Kinna IF - Hittarps IK 1-2

Etter å ha forlatt nattens bosted satte jeg kursen nordvestover på mystiske småveier gjennom bygder jeg ikke ante at eksisterte. Da jeg etter hvert kom til nokså siviliserte strøk igjen fant jeg fram til og fikk parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp i division 3 mellom Kinna IF og Hittarps IK.

Mens jeg betalte meg inn snakket jeg litt med billettselgeren og en av kampvertene om groundhopping, og mens sistnevnte var veldig fornøyd da jeg kunne røpe at jeg var Elfsborg-supporter var han i billettbua ikke like imponert over dette. Selve fotballbanen var noe av en perle her på et meander-nes i elva Viskan, på dens vei fra Borås mot havet. I den ene enden lå en idrettshall med et merkelig karnapp av en tribune (til selve hallen) som nærmest hang utenpå, mens langs langsida var det både noen benker i gressbakken, men også en ruvende tribune bak der. Jeg lot meg fortelle at man om alt går etter planen dessverre skulle legge kunstgress her neste år, så for banehoppere som foretrekker naturgress begynner det å haste å få besøkt denne banen nå.

Litt før avspark dukket også den svenske groundhopperen PG opp, og sammen så vi kampen starte mens vi snakket om diverse fotballbaner rundt om i Sverige. Dette var forøvrig hans siste bane i denne avdelinga av division 3, så vel verdt den ganske lange kjøreturen han hadde hatt for å komme seg dit.

Ute på gressmatta skjedde det svært lite i første omgang, og jeg hørte ordet tråkig bli brukt av en av de lokale i beskrivelse av kampen. Jeg hadde ikke spist noe så langt i dag, og benyttet anledninga straks grillen hadde blitt varm til å få meg en burger, og dermed ha krefter til å faktisk følge med, selv om det ikke var så mye å følge med på, utenom at vi fikk et lite stopp i spillet fordi en av vannsprederne plutselig slo seg på.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og vi over 200 frammøtte hadde som sagt ikke hatt allverden å juble for så langt. Etter hvilen hadde det blitt litt mer trøkk i spillerne, og i det 59. spilleminutt kom endelig 0-1, da Hittarp (Som jeg faktisk også så på bortebane i 2022) klarte å holde ballen i laget etter et hjørnespark.

Publikumsfasilitetene var som sagt todelte her på Viskavallen, og en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde satt seg på benkene i bakken foran tribuna, men da det et drøyt kvarter før slutt begynte å styrtregne ble det fort folksomt innunder taket. Et par stykker med paraply holdt ut noen minutter lenger enn flertallet, men også de hadde kommet seg i skjul da Kinna vartet opp med en nydelig scoring med 82:05 på stadionuret, og det sto 1-1.

Dessverre for vertskapet, med drøye tre minutter igjen av ordinær tid kom gjestene igjen til scoring på et hjørnespark. 1-2, og stor skuffelse hos hjemmefansen.

Flere mål ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av var det bortelaget som kunne feire, mens jeg takket PG for selskapet og vi satte kursen hjemover i hver vår retning.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Mjölby AI FF - IFK Västervik 4-2

Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.

Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.

Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.

Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.

Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.

1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)

Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.

Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.

Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.

Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.

Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Mora - Näsvikens IK 2-1

Etter en god natts søvn på en litt for hard madrass på ridesenteret i Bollnäs satte jeg kursen innover i landet, og etter å ha passert bygda hvor film-«klassikeren» Fäbodjäntan ble spilt inn på syttitallet kom jeg til slutt fram til Mora i Dalarna. Jeg overlistet Google Maps (Som mente jeg skulle parkere ved hockeyhallen og vasse over en elv), og fant fram til parkeringa rett ved stadion, og inntok etterhvert arenaen hvor det var klart for serieåpning i Division 3 Södra Norrland mellom IFK Mora FK og Näsvikens IK.

Etter litt forviklinger i porten (Typiske seriestart-issues: Ingen visste av vekslepengene, doene var ikke opplåst, innbytterbenken var uværsskadd) fikk jeg etter at doene var låst opp og jeg hadde inspisert dem gjort opp for meg i inngangen og tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det første jeg merket meg var at det var en tilsynelatende flunke ny tribune her, noe jeg mistenker at kan være til stor nytte på dager med nedbør. I dag glimret nedbøren med sitt fravær, men det var mye vind, så den bidro uansett godt til å skape litt ly. Ellers var her en litt rufsete gressbane med løpebaner rundt bak tribuna, men jeg tipper den ikke brukes så mye lenger.

