Med forrige ukes utferder på E18 (eller rettere sagt hjemfartene derfra) friskt i minne var det med litt blandete følelser jeg denne mandagskvelden på ny satte kursen mot Drammenselvas bredder. Etter en liten times kjøretur kom jeg fram til Mjøndalen, og svingte opp en svingete vei til jeg klemte meg inn i skogkanten innerst på en liten parkeringsplass. Jeg tuslet så opp til en fryktelig slitt kunstgressbane, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp og lokalderby mellom Vikåsen og Mjøndalen 3.
Jeg hilste kjapt på flere av spillerne på begge lag, og noterte meg samtidig at bortebenken var grundig dekorert med Godset-stickers. Det var tydelig at dette lokalderbyet handlet om langt mer enn bare poengene som skulle deles ut!
Da kampen kom i gang ble det sluppet ut litt rød røyk fra tilskuerplass, uten at dette påvirket annet enn sikten jeg hadde mot Vikåsen-målet hvor ballen alt etter 75 sekunder ble satt inn til 1-0. Fæl start for orangetrøyene.
Med oppimot åtti frammøtte på plass i en kamp på nivå åtte var det lett å skjønne at det var et lokaloppgjør, og jeg så at flere av de som var tilstede hadde på seg klær med MIF-logo på. Det var likevel en gjeng på 6-7 unger som var de som skapte noe liv på stadion denne kvelden, selv om repertoaret stort sett var begrenset til «Vikåsen! Vikåsen! Vikåsen!» avbrutt av en og annen «Gi meg en V! Gi meg en I! [osv.]».
Både denne lille gjengen og flere av de andre frammøtte fikk gå over fra taktfaste rop til ukontrollert jubel da et hjørnespark gikk i mål til 1-1 da det akkurat var spilt litt over seks minutter av kampen.
Hadde det ikke blitt jublet nok da utligningen kom ble ikke gledesscenene noe mindre da Vikåsen med 12:10 på klokka satte inn 2-1, før de ganske nøyaktig 55 sekunder senere økte ledelsen til 3-1! Skulle hjemmelaget endelig få sesongens første seier (faktisk sesongens første poeng overhode), og det attpåtil mot naboene fra Mjøndalen?
Etter dette dabbet kampen noe av, og det skjedde lite nevneverdig før pause, bortsett fra at en Mjøndalen-spiller etter å ha foretatt en kjempegul takling hisset seg så opp at han nesten fikk to gule kort på rappen. Han slapp unna med det ene, og så ble det pause, fortsatt med 3-1 i målprotokollen.
Det var dessverre ikke noe serveringstilbud på stadion, så heldigvis ble pausen ganske kort. Etter hvilen tydet det meste på at Vikåsen virkelig ville vinne dette, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Flere av de yngste tilskuerne hadde forsvunnet i pausen, så det var et mer sedat publikum som bivånet andre omgang, og dette medvirket kanskje til at Mjøndalen 3 mer og mer tok over ute på plastunderlaget.
Da vi passerte timen spilt måtte Vikåsen omrokere noe i forsvaret, etter at en av spillerne pådro seg en skade og måtte støttes av banen. Ikke lenge etter dette tok så MIF3 et smart frispark som endte med at ballen gikk i mål til 3-2 i det 70. minutt.
Mens klokka sakte tikket mot full tid fortsatte det å være fullt trykk på banen. En av bruntrøyene fikk et kne i skrittet og frembrakte noen fæle lyder, og det ble også delt ut et par gule kort for andre hendelser. Vikåsen hang litt i tauene nå, og i det 88. minutt raknet det litt for dem. Mjøndalen scoret en utligning til 3-3, og nå kunne alt skje!
Det hadde gått bort mye spilletid underveis i kampen, så jeg var ganske spent på hvor mye tilleggstid vi ville få. Etter at begge lag hadde hatt flere sjanser til å sikre seg alle tre poengene sto det likevel fortsatt bare 3-3 da dommeren etter litt overraskende bare fire minutters tillegg blåste av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, og fikk også denne kvelden prøve meg på en omkjøring opp Lierbakken, før jeg også måtte kjøre forbi avkjørselen til Granfosstunnelen med uforrettet sak. Begynner å bli lei av de greiene der nå!
