Stabæk 2 - Madla (2-1)

Da det ble kjent at alt to uker før den offisielle åpningskampen på Nye Nadderud stadion skulle det spilles en annen kamp der ble det liv og røre i banehoppermiljøet. Straks opplysningene var bekreftet flyttet Futbology åpningskamp-badgen til denne kampen, og dermed var det bare å kaste andre planer på båten og heller sette kursen mot Bekkestua. En drøy time hadde jeg parkert utafor den fortsatt ikke åpna dagligvarebutikken, og fant veien inn til banen hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom andrelaget til Stabæk og Madla.

Jeg var som sagt tidlig ute, og fikk god tid til å se meg rundt på anlegget, som virkelig var noe av en stadionperle. I motsetning til mange andre nye stadionanlegg ser man ut til å ha unngått megalomanien som gjør at man ender opp med å spille for tomme tribuner, men heller bygd nøkternt, og akseptert at man kanskje vil få litt billettangst foran de aller største oppgjørene. Foreløpig så det litt merkelig ut at man mangler ei langside, men når denne også er på plass vil det virkelig være en bane verdt et besøk.

Alt var ikke helt på plass, det manglet blant annet innbytterbenker, og hjemmelaget måtte bruke en garderobe et stykke unna, men de møtte likevel opp ved spillertunnelen og foretok innmarsj sammen med gjestene fra Rogaland foran et sted mellom 150 og 200 tilskuere. Blant disse var det en solid andel banehoppere, og i skrivende stund står det i appen at vi var 75 brukere på plass, og blant disse var det kanskje Cathrine som imponerte mest etter at hun hadde tatt tog, taxi og privatbil i mange timer for å komme seg fra Bryne til Bærum for å se kamp!

Da spillet kom i gang ute på kunstgresset (Kanskje det eneste minuset med anlegget er at det ikke er naturgress på banen) så bæringene friskest ut, og supportergjengen KakkMadlaFakkas fikk ikke allverden å juble for. Det var likevel ikke noen utklassing det var snakk om, og Madla virket ganske kontrollerte.

Det hadde kommet noen små regndråper og jeg hadde trukket opp på tribuna da vi nærmet oss en halvtime spilt. Stabæk 2 slo en corner som ble klarert og kontret, før det med 29:45 på stadionuret ble skapt historie da det nye stadionet fikk oppleve sin første scoring. 0-1, og Mathias Dessingué hadde skrevet seg inn i en historiebok han neppe forventet å havne i før sesongstart.

I det 38. spilleminutt kom så utligningen til 1-1. Ballen ble etter litt kaos dyttet over målstreken av en uheldig Madla-spiller, og dermed hadde fortsatt ingen Stabæk-spillere scoret på klubbens nye hjemmebane. Denne stillinga sto seg til lagene gikk til pause, og mens det ble lagt nye slagplaner så jeg Ingebrigt Steen Jensen, «Styrmann» og flere andre kjente Stabæk-supportere nyte dagen. Tenk så fint de får det når stadion er fullsatt og det er alagskamp!

Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor. Jeg hadde en mistanke om at Madla kanskje hadde et noe høyere toppnivå inne enn det de klarte å vise i dag, mens de med enkelte unntak unge Stabæk-spillerne helt tydelig ville innvie stadion på best mulig måte. Jeg trodde likevel lenge at det gikk mot et uavgjort resultat, etter at begge lag hadde svidd noen rimelig store målsjanser.

Det sies ofte at de gamle er eldst, og selv om 34 (snart 35) isolert sett ikke er noen høy alder, så skiller man seg med denne alderen ut i de fleste såkalte rekruttlag når man spiller kamp. Stabæk 2 hadde likevel en spiller født i juli 1991 på banen, og i det 83. spilleminutt sendte han lagkameratene og hjemmefansen til himmels da det var hans tur til å skrive seg inn i historiebøkene. Dersom statistikken hos NFF er riktig var 2-1-scoringen som ble første mål fra en Stabæk-spiller på Nye Nadderud også første Stabæk-mål noensinne for Jørgen Skjelvik! Virkelig en ettermiddag å huske for den rutinerte forsvarsspilleren!

