Etter å ha pløyd gjennom et par episoder River Monsters etter jobb innså jeg plutselig at tiden var inne for å komme seg på kamp, så jeg hoppet i bilen og satte kursen sørvestover fra min base i Groruddalen til jeg kom til det som pleier å omtales som landets første drabantby, Lambertseter. Her fant jeg etterhvert stadion, og oppdaget til min store glede at det faktisk var «selve» stadion, med tribune, løpebaner og ikke minst en deilig gressmatte som skulle brukes i treningskampen mot Heming.
Etter å ha fått parkert innså jeg at jeg var på motsatt side av inngangen, men plutselig så jeg en mulighet til å entre anlegget på det jeg anså som den mest autentiske måten: Gjennom et stort hull i nettinggjerdet! Utrolig nok kom jeg gjennom uten at noen måtte ringe brannvesenet for å få klipt meg løs, og jeg kunne tusle bortover langs den herlige lave tretribuna med «bølgebrytere», og møte André og Mattis som også hadde tatt turen. Etter hvert dukket også Lars og Ulrik opp, og plutselig viste også Ole-Henrik seg. Dessuten var det tre andre innsjekka i Futbology-appen også, så dette var utvilsomt en attraktiv kamp å se.
Ute på banen var det gjestene som hadde favorittstempelet, ettersom de skal tilbringe 2021-sesongen en divisjon høyere enn hjemmelaget, men lenge var dette ikke veldig tydelig. Likevel var det i ferd med å feste seg et slags grep da det glapp for Lambertseters forsvar og 0-1-scoringen kom i det 29. minutt.
Videre utover i omgangen ble dette grepet fastere, uten at den dominansen jeg egentlig hadde forventet fra Heming kom, men det føltes likevel fortjent da lagene tok pause med 0-1 i blokka.
Like etter pause måtte en av de hvitkledde geleides av banen etter et uhell, og vi får bare håpe han er tilbake før serien starter om under to uker. På banehoppertribunen gikk praten livlig om ymse temaer, men det helt klart dominerende temaet som vi stadig kom tilbake til var mat og matkultur ulike steder hvor vi hadde sett fotball.
Ute på banen fortsatte det meste å handle om Heming, selv om hjemmelaget nå og da kom seg foran motstandernes mål, uten å skape noe særlig farlig. Omtrent halvveis ut i andre omgang blåste dommeren straffespark, og rett før klokka viste 67:00 ble dette først reddet av en god Lambertseter-keeper før returen ble satt i mål til 0-2.
Etter dette tror jeg Heming slapp seg litt ned, for Lambertseter kom iallfall til noen fler muligheter enn de hadde gjort så langt i kampen. Likevel ble det ingen uttelling av dem, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 0-2, og jeg tok med meg André og Ulrik ut gjennom samme hullet som jeg hadde kommet inn gjennom.
Endelig duket for bortekamp i Eliteserien igjen, og denne gangen var det Mjøndalen som var målet for Tromsø IL og oss som liker å pine oss selv ved å heie på dem. Etter en svært tung sesong til nå var det ganske enkelt å skjønne hva som trengtes for TIL: 3 poeng. Jeg fylte bilen med medsupportere, og satte kursen vestover mot Drammen kommunes nordende, hvor vi sammen med noen veps og en øyenstikker invaderte en pub fram til tiden var inne for å spasere opp til stadion og innta bortefeltet.
Totalt var det nærmere femti stykker på bortefeltet, men dessverre var det de færreste av oss som var på kamp for å lage lyd, men vi som gjorde det syntes iallfall selv vi gjorde en kurant innsats. Ute på banen startet hjemmelaget med å ha ballen ganske mye uten å sette TILs forsvar på de helt store prøvene, så det var nok ganske tungt for dem da Tomas Totland fikk sette inn 0-1 etter halvspilt omgang. Tungt var det derimot ikke for undertegnede og mine medsammensvorne, når jeg først bare kom på hva som måtte gjøres når man skal feire scoring i eliteserien (Det begynte å bli en stund siden sist jeg hadde gjort det…)
I pausen benyttet jeg anledningen til å kjøpe meg en is, og da kampen startet gjensto det fortsatt å spise litt av denne. Dette tok ikke August Mikkelsen hensyn til, og allerede i det 46. minutt sørget han for 0-2-ledelse. Til Eurosport-kommentatorens store fornøyelse måtte jeg bare stappe resten av isen i kjeften og få i gang flaggveivinga så fort som mulig, mens enkelte andre tok HELT av.
