Etter en god natts søvn på en litt for hard madrass på ridesenteret i Bollnäs satte jeg kursen innover i landet, og etter å ha passert bygda hvor film-«klassikeren» Fäbodjäntan ble spilt inn på syttitallet kom jeg til slutt fram til Mora i Dalarna. Jeg overlistet Google Maps (Som mente jeg skulle parkere ved hockeyhallen og vasse over en elv), og fant fram til parkeringa rett ved stadion, og inntok etterhvert arenaen hvor det var klart for serieåpning i Division 3 Södra Norrland mellom IFK Mora FK og Näsvikens IK.
Etter litt forviklinger i porten (Typiske seriestart-issues: Ingen visste av vekslepengene, doene var ikke opplåst, innbytterbenken var uværsskadd) fikk jeg etter at doene var låst opp og jeg hadde inspisert dem gjort opp for meg i inngangen og tatt anlegget i nærmere øyensyn. Det første jeg merket meg var at det var en tilsynelatende flunke ny tribune her, noe jeg mistenker at kan være til stor nytte på dager med nedbør. I dag glimret nedbøren med sitt fravær, men det var mye vind, så den bidro uansett godt til å skape litt ly. Ellers var her en litt rufsete gressbane med løpebaner rundt bak tribuna, men jeg tipper den ikke brukes så mye lenger.
Da klokka ble ett var det klart for kamp, og det ble raskt klart at det var et topplag i divisjonen fra forrige sesong som tok imot et nyopprykket lag. IFK-erne hadde god kontroll ute på kunstgressmatta, og i det åttende spilleminutt kom 1-0 som følge av et finfint angrep.
Näsviken prøvde så godt de kunne å slå tilbake, men vi rundt 170 som hadde møtt opp (Deriblant flere med grønne klubbeffekter på seg) fikk se de blåhvite fortsette å dominere, og det var nok ingen som ble overrasket da hjemmelaget økte til 2-0 med 33:40 på min stoppeklokke (Det sto et ganske annet klokkeslett på stadionuret, så her hadde noe mystisk skjedd, men jeg er ganske sikker på at min klokke var riktig).
Jeg hadde gått til kiosken for å slå køen og skaffe meg en hamburger, og mens jeg sto og prata om løst og fast med personalet der fikk jeg i det fjerne se hjemmelagets målvakt gjøre en fæl glipp, og langt på overtid ble en redusering til 2-1 satt inn.
Det sto dermed 2-1 da dommeren blåste til pause, og jeg kunne spise hamburgeren. Den var absolutt god, men de kunne spandert et salatblad også inni brødet! Etter et lite kvarter var spillerne på plass igjen, og det var duket for nye førtifem minutter med fotball.
Det mest spennende som skjedde etter hvilen, utenom at vinden prøvde å stikke av med det ene målet på stadion, var egentlig at kampen jeg så i går ble spilt ferdig på utrolig dramatisk vis, med to scoringer til hjemmelaget på overtid. Her i Mora skjedde det lite å skrive hjem om, og tross en ganske intens sluttspurt fra de grønnhvite endte det hele 2-1 til hjemmelaget.
Jeg forlot raskt stadion, og mens jeg først fikk høre Elfsborg vinne sin kamp i Allsvenskan på radioen, før jeg etter å ha krysset grensa fikk høre Tromsø legge grunnlaget for å befeste plassen på toppen av Eliteserien var en strålende fotballpåske avsluttet.
Endelig påskeferie! Etter en intens formiddag med etterarbeid etter to dager med representantskapsmøte på jobben forsvant jeg ca til lunsjtider ned i kjelleren, inntok en fullpakka bil og satte kursen østover. Etter litt shopping på grensa fortsatte ferden mot hjertet av Sverige, og etter å ha krysset grensa inn i Dalarna lurte min vanligvis så trofaste følgesvenn Google Maps meg inn på to og ei halv mil med grusvei av ymse kvalitet. Jeg kom med fryktelig skitten bil fram til Vansbro hvor jeg fikk testa den lokale schnitzelen før jeg kunne parkere ved banen hvor det skulle spilles DM-gruppespillkamp mellom Malung og Nyhammar.