Resten av kampen handlet i stor grad om at Madla febrilsk prøvde å utligne, men heller ikke da de fikk en corner langt inn i overtiden og sendte keeper opp i angrep lyktes de, og dermed sto det fortsatt 2-1 da dommeren blåste av. Det hadde vært noen rop om straffe på slutten, og det var nok dette som medførte at det ble noen hissige diskusjoner og et gult kort også etter kampslutt.

Underveis i kampen hadde jeg flere ganger sett en mann med PC gå rundt på anlegget og prøve å fikse og justere tekniske ting som ikke var helt som de skulle. Jeg er overbevist om at han er glad det er to uker igjen til den egentlige åpningshelga, da man virkelig vil få stresstestet alle systemer på stadion, men nå kunne man iallfall feire at denne kampen hadde latt seg gjennomføre! Jeg kan iallfall ikke gjøre annet enn å gratulere Stabæk med nytt stadion, og så får jeg håpe de rykker opp til Eliteserien igjen så jeg også får prøvd stadionet som bortesupporter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: 14.5. er det ny mulighet til å se tredjedivisjonskamp på Nye Nadderud hvis du også vil dit før det blir folkefest åpningshelga!

Sandved - Jarl 6-0

Etter å ha blitt snytt for et par muligheter til å få nye baner tidligere i vinter hadde jeg nå booket meg en spontantur til Rogaland etter samme lest som den jeg hadde i fjor høst. Stor var derfor skuffelsen da jeg først fikk melding fra togoperatøren at det ble buss for tog, og deretter så at noen sluddbyger hadde medført at kamp etter kamp ble avlyst. Heldigvis viste det seg at én kamp skulle spilles på en bane jeg mangla, og da både flybilletter og overnatting var rimelig endte jeg med å endre litt på returplanene mine. Etter en god burger i Sandnes sentrum ble jeg plukket opp av Håvard og Ingunn, og etter en kort kjøretur var vi framme ved åstedet for kampen i den lokale Rogalandscupen (Som har fått et fælt sponsornavn) mellom Sandved og Jarl.

I den til Rogaland å være utrolig sure februarkvelden tok vi plass på den lille tribuna ved kunstgresset, og fikk snart selskap av noen fler fra det lokale banehoppermiljøet. Totalt var det faktisk rundt femti personer til stede i kulda, og etter at avspark var tatt fikk vi se det grønnkledte hjemmelaget komme best i gang, men lenge uten at de fikk noen uttelling i målprotokollen.

Faktisk hadde jeg såvidt begynt å vurdere muligheten for at Martin ville få ødelagt helga si (Vi skal til Sverige på tur, og han kommer garantert ikke til å snakke om annet enn at han håper jeg får en 0-0-kamp som ødelegger målstreaken) ved at rekka med kamper med mål i ville ryke alt nå. Dessverre eller heldigvis, rett etter at Sandveds keeper hadde vartet opp med en god redning på det som nok var gjestenes største sjanse til da kom 1-0 i motsatt ende av banen rett etter at halvtimen var spilt.

Halvanna minutt før pause kom også 2-0, og nå mistenkte jeg at andre halvdel av kampen kom til å inneholde relativt lite spenning. Etter et lite kvarter med frysing på tribuna kom spillerne tilbake (Minst en av dem spilte i kortermet trøye uten noe langermet under!) og kampen kunne fortsette.

Sandved virket nå å ha ganske god kontroll på det som skjedde på kunstgressmatta, og da vi etter 71 og 72 minutter av kampen fikk to raske scoringer som ga 3-0 og 4-0 var det lille som fortsatt levde av spenning i kampen helt borte.

Jarl kom seg faktisk til noen sjanser til å redusere, men der de var for lite presise i avslutningene sine var motstanderne nådeløst effektive. I det 83. spilleminutt gikk hjemmelaget opp i 5-0, og sekunder før full tid kom også 6-0.

Dommeren valgte å ikke legge til spesielt mye, og dermed endte kampen 6-0, og jeg kunne takke de andre for selskapet før jeg ble dyttet inn i en litt sliten bil som ekspederte meg til nattens tilholdssted hvor en hyggelig persisk dame tok i mot meg og viste meg inn på et flott lite soverom jeg hadde leid.

