Etter flere fotballfri dager med hjemmekontor og ørretfiske hadde jeg endelig kommet meg på kamp igjen, og dagens reisemål var Sandnessjøen, en drøy times kjøring pluss en liten fergetur fra mitt kjødelige opphavs hjem i Nordsjona. I god tid før kamp fant jeg fram til banen som skulle være åsted for dagens femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Sandnessjøen IL og a-laget til IL Vega.
Radåsmyra, som stadion heter, er et av de eldste idrettsanleggene i byen ved foten av De syv søstre, men har i nyere tid måttet vike for kunstgressbanen på Stamnes i de fleste sammenhenger. Dette var nok noe av grunnen til at jeg ikke hadde vært her før, så jeg var veldig glad for å få krysset av en av de få gressbanene i nord som fortsatt brukes nogenlunde regelmessig. For virkelig å toppe besøket fikk jeg ved innsjekk «badge» for å ha besøkt totalt 650 fotballbaner i inn- og utland.
Fem-ti minutter før avspark besto publikum av et såvidt tosifret antall, men da dommer Hauvik og hans unge assistenter satte i gang oppgjøret hadde antallet mer enn fordoblet seg, og litt ut i kampen hadde vi fått en ny dobling. Slett ikke verst for en andrelagskamp på dette nivået med mellom 40 og 50 tilskuere.
Innledningsvis så Vega ikke så verst ut, men etter få minutter tok Sandnessjøen helt over. De store sjansene lot vente på seg, men like før det var spilt et kvarter tok en av de blåkledde fram storslegga og hamret inn 1-0 fra litt spiss vinkel.
Ikke lenge etter dette ringte NRK Sport meg for at jeg skulle avlegge en liten rapport over eteren. Mens jeg ventet på at låta som ble spilt før innslaget med meg fikk vegværingene corner, og denne ble konvertert til scoring og 1-1.
Jeg fikk så fortalt Schau og Aune om kampen, og mens dette pågikk fikk så vertskapet et hjørnespark som ble konvertert til scoring og 2-1. Dette fikk jeg altså ikke filmet på grunn av radiorapporteringen, men ikke lenge etter fikk jeg igjen se et mål, da hjemmelaget satte inn 3-1 i det 31. minutt.
Det tok under 2 minutter før det sto 4-1, og herfra og inn var det aldri noen spenning om hvilket tippetegn vi ville få, men bare om hvor stor hjemmeseieren ville bli. Tross at en Vega-forsvarer hadde meldt at det var «kolåpent» bak fikk vi ikke fler scoringer før pause, så lagene kunne ta pausepraten med 4-1 i målprotokollen.
I pausen oppdaget jeg at min gamle korpskamerat Geir Ove også befant seg på stadion, og vi fikk en hyggelig prat om både gamle og nyere dager, før kampen igjen ble blåst i gang og jeg på ny inntok kortsida i nordenden av banen. Herfra fikk jeg se vertskapet øke til 5-1 etter vel fem minutters spill.
Værgudene hadde lenge truet med nedbør, og jeg hadde sett flere byger fukte fjelltoppene sørøst for banen, uten at noen hadde kommet med mer enn tre-fire dråper nede i lavlandet hvor banen ligger. Da kampen nærmet seg timen spilt endret dette seg, og regnet begynte å tilta. Lenge var det likevel til å leve med, og da 6-1 kom på et hjørnespark rett etter at klokka passerte 60 minutter spilt var det nesten tørt i lufta igjen.
Etter dette så jeg i sør fjelltoppene forsvinne en etter en, og nå var det klart at jeg nok burde gått og hentet paraplyen. Det skjedde så mye på banen at dette aldri skjedde, og etter en stor Vega-sjanse kunne jeg virkelig angre da regnet begynte å pøse ned omtrent samtidig som min troppsfelle fra førstegangstjenesten, Rune, dukket opp så resten av kampen ble tilbragt sammen med ham. Vi fikk fra tribuneplassen se SIL 2 øke til 7-1 på nok et hjørnespark.
Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og mens publikum hastet vekk fra den fuktige tribunen takket spillere og dommere hverandre for kampen, hjemmelaget litt gladere enn de tilreisende etter en solid 7-1-seier.
Jeg satte så kursen hjemover, og fikk på fergekaia på Levang se noen svært varierende anslag på avgangstider før ferga endelig dukka opp så jeg kunne komme meg til et bedre måltid før helga var omme.
Trombonesesongen er i gang, og jeg får litt færre kvelder som er ledige til fotball. Tirsdagene er uansett fortsatt ledige, og i kveld gikk turen til Grenland. Etter et par timer på veien og et matstopp underveis kom jeg fram til Skiens sørende, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Tollnes og andrelaget til Pors.
Tollnes, som hadde sitt høydepunkt da de 2002-sesongen møtte lag som Tromsø, HamKam, Strømsgodset, Aalesund, Sandefjord og FK Haugesund i 1. divisjon, sliter fælt i årets fjerdedivisjon, mens hos gjestene fra andre sida av kommunegrensa flys det høyt, kanskje spesielt hos førstelaget som ligger à poeng med serieleder Eik i divisjonen over, mens også andrelaget ligger godt an i sin divisjon. Det var nok derfor et rimelig klart underdogstempel på vertskapet i sine gulsvartstripete trøyer i kveld.
Det var nok derfor rimelig etter oppskriftsboka da gjestene alt i det femte minutt leverte et strålende angrep som endte med ballen i mål bak Tollnes-målvakten. 0-1, og verst tenkelig start for bunnlaget.
Det var et ganske solid publikum på plass på tribuna (som besto av gjenbrukte benker fra Eik Tønsbergs gamle stadion), og da en Pors-spiller klarte å pådra seg gult kort for noe tull under et stopp i spillet ble det klart at det var godt med hjemmesupportere også, selv om jeg på scoringen hadde hørt at det var solid oppmøte fra Pors-leiren.
Hadde hjemmefansen jublet for det gule kortet, så ble ikke jubelen noe mindre da Tollnes rett før halvtimen ble passert lyktes med å få satt ballen i mål etter et frispark, og det dermed sto 1-1.
Blåtrøyene hadde i løpet av den første halvtimen klart å pådra seg flere gule kort, og utover i omgangen virket det som om de ble mer og mer frustrerte. Jeg tenkte at her kunne man med hell fokusere mer på seg selv og mindre på dommertrioen, men klagingen fortsatte helt til lagene gikk i garderoben, fortsatt med balanse i målprotokollen.
Jeg tok meg opp til kiosken, og skaffet meg en vaffel som viste stort potensiale. Hadde den vært litt mer nystekt, og også vært stekt litt lenger tid, så hadde vi hatt et svært høyt terningkast. Jeg merket at det var fler enn meg som var sultne i Grenland i kveld, så i tillegg benyttet jeg anledningen til å impregnere eksponerte hudflater med svenskimporterte kjemikalier.
Lysforholdene hadde utover i omgangen blitt dårligere, så jeg så til min store glede at et par karer gikk for å slå på flomlysene. Gleden ble kortvarig, da jeg etter hvert så at lysstyrken som strømmet ned mot kunstgresset ville slitt med å overstråle de selvlysende viserne på den gamle Timex-klokka jeg brukte på åttitallet.
I det 54. minutt fikk jeg så i det svinnende lyset se Pors igjen ta ledelsen, men etter dette overtok Tollnes mer eller mindre helt. De gulsvarte produserte flere halvsjanser, og jeg tenkte med meg selv at dersom Pors-rekruttene faktisk hadde tenkt å vinne denne kampen, så kom de nok til å trenge minst ett mål til. Da så 2-2 kom rett før klokka bikket 67 minutter kunne jeg bare nikke og si til meg selv «Hva var det jeg sa?».
