Union Carl Berner - Heming 2-3

Ettersom bilen min sitter fast i Uddevalla etter søndagens utflukt klarte jeg tirsdag å overtale Sören til å komme og plukke meg opp for en så kortreist kamp at det strengt tatt hadde vært uproblematisk å løse den også uten bil. Etter en kort kjøretur fant vi parkering, og ruslet de få meterne bort til banen hvor det skulle spilles kretsmesterskapskamp mellom de to avdelingsvinnerne i Oslos fjerdedivisjon, Union Carl Berner og Heming.

(Glemte å ta panoramabilde ved ankomst, så dette er tatt i andre omgang!)

Noe av det første jeg merket meg ved ankomst var at siden sist besøk her på Kalbakken hadde det dukket opp et garderobebygg med kiosk, så jeg kunne straks begynne å glede meg til pause. Det strømmet til med andre kampsugne breddefotballtilskuere, og da kampen ble blåst i gang var det litt over femti tilskuere til stede.

De fire-fem syngende Union-supporterne fikk se laget sitt starte kampen klart best, og i det niende spilleminutt kunne de sammen med spillerne de heiet på juble for en velfortjent 1-0-ledelse.

Overtaket UCB hadde hatt i starten av kampen dabbet etter hvert litt av, og etter 32 minutter fikk Heming et frispark litt utenfor hjørnet av sekstenmeteren. Dette ble slått flott inn og ballen ble stanget inn til 1-1 med 32:40 på min stoppeklokke.

Med totalt 22 Futbology-brukere sjekket inn gikk praten om banehopping og fotball på alle nivåer livlig på sidelinja, og tross litt sviktende konsentrasjon hos tilskuerne innimellom gikk vi ikke glipp av flere scoringer før pausen, så det var fortsatt ett mål til hvert av lagene da de kunne gå i garderoben for å planlegge andre omgang. Selv benyttet jeg anledningen til å inspisere kiosken, og fikk meg en deilig nystekt vaffel fra SF Grei som driftet kiosken.

Etter hvilen var det laget fra bunnen av Holmenkollåsen som kom best i gang, og alt etter halvanna minutt vartet lillebror Lehne Olsen opp med et nydelig skudd som gikk forbi alt og alle og i nettet til 1-2.

Fem minutter senere fikk Union igjen juble litt, men denne gangen ble det en kortvarig glede, da det hadde vært en offside før ballen gikk i nettet.

Bare et par minutter senere kom det så en offsidescoring i motsatt ende av banen, men med pokalen og medaljene klare på sidelinja fortsatte Heming å se sterkest ut, og i det 73. minutt kom 1-3.

Laget fra Carl Berners plass prøvde nå å gire opp et hakk, men Heming virket relativt kontrollerte, selv om hvittrøyene kom meget nær en scoring en halvtime ut i omgangen. Dette ga dem tydeligvis ferten av blod, og bare et par minutter senere lyktes de med å overliste de mørkeblås forsvar etter et frispark som til slutt endte med 2-3 og ny spenning i kampen.

Like etterpå kom det så en ny dødball foran Hemings mål, og denne gangen ville bortelaget ha hands og straffe, men uten å få medhold hos dommeren. Videoen min viser ganske klart at ballen ble headet ned i hånda til en spiller, men jeg har latt meg fortelle at dette ikke var en straffbar hands.

Etter drøyt fire minutters overtid blåste så dommer Løvheim i fløyta for siste gang denne kvelden. Heming hadde vunnet 2-3, og det skulle deles ut medaljer til alle involverte, før man fikk en klassisk «bøtteløfting» akkompagnert av We are the champions spilt av fra undertegnedes mobiltelefon.

En finfin fotballkveld med bare litt regn var over, og vi som hadde vært der takket hverandre for selskapet, før vi alle satte kursen hjemover. Sören ekspederte meg hjem, og jeg kunne sette meg og skrive blogg akkompagnert av fine fotballoppdateringer fra Nordland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Christiania BK - Heming 2-2

Første uka etter høstferien hvor det hadde vært pause i breddefotballen i Oslo var det ventet en av årets største bredde-happenings i hovedstaden. I anledning dette hadde Sören innkalt til oppvarming på et serveringssted på Grønland, hvor vi var en hel del folk som samla oss før vi på forskjellig vis tok oss opp bakkene til Jordal for å se fjerdedivisjonskampen mellom Christiania og Heming.