Bortelagets hjemmebane hadde jeg faktisk besøkt for noen år siden, og litt nilesing i lagoppstillinger viste meg at et par av dagens aktører faktisk også hadde spilt da. Hjemmelaget, som holder til nesten like langt unna Vansbro som det gjestene gjør, var derimot et nytt bekjentskap, og jeg kommer nok helt sikkert ved en senere anledning til å avlegge dem et nytt besøk på deres egentlige hjemmebane.
Her på Vanåvallen var det en sjarmerende tribune med tak ved gressbanen, men hele grunnen til at denne kampen i distriktsmesterskapet i Dalarna var flyttet hit var at Vansbro AIK hadde fått etablert en kunstgressbane like ved. Her var det ei tribune under konstruksjon, men foreløpig besto fasilitetene av en jordvoll med noen enkle benker på. Da kampen kom i gang hadde det samla seg rundt tjue skuelystne på denne vollen og andre steder rundt banen, noe som slett ikke var så verst i det som skulle vise seg å være en ganske så kjølig vårkveld.
Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske jevnt, men utover i første omgang syntes jeg vertskapet i sine grønne trøyer opparbeidet seg et aldri så lite overtak. Dette overtaket fikk dog ikke noen uttelling i målprotokollen, så det kunne se litt skummelt ut da de tilreisende fra sørøst satte inn en liten sluttspurt inn mot pause, men også denne ble resultatløs, så det sto fortsatt 0-0 da lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt.
Selv gikk jeg i bilen og fikk lurt på meg et ekstra lag klær så jeg skulle ha håp om å overleve 45 nye minutter med fotball, noe som viste seg å være et svært bra trekk. Det hadde vært et helt nydelig vær mens jeg kjørte østover, men nå etter solnedgang hadde det både skya litt til, og også blitt en vind som virkelig gikk gjennom marg og bein.
De grønnes overtak fra første omgang fortsatte, og det var lite som tydet på at det var Nyhammar som skulle spille Division 4 i år, mens Malung holder til på nivået under. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi i det 65. spilleminutt fikk se denne fikse varianten på et frispark føre til 1-0.
Nyhammar prøvde fortvilet å slå tilbake, men samtidig som det spredte seg litt frustrasjon som også fikk uttrykk i litt småknuffing og dårlig stemning ved flere anledninger fortsatte det meste å skje foran deres keeper. I det 79. minutt var det tid for et hjørnespark som aldri ble klarert, og til slutt ble ballen vippet inn til 2-0.
Lufta gikk nå litt ut av ballongen for de hvitkledde, og med et skudd i tverrliggeren fra «hjemmelaget» var vi faktisk nærmere 3-0 enn 2-1. Flere mål ble det uansett ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-0, og Malung kunne juble for tre poeng.
Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen tilbake mot Norge, og etter å ha passert gjennom en helt forferdelig snøstorm i grensetraktene mot Trysil ankom jeg Engerdal hvor natten skulle tilbringes før ferden nordover fortsetter lørdag morgen.
Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.
Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.
Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.
Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!
Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.
Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.
Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).
Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.
Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.
Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.
Etter en god natts søvn forlot jeg de dype Värmlandske skoger og krysset grensa inn til de minst like dype skogene i Dalarna. Her ble det et lite stopp for å skaffe litt kontanter og en liten frokost, før ferden fortsatte mot dagens første destinasjon. Jeg hadde planlagt tid til en liten visitt på musteriet hvor jeg også var innom i fjor, og da jeg kom fram oppdaget jeg at her var det markedsdag, men jeg endte med å bare kjøpe det jeg hadde planlagt før jeg fortsatte sørover forbi Saxdalen til jeg kom til det lille stedet Blötberget hvor det var klart for kamp i division 6 mellom IF Vulcanus og Husby AIK.