Ansporet av noen spede tilløp til support fra tribuna var det nå hjemmelaget som hadde mest initiativ, men de bakre rekker hos Pors 2 var både gode og heldige, og klarte å ri av stormen. Det ble så ganske ampert da et hjørnespark endte med at en av de angripende spillerne ble liggende igjen og vri seg i smerter etter et sammenstøt med keeper. Etter å ha sett på videoen min konkluderer jeg med at det nok var en riktig avgjørelse å ikke gi straffespark, men det var ganske skandaløst å ikke straks stoppe spillet da det opplagt var hodet som fikk seg en smell. Da spillet til slutt ble stoppet ble det også prioritert å dele ut et gult kort til Tollnes' trener heller enn å se til hvordan det gikk med spilleren som var slått ut.
Ikke lenger fikk også en i gjestenes trenerteam gult kort, og når jeg ser lista over gule kort i denne kampen er det nesten utrolig at ingen klarte å pådra seg to, så kampen ble fullført med 22 spillere på banen.
I det siste ordinære spilleminutt kom så det som skulle vise seg å bli avgjørelsen i kampen. Et Pors-angrep endte med en dårlig avslutning, før spilleren som hadde ballen ble revet overende. Dommeren pekte på straffemerket, og tross at målvakten var på ballen endte den i nettet til 2-3.
Som sagt ble dette avgjørende, vi fikk ingen flere scoringer, og jeg kunne sette kursen hjemover på det jeg håpet skulle bli en begivenhetsløs kjøretur. Det viste seg at vedlikeholdsansvarlig for E18 gjennom Vestfold ikke ville det slik, så godt over en halvtime senere enn planlagt rullet jeg inn i garasjen og kunne ta kveld.
Etter å ha kommet oss avgårde fra dagens første kamp startet turen hjem mot Norge med en etappe på en drøy time mens det bare var en knapp time til kampstart. Litt suboptimalt, så da vi kom til Dala-Järna etter å ha passert et utall lekre breddefotballarenaer langs veien og fikk parkert bak klubbhuset på en overfylt parkeringsplass var kampen i division 3 (Altså nivå 5) mellom Dala-Järna og Falu BS allerede kommet i gang.
Dala-Järna, eller bare Järna som det også kalles, er kanskje mest kjent som Gunde Svans hjemsted, men de har altså også et fotballag på et helt respektabelt nivå for en plass med rundt 2000 innbyggere. På stadionet som hadde en liten tribune og benker rundt hele banen var det i dag et imponerende publikumsoppmøte (Jeg talte meg fram til at det måtte være nærmere 250 personer på plass)! Det virket også på applausen som om langt de fleste av de fremmøtte var hjemmesupportere.
Vi kom som sagt litt forsinket fram, men det var ikke spilt mer enn 5-10 minutter (jeg oppdaget ikke stadionuret før litt etter jeg kom), og det sto fortsatt 0-0, så vi hadde ikke gått glipp av så mye. Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Falun som var store favoritter i dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og dette syntes også ute på banen. Mattis og André mente jeg var gal som stilte meg i den sørlige enden av banen, men her var det både et tre som ga litt skygge, og jeg fikk sola i ryggen når jeg fotograferte, så da fikk jeg heller leve med at det aller meste skjedde foran hjemmelagets målvakt i motsatt ende av banen.
Det så lenge uunngåelig ut at denne kampen skulle ende med seier til bortelaget, men de blåkledde fra Västerdalelvens bredd kriget som besatte (Eller som André senere prøvde å hevde at det het: «krigde» eller «kreig») for å stå imot presset. Etter 38 minutters spill skulle det så vise seg at valget mitt av baneende var helt riktig, da järnabo-ene kom i et flott angrep, smatt gjennom gjestenes forsvar og fikk satt inn 1-0. Enorm jubel!
1-0 sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket til å slå av en prat med Filip som jeg først møtte da han spilte kamp i Munkfors i vår, og jeg lovet ham å komme tilbake til Dalarna for å se hans lag Hulån på hjemmebane ved en senere anledning. Han kunne også fortelle at grunnen til at det sto et stort partytelt ved banekanten var at det skulle være festligheter her på kvelden, til minne om en mangeårig ildsjel i klubben som dessverre hadde gått bort for litt siden.