— Out Of Context Tromso IL (@OutOfContextTIL) August 8, 2021
Om det var min raske is-spising eller noe annet som sto bak vites ikke, men etter dette overtok Mjøndalen kampen helt i en lang periode. Like før timen var spilt kom de med en kanonade uten like, men TIL-keeper Karlstrøm virket lenge helt umulig å overliste. Jeg begynte å lure på om vi befant oss i The Matrix og Karlstrøm var Neo, men tilslutt måtte selv han gi tapt mot overmakten. 1-2.
Bare seks minutter senere kom også 2-2, og nå fryktet jeg ikke bare at vi måtte dra herfra med bare ett poeng, nå fryktet jeg at det skulle bli null!
Heldigvis, på overtid skjedde det vidunderligste! Helstrup gjorde noen justeringer i hvem som gjorde hva, og plutselig lempet Sakarias Opsahl en ball inn i feltet, perfekt på pannebrasken til Harstads store sønn Anders Jenssen. Anders' panne gjorde akkurat det en panne skal gjøre i en slik situasjon, den avleverte ballen i nettet bak keeper! 2-3, og på ny ekstatiske scener på bortefeltet!
Stillingen sto seg ut kampen, og ble dermed også sluttresultatet som kunne feires sammen med spillerne.
Foto: Andreas Rørslett
Det var dermed en veldig fornøyd gjeng supportere som sto utenfor spillerutgangen og kunne ønske en minst like fornøyd gjeng spillere god tur hjem igjen, før vi satte kursen tilbake mot hovedstaden, kun avbrutt av et høyst nødvendig stopp på Liertoppen.
Etter fredagens affære i Hallingby kjørte jeg som nevnt til Fagernes og svidde av en hotell-tilgodelapp jeg hadde etter en avlyst tur våren 2020. Våknet frisk og opplagt lørdag morgen og kjørte via en haug stadionhjerte-stopp til Kaupanger, hvor jeg inntok stadion og gjorde meg klar for serieåpning i fjerdedivisjon mellom Kaupanger og Høyang.
Mens jeg tuslet rundt på anlegget og så meg rundt ble jeg identifisert av Lurifax-Siri, og fikk pratet litt med henne om fotball generelt og sognogfjordane-fotballen spesielt. Etter hvert ble det gjort klart for avspark, og til tonene av den gode gamle tippeliga-hymnen entret lagene banen.
Etter en litt famlende start fikk vi etter knapt ti minutters spill den første virkelig store sjansen i kampen. Hjemmelaget fikk frispark fra vel tjue meters hold, og han som skulle ta det merket at Høyang-keeperen sto langt ute, så han lempet avgårde en lobb raskt, før noen var klare. På mesterlig vis klarte keeperen å få fingertuppene på ballen, og han sikret dermed at ballen traff tverrliggeren. Derfra spratt den rett til værs, og landet faktisk en gang til på tverrliggeren før den spratt ut til hjørnespark. Close!
Etter pause fikk jeg bevitne en fantastisk replikkveksling, da keeper ropte til nærmeste midtstopper og spurte om han hørte ham godt når han ropte beskjeder. Svaret som kom var betegnende nok «Hæ?».
Det var nok derimot ikke kommunikasjonsvansker i Kaupanger-forsvaret, men en god prestasjon av Høyangs spiss, som gjorde at gjestene bare sytti sekunder inn i andre omgang kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.
Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og bare fem minutter senere klarte de å utligne på andre forsøk etter en corner.
Bortelaget var tross baklengsmålet nå inne i en god periode, og like etter at timen var spilt kom et raid opp på Høyangs høyreside hvor det til slutt ble slått et perfekt innlegg foran mål, som var en smal sak for en av de rødkledde å dytte inn i mål til ny ledelse, 1-2.
Ti minutter senere kunne så de tilreisende supporterne igjen juble. 1-3 kom på et mål litt av samme typen, men ikke riktig like elegant i oppbygningen som 1-2. Avslutningen var derimot langt mer elegant, og nå mistenkte jeg at det ville bli tøft for grønntrøyene å komme tilbake igjen.