Om du stusser på det noe underlige klubbnavnet til hjemmelaget, så kommer dette av at Blötberget i mange år var hjemsted for Bergverksaktiebolaget Vulcanus, som drev utvinning av jernmalm her i det som i sagatiden ble kalt «Jarnberaland». Gruva er nedlagt, men idrettslaget lever, og når jeg så logoen på klubbhusveggen var det liten tvil om at her var det jernindustri involvert.
Ved den fine gressbanen var det ei lita tribune, og jeg slo meg ned her mens spillerne kom på banen og myntkast ble tatt. Det var så klart for kamp, og innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake, før vi etter såvidt over 5 minutter fikk 0-1. Gleden over å ha tatt ledelsen ble kortvarig, for vi var fortsatt i det 6. spilleminutt da hjemmelaget utlignet til 1-1. Snakker om pangstart på kampen!
Jeg hadde begynt min vandring rundt banen, og hadde tatt plass ved siden av en nydelig veteranmoped som hadde lagt igjen en eim av svidd totaktsolje over hele idrettsplassen da vi rett før det var spilt 18 minutter igjen fikk en scoring. Denne gangen var det hjemmelaget som tok ledelsen, og det var et hjørnespark som ga 2-1.
Vertskapet hadde nå mer eller mindre helt tatt over ute på banen, og 3-1 kom i det 21. minutt, til stor glede for flesteparten av de rundt 30 frammøtte. I det 38. minutt økte så ledelsen til 4-1, igjen etter et hjørnespark.
4-1 sto seg til pause, og jeg tuslet i bilen og hentet meg en vaniljecola, ettersom den lille kioskbua var ettertrykkelig stengt. Jeg hadde knapt rukket å åpne boksen før lagene var tilbake på banen, og snart var spillet i gang igjen.
Det var fortsatt rødtrøyene fra Blötberget som førte an, men gjestene fra nordøst kjempet heroisk for å prøve å gjenopprette muligheten for å få med seg poeng i dag. De fikk seg dessverre en ny kalddusj da 54 minutter var spilt og en av hjemmelagets spillere i en noe enklere utgave (holdet var nok ikke mer enn max 30 meter) kopierte Kent-Are Antonsens scoring mot KFUM. Ballen gikk i en like flott bue og snek seg i mål til 5-1.
Resten av kampen ble i stor grad en transportetappe, det ble et par småskader, det ble noen tilfeller av såret stolthet, men det hele foregikk relativt gemyttlig, og etter 81 minutter fikk hjemmelaget et straffespark for virkelig å gjøre vondt til verre for de tilreisende. Straffen ble etter at man hadde blitt enige om hvem som skulle ta den satt i mål til 6-1 i det min klokke passerte 82 minutter.
Dommeren la til noen få minutter på slutten, men det sto fortsatt 6-1 da kampen ble blåst av, og «Vulken» kunne glade feire tre poeng for seier!
Selv hoppet jeg i bilen, og satte kursen videre nordover i länet for å se en kamp som ville være helgas høydepunkt hva angår sportslig nivå.
Jeg hadde lenge planlagt at jeg skulle se en kamp på veien hjemover fra Finland, og hadde opprinnelig sett meg ut en kamp i Västergötland. Kvelden før bestemte jeg meg så for å heller ta den korteste veien hjem, før jeg lørdag morgen ombestemte meg hvilken kamp jeg skulle se ørten ganger før jeg endelig landet på å ta det mest kortreiste alternativet likevel. Jeg slo derfor ihjel noen timer med å kjøre på kryss og tvers langs Mälaren før jeg fant fram til Trängens Idrottsplats i Örebro hvor det var klart for treningskamp mellom BK Forward og Falu BS FK.