En bane jeg lenge har hatt litt dårlig samvittighet for er Lillestrøm 3 kunstgress, siden mitt første besøk der var litt amputert i starten. Da André sa han skulle dit og jeg ikke hadde andre planer var derfor terskelen lav for å bli med. Etter å ha sett OBOS-runden på TV hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen østover for å se sjettedivisjonskampen mellom Flisbyen og Fjellhamars andrelag.
Mens jeg ventet på avspark så jeg at en gjeng ivrige Flisbyen-supportere drev og maskerte seg, så da André dukket opp ga jeg ham beskjed om å filme, mens jeg selv fotograferte. Dette viste seg å være smart, for da dommeren blåste i gang kampen ble det full fyr på supporterfeltet.
Ute på kunstgresset skjedde det ikke stort å skrive hjem om i første omgang. Mest applaus fra supporterne kom det nok da en av Fjellhamar-spillerne fikk gult kort for kjefting etter en situasjon der han var veldig uenig i en dommeravgjørelse. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
I første omgang hadde jeg hatt intykk av at gjestene hadde et lite overtak, men etter hvilen overtok hjemmelaget mer, og det var i høy grad fortjent da de etter knapt ti minutter satte inn 1-0. Hjemmesupporterne som ikke hadde gjort så veldig mye av seg etter litt synging tidlig i kampen våkna plutselig til liv igjen.
Ledelsen skulle dog vise seg å ikke vare så veldig lenge. Ganske nøyaktig fire minutter etter forrige mål kom utligningen, etter et flott angrep der jeg dog fra min ganske gode posisjon ikke kunne avvise at det hadde vært en offside involvert. Dommeren så iallfall ikke det, så det sto 1-1 i målprotokollen.
Ikke lenge etter ble det delt ut minst ett rødt kort. Jeg trodde først at det kun var en av gjestene som ble utvist, men skjønte senere at det var en mann på hvert lag som hadde måttet forlate banen. Antagelig var jeg distrahert av skyer av mygg som drev og suttet på øreflippene mine, og derfor ikke fikk med meg nøyaktig hva som sto på.
Siden vi trodde Fjellhamar hadde en mann mindre forundret det oss litt at Flisbyen ikke klarte å utnytte overtaket de hadde hatt etter pausen, og gjestene kom mer inn i kampen igjen etter utligningen. Det varte likevel lenge før vi igjen fikk en scoring, men da den endelig kom var den til gjengjeld av den typen som er verdt å vente på, da et frispark ble satt rett i mål i det 83. minutt.
Tross et stormløp fra Flisbyen i sluttminuttene fikk vi ikke flere scoringer, og kampen endte dermed 1-2. Rutinerte som vi er hadde André og jeg trukket mot utgangen så vi hadde kort vei til parkeringsplassen og vekk fra myggen da dommeren blåste av.
Søndag, og eliteserierunde! Etter å ha startet dagen med et lite besøk hos NRK dro jeg hjem og fulgte med på Ulf-Johnnys jakt på toget. Forza Tromsø hadde nemlig planlagt å ta felles tog fra Oslo til Drammen, og Kårviks store sønn skulle lande på Gardermoen litt i siste liten for å rekke dette. På mystisk vis gikk dette bra, og mens de ivrige toget til Buskeruds hovedstad for å pumpe opp stemninga litt laget jeg litt trashfood før jeg plukket opp Marita og fulgte etter vestover. Etter å ha sluppet henne av ved samlingspuben kjørte jeg til stadion og parkerte før jeg tuslet ned til puben selv akkurat tidsnok for å bli med i samlet tog opp til stadion igjen. Det var klart for eliteseriekamp mellom Strømsgodset og Tromsø.
Det hadde vært mobilisert voldsomt i Tromsø foran denne kampen, og det var en svært solid gjeng som hadde kommet sørover til helga. Etter å ha forsert sikkerhetskontrollen gjorde vi klart alt utstyret (Etter at Håkon hadde måttet jogge tilbake på puben for å hente en bag med flagg og bannere som Noen™ hadde klart å la ligge igjen der).
Vel, til kampstart var alt utstyret på plass, og det ble raskt klart at sikkerhetskontrollen på vei inn til bortefeltet hadde vært noe utilstrekkelig. Noen skummelt utseende typer dro fram blussene, og kampstarten ble akkompagnert av lys, røyk, og en «Tromsø på tur»-tifo.
Det som skjedde ute på kunstgresset i første omgang ble egentlig litt antiklimaktisk med så bra trøkk fra tribuna. Et sjansefattig oppgjør, som var hårfint mer givende å følge med på enn hva forrige kamp på østlandet hadde vært. Litt urovekkende var det dog at Godset tok mer og mer over, men da det ble pause sto det fortsatt 0-0.
