Siden jeg er bortreist den uka korpset mitt skal spille sommerkonsert har jeg fått torsdagskveldene fri utover innspurten av våren, og jeg har derfor prioritert knallhardt for å få tatt baner jeg mangler som vanligvis bare brukes torsdager. I kveld var første mulighet, og etter å ha forsert noen forferdelige køer vestover på E18 rakk jeg akkurat fram i tide til innmarsj på stadion for fjerdedivisjonskampen mellom Runar og Re.
På Haukerød i Sandefjord, der hjemmelaget holder til, så er det flere baner, og dagens kamp gikk på grunn av kunstgressbytte på hovedarenaen på C-banen, men i Futbology ligger det hele som ett anlegg, så jeg fikk derfor ved innsjekk «badge» for fullført 4. divisjon Vestfold. Stor stas, og noe som siden divisjonen i hovedsak spiller kamper på torsdager har sittet ganske langt inne å få fullført.
Da jeg tok plass ved banekanten skinte sola, men ganske kjapt kom det veldig skumle skyer, og ikke minst en bitende sur vind, så jeg innså at dette nok ble en hustrig aften. Tross været, og det faktum at det var full cuprunde samme kveld med blant annet byens eliteserielag i aksjon litt lenger nord i fylket, så var det rundt femti frammøtte her som fikk se hjemmelaget ta styring nesten umiddelbart fra avspark.
De helt store sjansene lot vente litt på seg, men i det 17. minutt kom kveldens første scoring, og det var absolutt fortjent at det var hvittrøyene fra nordenden av den urbaniserte delen av Sandefjord som gikk opp i 1-0. Knapt fire minutter senere kom så 2-0, da en glipp fra Res målvakt ble knallhardt straffet. Som om dette ikke var ille nok gikk det bare 70 sekunder før ballen igjen lå i målet og det sto 3-0. Jeg begynte nå å lurt på om vertskapet måtte prøve å få Altinn som sponsor, for alt gikk virkelig inn!
De fem hypereffektive minuttene hadde virkelig drept kampen, og resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig. Det var fortsatt Runar som hadde styringen, men det sto fortsatt 3-0 da det ble pause. Jeg hadde på grunn av trafikktrøbbelet tidligere på ettermiddagen ikke rukket å få i meg noe mat, så en høyst tiltrengt vaffel ble stappet innpå. Jeg var så sulten at jeg hadde sikkert elsket den uansett, men jeg tror faktisk at den også objektivt sett var riktig så god.
Da lagene kom ut fra garderoben og spillet skulle ta til igjen kom det så litt nedbør. Var det regn, spør du kanskje? Neida, det var en liten haglbyge som beæret oss med sitt nærvær! Publikum skal ha all ære for at det var svært lite avskalling blant dem, og iallfall de som holdt med hjemmelaget ble belønnet med at de gikk opp i 4-0 etter 52 minutter av kampen.
I det 59. minutt kom så også 5-0 (Enkeltbildene fra GIF-en over finner du her), før vi måtte vente i ti minutter før dette frisparket gikk inn til 6-0.
Kampen var jo nå utvilsomt avgjort, men Re prøvde fortsatt å iallfall få noen trøstemål, og med 77:40 på min stoppeklokke lyktes svarttrøyene endelig. 6-1, og ikke en totalt mislykket kveld!
Litt inn i overtiden ble så en av gjestenes spillere hekta innenfor Runars sekstenmeter, og dommeren gjorde helt riktig og pekte på straffemerket. Straffen ble sikkert plassert i nettet til 6-2 halvanna minutt på overtid.
Etter dette skjedde det ikke stort mer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-2, og aktørene på banen kunne i full fart takke for kampen før de småløp inn i garderoben for å varme seg. Selv fant jeg tilbake til bilen, tok en pitstop på McDonalds for litt mer påfyll før turen gikk nordover igjen (Selvsagt med en av de obligatoriske omkjøringene på E18 som gjør at jeg alltid kvier meg litt for å dra på kveldstur på denne sida av Oslofjorden).
