Etter å ha sett både Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite i aksjon i går, så skulle det bare mangle at jeg ikke skulle ta meg en tur i nabolaget for å se kamp med laget midt mellom toppfotballen og breddefotballen i dag. Etter en kort kjøretur parkerte jeg derfor utenfor stadion, fant min NTL-venn Nenad og fikk utlevert en fotovest og et akkrediteringskort for å se andredivisjonskampen mellom Strømmen og Vålerenga 2.
Før avspark fikk jeg også hilst på arrangementsansvarlig Roland, sponsor og ex-spiller Kjetil, groundhopper Jan Erik, og sikkert også noen fler som jeg har glemt i farta. Ellers var det da kampen kom i gang et par hundre folk på tribuna som aldri slutter å forundre meg med sin utforming. Hadde den vært åtte meter lavere hadde det vært en av landets feteste tribuner, men slik den faktisk ser ut er den bare snodig!
Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, før Jones El-Abdellaoui fant ut at han skulle varte opp med et kanonskudd som ga Vålerenga-rekruttene ledelsen 0-1 etter syv minutters spill.
Strømmen ga på ingen måte opp på grunn av dette, verken på tribuna eller ute på kunstgresset, og i det trettende minutt vartet «grånissene», som Jørgen Knutsen pleier å kalle dem, opp med et kremangrep som ga 1-1.
Strømmen framsto nå et lite hakk kvassere enn VIF 2, og da gikk det selvsagt slik det pleier å gjøre. Vålerenga dro opp en kontring hvor tidligere nevnte El-Abdellaoui kom alene gjennom og fikk scoret sitt andre mål for dagen.
Det kom massive rop om offside fra supportertribunen, men disse gikk over til mer generelle ukvemsord da målscoreren jogga bort og hysjet litt på dem. AD hadde uansett ikke sett noen offside, så dermed sto det 1-2 etter 19 minutters spill.
Bare noen få minutter senere jublet «Strømmen Greyhounds» på ny, men denne gangen ble det dømt offside, og basert på mangelen på protester mistenker jeg at dette var helt riktig. Strømmen fortsatte å være det førende laget mot det unge Vålerenga-mannskapet, og i det 37. minutt lyktes de grårøde endelig med å utligne til 2-2.
Bare to og et halvt minutt senere var snuoperasjonen komplett! 2-3 satt i mål bak VIF-keeperen, og vi fikk en ny runde jubel fra tribuna. Denne stillinga sto seg helt til pause, og det var nok fler enn «Blaker'n» som mente dette var høyst fortjent.
Jeg benyttet pausen til å tusle i bilen og hente en allergipille, for det kjentes virkelig på øynene at våren hadde kommet. Jeg tok også en liten runde på tribuna, før jeg igjen inntok banekanten for å dokumentere kampen.
Vålerenga byttet ut noen av sine beste spillere i pausen (Det gikk rykter om at de skulle spares til cupkampen mot Oppsal), og dette ble umiddelbart gjenspeilet ute på den grønne matta. Det var derfor helt på sin plass at ledelsen ble økt til 4-2 rett etter at klokka hadde passert 53 minutter spilt.
Resten av kampen handlet egentlig om lite annet enn hvor stor seieren skulle bli. Strømmen presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de klarte å score. Tross dominansen fra hjemmelaget endte kampen dermed 4-2, og supportere og spillere kunne sammen juble for tre poeng.
Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot Grorud for å se nok en kamp.
Etter at det ble klart at eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø skulle gå på det utradisjonelle tidspunktet mandag klokken 2100 hadde jeg booket meg en tur til nordvestlandet, men kvelden før kampen gikk det plutselig opp for meg at med så sent avspark kunne det være muligheter for kombinasjoner! Jeg fikk dermed lånt bilen til Martin da jeg kom fram til Rosenes by, og satte kursen over fjorden og litt vestover mot nordenden av Sunnmøre for å se andredivisjonskampen mellom Brattvåg og andrelaget til Vålerenga.
Da jeg etter en liten times kjøretur fra fergekaiet i Vestnes kom fram til Brattvåg hadde kampen nettopp startet, men jeg hadde ikke gått glipp av noen scoringer. Det virket for meg som om det var hjemmelaget som var i ferd med å feste et grep om det som skjedde ute på kunstgresset, og når stadionuret viste 16 spilte minutter lyktes de endelig med å få ballen i mål til 1-0 på et hjørnespark!
Jeg hadde ikke fått spist noe særlig denne mandagen, så jeg valgte å feire å ha fullført 2. divisjon avdeling 1 med en fremragende «grillmør» fra kiosken. Dette kan sunnmøringene! Mens pølsa ble spist kom de gulblå i et nytt angrep, og når VIF-rekruttenes forsvar virket å være sterkt påvirket av a-lagets prestasjoner endte det med 2-0 etter 27 minutter av kampen.
Foran nær 200 tilskuere, samt noen «bilskuere» på parkeringsplassen bak det ene målet virket nå hjemmelaget å ha full kontroll under skinnet av fullmånen, og det var høyst fortjent at det fortsatt sto 2-0 da lagene tok pause.
I pausen slo jeg av en prat med et par karer som hadde hørt Heia Fotball-episoden jeg var med i og syntes det var stor stas at jeg plutselig dukket opp i Brattvåg. Jeg fikk snakket litt om banehopping, og misjonert litt for Futbology-appen, og så var det plutselig tid for fotball igjen.