Etter et lite kvarter var vi igjen i gang, og «Gutan» virka nå litt mer på hugget igjen, samtidig som vi på tribuneplass fortsatte å trøkke til. En liten tekstbannertifo med referanse til fjorårets supporterkamp på Alfheim ble vist fram, og noen hadde alt trukket i baris.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen skulle det plutselig ble langt fler som rev av seg klærne! Nyervervelsen Yaw Paintsil trykket ballen i mål, og i de ville scenene som fant sted etterpå ble jeg både skåldet i kaffe og svidd i skalpen av brennende konfetti (Hvem var geniet som fant ut at konfetti og pyro var en god kombinasjon?), før et branntilløp i en sinkbøtte måtte tas hånd om. 0-1!
Resten av kampen ble ikke uventet en kamp litt med ryggen mot veggen, men med en om jeg skal si det selv massiv støtte fra tribunen klarte de rødhvite jobben, så da dommeren endelig blåste av kampen hadde TIL igjen tatt en trepoenger på bortebane, og Forza Tromsø hadde vist at de virkelig er i stand til å gjøre store ting også borte.
Jeg hadde egentlig en slags drøm om å dra til Karlstad og se kamp i boblehallen der i dag, men da bilen min sitter fast på verksted over helga, og det ikke fristet med ørten timer hver vei i buss måtte jeg se meg rundt i nærområdet i stedet. Valget falt derfor på Sandbekken ved foten av Blystadlia, der Løvenstad hadde fått tak i en erstatningsmotstander etter at Sørumsand måtte trekke seg pga covid. Naboene fra Rælingen stilte opp, og det var duket for treningskamp-derby!
Da det nærmet seg avspark la jeg merke til tre karer som dukket opp og hadde noen velkjente former i lommene. Her skulle det røyklegges! Helt riktig, da hjemmelaget entret kunstgresset ble de akkompagnert av bluss og røyk og forsiktig jubel.
Da kampen kom i gang syntes jeg kanskje fjerdedivisjonslaget som hadde tatt turen over åsen fra Marikollen var litt skarpere enn hjemmelaget som spiller i femtedivisjon. Det var derfor for så vidt ikke ufortjent da de i det 7. minutt tok ledelsen 0-1, men målet kom på en grusom måte da et helt forferdelig slurvete balltap ga klar bane mot mål for en Rælingen-spiller som utnyttet sjansen svært godt.
Etter baklengsmålet hevet egentlig Løvenstads spill seg, og de kom også til flere sjanser, men lenge uten at vi rundt tretti tilskuerne fikk stort å heve øyenbrynene over. Etter en halvtimes spill strammet det seg dog til, og et av kampens fineste angrep endte med at ballen lå i nettet, men det var avblåst for offside, så keeper prøvde ikke engang å stoppe ballen. Det sto uansett fortsatt 0-1.
Det skulle derimot ikke stå 0-1 så veldig mye lenger. Løvenstad kom på nytt i et angrep hvor kombinasjonene satt, og i et tilfelle der keeper som hadde gitt klare beskjeder hele kampen nå var ett sekund for sen med å rope at han skulle ta ballen klarte en Rælingenstopper å være så frampå at han styrte et innlegg i eget mål. 1-1 med 33:25 på min stoppeklokke.
1-1 sto seg til pause, og jeg tuslet bort og snakket litt med hjemmesupporterne som sto der det var sol og kanskje en grad eller to varmere enn i skyggen der jeg stort sett hadde stått for å unngå å få motsol når jeg skulle fotografere. De oppdaget etter hvert at han som hadde stått i mål i 1. omgang nå hadde fått på seg orange trøye nr 9, og skulle spille andre omgang som venstreback. (Han kunne fortelle at nummeret på ryggen skyldtes Fernando Torres)
Dette var ikke det eneste byttet som ble gjort i pausen, og begge lag hadde flere nye fjes i aksjon i andre omgang. Jeg syntes kanskje det nå var hjemmelaget som hadde et lite grep om mye av det som skjedde på det frosne kunstgressdekket, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. Den kanskje største sjansen kom da det var spilt vel tretti minutter etter hvilen, og de orangekledde på nytt fikk kombinasjonene i angrepet til å stemme. Avslutningen suste mot mål, men endte opp med å stryke metallet og forsvinne opp i snøfonnene bak mål.