Litt fler bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Fredrikstad - Viking 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Moss ble det sammen med Martin, Martin og Alexander et pitstop for litt mat i Råde, før ferden fortsatte mot det enkelte sarpinger ynder å kalle «den andre byen». Jeg fant meg en parkeringsplass, og fant riktig inngang til stadion hvor jeg skulle se eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Viking.

Da jeg kjøpte billett til kampen hadde jeg et ørlite håp om at seriemesterskapet skulle bli avgjort her i kveld, men ettersom KFUM ikke hadde klart å ta poeng i sin kamp fredag må gullhungrige siddiser vente til siste serierunde før de får vite om ventetida er over og de igjen kan juble over å ende sesongen på tabelltoppen. Det var likevel et vanvittig oppmøte av rogalendinger, og etter sigende var det solgt rundt 3000 bortebilletter! Også på resten av stadion var det folksomt, og vi fikk etter en litt haltende innmarsj litt avtakking av trofaste FFK-spillere som gir seg i klubben etter sesongen og en fin tifo fra hjemmefansen. Så var det tid for avspark i en kamp bortelaget måtte vinne.

Som nevnt var det et massivt oppmøte på bortefeltet, og de mørkeblå sto for det jeg tror må være et av tidenes råeste bortefelt i Eliteserien. Jeg satt såpass mye nærmere FFKs ståfelt at jeg naturlig nok hørte dem best, men lydtrykket som kom fra nordre kortside var virkelig intenst.

Ute på banen var spillet rimelig jevnt, men etter hvert begynte det å bli en del frustrasjon med dommeren fra de hvite og røde, og på tribunene ble også Vikings kaptein et yndet hatobjekt. Mot slutten av omgangen var det en øredøvende piping hver gang han kom nær ballen, uten at dette lot til å affisere ham så veldig. For øvrig leverte hjemmefansen også svært bra i støtte av eget lag, ikke bare når det gjaldt piping.

Etter en overtid som ble noe lengre enn planlagt på grunn av en dobbel hodeskade gikk lagene til pause uten at noen av dem hadde scoret, og det var nok flere enn meg som nå lurte på om det skulle skjære seg for laget fra vest nå i kveld.

Utover i andre omgang tok Viking mer og mer over ute på banen, samtidig som dommeren ble mer og mer upopulær blant hjemmefansen. Jeg mintes saken jeg skrev om fotballbråk i Fredrikstad i 1919, og lurte på om ikke noen skulle begynne å rope «Joksedommeren, joksedommeren» også her, men man holdt seg stort sett til det mer moderne «Dommerjævel» etterhvert som flere og flere spillere fikk gule kort.

Så, i det 72. spilleminutt skjedde det. Viking scoret! Det ble tent bluss, enkelte endte opp i bar overkropp, de som hadde på seg gullhatter(!) kunne puste lettet ut over at de tilsynelatende hadde unngått noen jinxing i kveld, og det ble mer og mer synging fra bortefansen. Med 0-1 var de tilbake på topp av livetabellen.

Fredrikstad sluttet nå naturlig nok å drøye tida så mye som de hadde gjort så langt i kampen, og prøvde i større grad å skape noe selv ute på banen. Det lyktes de definitivt med, men Viking lyktes med å ri av angrep etter angrep, og selv da ultrakyniske Tripic måtte ut fortsatte de å forsvare seg på et vis verdig en seriemester. Dette burde gå!

Etter at godt over åtte minutters tilleggstid var over kunne de mørkeblå endelig senke skuldrene. Dommeren blåste av, og mens hjemmefansen sang «Kjøpt og betalt» i hans retning var det tid for storstilt feiring i motsatt ende av banen. Nå venter kun ett hinder før man vil få en feiring byen neppe har sett maken til på en hel del år.

Mens det ble jublet i en ende av banen var det tid for et emosjonelt farvel med Ludvig Begby i motsatt ende. Publikumsyndlingen fikk seg et besøk i Sørsias capotårn hvor det ble sagt og sunget litt, samt delt ut en hel del klemmer. Selv forlot jeg etterhvert stadion, fant tilbake til bilen min hvor det ble ryddet plass til enda en passasjer, før vi tok fatt på en relativt begivenhetsløs kjøretur tilbake til hovedstaden.