Jeg hadde jo faktisk sett begge lagene spille i fjor, da i hver sin divisjon. Nå sliter de i nedre del av hver sin avdeling på nivå fire, og spesielt vertskapet har en tung sesong. Etter å ha parkert fant jeg stadioninngangen og gikk inn på jakt etter et do. Det som møtte meg innenfor gjerdet slo meg nesten i bakken! Jeg hadde sett for meg et relativt enkelt anlegg med kanskje en liten åpen sittetribune, men det som møtte meg var et stadionanlegg som er et av de beste jeg har sett for dette nivået noensinne. Langs den ene langsiden lå en sittetribune med speakerrom og tak over hele tribunen. I følge skiltingen var kapasiteten her 400. På motsatt side lå det også en tribune, og her var det en overbygd ståtribune med plass til 500 personer! Jeg kan bare se for meg hvilke scener man kan få her dersom klubben får et par gode sesonger og klarer å bygge opp litt entusiasme i nærmiljøet.
Vel, i dag var det treningskamp, og vi var totalt rundt 40 frammøtte, som fikk se vertskapet komme best i gang. De hadde en stor målsjanse før minuttet var spilt, og alt etter åtte minutter kunne de gulsvarte slippe jubelen løs etter en nydelig scoring som ga 1-0.
Hjemmelaget fortsatte å føre an, men ga etterhvert fra seg litt av initiativet, noe gjengen fra Dalarna utnyttet til å presse dem litt. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 1-1 omtrent halvveis inn i omgangen.
Resten av første omgang var nok det eneste nevneverdige som skjedde en situasjon der to Forward-spillere taklet hverandre og gjestenes kaptein samtidig rett foran mål. De to gulkledde var noe irriterte for at det ikke ble straffespark (Jeg er for øvrig overbevist om at dersom bare en av dem hadde gått etter ballen hadde det blitt mål), mens mannen med armbindet landet uheldig og måtte ut med en skade i armen. Jeg er usikker, men syntes det ble sagt noe ute på banen om et mulig brudd, så her må nok folket fra Falun bare krysse fingre for at alt går bra.
Det sto fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg slo meg ned på sittetribuna for å få litt skygge før resten av kampen. Siden både kiosken og den frivillige inngangsbilletten var Swish-baserte fikk jeg ikke benyttet meg av noen av dem, så jeg så fram til en kald vaniljecola etter kampen. Frivillig inngangsbillett er for øvrig noe jeg skulle ønske norske fotballklubber ble flinkere å bruke. Selv om du ikke har ordinært billettsalg på kampene dine koster det deg ikke mer enn en krone i papir- og toner-utgifter å skrive ut en plakat der du oppfordrer til å støtte laget med en liten donasjon på Vipps!
Etter pause syntes jeg styrkeforholdet på banen hadde vridd seg litt i favør Falu BS FK (Som altså er bandyselskapets fotballklubb). De mørkeblå så bra ut, og med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å sette ballen i mål igjen. 1-2, og lite tydet på at Forward skulle få den selvtillitsboosten de kanskje trengte foran høstsesongen i «Tvåan».
Det kom noen fler sjanser, men det tok aldri helt av, så da kampen var over sto det fortsatt 1-2, og kjøreturen tilbake opp til Dalarna ble nok litt lettere for bortelagets spillere, støtteapparat og sympatisører.
Selv inntok jeg bilen og satte kursen videre vestover. Etter noen rimelig begivenhetsløse timer var jeg tilbake i Oslo etter nesten tre uker hjemmefra på en ferie som blant annet hadde bragt meg fotball, fisk og Finland!
Etter å ha gjort meg ferdig med formiddagens aktiviteter satte jeg kursen inn mot sentrum av småbyen Ludvika hvor jeg fikk i meg en herlig lunsj før jeg igjen inntok bilen. Det gjensto nå bare en kort kjøretur før jeg kom til Björkliden, en flott gressbane i sørenden av byen, hvor det skulle spilles kamp på nivå sju mellom Östansbo og Hulån.
Hulån er jo et lag jeg har sett i treningskamp tidligere i år, og før avspark hilste jeg kjapt på Filip som jeg jo også møtte da jeg var i Dala-Järna. Da kampen startet ble det raskt tydelig at det var bløtt i gresset også her. Jeg så stadig torv som spratt unna der spillerne foretok taklinger, og spesielt ett sted var det så mye surkling når noen løp forbi at hadde foreldrene mine vært der hadde de nok trodd det var ei myr og begynt å lete etter multer.