Denne kampen handlet i manges øyne om mer enn bare opprykksstriden fra denne avdelinga på nivå 5. Slik Jørgen på fremragende vis hadde skildret det hos TV2 var dette øst mot vest, frivillighet mot økonomi og på mange måter et symbol på den delte fotballbyen Oslo. At gjestene fra foten av Holmenkollåsen bare ledet med ett poeng mot laget fra indre øst nå fire runder før sesongen er over var egentlig litt naturstridig. Dersom noen klarte å gå ut av denne kampen med en seier ville alt ligge til rette for at de skulle spille tredjedivisjon i 2026, og inn mot kampstart var det tydelig at dette var en kamp som hadde vakt stor interesse. Det strømmet til enorme mengder tilskuere, og da det nærmet seg avspark måtte det ha vært rundt 500 tilstede, og stadig kom det flere og tok plass på tribuna, hvor dagens speaker Kasper Wikestad med myndig røst befalte folk å holde seg så det ikke ble kaos nede ved banekanten.

Blant de hundrevis av fremmøtte var det selvsagt dusinvis av kjentfolk, totalt kom vi opp i rundt 60 innsjekk i Futbology, og jeg hilste også på Schau og Aune, Jørgen Isnes, Video-Steinar, samt haugevis av de vanlige breddepasientene, deriblant Terje som selvsagt spilte inn klipp til en TikTok-video fra hendelsen mens lagene marsjerte inn til enorm jubel fra hjemmesupporterne.

Da kampen ble blåst i gang stormet Heming umiddelbart i angrep, og alt etter halvanna minutt kom de til en god målsjanse. CBK red av den innledende stormen, og kampen gikk så over i en ganske sjansefattig stillingskrig-fase, men der det fortsatt var gjestene fra vestkanten som så sterkest ut. Det å ikke score lønner seg dog sjelden, og vi hadde akkurat passert halvspilt førsteomgang da vertskapet hamret et frispark i muren, før returen på lekkert vis ble satt i mål til 1-0!

Knappe tre minutter senere fikk de sortkledde et hjørnespark, og jammen ble ikke dette også plassert i nettet bak Heming-keeperen! 2-0, og nå var gode råd dyre for bortelaget.

Astrid Uhrenholdt Jacobsens klubb (Hun var så vidt jeg kunne se ikke på plass i kveld) tok en kjapp peptalk før spillet igjen ble satt i gang, og lyktes etter dette med å gjenvinne kontrollen over det de holdt på med. På kunstgressmatta hvor den ekte fotballen basert på oppmerkingen av banen helt opplagt var sport nummer to etter den nordamerikanske varianten som burde hett handegg i stedet for football kjempet de som besatte for å komme tilbake på tabelltoppen, og i det 34. spilleminutt lyktes de endelig da et hjørnespark endte i mål til 2-1.

Det siste som skjedde før lagene fikk pause var at en av hvittrøyene måtte støttes av banen med en skade, og da spillet ble gjenopptatt tok det svært kort tid før dommeren blåste av og sendte lagene i garderoben med 2-1 i målprotokollen. Jeg benyttet pausen til å ta en runde og hilse på fler kjente, og fant på veien noe som gjorde meg svært glad: En plakat med oppfordring til å vippse en frivillig inngangsbillett. Det eneste jeg har å kritisere CBK for rundt dette er at de ikke hadde flere av disse plakatene rundt omkring på tribuna!

Jeg var fortsatt litt svimeslått av hvor mange folk som hadde tatt turen hit da vi et par minutter etter at timen var spilt fikk se Heming utligne til 2-2 etter et fint angrep. Skulle Christianias sjanser til å rykke opp falle i fisk?

Etter at det hadde blitt balanse i regnskapet økte tenningsnivået både på banen og på trenerbenkene noe. CBK har fått et noe frynsete rykte for at trenerteamet «alltid» pådrar seg kort, men det var Hemings trener som ropte høyest og mest intenst da en kontring ikke ble stoppet da to spillere lå igjen med hodeskade etter en duell. Det ble verken scoring eller noen varige men, men jeg er ganske sikker på at da dommeren like etter stoppet spillet for en krampe skyldtes dette at han innså at han hadde bomma litt på den nevnte situasjonen der han ikke hadde blåst. Supporterne til CBK leverte også bra fra tribuna, og toppa det hele med en liten «mobiltifo» et kvarters tid før slutt.