Etter dette skjerpet Rælingen seg noe, og de kom inn mot slutten av kampen til flere gode sjanser, men også de lot til å være ganske så vaksinerte mot scoringer i dag. Det var først i det 88. minutt det skulle lykkes for blåtrøyene, og det var et frispark som måtte til for å overliste hjemmelagets forsvar og keeper og sette inn 1-2.
Bare sekunder etter at spillet var satt i gang igjen kom så en ny enorm sjanse for gjestene. Det var langt fler enn han som trodde han nå hadde avgjort kampen som ble stående og måpe da ballen traff innsida av stolpen, men i stedet for å trille i mål passerte langs hele mållinja og så forsvant ut over kortlinja rett utenfor motsatt stolpe.
Det ble likevel ikke flere scoringer, så Rælingen kunne reise hjem igjen med æren i behold, mens Løvenstad tross et knapt tap nok hadde fått en liten selvtillitsboost av å levere så bra mot et lag som skal spille årets sesong på nivået over det de selv skal.
Siste serierunde i Allsvenskan, og årets siste sjanse (trodde jeg, mer om det senere) til å krysse ut et nytt stadion. Hadde avtalt med André og Mattis at vi skulle ta turen til Örebro for å se klubbens siste kamp i Allsvenskan, og siden jeg liker Stålkam., André liker LSK, og Mattis er lett å lede, så kledde vi oss i gult og svart og erklærte at for å hylle Oscar Aga var vi Elfsborg-supportere. Billetter på bortefeltet ble kjøpt! Etter en ganske hendelsesløs tur østover med en sovende André (Det tar på å være på Heidis hele natta før du skal på tur) i baksetet kom vi etter et kort stopp i Karlskoga fram til skostaden, og fant relativt greit fram til stadion. Nesten overraskende greit fant vi også en plass å parkere, og på veien dit møtte vi også en haug med borte-ultras som ble eskortert av politiet. Dette lovet godt! Selv spaserte vi det korte stykket til «Behrns arena» uten eskorte, og kom oss etter litt tafsing av vaktene inn på østre kortside. Bortestå, på et flott stadion!
På plass på tribunen fikk vi se at gjengen vi nettopp hadde sett bli eskortert til stadion hadde tatt plass rett bak mål, og allerede var kommet i gang med tromming og synging. I det kampen ble blåst i gang smalt det også flere ganger rett ved siden av oss, og plutselig var hele feltet i fyr og flamme!
Når røyken la seg fortsatte synginga av «Vi er gulsvarta Elfsborg» ustanselig i over et kvarter, samtidig som Örebro måtte foreta et tidlig bytte som følge av en skade.
Vi är Gulsvarta Elfsborg
Elfsborg från Borås
Ingenting kan stoppa oss
Åh Elfsborg allez allez
Det er mulig jeg lot meg påvirke av hvilken ende av banen jeg befant meg i, men jeg syntes det var de gulsvarte fra Borås, en by jeg ellers bare forbinder med å være hjemstedet til postordrefirmaet Ellos, som hadde kommet best ut. Scoringene lot dog vente på seg, og typisk nok, etter vel 35 minutters spill var det gjengen i motsatt ende av banen som kunne juble for 1-0. Når Elfsborg også var avhengige av at Häcken tok poeng fra Djurgården for å kunne passere sistnevnte på tabellen og ta tredjeplassen i serien hjalp det heller ikke på at nettopp Djurgården hadde tatt ledelsen i sin kamp.
Supporterne malte likevel utrettelig på inn mot pause, som ble brukt til å skaffe litt forfriskninger av ulike slag. Jeg gikk for en klassisk svensk korv, mens Mattis og André også supplerte med litt folköl, selv om det var så kaldt at Mattis så ut til å være i ferd med å fryse ihjel.
Kom i pausen i snakk med ei svært hyggelig jente blant de tilreisende, som fanget opp at vi var norske og lurte på hvordan i alle dager det hadde seg at vi befant oss på Elfsborgs felt i en bortekamp i Örebro. Vi sa som sant var at det var pga Oscar Aga, og garanterte at i ham har de noe å glede seg til neste sesong (Om du leser dette, Oscar: Nå må du innfri!)
Etter pause fortsatte de syngende supporterne å egge sine karer til innsats, og det tok nå under fem minutter før de fikk uttelling. 1-1, og enorm jubel!
Når så også 1-2 kom knapt fem minutter senere var jubelen om mulig enda større. Kunne nå bare Häcken se å utligne i sin kamp?