Orstad - Rennesøy 2-5

Etter å ha starta tirsdagen med å se at i dag var det bare to fotballkamper (menn, senior) i hele kongeriket fant jeg ut at jeg mest på tull skulle se hva det ville koste å reise til Rogaland for å se den kampen som ble spilt der. Resultatet var alt annet enn avskrekkende, og før jeg visste ordet av det hadde jeg booket meg en reise, så jeg snek meg etterhvert litt tidlig fra kontoret, dro til Gardermoen, og entret et fly som ble litt forsinket pga hjulskift. Etter ankomst Sola ble det først en liten podkastinnspilling, før jeg tok bussen til Sandnes, fant litt mat, og så ble plukket opp av Håvard og Ingunn som kjørte meg til åstedet for kretsmesterskapssluttspillkampen i den rogalandske sjuendedivisjon mellom Orstad og Rennesøy.

Det var litt utrygt vær, men en optimistisk Håvard fant ut at det nok ville holde seg opphold, så paraplyene ble liggende igjen i bilen. Spoiler alert: Han måtte gå tilbake og hente dem alt før kampen var blåst i gang! Inn mot kampstart dukket også flere andre fra groundhopping-Rogaland opp, ikke fordi banen var spesielt spennende, men fordi dette som sagt var omtrent den eneste muligheten til å se fotball denne kvelden.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Rennesøy som kom til den første store sjansen da et hardt skudd traff tverrliggeren, men det var absolutt ikke enveiskjørt innledningsvis. De svartkledte ble likevel de første som kunne juble da de i det fjortende spilleminutt endelig fikk satt ballen i mål til 0-1 bak Jærens svar på Oliver Kahn.

Orstad kjempet seg inn i kampen igjen, og vi rundt 35 som var til stede fikk tjue minutter etter at gjestene hadde tatt ledelsen se hvittrøyene utligne til 1-1 på corner.

Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, mens regnet stort sett holdt seg unna. Tross en gigasjanse til hjemmelaget rett før pause sto det fortsatt 1-1 da lagene stakk i garderoben for å varme seg litt.

Da andre omgang tok til hadde regnet slått til for fullt igjen, Det tidvis pisket rundt ørene på spillere, dommere og publikum, noe som ikke hindret Rennesøy fra å ta ledelsen 1-2 rett før det var spilt ti minutter etter pause. Gjestene etablerte nå et lite grep om det som skjedde, og i det 59. minutt kom også 1-3.

Laget fra stedet uten eget postnummer, noe som ifølge Nils Henrik Smith er et evig traume for folk derfra som må skrive i adressefeltene at de er fra Klepp stasjon, prøvde å slå tilbake, men da gjestene fikk to raske scoringer i det 71. og 73. minutt så det sto 1-5 så alt beksvart ut foran returoppgjøret i KM-sluttspillet.

Theodor Dahls sambygdinger skal ha all ære for at de ikke falt helt sammen, men faktisk kjempet videre etter å ha havnet så håpløst under. Dette betalte seg også litt over ti minutter før ordinær tid var over, da 2-5 ble satt inn. Tross den heroiske innsatsen, og tross at dommeren la til overraskende mye tid på slutten, så ble det ikke flere mål, og jeg kunne takke de lokale for selskapet før Bryne-supporter Tomas overtok ansvaret for transporten av meg og fikk levert meg på togstasjonen i Bryne.

Etter en liten halvtimes venting dukket toget opp, og jeg fikk humpet meg gjennom natten tilbake til Østlandet etter en av de galeste groundhoppingturene jeg har gjennomført så langt!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hødd - Egersund 1-0

Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.

Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.

Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.

Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.

Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.

EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.

Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.

Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Haugesund - Tromsø 2-0

Etter to fine dager på Jæren starta jeg søndagen med å forlate AirBnB-en jeg hadde bodd i, og deretter gikk det meste på tverke. Først fikk jeg strekk i leggen på vei til bussen, men jeg kom meg da nordover til Haugalandet, og etter å ha møtt andre supportere på Sportspuben haltet jeg meg oppover til stadion, hvor det skulle være eliteseriekamp mellom FK Haugesund og Tromsø IL.