Andre omgang kom i gang, og jeg valgte klokelig å holde meg i samme ende av banen, for hadde spillet pågått mest foran ett mål i første omgang, så ble ikke situasjonen noe bedre nå. Falu BS FK (Falu BS er egentlig en bandyklubb, men dette er altså fotballavdelingen deres) presset på og presset på, og Dala-Järna sto virkelig med ryggen mot veggen. Avslutningene fra de hvitkledde ble heldigvis for vertskapet enten for upresise, eller så vartet målvakten opp med svært gode redninger, så noe mål ble det ikke.
I sluttminuttene ble det naturlig nok voldsomt intenst, og jeg tror aldri jeg har sett en keeper spille så høyt i banen som det Falu-keeperen gjorde på slutten. Det toppet seg nok da mannen i rødt var oppe og tok et innkast omtrent ved midtstreken, uten at det hjalp. Da dommeren etter noen minutters overtid til slutt blåste av sto det fortsatt 1-0, og det brøt ut enorme gledesscener på banen. Det var tydelig at denne seieren betød enormt mye!
Jeg fikk med meg mine reisevenner og fortsatte vestover, en reise hvor høydepunktene skulle vise seg å være en flokk storfe midt i veien (rakk dessverre ikke å ta bilde av at oksen i flokken klatra på ryggen til ei av kyrne), noen stickers på en grenseovergang i ødemarken, og en Audi som lenge lå bak oss, og når vi kom ut på litt bedre vei blåste forbi oss, bare for at vi skulle se ham noen km lenger fram stå i en parkeringslomme ved veien sammen med en politibil og en politimann som lente seg inn gjennom vinduet!
Jeg fikk etterhvert deponert reisefølget rundt forbi, og kom hjem til min egen seng etter det som hadde vært en helt strålende tur i Värmland og Dalarna.
Etter en svært hyggelig fredagskveld med nydelig mat trakk jeg meg tilbake til annekset på familien Øyvågs hytte, og sov som en stein sammen med en nattsvermer og en haug med mygg. Da jeg våknet sto jeg opp til en nydelig frokost før vi ga oss veien fatt østover mot Borlänge. Etter tre timer og et par feilnavigasjoner parkerte vi utenfor stadion, og gikk mot åstedet for Superettan-oppgjøret mellom IK Brage og Göteborgs Atlet- och idrottsselskap, bedre kjent som Gais.
Jeg hadde jo faktisk i 2019 sett det motsatte oppgjøret, så det var litt morsom å nå ha fått tatt turen til Domnarvsvallen (og ikke Domnarsvallen slik det er lett å tro at det heter). Mattis kjøpte seg billett (Jeg og André hadde forhåndskjøpt), og vi entret det som skulle vise seg å være et av de vakreste stadion vi noen gang hadde besøkt!
Foruten to relativt nye kortsidetribuner var kunstgresset omkranset av en langside som var noe eldre, og så kom vi til selve juvelen i kronen: Søndre langsidetribune. En lav 7-raders overbygd tribune, som hadde mer karakter og sjel enn det aller meste jeg har sett i fotballen. Dette var virkelig en multisensorisk opplevelse, for da jeg trasket bort for å ta panoramabildet dere ser øverst i bloggposten, så flommet lukten av gammelt treverk inn gjennom neseborene, samtidig som jeg så på det fantastiske byggverket og hørte knirking og knaking samt lyden av fler og fler mennesker som inntok plassene.
Før kampen hadde Mattis vært og ordnet seg grønnhvitt supporterutstyr for å heie på hjemmelaget, siden han kunne bruke det også til HamKam-formål. Selv hadde jeg ordnet meg en grillet pølse som tross svært god smak skuffet en hel del på konsistens. Det som derimot ikke skuffet var ananasbrusen jeg samtidig kjøpte. Dette var noe annet enn Oskar Sylte!