Med uavgjort ville Heming fortsatt ha alt i egne hender inn mot de tre siste serierundene, og ikke overraskende foregikk det meste av spillet i sluttminuttene foran vestkantlagets mål. De mange tilskuerne (Vi er flere som mente det måtte ha vært rundt 700, selv om speaker Kasper fikk litt overtenning og meldte nær 1200 frammøtte!) fikk se CBK prøve og prøve, men de lyktes ikke med å få ballen i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-2. Det var naturlig nok de tilreisende som var mest fornøyd med dette, og vertskapet kan ikke annet enn å håpe at Heming snubler i en av de siste kampene mens de selv tar full pott dersom de skal kunne rykke opp i år.

Etter kampen tok jeg Sören med meg til busstoppet Vålerenga (Svært traumatisk for LSK-supporteren), og sammen kom vi oss først opp til Helsfyr, og deretter videre til Grorud stasjon hvorfra jeg tok siste etappe hjem med et elektrisk tohjuls fremkomstmiddel etter en helt magisk breddefotballkveld i hovedstaden.

Litt flere bilder fra kampen (Dessverre mye kornete og/eller mørkt, flomlysene på Jordal er ikke akkurat de beste i Nord-Europa) kan du se på Google photos.

Heming - Manglerud Star 4-0

Etter å ha kjempet meg gjennom trafikken fra dagens første kamp parkerte jeg et par minutter over seks ved Hemingbanen. Jeg stormet mot stadion, og fikk ved ankomst bekreftet at det fortsatt sto 0-0, iallfall trodde de jeg snakka med det, for om tåka hadde vært ille i Vestfold, så var den ikke noe bedre her ved foten av Holmenkollen, hvor det var kamp mellom Heming og Manglerud Star.

Det ble raskt klart at det var hjemmelaget som førte an i kampen her, og mens jeg sto i feil ende av banen kom det etter ca 18 minutter et mål som jeg knapt så noe av. Bare et par minutter senere viste det seg at det ble scoret en gang til uten at jeg fikk det med meg, så da jeg passerte M/S-benken på min runde rundt banen ble jeg fortalt at det faktisk sto 2-0!

Hjemmelaget fortsatte å lede an, men alt som skjedde mer enn femten-tjue meter unna på kunstgresset til Heming var det svært vanskelig å se. Hvordan dommerne klarte å ta avgjørelser her skjønte jeg lite av, men tross dominansen sto det fortsatt 2-0 da det ble pause. Jeg brukte pausen til å slå av en prat med opptil flere i publikum, og jeg oppdaget at bortelaget faktisk hadde opptil flere tidligere Stålkam.-spillere i troppen!

En gjeng M/S-supportere

Etter pause ble ikke tåka noe bedre, og jeg begynte etterhvert å tenke litt på den legendariske kampen i London hvor Charltons keeper sto alene på banen i 10-15 minutter fordi han ikke hadde fått med seg at den ble stoppet pga tett tåke. Her i skyggen av Holmenkollbanen fortsatte dog spillet, og etter 53 minutters spill kunne de hvitkledde igjen juble for scoring, denne gang etter et hjørnespark som altså ga 3-0.

Under ti minutter senere kom så 4-0, men tross den solide ledelsen brukte Heming-spillerne resten av kampen uforholdsmessig mye energi på å klage på dommeravgjørelser.

Det var derimot ingen som klagde da dommeren etter at en av bortelagets spillere på overtid fikk en skade og måtte behandles lot vær å vente til dette var over for å sette i gang igjen kampen, men bare blåste av så det hele endte med firemålsseier i et usedvanlig lite severdig (ikke på grunn av fotballen, men fordi man rett og slett ikke så noe) oppgjør.

Jeg hastet mot parkeringa og satte kursen videre østover i hovedstaden, for å få avsluttet dagen med nok en kamp.

Litt flere bilder fra tåka på Hemingbanen kan du se på Google photos.

Veitvet - Heming 2-1

Jeg hadde egentlig planlagt en liten utflukt for å få nok en ny bane denne tirsdagskvelden, men innså at siden arbeidsdagen hadde vært full av møter måtte jeg jobbe litt utover ettermiddagen for å faktisk få gjort noe denne dagen. Etter å ha sendt de eposter som skulle sendes hoppet jeg derfor i bilen med en av mine nærmeste baner som mål, og litt over åtte sto jeg klar for å se fjerdedivisjonskampen mellom Veitvet og Heming.