Fuktig eller ei, tabellsituasjonen begynte raskt å gjenspeiles ute på banen også her, og gjestene etablerte en ganske klar dominans, men en god stund uten å klare å få ballen i mål. Først da en av de grønnkledde ble revet overende i feltet like før kvarteret var spilt fikk vi ettermiddagens første mål, ettersom dette medførte en straffe som ikke ble reddet og 0-1.
Bare to minutter senere ble hjemmelagets målvakt igjen overlistet, og denne gangen så det ut som om han tok det personlig at 0-2 ble vippet over ham og i mål før tjue minutter av kampen var spilt.
Det var liten tvil om at stoltheten var kraftig såret, og noen minutter etter dette ble han igjen satt på prøve. Denne gangen måtte han gi retur på et knallhardt frispark, men assistentdommeren mente tross store protester fra bortelaget at han som satte returen i mål var offside, og det ble dermed ikke registrert noen scoring nå. Heldigvis for gjengen fra nordvest lot de ikke irritasjonen over annulleringen ta overhånd, og vartet istedet like etter opp med et virkelig kremangrep som ga 0-3 før kampen var halvspilt.
Herfra og inn ble kampen aldri spennende, men den ble heller aldri kjedelig. Foran litt under 50 tilskuere fikk vi se fartsfylt og angrepsvillig fotball, og det tok ikke veldig lenge før ballen igjen lå i nettet, men nok en gang hadde AD hevet flagget, og denne gangen kom det ingen protester.
Vi måtte faktisk vente en god stund på neste mål, men to-tre minutter før pause lyktes de grønne igjen, og det sto dermed 0-4 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat. Jeg sørget for å få kjøpt noe å drikke i kiosken (Hadde de hatt vekslepenger hadde jeg nok kjøpt mer), og fant en skyggefull lokasjon å konsumere dette fram til kampen igjen startet.
Innledningsvis i andre omgang virket det som om Hulån hadde bestemt seg for å teste hvor dårlig de kunne spille i forsvar uten å få baklengsmål. At det ikke ble noen reduseringer i perioden mellom 46. og 55. minutt virket smått helt utrolig, men slik var det altså.
Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og i det 74, minutt lyktes de endelig! Hulåns keeper hadde ikke vært overarbeidet i dag, men nå klarte Östansbo å sette ham på en rekke prøver før han på tredje eller fjerde forsøk måtte melde pass og se ballen gå i mål til 1-4.
Etter dette gjenerobret Hulån overtaket i kampen, men flere scoringer fikk vi ikke. Da dommeren til slutt blåste av kunne dermed grønntrøyene juble for seier, mens jeg hoppet i bilen og satte kursen vestover mot et regnvått Norge etter en svært lang groundhoppingdag.
Jeg hadde egentlig sett meg ut to kamper i Värmland denne helga, men plutselig spurte opphavet om jeg kunne utføre et ærend for dem noe lenger øst, i Dalarna. Jeg fant derfor en alternativ plan, og satte etter å ha spilt konsert på Bjørkelangen lørdag ettermiddag kursen over grensa, hvor jeg etter å ha passert et ulykkessted til slutt fikk overnattet i Sunne før jeg fortsatte østover søndag morgen. Her kom jeg etter noen timer og et brønsj-stopp på veien fram til den lille bygda Nyhammar hvor jeg først besøkte et saftkokeri før jeg inntok fotballbanen hvor det skulle spilles kamp på nivå 8 mellom det lokale IF-ets U-lag og Långshyttans AIK.
Banen var en flott gressmatte som riktignok virket noe preget av de siste dagenes kraftige regn, omkranset av en del benker langs sidelinja på den sida som vendte mot den lille elva som har gitt Åvallen dens navn. På motsatt langside var det noen eldre falleferdige benker i skråninga mot furuskogen, men jeg innså at dette neppe var noe veldig godt sted å oppholde seg over lengre perioder.
Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men jeg fikk raskt inntrykk av at det var vertskapet som var sterkest her, noe som også gjenspeilet seg på tabellsituasjonen. Gjestene hadde likevel haugevis av innsatsvilje, men jeg fikk også en følelse av at viljen kanskje til tider var noe høyere enn evnen.
Like før det var spilt 11 minutter fikk vi kampens første mål, og tross at det var de tilreisende som hadde slått et hjørnespark, så endte det hele med at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble for ledelse 1-0 etter en slags kontring.
Jeg forserte etterhvert bakken bak innbytterbenkene for å få litt oversikt over banen, og fikk herfra se gjestene kjempe seg inn i kampen igjen. Mens jeg informerte min mor om at her kunne selv hun trivdes på fotballkamp på grunn av mengdene med tyttebær fyrte en av de Juventus-stripete av et skudd som endte i mål, og det sto 1-1.
Det våte underlaget gjorde at det stadig oppsto komiske situasjoner der spillere i helt upressete situasjoner skled, og det avverget også minst en svært stor målsjanse da han som stormet forover med ballen plutselig lå og sprellet på gresset.
Noe av det siste som skjedde før dommeren blåste av første omgang var at gjestene smalt et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren (han som ble felt mente for øvrig hardnakket at han hadde vært innenfor, men her tror jeg dommeren hadde rett) i tverrliggeren, så det var tydelig at selv om vertskapet virket sterkest var ingenting avgjort her.
Etter pause fikk vi knapt femti fremmøtte se kampen fortsette mye i samme sporet som det første omgang hadde vært, og igjen var det Nyhammar som scoret først, denne gangen som resultat av en egen corner i det 58. minutt.
Jeg trodde kanskje vi så hadde fått se den berømte ketchup-effekten da 3-1 kom bare 80 sekunder etter forrige mål!
Det skulle vise seg at slik ble det ikke. Nå ble det en langvarig måltørke i begge ender av banen, og det ble raskt klart at det nå var bortelaget som var mest gira på å score, mens de blåkledde var mer interessert i å prøve å ri inn ledelsen de hadde.
Denne strategien så en stund ut til å fungere, men da vi nærmet oss halvspilt omgang kom de svarthvite i et angrep som lot til aldri å ta slutt. Jeg pleier å si at det ofte lønner seg å klarere, og vi fikk her nok et eksempel på at denne teorien stemmer, da ballen til slutt ble satt i mål til 3-2.
Hadde drøyingen til Nyhammar vært ille fra før, så ble den definitivt ikke noe bedre nå. Målvakten brukte enhver sjanse til å bruke verdifulle sekunder, og spesielt en av de tilreisende angrepsspillerne holdt på å gå helt fra konseptene i frustrasjon over dette.
Jeg hadde akkurat begynt å undres hvor mye tilleggstid dommeren kom til å legge til da en ellers god Långshyttan-målvakt var blitt litt overivrig. En av hjemmelagets spillere så at han sto litt langt ute og fyrte avgårde en slags lobb fra langt hold. Ballen seilte gjennom lufta, og keeperen rygget såpass fort at det så ut til at han hadde kontroll, men plutselig viste det seg at han ikke hadde det og ballen snek seg under tverrliggeren til 4-2.
Dette ble også sluttresultatet, og jeg kunne fortsette på min ferd gjennom Dalarna mens spillere og dommere takket hverandre for kampen. Etter å ha fått utført ærendet som hadde brakt meg hit dro jeg så på nok en kamp, før jeg igjen dro vestover.
Etter å ha kommet oss avgårde fra dagens første kamp startet turen hjem mot Norge med en etappe på en drøy time mens det bare var en knapp time til kampstart. Litt suboptimalt, så da vi kom til Dala-Järna etter å ha passert et utall lekre breddefotballarenaer langs veien og fikk parkert bak klubbhuset på en overfylt parkeringsplass var kampen i division 3 (Altså nivå 5) mellom Dala-Järna og Falu BS allerede kommet i gang.