Flere bilder fra kampen (av dårligere og dårligere kvalitet utover i kampen, ettersom lysforholdene på banen var mildt sagt utfordrende) kan du se på Google photos.
Endelig var det tid for en lenge etterlengtet kveldstur. Etter jobb hoppet jeg i bilen, og satte kursen østover gjennom rushtrafikken på E18. Etter et par timer kom jeg til Sandefjord, og fant en butikk som solgte varme kyllinglår som ble dagens middag. Kjørte så opp til ærværdige «Storstadion», hvor middagen ble fortært på tribuna mens jeg ventet på fjerdedivisjonskampen mellom Sandefjord Ballklubb og Re FK.
Jeg var jo i vår og så et ganske jevnt cupoppgjør mellom de to lagene hvor det ikke ble en avgjørelse før langt inn i overtiden, men tabellsituasjonen i serien nå etter sommeren tilsa at dette kom til å bli en ganske annen kamp. Noen minutter forsinket ble kampen sparket i gang, og fra den imponerende tribuna med 2000 sitteplasser og en totalkapasitet på 7000 fikk jeg se hjemmelaget mer eller mindre umiddelbart leve opp til favorittstempelet sitt. Tre og et halvt minutt tok det før gjestenes forsvar var overrumplet, og 1-0 kunne feires.
Re våknet etter baklengsmålet noe, og kom etterhvert også til noen mer eller mindre farlige sjanser. Størst var nok muligheten da en lang lobb ble sendt avgårde, og snek seg like over tverrliggeren. Jeg er langtfra sikker på at keeperen til «Ballklubben», som de omtales som i dagligtalen, ville klart å avverge scoring om lobben hadde kommet ned 8 cm lavere.
Den gode Re-perioden ebbet ut uten scoring, og da doblet selvsagt de gulkledde til 2-0 i det 18. minutt, før de med 20:15 på stoppeklokka mi satte inn et straffespark til 3-0.
Ikke lenge etter kom vertskapet med det som etter min mening var et velbegrunnet krav om nok en straffe, men denne gangen sa dommeren nei. Det skulle likevel bli enda et straffespark før pause, og i det 43. minutt ble ballen hamret inn bak stanga i målet til 4-0.
I pausen soset jeg først bare rundt på tribuna, før jeg plutselig oppdaget at noen kom gående med en vaffel i handa. Jeg gikk i den retninga de kom fra, og der var det en kiosk, men da jeg endelig kom meg fram dit var det dessverre utsolgt for vafler. Skandale!
Uten vafler tok jeg skuffet plass i den tomme svingtribuna, og så derfra hjemmelaget fortsette mye i samme spor som de hadde hatt i første omgang. Etter seks minutters spill kom så den gamle eliteseriespilleren André Sødlund på et voldsomt raid som endte med scoring og 5-0, til stor applaus fra flertallet av de omlag 100 fremmøtte.
Resten av kampen var egentlig i stor grad et langt gjesp. SBK fortsatte å prøve å score, men det virket som om de hadde et ekstra gir som ikke ble koblet inn, og dermed klarte gjestene å avverge scoring. I motsatt ende av banen hadde de gules forsvar det ganske rolig, og de få gangene Re kom framover på besøk ble det ganske kontrollert ryddet opp.
I det klokka tikket mot 85 spilte minutter fikk så sandefjordingene et frispark fra noenogtjue meter. Selve frisparket ble hamret i muren, men returen ble etterhvert sendt avgårde mot mål. Umiddelbart så det ut til at målvakten reddet skuddet, men så klarte ballen på mystisk vis å rulle over streken likevel. 6-0!
Flere scoringer enn dette ble det ikke, og da kampen ble blåst av takket spillerne hverandre for kampen, og Ballklubben hadde nok en seier i beltet i kampen om opprykk. Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen hjemover, en ferd som skulle føre meg inn på utallige omkjøringer pga veiarbeid, så turen uten rushtrafikk faktisk tok lenger tid enn den hadde gjort i verste ettermiddagsrushet motsatt vei!