Jeg fikk deponert bagasjen min innafor gjerdet, og rigga opp et flagg for bruk under kampen, og så starta elendigheta. Foran et bortefelt som i stor grad besto av slekt og venner av Tobias Guddal presterte TIL fryktelig dårlig, men likevel gjorde vi som var på bortetribuna vårt beste for å støtte «Gutan».

Litt uti omgangen fikk jeg høre hjemmesupporterne synge «Vi vet hvor du bor, vi vet hvor du bor, Tobias Guddal, vi vet hvor du bor» i retning TILs midtstopper, uten at det påvirket ham så veldig. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi skulle gå målløse til pause, da vi dessverre måtte bytte ut Leo Cornic fem minutter før pause. Definitivt ikke bra.

Var ikke dette en stor nok strek i regninga, fire minutter på overtid før pause tråklet plutselig tromsøgutten Sebastian Tounekti seg gjennom TIL-forsvaret og hamret ballen i mål til 1-0. Blytungt å ta med seg inn i garderoben til pause.

Etter hvilen var det få tegn til bedring å se hos bortelaget. Etter ei stund gikk jeg på dass for å pisse, og mens jeg sto der fikk jeg høre jubel som definitivt var for kraftig til å komme fra bortefeltet. Jeg kom altså opp igjen til 2-0.

Resten av kampen ble en lidelse. Jeg nøler ikke et sekund med å utrope dagens ad hoc capo-team, Ine og en sørlending jeg ikke fikk fanga opp navnet på som Tromsøs MVP. Mens vi leverte overraskende bra tatt i betraktning at vi ikke var veldig mange langveisfarende (Han som skulle kommet fra Trondheim klarte for øvrig å forsove seg så han ikke rakk flyet. Forventer at vi får høre mer om dette i neste Lidenskapens Pod.) hadde hjemmelagets stående supportere på motsatt kortside en tøff jobb med å prøve å få med seg langsidene, som virket mer opptatt av å sabotere sine egne ved å dra i gang «Haugesund, klappklappklapp» hver gang det ble litt trøkk fra kortsida.

Etter at tilleggstiden var over kom spillerne bort og takket for støtten, og så var det bare å pakke sammen før Arne og jeg hoppet i en taxi ut til flyplassen og kom oss østover igjen. Dette gidder man altså å kaste bort penger på helg etter helg etter helg, men jeg kan iallfall trøste meg med at det i praksis er umulig å havne på direkte nedrykksplass lenger.

Havørn - Våganes 11-0

Etter gårdagens kamp ble det en god natts søvn før jeg startet lørdagen med en rolig spasertur i nabolaget. Da klokka var passert ett kom Håvard og Ingunn og plukket meg opp, og sammen satte vi kursen vestover, til vi hadde parkert utenfor stadionet i Tananger, hvor femtedivisjonskampen mellom Havørn og Våganes skulle spilles.

Det første som skjedde da vi hadde parkert var at Stian som også hadde fulgt Pet Shop Boys' oppfordring om å reise vestover kom ut av sin bil, og sammen gikk vi bort mot banen. Etter å ha passert gjennom en sjarmerende portal under tribuna kom vi ut på forsida, og fikk se at mesteparten av tribuna var avstengt med store gjerder. Skuffende, men for kaffedrikkerne kom det en fattig trøst da det ble satt ut kaffekanner og pappkopper til fri benyttelse.

Før avspark ble det en liten hyllest med blomsteroverrekkelse til hjemmelagets kaptein som sto foran sin siste hjemmekamp for Havørn før han skal legge opp. Blåtrøyene kunne så starte sin jakt på opprykk, men selv om de fikk servert 1-0 på sølvfat av gjestenes målvakt etter to minutters spill var de avhengige også av at Staal Jørpeland 2 avga poeng i sin kamp, og det tikket snart inn rapporter fra Jørpeland om at lite tydet på at det skulle skje.

Foran godt over hundre frammøtte fortsatte jakten på scoringer, men neste nettkjenning ble annullert for en offside, så vi måtte faktisk vente til det var spilt 25 minutter før vi igjen fikk scoring, og 2-0. Fem minutter før pause kom så 3-0 etter en praktheading, en stilling som sto seg til pause.

