Sandnessjøen 2 - Vega (7-1)

Etter flere fotballfri dager med hjemmekontor og ørretfiske hadde jeg endelig kommet meg på kamp igjen, og dagens reisemål var Sandnessjøen, en drøy times kjøring pluss en liten fergetur fra mitt kjødelige opphavs hjem i Nordsjona. I god tid før kamp fant jeg fram til banen som skulle være åsted for dagens femtedivisjonskamp mellom andrelaget til Sandnessjøen IL og a-laget til IL Vega.

Radåsmyra, som stadion heter, er et av de eldste idrettsanleggene i byen ved foten av De syv søstre, men har i nyere tid måttet vike for kunstgressbanen på Stamnes i de fleste sammenhenger. Dette var nok noe av grunnen til at jeg ikke hadde vært her før, så jeg var veldig glad for å få krysset av en av de få gressbanene i nord som fortsatt brukes nogenlunde regelmessig. For virkelig å toppe besøket fikk jeg ved innsjekk «badge» for å ha besøkt totalt 650 fotballbaner i inn- og utland.

Fem-ti minutter før avspark besto publikum av et såvidt tosifret antall, men da dommer Hauvik og hans unge assistenter satte i gang oppgjøret hadde antallet mer enn fordoblet seg, og litt ut i kampen hadde vi fått en ny dobling. Slett ikke verst for en andrelagskamp på dette nivået med mellom 40 og 50 tilskuere.

Innledningsvis så Vega ikke så verst ut, men etter få minutter tok Sandnessjøen helt over. De store sjansene lot vente på seg, men like før det var spilt et kvarter tok en av de blåkledde fram storslegga og hamret inn 1-0 fra litt spiss vinkel.

Ikke lenge etter dette ringte NRK Sport meg for at jeg skulle avlegge en liten rapport over eteren. Mens jeg ventet på at låta som ble spilt før innslaget med meg fikk vegværingene corner, og denne ble konvertert til scoring og 1-1.

Jeg fikk så fortalt Schau og Aune om kampen, og mens dette pågikk fikk så vertskapet et hjørnespark som ble konvertert til scoring og 2-1. Dette fikk jeg altså ikke filmet på grunn av radiorapporteringen, men ikke lenge etter fikk jeg igjen se et mål, da hjemmelaget satte inn 3-1 i det 31. minutt.

Det tok under 2 minutter før det sto 4-1, og herfra og inn var det aldri noen spenning om hvilket tippetegn vi ville få, men bare om hvor stor hjemmeseieren ville bli. Tross at en Vega-forsvarer hadde meldt at det var «kolåpent» bak fikk vi ikke fler scoringer før pause, så lagene kunne ta pausepraten med 4-1 i målprotokollen.

I pausen oppdaget jeg at min gamle korpskamerat Geir Ove også befant seg på stadion, og vi fikk en hyggelig prat om både gamle og nyere dager, før kampen igjen ble blåst i gang og jeg på ny inntok kortsida i nordenden av banen. Herfra fikk jeg se vertskapet øke til 5-1 etter vel fem minutters spill.

Værgudene hadde lenge truet med nedbør, og jeg hadde sett flere byger fukte fjelltoppene sørøst for banen, uten at noen hadde kommet med mer enn tre-fire dråper nede i lavlandet hvor banen ligger. Da kampen nærmet seg timen spilt endret dette seg, og regnet begynte å tilta. Lenge var det likevel til å leve med, og da 6-1 kom på et hjørnespark rett etter at klokka passerte 60 minutter spilt var det nesten tørt i lufta igjen.

Etter dette så jeg i sør fjelltoppene forsvinne en etter en, og nå var det klart at jeg nok burde gått og hentet paraplyen. Det skjedde så mye på banen at dette aldri skjedde, og etter en stor Vega-sjanse kunne jeg virkelig angre da regnet begynte å pøse ned omtrent samtidig som min troppsfelle fra førstegangstjenesten, Rune, dukket opp så resten av kampen ble tilbragt sammen med ham. Vi fikk fra tribuneplassen se SIL 2 øke til 7-1 på nok et hjørnespark.

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og mens publikum hastet vekk fra den fuktige tribunen takket spillere og dommere hverandre for kampen, hjemmelaget litt gladere enn de tilreisende etter en solid 7-1-seier.

Jeg satte så kursen hjemover, og fikk på fergekaia på Levang se noen svært varierende anslag på avgangstider før ferga endelig dukka opp så jeg kunne komme meg til et bedre måltid før helga var omme.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.