Altfor lenge siden forrige kamp, så for denne søndagen hadde jeg lagt en svært ambisiøs plan med hele tre cupkvalikkamper, men jeg visste at det hele kunne kollapse hvis det ble ekstraomganger eller forsinkelser i noen av de første. Etter å ha spilt en flott konsert i regionmesterskapet for korps (Vi kom på fjerdeplass i vår divisjon) satte jeg derfor kursen sørvestover, og kom etterhvert fram til Re i Vestfold. Jeg skulle gjerne skrytt av hvor fint det var her, men tett tåke gjorde at jeg knapt så min egen nesetipp! Likevel klarte jeg å finne fram til Bergsåsen ved Revetal hvor det skulle spilles kamp mellom Re FK og Sandefjord BK.
Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med han som sto i kiosken, og fikk en kjapp innføring i hjemmelagets korte historie. Samtidig så jeg det strømmet til med spillere fra bortelaget. Jeg lurte på om det fantes en bakdør til garderoben så de samme kom flere ganger, for det virket rett og slett som om strømmen med gulsvarte spillere ingen ende ville ta. «Ballklubben» hadde tydeligvis en stor tropp i dag.
Jeg hadde ikke spist siden frokost, så da duften av vafler begynte å bre seg utover den misunnelsesverdige tribuna kjøpte jeg en, og da den var spist begynte det å bli klart for kamp. Den før nevnte tåka hadde ikke lettet noe særlig, så jeg skjønte at vi kom til å få utfordrende siktforhold i dag.
Innledningsvis var det laget fra Sandefjord som så best ut, men målsjansene lot dog vente på seg. Den første store sjansen noterte jeg etter 18 minutter, men heller ikke da ble det mål. Re-keeperen måtte i mangel av ballhentere et par ganger forsere noen enorme snøhauger bak mål for å finne igjen ballen, noe som lot til å irritere SBK-spillerne mer og mer ettersom tiden gikk.
Inn mot pause steg irritasjonen hos de gule enda mer, og etterhvert var det dommeren som fikk gjennomgå. I den ene situasjonen ble det klaget over at han blåste for lite, og i den neste ble det klaget over at han blåste for mye. Klaging skaper sjelden mål, så da det ble blåst til pause sto det fortsatt 0-0.
Med vel 100 tilskuere på plass droppet jeg å prøve å forsere køen for å komme meg innom kiosken, og da andre omgang startet så jeg at hvis det ikke ble ekstraomganger burde planen min for å rekke neste kamp holde.
Hjemmelaget hadde avsluttet første omgang noe friskere enn de hadde startet kampen, og de klarte til en viss grad å holde trøkket oppe etter pausen. Jubelen var derfor stor da de i det 59. minutt fikk satt ballen i mål til 1-0.
Noen minutter ropte Ballklubbens spillere, trenere og fans etter straffe, men i tåka mente dommeren at dette ikke var noe å blåse for (Jeg var for så vidt enig med ham), og spillet gikk videre. Re begynte naturlig nok å bruke veldig lang tid på alt som skjedde, og jeg begynte å frykte for at det skulle bli så mye tilleggstid at tida til kjøring mellom kampene jeg skulle se forsvant.
Så, med ti minutter igjen av ordinær tid fikk vi litt dramatikk. En av de gulkledde hadde brutt alene gjennom forsvarsrekka til Re, og stormet med ballen framover. Keeperen så ingen annen utvei enn å foreta en høyst ureglementert takling, og som bakerste mann var dermed konsekvensen klokkeklar: Rødt kort. Da han deretter somlet voldsomt på vei ut av banen fikk vi en god del knuffing før spillet igjen ble satt i gang.
Med en mann mer og en lite rutinert keeper i Re-målet virket det som om gultrøyene fra hvalfangstbyen hadde fått nye krefter. Det ble satt i gang et veritabelt stormløp mot mål, men lenge så det ut til at vertskapet skulle klare å ri av stormen. Da vi gikk inn i overtiden var jeg spent på om dette kunne holde.