Litt etter scoringen var det ikke bare hjemmelaget som fikk det tøft. Jeg merket plutselig at det begynte å blåse mer, og plutselig kom stormen som sluppet ut av en sekk. Det hadde blåst ganske kraftig hele kampen, men nå ble det helt vanvittig sterke vindkast, og i tillegg begynte det å regne. Jeg bretta paraplyen rundt ørene (med god hjelp fra vinden), og snudde ryggen til vinden, og fikk så se en stygg kollisjon mellom Kaupangers keeper og en angripende spiller. Kaupangers reservekeeper spratt rett i oppvarming, men etter noen minutters opphold i spillet var den forulykkede igjen klar for kamp, så han kunne sette seg ned igjen.
Hjemmelaget virket som de etter dette prøvde å koble inn et ekstra gir, og i det vi nesten var ferdige med siste ordinære spilleminutt lyktes de endelig med det de prøvde på. 2-3, og fornyet mulighet til å få med seg poeng fra serieåpninga!
Situasjonen hvor Kaupanger ville ha straffe på overtid.
Dommeren la til over sju minutter, men tross flere apeller etter straffespark lyktes det ikke for Kaupanger å overliste Høyang-forsvaret flere ganger. Dermed var det duket for god stemning på minibussen hjem til Høyanger, mens hjemmelaget nok måtte trøste seg med en flaske saft eller to i kveld. (For det er Kaupanger som er den egentlige saftbygda, det er nemlig her Lerums fabrikklokaler ligger).
Selv tok jeg en litt ekstra tidkrevende rute hjem, gjennom Aurlandsdalen og via et balkansk restaurantbesøk på Geilo videre til Numedalen hvor jeg møtte tidenes heftigste regnvær, før jeg kom hjem akkurat til midnatt.
Etter å ha kjørt en liten avstemning på twitter om fredagens kamp ignorerte jeg som vanlig resultatet, fordi jeg hadde lagt en Plan™ etter at jeg la ut voteringa. Klappet derfor igjen macen etter jobb fredag og satte kursen opp gjennom Nittedal, over Hadeland, og til Ringerike, hvor målet ble Hallingby på veien opp mot Valdres. Her inntok jeg først en lokal grill og gomla i meg en pizza, før jeg invaderte det som viste seg å være et nydelig lite stadion hvor hjemmelaget Ådal skulle ha serieåpning i sjettedivisjon mot Åmot.
Like etter jeg hadde slått meg ned på den lille tretribuna ankom bortelaget, og det første som skjedde da var at tre mann stimet resolutt i retning skogkanten bak tribuna for å pisse. I løpet av tida fram til kampstart tror jeg for øvrig de fleste involverte tok tilsvarende turer, så om det blir flom i Tyrifjorden vet dere nå hvorfor.
Ved kampstart hadde det kommet en god del folk i alle aldre og tatt plass rundt banen, og det ble fortært både kebab og pizza (Han som hadde med kebab hadde for øvrig sin fulle hyre med å forsvare pitabrødet mot kompisene sine etter å ha spist innholdet) på tribuna. Ute på banen var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var bare spilt tre minutter og femti sekunder da de kunne juble for scoring etter en rask overgang.
Fire minutter senere var det på nytt tid for jubel. En Ådalsspiller på vei gjennom mot keeper ble ulovlig felt, og dommeren pekte på straffemerket. Noen protester kom det, som mente at hendelsen skjedde utenfor, men at det var en straffbar forseelse var det absolutt ingen som protesterte på. Straffesparket var iallfall dømt, og ble sikkert ekspedert i mål til 2-0.
Åmot kom etter dette noe mer med i kampen, uten at de fikk noe særlig uttelling for det. Høydepunktet for de hvitkledde gjestene var nok da returen fra et skudd i stolpen trillet på tvers foran målet, dog uten at noen nådde fram for å pirke den inn før den ble klarert på andre siden av mål. Det føltes nok etter en slik forspilt sjanse ekstra tungt når hjemmelaget så igjen scoret i motsatt mål, og det sto 3-0 etter en drøy halvtimes spill.
Knappe tre minutter før pause ble det igjen dømt straffespark, og denne gang var det gjestenes keeper selv som var skyld i det. Nok en gang havnet straffesparket i mål, og han som hadde satt den første straffen og 3-0-målet hadde nå scoret et hattrick.