Da klokka ble ett var det klart for kamp, og det ble raskt klart at det var et topplag i divisjonen fra forrige sesong som tok imot et nyopprykket lag. IFK-erne hadde god kontroll ute på kunstgressmatta, og i det åttende spilleminutt kom 1-0 som følge av et finfint angrep.

Näsviken prøvde så godt de kunne å slå tilbake, men vi rundt 170 som hadde møtt opp (Deriblant flere med grønne klubbeffekter på seg) fikk se de blåhvite fortsette å dominere, og det var nok ingen som ble overrasket da hjemmelaget økte til 2-0 med 33:40 på min stoppeklokke (Det sto et ganske annet klokkeslett på stadionuret, så her hadde noe mystisk skjedd, men jeg er ganske sikker på at min klokke var riktig).

Jeg hadde gått til kiosken for å slå køen og skaffe meg en hamburger, og mens jeg sto og prata om løst og fast med personalet der fikk jeg i det fjerne se hjemmelagets målvakt gjøre en fæl glipp, og langt på overtid ble en redusering til 2-1 satt inn.

Det sto dermed 2-1 da dommeren blåste til pause, og jeg kunne spise hamburgeren. Den var absolutt god, men de kunne spandert et salatblad også inni brødet! Etter et lite kvarter var spillerne på plass igjen, og det var duket for nye førtifem minutter med fotball.

Det mest spennende som skjedde etter hvilen, utenom at vinden prøvde å stikke av med det ene målet på stadion, var egentlig at kampen jeg så i går ble spilt ferdig på utrolig dramatisk vis, med to scoringer til hjemmelaget på overtid. Her i Mora skjedde det lite å skrive hjem om, og tross en ganske intens sluttspurt fra de grønnhvite endte det hele 2-1 til hjemmelaget.

Jeg forlot raskt stadion, og mens jeg først fikk høre Elfsborg vinne sin kamp i Allsvenskan på radioen, før jeg etter å ha krysset grensa fikk høre Tromsø legge grunnlaget for å befeste plassen på toppen av Eliteserien var en strålende fotballpåske avsluttet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Svartviks IF - Cosmos FK 3-0

Etter gårdagens jubileumsfeiring våknet jeg langfredag i AirBnB-stua jeg hadde hyrt, og satte etter en liten frokost kursen sørover på E4. Etter noen timer kom jeg fram til Sundsvall, parkerte, fant meg en hamburgersjappe, og tuslet tilbake mot parkeringa mens jeg gomla i meg fries og burger. Det var deretter klart for å gå over gata og innta banen hvor det skulle være serieåpning i division 3 (Altså nivå fem i den svenske fotballpyramiden) mellom Svartvik og Cosmos.

«The Mighty Cosmos» som bortelaget liker å omtale seg selv som hadde etter at jeg så dem i aksjon i den jämtlandske division 4 i fjor rykket opp, og det var altså nå duket for debut på nivået over. Jeg hadde vært ute i veldig god tid, så jeg slo i hjel ventetida med å snakke med folk fra begge klubber, mens sola skinte og truet med å gjøre dette til årets første kamp som endte med at jeg ble solbrent!

Med eneste inngang til banen gjennom en «snurreport» ble innmarsjen ikke akkurat enkel å gjennomføre, men et par minutter over tre ble kampen blåst i gang. Innledningsvis så Cosmos riktig så friske ut, men det ble litt for unøyaktig i det avgjørende øyeblikket, og Svartvik så ut til å ha en relativt grei oppgave med å holde gjestene i sjakk.

Svartviks angrep ble etter hvert hyppigere og hyppigere, og jeg mistenkte etter hvert at Cosmos kunne ende opp med å få et ublidt møte med den regionale fotballserien de nå spilte i. Ute på kunstgresset som ligger under en kilometer unna stadionet til byens stolthet, GIF Sundsvall, fikk vi knapt hundre som hadde møtt opp så se vertskapet få ballen i mål etter et frispark knapt tjue minutter ut i kampen. Heldigvis for laget fra Östersund ble de reddet av assistentdommerens flagg denne gangen.

Like heldige var de ikke rett etterpå. Etter å ha mottatt et tilbakespill ble den svært rutinerte målvakten til Cosmos litt for nølende med å sparke ballen ut, og dermed rakk en av rødtrøyene fram for å blokkere utsparket. Blokkeringen ble helt perfekt, og ballen trillet rolig i mål til 1-0!