Dala-Järna, eller bare Järna som det også kalles, er kanskje mest kjent som Gunde Svans hjemsted, men de har altså også et fotballag på et helt respektabelt nivå for en plass med rundt 2000 innbyggere. På stadionet som hadde en liten tribune og benker rundt hele banen var det i dag et imponerende publikumsoppmøte (Jeg talte meg fram til at det måtte være nærmere 250 personer på plass)! Det virket også på applausen som om langt de fleste av de fremmøtte var hjemmesupportere.
Vi kom som sagt litt forsinket fram, men det var ikke spilt mer enn 5-10 minutter (jeg oppdaget ikke stadionuret før litt etter jeg kom), og det sto fortsatt 0-0, så vi hadde ikke gått glipp av så mye. Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Falun som var store favoritter i dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og dette syntes også ute på banen. Mattis og André mente jeg var gal som stilte meg i den sørlige enden av banen, men her var det både et tre som ga litt skygge, og jeg fikk sola i ryggen når jeg fotograferte, så da fikk jeg heller leve med at det aller meste skjedde foran hjemmelagets målvakt i motsatt ende av banen.
Det så lenge uunngåelig ut at denne kampen skulle ende med seier til bortelaget, men de blåkledde fra Västerdalelvens bredd kriget som besatte (Eller som André senere prøvde å hevde at det het: «krigde» eller «kreig») for å stå imot presset. Etter 38 minutters spill skulle det så vise seg at valget mitt av baneende var helt riktig, da järnabo-ene kom i et flott angrep, smatt gjennom gjestenes forsvar og fikk satt inn 1-0. Enorm jubel!
1-0 sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket til å slå av en prat med Filip som jeg først møtte da han spilte kamp i Munkfors i vår, og jeg lovet ham å komme tilbake til Dalarna for å se hans lag Hulån på hjemmebane ved en senere anledning. Han kunne også fortelle at grunnen til at det sto et stort partytelt ved banekanten var at det skulle være festligheter her på kvelden, til minne om en mangeårig ildsjel i klubben som dessverre hadde gått bort for litt siden.
Andre omgang kom i gang, og jeg valgte klokelig å holde meg i samme ende av banen, for hadde spillet pågått mest foran ett mål i første omgang, så ble ikke situasjonen noe bedre nå. Falu BS FK (Falu BS er egentlig en bandyklubb, men dette er altså fotballavdelingen deres) presset på og presset på, og Dala-Järna sto virkelig med ryggen mot veggen. Avslutningene fra de hvitkledde ble heldigvis for vertskapet enten for upresise, eller så vartet målvakten opp med svært gode redninger, så noe mål ble det ikke.
I sluttminuttene ble det naturlig nok voldsomt intenst, og jeg tror aldri jeg har sett en keeper spille så høyt i banen som det Falu-keeperen gjorde på slutten. Det toppet seg nok da mannen i rødt var oppe og tok et innkast omtrent ved midtstreken, uten at det hjalp. Da dommeren etter noen minutters overtid til slutt blåste av sto det fortsatt 1-0, og det brøt ut enorme gledesscener på banen. Det var tydelig at denne seieren betød enormt mye!
Jeg fikk med meg mine reisevenner og fortsatte vestover, en reise hvor høydepunktene skulle vise seg å være en flokk storfe midt i veien (rakk dessverre ikke å ta bilde av at oksen i flokken klatra på ryggen til ei av kyrne), noen stickers på en grenseovergang i ødemarken, og en Audi som lenge lå bak oss, og når vi kom ut på litt bedre vei blåste forbi oss, bare for at vi skulle se ham noen km lenger fram stå i en parkeringslomme ved veien sammen med en politibil og en politimann som lente seg inn gjennom vinduet!
Jeg fikk etterhvert deponert reisefølget rundt forbi, og kom hjem til min egen seng etter det som hadde vært en helt strålende tur i Värmland og Dalarna.