Jeg hadde i minuttene før avspark sett at det ble gjort forberedelser på begge lags supporterfelt, og da kampen startet holdt de tilreisende opp et banner med «Vad betyder mest, GAIS eller Way out West». Dette fikk meg til å søke litt, og uten at jeg fant noe definitivt svar mistenker jeg at budskapet var at flere gaisere burde tatt turen til Borlänge fra Göteborg heller enn å delta på musikkfestivalen Way out West som også ble arrangert denne helga.
Hjemmefansen hadde på sin side benyttet anledningen til å maskere en del nøkkelpersonell på Evertläktaren, og vi fikk et solid pyroshow innledningsvis.
Gais kom svært godt i gang, men det var faktisk hjemmelaget som først fikk ballen i nettet, men dessverre for de grønnhvite var assistentdommerens flagg hevet. Offside, og ikke noe tellende mål. Gais kom så tilbake, og resten av kampen var egentlig aldri spennende. Før ti minutter var spilt sto det 0-1, og like før pause kom også 0-2.
Etter pause byttet hjemmelaget inn en nordmann, uten at det hjalp så veldig på målkontoen (Men Eirik Asante Gayi gjorde absolutt jobben defensivt), mens Gais i det 64. minutt gikk opp i 0-3, før det fem minutter før klokka passerte nitti også ble 0-4.
Tilskuertallet var 1282, men etter at det siste målet kom strømmet det folk ut av stadion, så da dommeren til slutt blåste av kampen var det neppe mer enn halvparten igjen, så for oss som hadde det litt travelt for å rekke neste kamp gikk det greit å komme seg vekk fra Borlänge etter en helt nydelig stadionopplevelse.
Etter å ha avsluttet arbeidsuka kjørte jeg til Lillestrøm hvor jeg ryddet plass i bilen til Mattis og André som hadde spilt inn ny Kald Kaffe-episode. Sammen satte vi så turen østover, og etter en liten pitstop i Charlottenberg kom vi etterhvert fram til Kil rett nord for Karlstad. Etter å ha lokalisert fotballbanen ble bensin fylt på subaruen, før vi returnerte til anlegget hvor det snart skulle spilles kamp på nivå sju mellom AIK-ene fra Kil og fra Rinn.
På Sannerudsvallen, som det heter her, var det som møtte oss flere nydelige gressfelt, en kunstgressbane, og ikke minst åstedet for kveldens kamp, en flott gressbane med friidrettsfasiliteter rundt og ikke minst en rålekker tretribune. I tillegg var det flere bygninger, tennisbane og et utendørs treningssenter innenfor gjerdet rundt området.
Vi tok plass på tribuna, og fikk etter litt ventetid med Sven-Ingvars på anlegget (til Mattis' store glede) se kampen settes i gang. Ut fra tabellsituasjonen skulle man forvente at hjemmelaget var favoritter, men det var gjestene som kom best i gang, og nokså fortjent tok ledelsen 0-1 i det 11. minutt.
Også i resten av omgangen må jeg si at gjestene fra nord var best, selv om KAIK, som klubben heter i klubblogoen, hadde noen gode perioder. De helt store sjansene lot dog vente på seg, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-1.
Jeg hadde observert at det ble grillet burgere i stor stil utenfor klubbhuset, men jeg var også lovet mat på hytta til Andrés foreldre senere på kvelden, så jeg valgte å stå over akkurat i kveld. Ellers verdt å nevne at litt ut i pausen dukket plutselig speakers stemme opp på anlegget, hvor han beklaget tekniske problemer, og så gikk gjennom lagoppstillinger, bytter, kort, mål og annet fra første omgang.
Fra tribuneplass satt jeg og mine medsammensvorne og prøvde å finne ut hvem av de andre omlag 75 fremmøtte som var nederlenderen som også hadde sjekket inn i Futbology-appen. Etter litt søking på nett hadde vi identifisert en kandidat som sto ved gjerdet litt lenger bort, og jeg mannet meg opp og gikk bort og spurte. Joda, det var ham, og resten av kampen gikk med til hyggelig fotball- og groundhopping-prat på engelsk.