Optimismen fikk seg et nytt skudd for baugen før timen var spilt. Örebro utlignet igjen, og nå var faktisk Elfsborg nede på femteplass på tabellen, men i det stadionuret viste 63:50 var det igjen på tide for bortefansen å gå helt bananas. Det var nå, tross den intense kulden, flere som prøvde seg på bar overkropp (De fleste av dem varte kun noen svært få minutter før de måtte kle på seg igjen).
Da kampen nærmet seg slutten håpet Örebro-fansen at det å bytte inn kaptein og klubblegende Nordin Gerzic som også hadde blitt hyllet før avspark ettersom han skulle legge opp etter sesongen skulle hjelpe til å pynte på resultatet, men til stor glede for oss på østtribunen kom det ikke flere scoringer. Vi kunne dermed applaudere spillerne, det ble overrakt noen trøyer til supporterne, og alle i tribuneenden lot til å være svært fornøyde tross at Häcken aldri lyktes med sin oppgave, og Elfsborg dermed endte sesongen på den litt sure fjerdeplassen
.
Før vi forlot stadion spilte jeg inn en liten videohilsen til vårt nye bekjentskap, og utrolig nok: Like etter kom det en melding på twitter om at jeg hadde dukka opp i storyen til ei god venninne av ei som følger meg der. Norge er ikke bare et lite land, Skandinavia er attpåtil ei lita halvøy!
Mens jeg og mine to kumpaner tuslet tilbake til bilen hørte vi syngingen fortsette fra bortefeltet i flere minutter, før vi satte kursen tilbake til Norge, og via litt mat i utkanten av Karlskoga, litt shopping i Töcksfors, og noen nye hendelsesløse mil på E18 og E6 kom vi tilbake til hovedstaden i visshet om at vi kanskje kunne få til ENDA en svensketur før jul, ettersom det selvsagt også her skal spilles kvalik mellom tredjeplassen i Superettan og fjortendeplassen i Allsvenskan!
I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.
Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)
Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)
Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang, men nå krydde det av unger på stadion.
Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.
Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.
Etter debatten om pyro hos Eurosport mandag gikk jeg inn på de statlige innsyn-sidene for å sjekke om det var mulig å finne ut noe mer, og her er en sammenfatning av de epostene jeg fant ut at har gått fram og tilbake i denne saken:
24.9. - 0856 Trond Glasser (Kulturdep. (KUD)) inviterer Geir Ellefsen (NFF), Hege Hammer (OBRE), Jon Myroldhaug (OBRE), Siri Hagehaugen (DSB) og Per Isdahl (DSB) (Det er også kopi til to andre i KUD) til møte med to temaer: Felles retningslinjer for bruk av pyro (DSB har meldt inn saken) og Innhold i godkjente pyrotekniske produkter og eventuell risiko for brann- og helseskade (meldt inn av NFF)
8.10. - 1514 Glasser sender epost til Hagehaugen, henviser til møtet 30.10. og ber om uttalelse om eventuelle helseskadelige stoffer i pyro-røyk
9.10. - 1358 Hagehaugen svarer at dette har ikke DSB kompetanse til å vurdere, med kopi til Isdahl
14.10. - 1143 Glasser skriver at ideen om et møte om rammer for akseptabel pyrobruk kom opp i en telefonsamtale mellom ham og Isdahl, og at man gjerne i møtet vil få klarhet i hva DSB mener er akseptabelt.
14.10. - 1506 Hagehaugen svarer Glasser at gjeldende regelverk er under revisjon, men at DSB mener at fyrverkeri under fotballkamper kun kan skje av person som minimum er sertifisert som scenepyrotekniker, og at det må skje på anvist plass som ikke setter sikkerheten til publikum i fare.
15.10. - 1042 Glasser mener et møte mellom KUD, DSB og NFF fortsatt vil være hensiktsmessig, men at man nok bør vente med nye nasjonale retningslinjer til nytt regelverk (forskrift) er på plass. Lurer på om DSB vil at også OBRE skal delta.
16.10. - 1140 Glasser sender ut revidert agenda for møtet 30.10. Mottakere er nå Ellefsen, Hammer, Myroldhaug og Nils Fisketjønn (NFF). Ny agenda er at DSB redegjør for arbeidet med nytt regelverk, og de andre kan komme med synspunkter og spørsmål.