4-0 sto seg til pause, og lagene fikk en sårt tiltrengt pust i bakken, samt mulighet til å legge planer for andre omgang. Noe som omtrent alltid skjer i breddefotballen er at i pausen strømmer det unger ut på banen for å spille litt ball. Så også her, og en av de involverte kom da han så at lagene var på vei tilbake ut på gressmatta med det fantastiske utsagnet «Nå begynner kampen! Løp for livet!» rettet mot sine medsammensvorne.
Åmots keeper prøvde ved avspark å oppildne lagkameratene sine til innsats, men det lot til å ha hatt motsatt effekt, for om første scoring i første omgang kom raskt, så gikk det enda raskere før den første etter pause kom. Ett og et halvt minutt var spilt da en av blåtrøyene steg til værs i feltet og stanget et innlegg i mål til 5-0.
Etter dette begynte det å virke veldig tungt for bortelaget. Motivasjonen var nok så som så, og de fleste angrepene de prøvde seg på ble effektivt stoppet uten at hjemmelagets keeper måtte i aksjon. Et av de få fullførte angrepene fra Åmot endte betegnende nok i tverra. De hadde virkelig ikke dagen!
I det 65. minutt fikk Ådal frispark fra det som kunne være en farlig posisjon. Åmot rigget opp mur, og en av karene i muren erklærte til frisparkskytteren at dersom han traff ham, så kom han ikke til å kjøpe mer Pergo. (Jeg lot meg senere fortelle at denne skytteren jobber nettopp hos gulvprodusenten Pergo). Om det var dette som virket vet jeg ikke, men skuddet ble iallfall satt trygt over muren, før det duppet ned og i mål til 6-0!
Etter dette dabbet kampen enda mer av, og det begynte så smått å bli tydelig at de fleste var ganske slitne og ikke hadde så mange nittiminuttere bak seg det siste halvanna året. Kampen endte dermed 6-0 tross ei siste avslutning fra hjemmelaget som strøk tverrliggeren, og Ådals spillere og publikum kunne sammen feire en strålende serieåpning, mens jeg fortsatte oppover dalen i retning Fagernes for å overnatte før morgendagens kamp.
Endelig var dagen alle i Buskerud har ventet på kommet: Seriespillet i breddefotballen kom tilbake! De fleste kampene i fjerdedivisjon skulle spilles fredag, men et par «tyvstarter» torsdag var satt opp, og deriblant en kamp vi var flere banehoppere som siklet etter. Samarbeidslaget Sande/Berger skulle starte sesongen med en kamp mot Åskollen på gressmatta på Berger, hvor det ikke hadde vært spilt seniorkamp så lenge noen kunne huske. Jeg og Anders hadde satt kursen gjennom en grusom kø på E18, men heldigvis beregnet nok tid til å likevel være framme i god tid før avspark.
Vel framme fikk vi se et nydelig anlegg i ei nydelig grend badet i sol. Det strømmet til folk fra alle kanter, her var det duket for folkefest! En kjapp telling viste at det var et solid tresifret antall tilskuere, både helt lokale og tilreisende fra fjern og nær. Mens sola sakte seg ned mot åsen bak banen fikk vi se hjemmelaget gang på gang komme til enorme sjanser på den nyfriserte gressmatta, uten at de klarte å omsette noen av disse til mål.
Etter en knapp halvtimes spill kom første mulighet for hjemmefansen å juble, men jubelen ble kortvarig da assistentdommeren (sannsynligvis korrekt) hadde flagget oppe for offside, og det sto fortsatt 0-0, noe som sto seg helt fram til pause.
I pausen fikk jeg høre at mens Sande/Berger hadde spilt et par treningskamper (bl.a. denne) og trent godt inn mot sesongstart hadde de tigerstripete fra Åskollen kun hatt én trening i sesongoppkjøringen. Jeg var svært spent på hvordan dette ville slå ut utover i kampen.
Det var tydelig at begge lag hadde ambisjoner for sesongen, og det var tidvis litt dårlig stemning ute på banen, uten at det noen gang gikk over styr. Dårlig stemning ble det derimot ikke hos hjemmelaget og deres supportere da et hjørnespark i det 64. minutt ble stanget i mål til 1-0!