Vålerenga gjorde et bytte i pausen, men innledningsvis virket det som om hjemmelaget fortsatte å ha et solid tak om det som foregikk her. Ledelsen økte likevel ikke, og da en i Brattvåg-forsvaret gjorde en stygg glipp i det 57. minutt ble de umiddelbart straffet da Vålerenga 2 reduserte til 2-1.
Vertskapet var nå litt rystet, men for meg framsto de fortsatt best. De unge osloenserne kjempet seg likevel mer og mer inn i kampen, og med 76:45 på min stoppeklokke smalt et frispark i nettet til 2-2. Stor fortvilelse blant hjemmefansen!
Hjemmelagets spillere var likevel ikke slått ut, bare minutter senere fikk de et hjørnespark som etter litt kaos på mållinja endte med at ballen passerte linja. Tilbake i ledelse, og drøyt 11 minutter igjen av ordinær tid.
Resten av kampen var ulidelig spennende. Vålerengas spillere prøvde desperat å få nok en scoring, mens Brattvåg fornuftig nok virket mer opptatt av å ri inn ledelsen de hadde. Jeg savnet kanskje litt kynisme når det gjaldt å holde på ballen, men etter drøyt fire minutters overtid kunne hjemmelagets fans og spillere juble for tre dødsviktige poeng i bunnstriden da dommeren endelig blåste av kampen.
Jeg stormet tilbake til parkeringa, og fikk satt kursen tilbake mot Molde, hvor jeg skulle bivåne kveldens hovedkamp, og jeg hadde et håp om endelig for første gang å få se «Gutan» vinne på Aker stadion.
Tirsdagskveld, og jeg hadde fått overdose av flott hjemmekontormat, så jeg kasta meg innom drivethru-en på McDonalds og satte kursen nordover i retning Myhrer stadion, hvor Eidsvold Turn skulle ta imot Vålerengas andrelag til andredivisjonskamp.
Ved ankomst parkerte jeg bak en tyskregistrert bil, og observerte to unge menn med Rot-Weiß Essen-shorts, så her var det tydeligvis internasjonal groundhoppertilstedeværelse. De to tok seg en spasertur rundt hele banen straks de var inne, så liten tvil om at dette var groundhoppere, selv om det ikke kom noen innsjekk i appen fra dem. En annen tysker dukket dog opp, men dette var den Oslo-baserte LSK-supporteren og fotballentusiasten Sören.
Da kampstart nærmet seg hadde også selveste Dag-Eilev Fagermo dukket opp for å inspisere etterveksten i klubben sin, samt å se at de profilerte spillerne som var satt opp i dagens andrelagstropp jobbet for lønna. I åpningsminuttene så det ikke så verst ut for de for anledningen hvitkledde, men hjemmelaget jobbet seg raskt inn og etter en vanvittig sjansebonanza kom 1-0 på et hjørnespark etter drøyt 21 minutter.
Dommeren benyttet anledningen med stopp i spillet til å kommandere en drikkepause, så de så speaker sitt snitt til å annonsere at dersom man ønsket «fast plass» i form av en pappfigur på stadion, så kunne det ordnes for kun 1000 kroner. Det var allerede over 20 stk som hadde gjort dette, og en av dem ble tilogmed truffet av en klarering underveis.
Turn var nå inne i en svært god periode, og litt før halvtimen var spilt kom 2-0, etter et strålende angrep. Vålerenga på sin side hadde kommet til få sjanser, og de få som kom ble offer for for dårlige avslutninger. Litt før pause kom gjestene så til noen enorme sjanser, men som så ofte når man brenner mulighetene sine kom det nok en scoring for hjemmelaget. Det sto dermed 3-0 da lagene gikk til pause.
Etter pause fikk jeg inntrykk av at Vålerenga-rekruttene gjorde et seriøst forsøk på å ta mer tak i kampen, men til min sidemanns (Ikke Sören, han på andre sida) store frustrasjon ville det seg ikke. VIF gjorde et par bytter som nok ikke styrket laget så innmari, og lenge var det mest underholdende på Eidsvoll å følge med på stadionuret som var HELT på bærtur.
Jeg hadde heldigvis startet min egen stoppeklokke da dommeren blåste i gang omgangen, så da den tidligere Ull/Kisa-spilleren Herman Henriksen satte inn 4-0 visste jeg at det var spilt 28 minutter. Plutselig vissste for øvrig også stadionuret dette, så noen måtte ha funnet riktig knapp!
Knappe ti minutter før slutt ble en erfaren debutant satt inn. Jørgen Kolstad hadde i koronastillstanden i breddefotballen tatt overgang fra Søndre Høland til Eidsvold Turn, og med erfaring fra både eliteserien (LSK) og obos-ligaen (KIL) kan han nok bli et spennende tilskudd i troppen på Øvre Romerike, selv om han ikke fikk gjort seg særlig bemerket i dag
Da klokka tikket inn i overtiden tenkte jeg at det var ingen tvil om at det besste laget var i ferd med å vinne, men at det nok var noe flatterende for dem at motstanderen sto med null mål. Jeg hadde knapt tenkt tanken ferdig før det viste seg at Deyver Vega var enig. Han driblet seg gjennom Turn-forsvaret, og hamret ballen i mål. 4-1 sto seg til slutt, og glade hjemmesupportere kunne juble for tre nye poeng.