Etter å ha tatt ledelsen så Svartvik seg aldri tilbake. De kontrollerte nå det meste som skjedde, og i det 32. spilleminutt kom også 2-0, denne gang som følge av et hjørnespark.

Et hjørnespark var også det som overmannet Cosmos knappe seks minutter senere, og med 3-0 mistenkte jeg at kampen nok på det nærmeste var over.

Vi fikk ikke flere mål i første omgang, og mens spillerne gikk i garderoben (Nå var porten åpnet på gløtt så man slapp kødannelse i sluseporten) kjente jeg at det hadde kommet snikende en sur vind som gjorde at faren for solbrenthet hadde blitt betydelig mindre ettersom jeg nå måtte ha hetta på meg for ikke å fryse ihjel.

Andre omgang er det lite å fortelle om. Keeper Keita mer enn gjorde godt for den tabben han leverte på 1-0 ved flere ganger å levere noen helt fantastiske redninger. Svartvik virket riktig nok som om de gikk litt på sparebluss, men uansett kom Cosmos også til noen muligheter, men ingen av dem klarte å ta knekken på hjemmelagets forsvar, og dermed sto det fortsatt 3-0 da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen.

Jeg fant tilbake til bilen, og mens en tung busstur inn i landet ventet bortelaget tok jeg fatt på ferden langs Höga kusten tilbake til Umeå, hvor jeg skulle tilbringe to netter til før jeg forlot byen for denne gang.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sunnanå SK - Skellefteå FF 2-3

Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.

Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!

Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.

Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.

Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.

Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.

Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).

Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Kumla - Sävedalens IF 2-0

Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.

Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.

Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.

Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!

Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.

Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.

Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.

Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.

Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!

For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Forshaga IF - Götene IF 10-1

Etter en knapp halvtimes kjøretur fra dagens første kamp kunne vi etter blant annet å ha sett en flokk villsvin(!) krysse veien rett bak bilen (Jeg så dessverre ingen kraftig bygde franskmenn i blåstripete bukser jage etter dem) parkere utenfor en bane hvor jeg var så sent som i august i år. Like etter oss var også Terje på plass, og sammen trasket vi inn på ståtribunen (hvor det heldigvis var tak, for fortsatt regnet det godt) og tok plass for å se division 3-kampen mellom Forshaga og Götene.

Rett foran oss tok de (eller skal jeg si den) beryktede Forshaga Ultras plass, og etter at dommeren hadde bedt bortelagets støtteapparat ta av seg de svarte jakkene så de ikke gikk i ett med spillernes bortedrakter kom kampen i gang.

Götene hadde kanskje en syltynn sjanse til å berge plassen, mens hjemmelaget hadde en komfortabel plassering midt på plassen, men nivåforskjellen mellom lagene ble raskt synlig. Den syltynne sjansen så etter hvert ganske uoppnåelig ut, og etter en voldsom sjansesløsing fra de svarthvitstripete var det høyst fortjent da 1-0 kom i det 21. spilleminutt. 2-0 kom to minutter senere, og i det klokka passerte 25 minutter ble 3-0 satt i mål.

Etter en halvtime av kampen sto det 4-0, og mens vi rundt femti frammøtte kunne glede oss over at det endelig hadde slutta å regne, og sola faktisk titta fram innimellom ble 5-0 ekspedert i mål like før pause.

Da dommeren sendte lagene i garderoben gikk også jeg for å kle meg om litt. Regnjakken og klissvåte sko og strømper ble byttet ut med et litt lettere antrekk og tørt fottøy, og så var jeg klar for resten av kampen. Det at kampen hadde blitt flyttet fra Tallmovallen hvor den opprinnelig var satt opp gjorde at tida kom til å bli litt knapp etter kampen, så jeg hadde avtalt med mine to passasjerer at vi nok måtte snike oss avgårde herfra litt før kampen var over, men med det spenningsnivået som var ute på grassmatta her i Deje var det lite som tydet på at vi kom til å misse en spennende innspurt.

Vel fem minutter etter at spillet var kommet i gang igjen var det likevel laget fra Västergötland som fikk omgangens første mål. 5-1, og kanskje håp om et småsensasjonelt comeback? Det gikk nøyaktig 75 sekunder før ballen igjen lå i mål, og med 6-1 var nok alt håp om en snuoperasjon ute. Etter nye 105 sekunder sto det også 7-1, og nå var han med tromma veldig fornøyd!

