Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.
Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.
Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.
Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!
Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.
Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!
Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.
Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.
Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)
Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.
Etter den korte fergeturen fra dagens første kamp hoppet jeg i bilen og etter en enda kortere kjøretur kom jeg fram til det lille dalsøkket mellom Hälsö og Stuvö, som kanskje en gang i en fjern fortid hadde vært to ulike øyer, men nå var vokst sammen til en. Etter å ha parkert gikk jeg bort til banen, hvor nok en kamp i Göteborgs division 6B var i gang, mellom Hälsö BK og Gambian Mix IF Göteborg.
Det var spilt ca 5 minutter da jeg ankom, og tross at det fortsatt sto 0-0 fikk jeg raskt inntrykk av at det var laget med det vestafrikanskinspirerte navnet som førte an. Selve anlegget var for øvrig også her veldig vakkert, med en prima gresslette klemt inn mellom boliger, en marina og ikke minst klubbens klubbhus hvor det pågikk en barnebursdag hvor gjestene innimellom kom ut for å se litt fotball.
Med 17:10 på stadionuret fikk endelig gambierne og vennene deres (Det var flere av de rødkledte som lett lot seg identifisere som ikke-vestafrikanere) uttelling for dominansen, da de klarte å overmanne de bakre rekker hos hjemmelaget og sette inn 0-1.
Foran rundt nitti tilskuere (Deriblant store deler av bortelaget fra forrige kamp, som hadde lagt inn et stopp på vei hjemover) fortsatte bortelaget å se skumlest ut, men vertskapet kom mer og mer med på notene. Ca 7 minutter før pause (Jeg sto ca rett bak stadionuret da dette skjedde, så ikke så lett å vite nøyaktig tid) hadde så gjestenes målvakt en noe uheldig involvering da ballen gikk mer eller mindre rett gjennom hendene hans og i mål til 1-1.
1-1 var også pauseresultatet, og mens lagene gikk i garderoben for en liten prat innså jeg at det neppe ble veldig mye rapportering fra andre omgang, ettersom jeg bare hadde 3% strøm på mobilen.
Jeg fortsatte å fotografere, og prøvde også å filme litt med fotoapparatet, selv om det sjelden blir veldig bra. Det jeg fikk se var at litt før timen var spilt ble det 1-2, og så fikk vi i det 64. spilleminutt se 1-3 komme på frispark.
Gambian Mix gikk etter 76 minutter opp i 1-4, før sluttresultatet bare et par minutter før kampen var over ble fastsatt til 2-4, og spillerne kunne takke hverandre for kampen.
Jeg gikk til bilen og etter å ha hilst på en nederlansk groundhopper som også var til stede fikk jeg strøm på mobilen igjen og kjørte mot fergeleiet. Etter et par små stopp for mat i Kungälv og harryhandel lenger nord ankom jeg litt forsinket Oslo (Jeg havnet midt i opprydningsarbeidet etter en stygg bilulykke ved Vestby), og kunne svært fornøyd etter en fremragende groundhoppingstur til Göteborg-skjærgården ta kveld!
Etter mye om og men og en haug med skrinlagte planer for hvordan denne lørdagen skulle brukes sto jeg grytidlig lørdag opp og satte kursen sørover på E6. Etter noen timer befant jeg meg i en fergekø i utkanten av Göteborg, og ti minutter senere befant jeg meg på Öckerö. Etter et lite pitstop på en butikk satte jeg så kursen nordover, krysset en bro over til neste øy, og parkerte ved neste fergekai. Jeg stilte meg deretter i fotgjengerkøen for å komme meg videre, og etter nok en liten fergetur var jeg så på dagens første øy-destinasjon, hvor jeg etter drøye ti minutters spasertur befant jeg meg ved en soleklar kandidat til tittelen «Sveriges snyggaste fotbollsplan», klar for å se division 6-matchen mellom Knippla IK og Fotö GoIF (Eller bare Fotö GIF, som jeg så det sto på noen supportereffekter).
Jeg klarte å få betale inngangsbillett med kontanter, og skuet ut over anlegget, som lå utrolig idyllisk til med utsikt over sundet mellom de sammenvokste øyene Källö og Knippla i vest og Björkö i vest. For en helgelending som meg var miljøet her i Göteborg-skjærgården på samme tid hjemmekoselig og eksotisk. Ikke bare var det helt fremragende fergeforbindelser, det var også masse folk, og ikke minst varmt i været!