Etter forrige ukes utflukt til Sandefjord satte jeg denne onsdagen kursen sørover på motsatt side av fjorden for å se returoppgjøret. Hadde på forhånd kontaktet klubben og sørget for å få tillatelse til å komme ned ved banen og fotografere underveis, så etter en liten spasertur med innlagt burgerpause ankom jeg stadion, lokaliserte administrasjonskontorene, og fikk prata med sikkerhetsansvarlig. Mens jeg var der møtte jeg også selveste Per Mathias Høgmo, som ble svært glad for å møte en TIL-supporter!
Fant meg en bra plass bak det søndre målet på stadion, og fikk herfra se og høre omlag tjue syngende supportere skape stemning fra første sekund av kampen. Tross støtten fra tribuna tok det sin tid før hjemmelaget virkelig begynte å skape noe, men så var de jo med 5-1-ledelse fra første kamp heller ikke i en posisjon der de trengte å skape noe.
Gjestene fra hvalfangstbyen var derimot definitivt i en posisjon der de trengte å skape målsjanser, men heller ikke for dem kom det noen store sjanser, selv om de nok hadde høyest ballbesittelse i åpningen av kampen. Etter drøyt tjue minutters spill fikk så hjemmefansen juble for første gang i kveld. 1-0, og veien til tredjedivisjon så meeeeeget lang ut for de blå.
Flere scoringer ble det ikke før pause, jeg tok en tur på do og fikk der oppleve den edle kunstformen «Snakke mellom båsene med folk man ikke aner hvem er», og fikk et sikkert tips om at jeg burde sette mye penger på TIL-seier i søndagens kamp mot Vålerenga.
Da kampen tok til igjen etter hvilen viste FFK-fansen litt av hva som bor i dem, og fyrte opp noen bluss mens de dro opp et banner med teksten «Ingen opprykksfest uten pyro!». Med de siste dagers hendelser friskt i minne var det ikke veldig rart at dette ble godt mottatt på twitter.
Det hang fortsatt litt røyk over banen da 2-0 kom etter drøye ti minutters spill, og herfra og inn var det egentlig ikke spørsmål om annet enn hvorvidt gjestene skulle få seg et trøstemål. Sandefjord hadde stadig noen halvsjanser, mens FFK kom til et stolpetreff før det igjen ble fyrt opp litt på supporterfeltet.
Fire minutter før full tid ble et hjørnespark ekspedert i mål, og med 3-0 i denne kampen var det altså nå 8-1 sammenlagt.
Sandefjord fortsatte dog å måke på for å prøve å få en redusering, men det ville seg ikke, og etter noen minutters overtid blåste dommeren av kampen, og jeg stormet ut av stadion for å få tak i en taxi for å rekke første tog til Oslo.
Etter de to breddekampene (Nivå 5 og nivå 6) tidligere på dagen slang jeg innom hotellet og fikk på meg litt mer klær, og tok trikken til Stadion Energa Gdansk. Her skulle byens stolthet Lechia ta imot hovedstadens Legia Warszawa til toppoppgjør i «Ekstraklasa», den polske toppdivisjonen.
Å komme seg inn gikk bare fint, og jeg slang i meg en Kiełbasa før jeg fant plassen min, som viste seg å ha en strålende utsikt til banen. For bare 45 zloty var dette virkelig et kupp!
Inn mot kampen var det litt kniving mellom supporterne, noe som virkelig var moro å se på. Det hele kulminerte med en svær overhead-greie fra de tilreisende, akkompagnert av masse pyro.
Etter fem minutters spill fikk vi en VAR-situasjon som endte med ingenting, til hjemmefansens store fortvilelse. Stor var derfor gleden da 1-0-målet endelig kom etter drøye ti minutter.
Inn mot pause hadde gjestene flest store sjanser, og jeg fryktet for at ledelsen neppe ville holde til poeng om det ikke kom flere scoringer for de grønnhvite.
Rett før pause kom det så enda mer pyro fra bortesupporterne, denne gangen ganske massivt, akkompagnert av masse flagging.
Da lagene kom på banen igjen etter pause fortsatte de for anledningen gråkledde å være farligst, og etter et kvarter kom utligningen. Ti minutter før full tid kom også 1-2, og da hjalp det ikke om hjemmefansen dro i gang både knallskudd og bluss.
På tampen fikk en Lechia-spiller rødt kort, og på overtid kom 1-3. Dermed ble alle tre poengene, og sannsynligvis også seriemesterskapet, med tilbake til hovedstaden.