I pausen foretok Håvard en liten undersøkelse, og fikk høre at grunnen til at tribuna var stengt var at kommunen plutselig hadde kommet på befaring, og deretter besluttet at pga alder måtte den stenges. Vedkommende som hadde kommet med opplysningene virket ikke veldig imponert over de vurderingene kommunen hadde gjort, men sperregjerdet sto iallfall der uten at noen virket helt å vite hvor veien videre gikk for tribuna.

Etter pause virket det som om Våganes hadde bestemt seg for å gi jernet, og noe av det første som skjedde var at en av rødtrøyenes angrepsspillere faktisk løp av seg en sko. Da han hadde fått den på igjen var det neste av betydning som skjedde at en lagkamerat av ham pådro seg sitt andre gule kort og måtte gå i dusjen litt før timen var spilt. Nå virket veien til poeng veldig lang for gjestene som alt var nedrykksklare, og kortere ble den ikke da det påfølgende frisparket endte i mål til 4-0.

Nedrykksklare var også motstanderne til Staal 2, Havdur, og fortsatt var det lite som tydet på annet enn Havørn nok måtte vente til siste serierunde før de fikk avklart opprykket. Havørns trener manet likevel spillerne sine til fortsatt innsats, fordi i verste fall kunne det hele bli avgjort på målforskjell. Mot ti mann responderte spillerne hans godt, og etter at 5-0 kom etter 62 minutter kom i det 74. og 76. minutt også 6 og 7-0, før 8-0 kom med 78:10 på min stoppeklokke.

Med en speaker som ble mer og mer agitert bak mikrofonen kom så 9-0 i det 82. minutt, før vi fikk en tosifret ledelse med 10-0 i det det var seks minutter igjen av ordinær tid.

I det 88. minutt fikk vi så 11-0, før det på overtid kom nok en nettkjenning som ble annullert til de blå.

Kampen endte dermed 11-0, og når da kampen på Jørpeland viste seg å ha 12-1 som sluttresultat var det lite som hadde endret seg i toppen. Havørn må fortsatt ta poeng i sin siste kamp for å være sikre på opprykk.

Håvard, Ingunn og jeg takket Stian for laget, og de to Viking-supporterne leverte meg deretter tilbake til mitt tilholdssted, hvor jeg kunne slå ihjel noen timer med å følge innspurten i Superettan og OBOS-ligaen før jeg bestilte meg en matbit levert på døra.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Varhaug - Kåsen 5-3

Etter at jeg hadde funnet ut at jeg ikke hadde noen unnskyldning for å ikke dra på TILs kamp mot FK Haugesund denne høsten innså jeg at siden Rogaland er en av få fotballkretser hvor det fortsatt spilles breddefotball ville det være ideellt å kombinere eliteseriekampen søndag med litt breddefotball dagene i forveien. Som tenkt, så gjort; Etter å ha avsluttet ukas jobbing fredag dro jeg til Gardermoen, fløy til Sola, ble plukket opp av Terje som skulle til Egersund på kamp, men som kjørte en omvei og slapp meg av halvveis, så jeg kunne se fjerdedivisjonskampen mellom Varhaug og Kåsen.

Da jeg ankom var stadion fortsatt mørklagt, men det var nok lys til å innse at jeg skulle få se fotball fra en av breddefotballens aller fineste tribuner. Etterhvert kom lysene på, og jammen ble ikke også de sagnomsuste varmelampene i taket aktivert så det ble riktig så fint for de frammøtte. Det var for øvrig ikke bare varmelampene som lyste rødt her, for pølsene jeg også hadde hørt gjetord om på forhånd viste seg å bli varmet på en grill fylt med rødglødende trekull, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj passet det fint å få i seg en svært så velsmakende pølse før kampstart, samtidig som jeg fikk plassert bagasjen min på lagerrommet bak grillen.

Ute på kunstgressmatta var det egentlig ikke så veldig mye som sto på spill, annet enn muligheten til å gå ut av sesongen med en god følelse. Varhaug hadde lenge hengt med i toppen av tabellen, men det var nå flere runder siden opprykksdrømmen hadde forsvunnet, men de var sikret plass i neste års cup-kvalifisering. Gjestene fra Kåsen (som jeg jo også var og så tidligere i år) hadde på sin side hatt en mareritt-sesong, og var forlengst nedrykksklare.