Ute på gressmatta syntes jeg hjemmelaget var nærmest scoring, men det tok faktisk over halve omgangen før de lyktes med sine anstrengelser, og med tjue minutter igjen av kampen hadde vi fått 1-1. Stor jubel blant de rødkledte og deres tilhengere.
Vi fikk etterhvert ganske mange gule kort, og jeg var en stund spent på om noen kom til å pådra seg to, så de måtte forlate banen. Dette skjedde heldigvis ikke, så spenningen levde videre. I det 84. minutt ble det så gjestenes tur til å juble, da en av grønntrøyene stormet fremover og fikk avsluttet forbi keeper og i mål til 1-2.
Kampen endte etter noen minutters overtid uten flere scoringer, og gjestene hadde dermed tatt tre viktige poeng i kampen mot nedrykk, mens hjemmelaget kunne gremmes over å ha kastet bort en mulighet til virkelig å ta steget bort fra de lavest plasserte lagene i serien. Jeg takket nederlenderen for selskapet og ønsket ham god tur hjem (Som ikke var så veldig langt unna), før jeg sammen med Mattis og André satte kursen mot nattens overnattingssted litt nord for Torsby, hvor en deilig hjemmelaget lasagne ventet på oss før vi skulle ut på lørdagens eventyr.
Endelig var det tid for en lenge etterlengtet kveldstur. Etter jobb hoppet jeg i bilen, og satte kursen østover gjennom rushtrafikken på E18. Etter et par timer kom jeg til Sandefjord, og fant en butikk som solgte varme kyllinglår som ble dagens middag. Kjørte så opp til ærværdige «Storstadion», hvor middagen ble fortært på tribuna mens jeg ventet på fjerdedivisjonskampen mellom Sandefjord Ballklubb og Re FK.
Jeg var jo i vår og så et ganske jevnt cupoppgjør mellom de to lagene hvor det ikke ble en avgjørelse før langt inn i overtiden, men tabellsituasjonen i serien nå etter sommeren tilsa at dette kom til å bli en ganske annen kamp. Noen minutter forsinket ble kampen sparket i gang, og fra den imponerende tribuna med 2000 sitteplasser og en totalkapasitet på 7000 fikk jeg se hjemmelaget mer eller mindre umiddelbart leve opp til favorittstempelet sitt. Tre og et halvt minutt tok det før gjestenes forsvar var overrumplet, og 1-0 kunne feires.
Re våknet etter baklengsmålet noe, og kom etterhvert også til noen mer eller mindre farlige sjanser. Størst var nok muligheten da en lang lobb ble sendt avgårde, og snek seg like over tverrliggeren. Jeg er langtfra sikker på at keeperen til «Ballklubben», som de omtales som i dagligtalen, ville klart å avverge scoring om lobben hadde kommet ned 8 cm lavere.
Den gode Re-perioden ebbet ut uten scoring, og da doblet selvsagt de gulkledde til 2-0 i det 18. minutt, før de med 20:15 på stoppeklokka mi satte inn et straffespark til 3-0.
Ikke lenge etter kom vertskapet med det som etter min mening var et velbegrunnet krav om nok en straffe, men denne gangen sa dommeren nei. Det skulle likevel bli enda et straffespark før pause, og i det 43. minutt ble ballen hamret inn bak stanga i målet til 4-0.
I pausen soset jeg først bare rundt på tribuna, før jeg plutselig oppdaget at noen kom gående med en vaffel i handa. Jeg gikk i den retninga de kom fra, og der var det en kiosk, men da jeg endelig kom meg fram dit var det dessverre utsolgt for vafler. Skandale!
Uten vafler tok jeg skuffet plass i den tomme svingtribuna, og så derfra hjemmelaget fortsette mye i samme spor som de hadde hatt i første omgang. Etter seks minutters spill kom så den gamle eliteseriespilleren André Sødlund på et voldsomt raid som endte med scoring og 5-0, til stor applaus fra flertallet av de omlag 100 fremmøtte.