Spenningen skulle vise seg å ikke vare lenge. Før ett minutt av den tillagte tiden var spilt kom utligningen, og sandefjordingene kunne juble for 1-1, mens Re var sinte og mente det burde vært blåst for en situasjon like før.
Det var lagt til en god del tid, og selv om jeg hadde gitt opp å rekke neste kamp hadde ikke Ballklubben gitt opp å gi meg mulighet til å komme meg videre. SBK malte på, og nesten fem minutter inn i overtiden ble de sendt til himmels. Ballen suste igjen i mål, og det sto 1-2!
Re klarte aldri å skape noe farlig den korte tiden som ble spilt etter scoringen, og da dommeren endelig blåste av sto det fortsatt 1-2. Det ble sikkert store jubelscener, men jeg stormet mot bilen for å komme meg avgårde til dagens andre kamp.
Under mitt forrige besøk i Tønsberg ble det kjent at FK Tønsberg og Eik Tønsberg skulle fusjonere, og jeg innså at skulle jeg få groundhoppet Eiks hjemmebane måtte det skje nå i høst. I dag var endelig dagen for dette kommet, og jeg satte kurs sørøstover. Snek meg innom Gjennestads eplemost-utsalg på veien, hvor jeg også åt et episk karbonadesmørbrød, før jeg en god time før avspark ankom Eik idrettsplass.
Det var først litt forvirring på området, fordi samtidig som fjerdedivisjonskampen mot Re gikk det en G14-kretslagskamp hvor Vestfold spilte mot Oslo Vest, og i tillegg var avspark for fjerdedivisjonskampen flyttet fra 1400 til 1415, men etter hvert fant alle riktig bane, og det var klart for å sette i gang kampen.
Gjestene hadde selveste Peter Kovacs (som jeg så spille femtedivisjon i fjor) til å ta avspark, og jeg var spent på å se hva han kunne få utrettet her i dag. Tross Kovacs' nærvær var det hjemmelaget som hadde overtaket på banen, men lenge slet de med å få noe ut av dette. Over halve omgangen var spilt før 1-0 endelig kom, og det var absolutt fortjent med ledelse da.
Fra 1-0 til 2-0 tok det ganske nøyaktig 45 sekunder (inkludert stopp i spillet fra scoring til avspark), så her ble gjestene rammet av den berømte ketchup-effekten. Seks minutter senere fikk de anledning til å pynte noe på resultatet da en spiller ble felt innenfor sekstenmeteren, og dommeren pekte på straffemerket. 2-1, og det var spilt under 32 minutter.
Fem minutter senere var det Eiks tur å få straffespark. Heller ikke de gjorde noe feil, og vips sto det 3-1.
Minuttet før pause kom så 4-1, og Re hadde absolutt noe å tenke på på vei inn i garderoben til pause. Jeg må innrømme at jeg var noe skuffet over Kovacs' avtrykk (eller mangel på sådan) på kampen så langt. Faktisk var det så ille at de fem gangene jeg hadde lagt merke til ham var de fem gangene han hadde tatt avspark.
Etter pause virket både Kovacs og resten av Re noe freshere, men etter en episode hvor han nesten kvestet Eik-keeperen ble han mer anonym igjen.
Hjemmelaget fant på sin side igjen scoringsformen, og knappe ti minutter etter pause kom 5-1, og under 2 minutter senere hørte jeg folk på tribuna diskutere hvor mye det egentlig var, fordi de hadde mista tellinga da 6-1 kom.
I det 70. minutt kom 6-2, før 7-2 kom 9 minutter før full tid. Re gjorde nå et keeperbytte, og resten av kampen satt jeg og håpet det skulle komme en scoring til for hjemmelaget, sånn at vi fikk et symmetrisk sluttresultat med 4-1 i begge omgangene. Den nye keeperen klarte dog å holde nullen, og dermed endte det hele 7-2, og alle poengene ble denne gang igjen hos Eik.