Etter scoringa virket det dog som om rødtrøyene ble litt feige. Man la seg mer bakpå, og der man lenge hadde mer eller mindre kontrollert kampen kom nå Åskollen til fler og fler sjanser. Det begynte også å spre seg en del frustrasjon innad i laget, og det kom nå og da til direkte munnhuggeri mellom lagkameratene, tross at man fikk til blant annet et forsøk på å score årets mål på et kanonskudd fra 30 meter som strøk like utenfor stolpen. Samtidig så vi at flere begynte å merke at det var lenge siden sist de spilte en tellende kamp, og måtte tøyes litt før de kunne spille videre.
Frustrasjonen ga seg etterhvert, og Sande/Berger kom med ti minutter igjen til en ENORM sjanse, men også denne ble misbrukt, og da gikk det like etter som det måtte. Dommeren mente han så noe ureglementert i sekstenmeterfeltet foran hjemmelagets mål, og keeper fikk gult kort, og det ble pekt på straffemerket. Jeg sto i motsatt ende av banen, og så ikke veldig godt hva som skjedde, men fikk høre fra flere andre at han som «ble felt» bare skled, og at det aldri var noen kontakt som burde gitt straffespark. Kontakt eller ikke, dommeren dømte straffe, og denne ble satt i mål til 1-1 i det klokka mi viste 83:40.
Resten av kampen forløp uten de helt store sjansene, men det var tydelig at det var flere som var uenig i dommerens avgjørelse ti minutter tidligere da kampen var blåst av. Litt etter at fløyta hadde gått for det vi trodde var siste gang blåste dommeren på nytt, og viste det gule kortet til en som antagelig hadde kranglet litt for mye på det som hadde skjedd. Det endte uansett med ett poeng til hvert lag, og antagelig en hel del notater på blokka til dommerveilederen som var tilstede.
Etter å ha brukt litt tid i formiddag på å kartlegge hvilke tidligere annonserte treningskamper som faktisk eksisterte endte jeg opp med å sette kursen mot Sarpsborgs forsteder, nærmere bestemt Borgenhaugen, hvor Borgen IL (Altså Østfold-klubben med dette navnet, og ikke de fra Akershus med samme navn) fikk besøk fra nettopp Akershus. Motstanderne var nemlig Søndre Høland IUL, fra Hemnes (Altså i Akershus, og ikke i Nordland). Kjøreturen sørover gikk greit, og jeg ankom Mobakken idrettsplass i god nok tid til å oppdage at jeg trengte ny tape til kamerastativet mitt og rekke å svippe nedom en bensinstasjon for å sikre stabile bilder.
På plass på den ene tribuna ved klubbhuset på det som må være et av Østfolds fineste breddefotballanlegg sjekka jeg inn i Futbology-appen, og oppdaget at også «Vikinghopperen» Anders var tilstede og like etter dukka han opp ved siden av meg. Etter å ha bivånet åpningen av kampen fra tribuneplass omgitt av mygg (takk og pris for myggspray) trakk vi etterhvert ut på kortsidene for å få fotografert litt fra andre vinkler, og jeg fikk herfra etterhvert se gjestene komme til kampens første store sjanse etter et lite kvarter.
Litt etter avspark hadde også selveste Futbology-Geir dukket opp, og sammen fikk vi like før halvtimen var spilt se en takling av det ulovlige slaget finne sted like innenfor hjemmelagets sekstenmeter. Straffesparket ble enkelt satt i mål, og gjestene fra Romerike var i føringen.
Plutselig dukket også Sparta-entusiasten Kenneth opp, så nå var vi fire stykker som sto i gressbakken bak det ene målet og prata sjit, og sant å si trengtes det litt sosialt samkvem, for det skjedde fint lite ute på banen verdt å skrive hjem om.
Pausen kom og gikk, dommerne ville ha litt lenger pause enn det spillerne syntes de trengte, men andre omgang kom etter hvert i gang, og vi innså at dette neppe ble en vinnerkamp for å dra opp målsnittet til oss som var tilstede. Geir utbrøt etter at nok en av de svært få sjansene som kom hadde blitt misbrukt at til å være en så sjansefattig kamp, så var det jammen mye sjansesløsing!