Et par minutter før annonsert tid ble kampen blåst i gang, og jeg så raskt at her kom det til å bli tungt for hjemmelaget. De hadde 11 navn i lagoppsettet på forbundets nettsider, men ute på banen var det bare 10 av dem som befant seg. Gjestene fra sørenden av øykommunen tok umiddelbart tak i kampen, og etter fem minutters spill ble et frispark slått inn og kjempet i mål til 0-1!
Ikke lenge etter måtte bortelagets kaptein ut med skade, men i motsetning til sine motstandere hadde de faktisk innbyttere å sette inn, så det fikk liten påvirkning på kampbildet. I det 18. spilleminutt kom 0-2, og det var egentlig ganske overraskende at vi vel 70 frammøtte ikke fikk se flere mål i 1. omgang.
Etter en rekordrask pause som fikk meg til å øyne et lite håp om å rekke en tidligere ferge enn først planlagt gikk det bare tre minutter før vi fikk neste scoring. Igjen var det de gulsvarte som satte ballen i mål, og med 0-3 var det lille håpet Knippla kanskje hadde om å komme tilbake i kampen ettertrykkelig knust.
Etter at Fotö litt før timen var spilt gikk opp i 0-4, kom det noen minutter senere et nytt frisparkmål. Denne gangen var det KIK som hadde fått frispark, og skytteren klarte å skvise ballen inn mellom stolpen og målvakten. 1-4, og noen på tribuneplass ropte noe om et comeback.
Spoiler alert: Dette comebacket kom aldri. Da vi kom til sluttminuttene av kampen sto jeg og vurderte å stikke tidlig for å rekke ferga og dermed avspark på kamp nummer to for dagen, men siden jeg droppet dette fikk jeg 2-3 minutter før det hele var over i rask rekkefølge se de gulsvarte øke til 1-5 og 1-6.
Dette var også resultatet da dommeren blåste av, og jeg stormet avgårde mot ferga. Det irriterer meg fortsatt at jeg ikke spurte nevnte dommer om haik, for han rakk nemlig båten, i motsetning til meg som måtte sitte på fergekaia og tvinne tommeltotter i 25 minutter til neste båt, og dermed kom et par minutter for sent til neste kamp.
Etter ei litt kort arbeidsuke plukka jeg opp Jon Are og sammen forserte vi fredagsrushet sørover ut av Oslo. I Uddevalla ble det tid til litt shopping og spising, før vi til slutt kom fram til åstedet for division 4-kampen mellom Kareby IS og IF Vardar/Makedonija.
Inngangen til banen var hundre prosent Swish-basert, så vi fikk dessverre ikke betalt for oss (Selv om en av Kareby-spillerne på vei ut fra oppvarminga var mer enn villig til å ta imot pengene mine), men slapp heldigvis inn uansett. Vi tok plass bakerst på den lille tribuna, og fikk derfra se innmarsj og myntkast før kampen tok til.
Gjestene (som jeg første gang så i 2019) kom godt i gang, men etter to og et halvt minutt ble et perfekt timet løp fra hjemmelaget satt i gang ved midtbanen, og noen sekunder senere sto det 1-0, til stor frustrasjon for de mange bortesupporterne som sto rundt det hjørnet av tribuna vi hadde plassert oss på.
Etter dette handlet det meste lenge om Vardar, og det var ikke veldig overraskende da vi rundt 150 frammøtte fikk se dem utligne like før omgangen var halvspilt. 1-1, og Karebys norske keeper, kaptein og trener var nokså frustrerte.
Bortelaget fortsatte å presse på, men det ble lite sluttprodukt av det, og rett før pause var det vertskapet som kom nærmest en ny scoring, da de først satte ballen i stolpen, før skuddet som kom etter returen ble satt utenfor. Det var dermed fortsatt ett mål til hvert av lagene da dommeren blåste av omgangen.
Etter en kjapp hvil fortsatte kampen, og igjen var det de hvitkledde som så sterkest ut, men fortsatt skapte de lite. Dette straffet seg knallhardt da vi i det 68. spilleminutt fikk se samme mann som hadde gjort det første målet varte opp med en nydelig prestasjon som ga 2-1.
Knapt ti minutter senere kom også 3-1, og med hattricket for Denis Taku i boks mistenkte jeg at det hele var avgjort. De makedonskinspirerte gjestene satte inn en voldsom sluttspurt, men i stedet for noen redusering kom også 4-1 rett etter at overtiden var satt i gang, og da blåste dommeren like godt av kampen rett etter spillet var gjenopptatt.
Kampen endte altså 4-1, og vi kunne ta fatt på hjemturen, som heldigvis viste seg å bli høyst begivenhetsløs.
Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.
Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.
Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.
Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!
Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.
Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.
Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.
Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!
For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.
Etter division 7-matchen i Uddevalla fredag kveld dro jeg til Stenungsund og overnattet før jeg kunne starte lørdagen med en «flott» hotellfrokost (Det viste seg at hotellet jeg hadde hyret meg inn på tilbød frokost i form av vouchers til bensinstasjonen eller kaffebaren like ved). Jeg satte deretter kursen videre sørover mot Göteborg, og parkerte i et parkeringshus som forhåpentligvis ville hjelpe bilen min å ikke bli stekt mens jeg var på Allsvenskan-kampen mellom IFK Göteborg og mitt kjære Elfsborg.
Jeg var mer enn tidlig ute, men dette var ikke tilfeldig. Guliganerna hadde booket seg inn på Surr Arena for å ha et samlingssted, og jeg gikk hit og traff en rekke kjentfolk, før jeg fikk selskap av Start-supporter Oddvar som også skulle på Gamla Ullevi (Som altså egentlig er nyest av de to Ullevi-ene) på det såkalte «Västderbyt» i dag.
Etter å ha nytt stemninga på samlingsstedet ei stund snek vi oss avgårde litt før det var planlagt felles avmarsj så vi kunne svippe innom kjøleboksen i bilen min og hente noe å drikke, og så skilte vi lag utenfor stadion ettersom vi skulle inn hver vår inngang.
Jeg hadde jo besøkt dette flotte stadionet en gang før, men da i en langt mindre spenstig sammenheng enn det som ventet i dag. GAIS - Qviding er kanskje et byderby, men fra en kamp på nivå tre hvor det kanskje var én bortesupporter var det et stort sprang opp til et utsolgt hatoppgjør, hvor det for oss bortesupportere også ville være ganske sesongdefinerende med en seier som ville gi fortsatt heng på tabelltoppen i dag.
På plass på arenaen stilte jeg meg først bak capotårnet midt på, men så merket jeg at det var åpnet også til det ytterste feltet, og at flere av de jeg likte å stå i nærheten av plasserte seg her, så jeg seg bort dit, og inntok en litt dårligere plass rett bak det andre capotårnet. Herfra sang vi litt inn mot kampstart, og selv om jeg på forhånd hadde hørt masse oppsnakking av hjemmelagets hymne «Snart skiner Poseidon», så må jeg innrømme at jeg etter å ha vært der på kamp fortsatt ikke aner hvordan den høres ut ettersom vi sang så bra på det jeg isolert sett må si var et vanskelig bortefelt å få til å henge sammen.
Ved kampstart ble det så futta av litt gul røyk, og så var moroa i gang. Vi sang og sang og sang, mest om våre egne eleganter, men innimellom litt om hvor mye vi misliker Göteborg generelt og IFK spesielt, men etter 26 minutter fikk sanggleden seg et skudd for baugen. De blåhvite gikk opp i 1-0. Etter å ha summet oss litt fikk capoen oss tilbake i drift, og sammen manet vi spillerne framåt!
Mot slutten av omgangen begynte jaget fra di gule å bære frukter. Et frispark ble slått langt inn i feltet, og plutselig hadde backen Rasmus Wikström klart å smette foran IFKs målvakt og stanget ballen i mål til 1-1 etter 40 minutter. Herregud som vi jublet!
Som om dette ikke var nok. I det vi gikk inn i overtiden gjentok historien seg. Denne gangen var det et langt innkast som traff hodet til samme mann, og ble stusset forbi keeper og i mål. 1-2, og nå virkelig eksploderte bortefeltet!
Helt på tampen av overtida trodde blåvitt at de hadde utlignet, men et raskt blikk bort på assistentdommeren viste at de hadde jublet for tidlig. Det var dømt offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 når spillerne gikk i garderoben, og et betydelig antall av publikum forsvant for å få tak i noe drikke. Jeg klarte underveis i pausen å lokalisere Ludvig og Martin som satt ikke så langt unna meg på øvre hylle (Totalt var 18 av mine Futbology-venner sjekka inn på kampen), og fikk også stadige rapporter derfra om at nå måtte jeg gjøre som capoen sa og synge høyere.
Og sang gjorde vi utover i andre omgang, og hadde det ikke vært trøkk før, så ble det iallfall det da vi med knappe tjue minutter igjen av kampen fikk se Värmlands store sønn, selveste Per Frick gjøre seg klar til å komme inn!