Rett før det var spilt en time av kampen gikk så vertskapet opp i 8-1, før de under to minutter senere la på til 9-1. Noe av det siste vi fikk se før vi knapt ti minutter før kampslutt snek oss til bilen og satte kursen sørover var at gjestene faktisk produserte et stolpetreff, men vi hadde ingen tro på at vi kom til å gå glipp av noe særlig da vi dro videre.

Vi fikk senere melding om at kampen til slutt hadde endt 10-1, så ett mål fikk vi ikke sett, men etter å ha samlet opp to kamper med tilsammen 19 mål forventet vi at målsnittet nok ville dras kraftig ned når vi nå skulle på en kamp på nivå tre i den svenske fotballpyramiden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Alingsås - Hovås Billdal 1-1

Etter å ha sittet på rommet mitt og sett Tromsø slå Vålerenga, og en dritkjedelig CL-finale sov jeg meg gjennom Göteborgsnatten før jeg søndag forlot rommet, tok en tur på Kvibergs marknad (Anbefaler absolutt et besøk her om du er i Göteborg en helg), og deretter satte kursen østover. Kom etterhvert fram til nordøstenden av sjøen Mjörn, parkerte, og betalte meg inn for å se kamp i division 3 mellom Alingsås IF FF og Hovås Billdal IF.

Mjörnvallen, som slik navnet antydet ligger like ved bredden av sjøen den er oppkalt etter var et flott anlegg med løpebaner rundt gressmatta, og en utrolig sjarmerende tribune. Alingsås' stolthet er nok ikke herrelaget som spiller på nivå fem, men derimot damelaget som har rykket helt opp til øverste nivå i svensk kvinnefotball, så jeg forventet ikke at det ville bli smekkfullt her denne søndagen.

Jeg tok plass øverst på tribuna, hvor det var en forferdelig vind. Da alle på banen var klare ble dommeren stående en god stund og stirre på klokka, før han blåste i gang oppgjøret nøyaktig i det klokka på min mobiltelefon bikka over fra 12:59 til 13:00. Ganske nøyaktig 18 sekunder senere lå ballen i mål og det sto 1-0!

Bare sekunder etter at spillet igjen var satt i gang kom vertskapet til en ny stor sjanse, denne gangen godt hjulpet av medvinden, men den lange lobben endte til gjestenes målvakts store lettelse i stolpen. For en pangstart!

Grønntrøyene fortsatte å virke totalt dominerende ute på banen, og mens vinden stadig tiltok samtidig som noen mørke skyer i sør så stadig med truende ut skjønte jeg virkelig ikke hvordan gjestene fra Göteborgs grensetrakter mot Halland skulle kunne komme inn i dette oppgjøret.

Etter 25 minutter av omgangen fikk jeg plutselig svar på hvordan de skulle komme inn i kampen. Et gjennomspill nådde en H/B-spiller som hadde klart å smette forbi forsvarsspillerne, og han plasserte ballen under keeper og i mål til 1-1.

Utligningen må det være lov å si at hadde vært mot spillets gang, men om man skal se omgangen under ett, så var 1-1 absolutt fortjent, for etter scoringen syntes jeg det var de tilreisende som så absolutt friskest ut. Det skjedde likevel lite nevneverdig i noen av endene av banen, og sto altså dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, mens jeg hadde sørget for å gå litt tidlig til grillen og skaffe meg en hamburger som ble fortært til tonene av KAJs sauna-landeplage.

Andre omgang lignet egentlig ganske mye på første, der begge lag hadde hver sine gode perioder, men den store forskjellen nå var at det ikke kom noen scoringer. Omlag 150 tilskuere var på plass, og fikk se begge keepere levere gode redninger, og jeg må spesielt trekke fram Hovås Billdals sisteskanse som ved flere anledninger i sluttminuttene sørget for at laget fortsatt var i posisjon til å få poeng.

Da kampen noen minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det ble dermed ett poeng til hvert lag. Jeg tror begge lags spillere var litt skuffet over dette, mens selv var jeg fornøyd med å ha fått besøkt nok en sjarmerende svensk fotballbane.

Jeg hoppet kjapt i bilen, og satte kursen nordover med mål om en siste kamp for kvelden mens jeg fikk høre det dramatiske Østfoldderbyet på radioen.