Resten av kampen var egentlig i stor grad et langt gjesp. SBK fortsatte å prøve å score, men det virket som om de hadde et ekstra gir som ikke ble koblet inn, og dermed klarte gjestene å avverge scoring. I motsatt ende av banen hadde de gules forsvar det ganske rolig, og de få gangene Re kom framover på besøk ble det ganske kontrollert ryddet opp.
I det klokka tikket mot 85 spilte minutter fikk så sandefjordingene et frispark fra noenogtjue meter. Selve frisparket ble hamret i muren, men returen ble etterhvert sendt avgårde mot mål. Umiddelbart så det ut til at målvakten reddet skuddet, men så klarte ballen på mystisk vis å rulle over streken likevel. 6-0!
Flere scoringer enn dette ble det ikke, og da kampen ble blåst av takket spillerne hverandre for kampen, og Ballklubben hadde nok en seier i beltet i kampen om opprykk. Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen hjemover, en ferd som skulle føre meg inn på utallige omkjøringer pga veiarbeid, så turen uten rushtrafikk faktisk tok lenger tid enn den hadde gjort i verste ettermiddagsrushet motsatt vei!
En bane jeg lenge har hatt litt dårlig samvittighet for er Lillestrøm 3 kunstgress, siden mitt første besøk der var litt amputert i starten. Da André sa han skulle dit og jeg ikke hadde andre planer var derfor terskelen lav for å bli med. Etter å ha sett OBOS-runden på TV hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen østover for å se sjettedivisjonskampen mellom Flisbyen og Fjellhamars andrelag.
Mens jeg ventet på avspark så jeg at en gjeng ivrige Flisbyen-supportere drev og maskerte seg, så da André dukket opp ga jeg ham beskjed om å filme, mens jeg selv fotograferte. Dette viste seg å være smart, for da dommeren blåste i gang kampen ble det full fyr på supporterfeltet.
Ute på kunstgresset skjedde det ikke stort å skrive hjem om i første omgang. Mest applaus fra supporterne kom det nok da en av Fjellhamar-spillerne fikk gult kort for kjefting etter en situasjon der han var veldig uenig i en dommeravgjørelse. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
I første omgang hadde jeg hatt intykk av at gjestene hadde et lite overtak, men etter hvilen overtok hjemmelaget mer, og det var i høy grad fortjent da de etter knapt ti minutter satte inn 1-0. Hjemmesupporterne som ikke hadde gjort så veldig mye av seg etter litt synging tidlig i kampen våkna plutselig til liv igjen.
Ledelsen skulle dog vise seg å ikke vare så veldig lenge. Ganske nøyaktig fire minutter etter forrige mål kom utligningen, etter et flott angrep der jeg dog fra min ganske gode posisjon ikke kunne avvise at det hadde vært en offside involvert. Dommeren så iallfall ikke det, så det sto 1-1 i målprotokollen.
Ikke lenge etter ble det delt ut minst ett rødt kort. Jeg trodde først at det kun var en av gjestene som ble utvist, men skjønte senere at det var en mann på hvert lag som hadde måttet forlate banen. Antagelig var jeg distrahert av skyer av mygg som drev og suttet på øreflippene mine, og derfor ikke fikk med meg nøyaktig hva som sto på.
Siden vi trodde Fjellhamar hadde en mann mindre forundret det oss litt at Flisbyen ikke klarte å utnytte overtaket de hadde hatt etter pausen, og gjestene kom mer inn i kampen igjen etter utligningen. Det varte likevel lenge før vi igjen fikk en scoring, men da den endelig kom var den til gjengjeld av den typen som er verdt å vente på, da et frispark ble satt rett i mål i det 83. minutt.
Tross et stormløp fra Flisbyen i sluttminuttene fikk vi ikke flere scoringer, og kampen endte dermed 1-2. Rutinerte som vi er hadde André og jeg trukket mot utgangen så vi hadde kort vei til parkeringsplassen og vekk fra myggen da dommeren blåste av.
