 sto seg til pause, og fra hovedtribunen ljomet «Stille i fjøset» bortover mot kortsida. På mystisk vis klarte jeg nå å knekke den ene stanga på brillene mine, så resten av kampen måtte jeg forholde meg litt mer i ro for å unngå at de skulle forsvinne helt.
Knapt ti minutter etter hvilen kom så et skår i gleden for de gulkledde. Omar Bully fikk seg en smell, og etter et kort forsøk på å fortsette måtte han forlate banen. På papiret skulle ikke Oscar Aga være noe dårligere, men i denne kampen ble han aldri en sentral kraft på den måten Bully hadde vært. Like etter satte også LSK inn radarparet Thomas Lehne Olsen og Gjermund Åsen. Nå var det alvor!
Åsen var heltent, og brukte bare noen få minutter på å havne i munnhuggeri med dommeren, og til tider konkurrerte han og Trym Hogner som sto på bortefeltet om hvem som klarte å kjefte mest på medspillere, motspillere, dommere, og generelt alle andre.
Grorud prøvde etter beste evne å drøye tida for å komme gjennom kampen med ledelsen i behold, men Olsen og Åsen fant etter hvert godformen, og dette ble virkelig en kamp med ryggen mot veggen for hjemmelaget. Lenge holdt det, men i det 89. minutt var det slutt på moroa. Ballen havnet hos Vetle Dragsnes som fikk plassert den i mål, og det sto 2-2!
Tross seks minutters overtid kom det ikke flere scoringer i ordinær tid, og det var dermed duket for ekstraomganger, akkurat som sist jeg så cupkamp med Grorud. I likhet med den gangen hadde jeg også nå linet opp en kamp nr 2 for kvelden i min plan, og jeg fryktet nå at den også denne gangen skulle ryke.
Første ekstraomgang forløp uten de helt store hendelsene. Det mest nevneverdige var kanskje at Groruds trener fikk gult kort. Ellers var det tydelig at mange av Grorudspillerne begynte å gå tomme for krefter, og jeg fryktet nå at det kom til å ende tungt for de mange frammøtte fra nærområdet.
Like etter sidebyttet skjedde det. En liten svikt, og vips hadde Thomas Lehne Olsen scoret 2-3-målet. Grorud prøvde desperat å utligne på nytt, men det eneste de oppnådde var å se at også LSKs trener fikk gult kort, og da dommeren til slutt blåste av var det bortefansen som kunne juble for avansement, mens hjemmesupporterne måtte nøye seg med å takke sine karer for heroisk innsats mot laget fra divisjonen over.
Selv småløp jeg over Trondheimsveien og hoppet inn i bilen og satte kursen mot Prinsdal for kveldens andre kamp.
I tunge groundhopping-tider begynner mange groundhoppere å se på andre fotballrelaterte ting, og etter at @mattismoen kom med en twittertråd om storslagne stadionplaner inviterte jeg ham til å gjøre den om til en bloggpost for enklere distribusjon.
På 00-tallet opplevde norsk fotball en enorm interesse, noe som medførte at klubber med beskjedne tribunefasiliteter gjerne bestemte seg for å oppgradere. Ambisiøse og overivrige arkitekter, kommuner og klubbledelser sørget for at planene ofte viste seg å være svindyre luftslott.
Bryne planla i 2007 å bygge et helt nytt, toppmoderne stadion kalt Jæren Arena. Den "arkitektoniske nytelsen for samfunnet" skulle huse 8419 tilskuere, men kunne oppgraderes med et par tusen plasser til dersom behovet skulle melde seg. Prosjektet ble skrinlagt året etter, da man ikke klarte å forsvare det økonomisk.
Briskeby er eneste av disse som i hvertfall er påbegynt. Da Ståle Solbakken ledet Hamkam inn i en ny storhetstid på midten av 00-tallet fikk både klubben og kommunen overtenning da det skulle bygges ny arena. Briskeby måtte uansett oppgraderes for å tilfredsstille nye krav om arenaer til toppfotballen, og tre forslag til ny arena ble fremlagt. Man gikk for det største alternativet, med plass til 10 200 tilskuere. Hamkam var på randen av konkurs som følge av det ambisiøse prosjektet som rakk å bli halvferdig før man gikk tom for penger.
Lyn spilte for glisne tribuner på Ullevaal, men tenkte som de fleste andre klubber på 00-tallet: dersom vi bygger stadion, DA møter folk opp! De hadde tidligere blitt stoppet av lokal motstand, men hadde i 2007 en optimisme rundt prosjektet som skulle bygges halvveis ned i jorden, etter inspirasjon fra Camp Nou. 15-20 000 tomme seter på Frogner Stadion ble dessverre aldri en realitet, da Lyn raskt fikk litt andre ting å tenke på og gikk konkurs i 2010.