«Frickadona» kom inn og fikk masse støtte, men da vi i siste ordinære spilleminutt fikk se Johan Larsson komme inn ble det noen svært solide runder med sang også til ham, fram til dommeren etter fire laaaaaange minutters tilleggstid ble blåst av. 1-2 hadde holdt seg, og Elfsborg hadde vunnet kampen! Mens resten av stadion ble tømt på rekordtid holdt vi på bortefeltet oss på plass en god stund for å juble sammen med spillerne.
Det ble også noen til runder med synging, og siden en god ting ikke kan sies for ofte: Elfsborgs nummer sjutton, Per Frickadona, våran Maradona, han gör måååål!
Da jeg gikk tilbake mot parkeringshuset så jeg plutselig blålys i enden av gata, og det viste seg å være politiet som eskorterte de sju bussene med supportere som skulle hjem til Borås, så jeg fikk jublet litt til dem før jeg selv satte kursen nordover mot Norge og Oslo igjen, via litt shopping på grensa ettersom jeg plutselig kom på at etter den enkle frokosten hadde jeg glemt å spise resten av dagen! Resultatet ble en deilig biff på grillen (Selvsagt med Elfsborg-gult tilbehør) da jeg endelig kom hjem.
Gleder meg allerede til neste Elfsborg-kamp, som for meg ser ut til å bli hjemmekampen mot Halmstad i slutten av august.
Etter helgas svensketur hadde jeg lenge planlagt å også se en kamp mandag, men jeg var i tvil om jeg skulle dra hjem søndagskvelden eller bli over til mandag. Etter litt påvirkning hadde jeg dratt hjem, og mandag morgen plukket jeg i rask rekkefølge opp André, Ludvig, Ole Jakob og Roger, før vi satte kursen sørover på E6. Etter å ha nådd Göteborg fant vi fram til et rolig skogsområde hvor vi parkerte og tuslet på noen stier over en haug til vi kom ned til banen hvor U21-lagene til IFK Göteborg og GAIS skulle møtes til treningskamp.
Kampen var på det svenske fotballforbundets nettsider lagt inn som en hvilken som helst annen treningskamp mellom to Allsvenskan-klubber, og hadde derfor først også dukket opp i Futbology som en alagstreningskamp som attpåtil ville gi byderbybadge. Heldigvis ble den sletta derfra igjen, så vi som var der måtte registrere den manuelt i stedet, og dermed ikke fikk noen badge for å se denne kampen. Mens vi sto ved hybridgressbanen her i Kamratgården og ventet på avspark strømmet det til med folk, og i folkehavet kom plutselig en norskregistrert Porsche forbi. Jeg kjørte et kjapt sms-søk på registreringsnummeret, og joda: Det var blåvitt-spiller Anders Trondsen som kjørte forbi!
Jeg er litt usikker på om det gjaldt begge lagene, men iallfall hjemmelaget hadde forsterket U21-laget sitt med noen alags-spillere. Etter at myntkast var tatt tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før størsteparten av publikum kunne juble fordi et riktig så pent mål var scoret i målet bak GAIS-keeperen. 1-0, og virkelig en pangstart på oppgjøret.
Kampen fortsatte med høyt tempo og høyt nivå. Det var tydelig at begge lagene hadde noen gode talenter i akademiene sine, og både blåhvite og grønnsvarte publikummere lot til å kose seg tross det nokså fuktige været. De sistnevnte fikk en ekstra grunn til å kose seg da laget deres fikk et straffespark, og med 14:40 på min stoppeklokke ble det utlignet til 1-1.
Jeg syntes nå det var det unge GAIS-laget som så kvassest ut, og da de etter 35 minutter av kampen gikk opp i 1-2 var det på ingen måte ufortjent. Selv hadde jeg nå forvillet meg opp i skråningen på motsatt side fra der flesteparten av de mellom 250 og 300 tilskuerne befant seg, og da dommeren ga lagene en liten hvil fikk jeg et svare strev med å komme meg helskinnet ned igjen.
Etter pause forandret kampen helt karakter. Der første gang hadde vært fartsfylt og livlig, ble det nå nærmest gåfotball vi fikk bivåne. Sjansestatistikken forandret seg heller ikke noe særlig, og et av få høydepunkter i omgangen var en IFK-er som lot frustrasjonen da han ble byttet ut gå ut over kassen med drikkeflasker. Etter å ha strenet videre mot garderoben kom han på bedre tanker og snudde og ryddet opp etter seg før han igjen gikk bort fra området ved innbytterbenken.
Tross et OK press fra de blåhvite i sluttminuttene og inn i overtiden, flere mål ble det ikke. Kampen endte 1-2, og vi kunne trekke tilbake mot bilen for å finne litt mat før vi dro til dagens neste kamp.