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen kom til å ebbe ut uten flere scoringer, da det i det 88. minutt plutselig kom en brunkledd spiller dansende gjennom SHIUL-forsvaret med ballen i beina. Selv om det varte og det rakk før han fikk avsluttet klarte han å beholde ballen, og til slutt havnet den i nettet. Utligning, og stor jubel!
Etter dette skjedde det lite annet enn at dommeren fikk en strekk eller noe annet fysisk problem som så ut til å nesten sette ham ut av spill, men med litt halting og hinking klarte han å fullføre de få minuttene med overtid, og kampen endte 1-1.
Etter et ublidt møte med en flyvende stein på gårdagens tur til Trysil måtte jeg innom ei bilglassjappe på tampen av dagen i dag, og tilfeldigvis var denne vegg i vegg med jobben til André Øyvåg, så da tok jeg ham like godt med på langtur. Etter å ha forsert rushtrafikken ut til Sandvika gikk turen oppover dalen mot Gol greit, så vi fant ut at vi skulle få i oss noe mat på Flå. Akk, for en feilvurdering! Køen i «McDrive» sto helt stille, og totalt tok det 25 minutter å få mat, og vi var plutselig sent ute til kamp. Til alt hell var avspark et par minutter forsinket, og vi entret Hallingmo stadion akkurat i tide til å se dommeren blåse i gang treningskampen Hallingdal - Valdres.
Etter å ha beskuet starten på kampen fra øverste hylle trakk vi ned mot tribuna, hvor vi ble ønsket velkommen av Hallingdal FKs Eirik Reime Thorberg, som overrakte en goodiebag med diverse lokale godsaker vi ble enige om å teste i bilen på vei hjemover. Ute på banen var det hjemmelaget i sine nye drakter med reklame for veldedighetsprosjektet Midlands Children Hope Project som kom best i gang, da de i det tiende minutt stanget inn en knallsterk scoring.
Det tok dog bare drøyt seks minutter før de mange tilreisende supporterne kunne juble for utligning, og vi var like langt. Etter dette følte jeg også at det var gjestene som var i ferd med å feste et visst grep om kampen, uten at jeg vil strekke det så langt som til å si at de hadde overtaket.
I pausen testet jeg de lokale vaflene, som var veldig gode! Øyvåg klaget som vanlig på at kaffen var for varm, men denne gangen tror jeg ikke han mente det, ettersom han var så dårlig kledd at han holdt på å fryse ihjel.
Da andre omgang startet fikk vi se noe spesielt. Tre mann hadde i pausen begynt å fikse et eller annet med nettet på det ene målet på stadion, og det at det skulle spilles fotball der stoppet ikke dem fra å gjøre seg ferdige. Iallfall 5-10 minutter inn i omgangen fortsatte de å styre på, kun avbrutt av at de flyttet seg litt når det kom et angrep mot dem.
Jeg hadde flyttet meg bort fra tribuna for å fotografere litt og få et bedre overblikk, og fikk da se gjestene ta føringen i det klokka mi viste 61:40. Jeg hadde nettopp talt opp og sett at det var ca 90 publikummere til stede, og nå som jeg fikk se hvor mange som klappet for scoringen ble jeg ganske sikker på at det faktisk var et flertall på tribuna som hadde krysset over fjellet for å se bortekamp.
Dagens største gledesutbrudd var det forresten ikke noen av målscorerne som sto for. Ca 5 minutter etter 1-2-scoringen kom en Valdres-spiller alene mot Hallingdals keeper (som for øvrig spilte med nr 98 på ryggen!). Sistnevnte klarte på mesterlig vis å avverge scoring, og kom med noen jubelrop som ikke sto tilbake for det beste i utlandet.
Den lille dominansen gjestene hadde hatt i første omgang hadde blitt klart tydeligere etter hvilen, men mer enn én scoring hadde det ikke blitt. Det ble derfor spennende da hjemmelaget satte inn en liten sluttspurt i det klokka tikket mot 90 minutter. Lenge ga ikke denne spurten noen effekt, men langt inne i overtiden kunne de hvitkledde eksplodere i kollektiv jubel. 2-2!
Det ble enda et par minutters spill etter scoringen, men ingen av lagene maktet å gjøre mer ut av kampen, og kampen endte dermed uavgjort. Undertegnede og André satte kursen mot Oslo igjen, og kunne kose oss med potetgull med brunost- (ikke veldig godt) og tyttebær- og rømme-smak (veldig godt) på veien!