Så et par varianter fra Norges fotball-EM 2016-planer:
Ullevaal ville bli for liten til å arrangere mesterskap, noe som skapte behovet for et massivt stadion i Groruddalen. Dette skulle huse 50 000 mennesker. Interessant å tenke over fasilitetene Grorud IL kunne hatt idag.
Lillestrøm hadde konkludert med at klubben ville vokse ut av Åråsen, og man ønsket å bygge en arena med plass til 35-40 000, med mulighet for å nedskalere etter EM.
Dersom Norge ikke skulle bli tildelt EM så skulle man uansett bygge nytt stadion med plass til kun 20 000 folk.
I forbindelse med EM-planene ønsket noen å plassere arenaen midt i Nitelva, i håp om å binde Strømmen og Lillestrøm sammen. Uvisst hvor planene strandet, men håper noen påpekte at den beste måten å binde to stedene sammen er ved hjelp av den allerede eksisterende broa.
Lillestrøm var ikke alene om planene om å bygge en massiv fotballarena i en elv. En ivrig investor i Strømsgodset hadde i 2006 store planer om et stadion med plass til 16 000 mennesker midt i Drammenselva. Drammensfolket var ikke like visjonære, og stemte ned forslaget.
EM-prosjektet lanserte også planer om arenaer med plass til 30-40 000 i både Bergen, Stavanger, Trondheim og Bodø.
Vålerenga hadde en kronglete vei frem til nytt stadion, men denne løsningen er spesiell. Man slet med infrastrukturen til å huse 25 000 tilskuere, og måtte finne et sted med allerede fungerende infrastruktur, hva er vel bedre enn å plassere arenaen på taket av Oslo S?
Tromsø ønsket i 2010 å bygge et egg med 15 000 plasser på en søppelfylling i Tromsdalen. Prislappen på 1,2 milliarder kroner ble nok i stiveste laget og kritikere omtalte prosjektet som et luftslott og en "økonomisk hengemyr". Prosjektet ble skrinlagt senere i 2010.
Fra slutten av 90-tallet ønsket Stabæk å oppgradere stadionet sitt, da Nadderud allerede da var nokså slitent. Man kom opp med planer om en hall på Fornebu med det litt klamme navnet Blue Dream Arena. Stabæk med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, ønsket seg blått kunstgress. Hvorvidt dette var et PR-stunt eller et reellt ønske er uvisst. Planene strandet i 2004, men man fikk til slutt bygget Telenor arena hvor Stabæk spilte fra 2009 til 2011 før de ble kasta tilbake til Nadderud.
Briskeby er eneste av disse som i hvertfall er påbegynt. Da Ståle Solbakken ledet Hamkam inn i en ny storhetstid på midten av 00-tallet fikk både klubben og kommunen overtenning da det skulle bygges ny arena. Briskeby måtte uansett oppgraderes for å tilfredsstille nye krav om arenaer til toppfotballen, og tre forslag til ny arena ble fremlagt. Man gikk for det største alternativet, med plass til 10 200 tilskuere. Hamkam var på randen av konkurs som følge av det ambisiøse prosjektet som rakk å bli halvferdig før man gikk tom for penger. 
Lyn spilte for glisne tribuner på Ullevaal, men tenkte som de fleste andre klubber på 00-tallet: dersom vi bygger stadion, DA møter folk opp! De hadde tidligere blitt stoppet av lokal motstand, men hadde i 2007 en optimisme rundt prosjektet som skulle bygges halvveis ned i jorden, etter inspirasjon fra Camp Nou. 15-20 000 tomme seter på Frogner Stadion ble dessverre aldri en realitet, da Lyn raskt fikk litt andre ting å tenke på og gikk konkurs i 2010.
Lillestrøm hadde konkludert med at klubben ville vokse ut av Åråsen, og man ønsket å bygge en arena med plass til 35-40 000, med mulighet for å nedskalere etter EM.
Lillestrøm var ikke alene om planene om å bygge en massiv fotballarena i en elv. En ivrig investor i Strømsgodset hadde i 2006 store planer om et stadion med plass til 16 000 mennesker midt i Drammenselva. Drammensfolket var ikke like visjonære, og stemte ned forslaget. 
Tromsø ønsket i 2010 å bygge et egg med 15 000 plasser på en søppelfylling i Tromsdalen. Prislappen på 1,2 milliarder kroner ble nok i stiveste laget og kritikere omtalte prosjektet som et luftslott og en "økonomisk hengemyr". Prosjektet ble skrinlagt senere i 2010.
Fra slutten av 90-tallet ønsket Stabæk å oppgradere stadionet sitt, da Nadderud allerede da var nokså slitent. Man kom opp med planer om en hall på Fornebu med det litt klamme navnet Blue Dream Arena. Stabæk med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, ønsket seg blått kunstgress. Hvorvidt dette var et PR-stunt eller et reellt ønske er uvisst. Planene strandet i 2004, men man fikk til slutt bygget Telenor arena hvor Stabæk spilte fra 2009 til 2011 før de ble kasta tilbake til Nadderud.