Dagen var kommet for siste dag i min ekstreme groundhopping-juni. 21 kamper endte jeg på, hvorav 19 var på nye baner, og den nittende ble på idylliske Husøy i Tønsberg-skjærgården.
Husøy er et av de mange stedene ved kysten som bærer bud fra en tid da havet bandt sammen og land skilte, så øya er en del av Tønsberg kommune selv om man i dag må kjøre over tre bruer (hvorav en som kan åpnes, og gjorde det første gang jeg kryssa den) og gjennom Færder (tidl. Nøtterøy) kommune for å komme dit fra selve Tønsberg by. Hjemmelaget heter jo også Husøy & Foynland, og øya Foynland, eller Føynland som er det offisielle navnet, ligger altså i en annen kommune. H&F er dermed det eneste idrettslaget jeg kjenner til som holder til i to kommuner, si gjerne fra dersom du kjenner til andre.
Hadde litt tid å slå ihjel før kampen, så jeg tok en fottur i strandsonen og det fasjonable villastrøket på Føynland for å se om jeg klarte å få tatt noen bilder av fotballanlegget på Husøy over sundet, men stort sett var jeg enten for lavt til å se skikkelig, eller så var det for mye vegetasjon i veien.
På plass på stadion fant jeg en stol jeg kunne låne og satte meg med strålende utsikt fra terrassen foran det flotte klubbhuset som også var kafé på kampdag. Sammen med omlag 30 andre, ut fra applausen når bortelaget scorte å dømme hovedsaklig tilreisende fra Re, fikk jeg se en førsteomgang som ble tydelig preget av sterk vind gjennom sundet mellom øyene. Når Re-keeperen tok utspark gikk de gang på gang hele banen på langs, mens hjemmelaget slet i motvind. På et tidspunkt holdt faktisk gjestenes keeper på å bli målscorer, men H&F-keeperen klarte å fomle ballen like utenfor mål etter først å ha feilberegnet litt hvor ballen skulle komme pga vinden.
Vi måtte vente helt til ti minutter før pause før det første målet kom, og det var gjestene som kjempet seg gjennom de grønnkleddes forsvar, og satte 0-1. Dette fikk en liten fyr som var til stede til å prøve seg på et ord jeg mistenker at han egentlig ikke var autorisert til å bruke, og da han og kompisen merket at de slapp unna med det ble de så oppspilte at de måtte løpe litt all over the place. I pausen ble de to fraktet hjem, noe jeg mistenker var et klokt valg.
I andre omgang løyet vinden noe, så hjemmelaget fikk aldri nytt godt av den samme stabile medvinden som gjestene hadde hatt i første omgang. Like etter at omgangen startet dukket han som måtte være hjemmelagets største fan opp på sykkel, og ble stående like utenfor gjerdet (ikke lov å røyke innafor gjerdet, må vite) og kommandere spillerne. Backene måtte bli med opp, spissene måtte jobbe mer bakover, laget måtte bruke hele bredde, laget måtte bruke hele dybden, det var ikke måte på hvilken strøm av kommandoer som kom fra ham! Engasjement i verdensklasse, rett og slett.
Til tross for støtten fra utenfor gjerdet, så fikk hjemmelaget en totalkollaps i forsvaret litt før andre omgang var halvspilt, og det sto 0-2. Etter dette virka det aldri som om de hadde sjans til å snu kampen, og utenom et par sjanser heeelt på tampen, samt to-tre baller som for på havet var nok høydepunktet da en Re-spiller ble taklet så den ene skoen hans ble liggende igjen der det smalt, og en på tribuna ropte «Filming». Dersom han klarte å filme av seg skoen fortjener han en Amanda-pris!
0-2 ble sluttresultatet, og jeg kunne finne veien tilbake over bruene, og via mystiske omveier (Google Maps var ikke helt samarbeidsvillige denne kvelden pga noe asfaltarbeid) komme meg hjem igjen.