Tross det tabellmessige overtaket, innledningsvis var kampen ganske jevn, og selv om jeg hadde en følelse av at det grønnkledte vertskapet var et ørlite knepp kvassere hadde jeg ikke blitt sjokkert på noen måte om gjestene hadde tatt ledelsen. Slik skulle det likevel ikke gå, for i det 18. minutt kunne brorparten av de rundt 150 frammøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for scoring og 1-0.

Bare fem minutter senere kom også 2-0 etter en situasjon hvor bortelagets forsvarsspillere fant ut «the hard way» at man bør spille helt til dommeren blåser, og ikke slutte å bevege seg bare fordi man mener målscorer må ha vært offside.

Grønntrøyene virket nå å ha full kontroll på tingenes tilstand, men flere scoringer lot vente på seg en stund. Vi måtte vente helt til det var to minutter igjen til pause før neste mål kom, og det var da Varhaug som økte ledelsen til 3-0, en stilling som sto seg til pause.

I pausen oppfordret speaker folk til å ta en drøs med meg, et ord jeg aldri hadde hørt før men som jeg faktisk ser står i ordbøkene og derfor neppe er helt lokalt. Jeg fikk derfor snakka med flere lokale, før jeg innså at jeg måtte i bagasjen og hente mer strøm til mobiltelefonen. Da jeg kom dit oppdaget jeg at det var dandert et grønt skjerf på kofferten min, veldig hyggelig!

Etter pause fortsatte kampen først i samme spor som i første omgang. Hjemmelaget førte an, og rett før det var spilt ti minutter kom 4-0. Nå var vel kampen avgjort og vel så det? I det 58. minutt forsvant så Kåsens kaptein nesten helt inn bak grillen for å hente tilfart til et langt innkast, noe som ga gjestene 4-1 og nytt håp om å forlate fjerdedivisjon med stil.

Det gikk bare såvidt over to minutter før også 4-2 satt i nettet, og nå begynte vertskapet å se litt stressa ut. Dette var absolutt ikke en del av planen, og med et kvarter igjen av ordinær tid kom også 4-3. Skulle opphentingen bli fullført?

Mens jeg sto og så på begivenhetene ute på matta hadde Varhaugs styreleder dukket opp, og det var ingen hvem som helst. Det var den gamle Stålkam.- og Bryne-spilleren Jan Harald Forsmo som nå var øverste ansvarlig for klubbdrifta her i hjertet av Hå kommune, og jeg fikk tatt meg en selfie og delt med noen av mine Stål-venner hjemme i Mo i Rana. Stor stas, og det syntes nok Forsmo også det var at etter den siste reduseringen slo Varhaug umiddelbart tilbake og økte ledelsen til 5-3.

Det siste kvarteret skjedde det ikke allverden å skrive hjem om. Et høydepunkt var kanskje da dommeren holdt igjen et hjørnespark for Kåsen for å dele ut gult kort til en Varhaug-spiller. Kåsens kaptein spurte AD hvorfor det ikke heller var hjemmelagets målvakt som fikk kortet, og oppfordret ham til å gi dommeren beskjed om det, hvorpå mannen i den neongule trøya kjapt repliserte at om han skulle bedt dommeren dele ut kort til noen var det nettopp til nevnte kaptein!

Etter noen minutters overtid ebbet kampen dermed ut med hjemmeseier 5-3, og Kåsens spillere måtte se at også den siste fjerdedivisjonskampen for denne gang ebbet ut med tap mens Varhaug-folket kunne gjøre seg klare til sesongavslutningsfest hvor de akkompagnert av høy musikk kunne legge planer for hvordan de endelig skulle klare å rykke opp neste år.

Mens jeg ventet på at skyssen min tilbake skulle returnere fra Egersund viste det seg at en av Kåsen-spillernes mor hadde møtt meg før. Da jeg for et par uker siden hadde sett Lyngbø rykke opp i Bergen var det ei dame som var så nervøs på slutten av kampen at hun ikke kunne sitte stille. Det viste seg at hun var mor også til en Lyngbø-spiller, og at breddefotball-Norge av og til er mindre enn man skulle tro!

Etter hvert dukket sjåføren min opp, og fikk meg trygt til de neste nettenes sovested, via en pitstop på en butikk, så jeg kunne samle krefter til lørdagens eventyr.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.