Veitvet har etter jeg så dem rykke opp i fjor slitt tungt i divisjonen, mens Heming i det siste har fått mye oppmerksomhet for en voldsom satsing til fjerdedivisjon å være. Det var derfor et klart topp- mot bunn-oppgjør som ventet, og da kampen noen minutter forsinket (pga en G13-kamp som måtte bli ferdig) ble sparket i gang fikk vi snart se en klar dominans fra gjestene fra vestkanten. Helt enveiskjørt ble det ikke, men det var likevel ingen overraskelse da 1-0 kom etter vel 16 minutter.

Ikke lenge etter vartet vertskapet opp med en helt strålende kontring, men avslutningen ble som så mange andre av de grønnkleddes avslutninger denne kvelden for dårlig, og endte langt over mål. Apropos dårlige avslutninger, så var det plenty av dem i begge ender av banen, og Heming hadde all grunn til å gremmes over at de ikke klarte å score mer enn sitt ene mål i første omgang.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det kom til å stå 1-0 til pause da en ball aldri ble klarert fra Heming-forsvaret, og etter masse om og men endte i nettet til 1-1 i det 43. minutt! Skulle vi få se et overraskende poengtap for de for anledningen hvitkledde?

Da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt 1-1, og jeg trasket mot bilen for å finne et par fingervanter jeg mente befant seg der. Det var ingen tvil om at høsten var kommet! Jeg trasket deretter mot klubbhuset, og klarte etterhvert det Ulrik, Lars Erik og Christian hadde mislyktes med da de var på kamp her for noen uker siden: Å lokalisere kakesalget og sikre meg et deilig stykke brioche-kake.

Fornøyd med at bredderutinen min hadde sikret meg et kakestykke tok jeg igjen plass ved banekanten, og fikk se begge lag komme ut i hundre. Om dette var fordi de ville vinne kampen eller fordi det var så kaldt at om man ikke løp frøs man ihjel vet jeg ikke, men scoringer ble det uansett lenge ikke noen flere av.

Selv om det var kjølig begynte temperaturen ute på kunstgresset etterhvert å stige en del, og en periode fikk vi flere ekstremt tøffe (men stort sett rene) taklinger. Det ble også delt ut noen gule kort, blant annet ett til Veitvets trener som var ekstremt misfornøyd med en avgjørelse dommertrioen gjorde.

Fortsatt var det nok Heming som holdt det høyeste nivået ute på banen, men Veitvet kjempet heroisk, og viste gjentatte ganger at innsats er vel så viktig som ferdigheter. Likevel førte ikke verken nivå eller innsats til scoringer, og med et lite kvarter igjen av ordinær tid twitret jeg at denne kampen skrek etter et vinnermål på overtid.

I det vi gikk inn i overtiden gjorde Heming flere bytter, og like etterpå fikk de et frispark omtrent på midtbanen. Alle mann gikk fram, og keeper slo ballen forover. Den ble headet inn til Veitvets keeper, som raskt satte i gang et motangrep, og nok en gang stormet grønntrøyene forover. Ballen ble forsøkt klarert, men han som fikk den på hodet nikket den til en motspiller, som fikk den med seg forover og spilte gjennom en lagkamerat som løp ballen forbi keeper og Hemings siste forsvarsspiller, og avsluttet i mål! Underdogen hadde tatt ledelsen på overtid!

Det ble spilt noen minutter til, men faktisk var Veitvet tross at en av spillerne fikk sitt andre gule kort (så gult at han hadde tatt av trøya og forlatt banen omtrent før dommeren blåste) vel så nær å øke ledelsen ytterligere som det Heming var å utligne, så da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 2-1 og glade groruddøler kunne juble for en etterlengtet hjemmeseier! (Den forrige kom i april mot tabelljumbo Nesodden). (Lenke til flere bilder under bildet)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lambertseter - Heming 0-2

Etter å ha pløyd gjennom et par episoder River Monsters etter jobb innså jeg plutselig at tiden var inne for å komme seg på kamp, så jeg hoppet i bilen og satte kursen sørvestover fra min base i Groruddalen til jeg kom til det som pleier å omtales som landets første drabantby, Lambertseter. Her fant jeg etterhvert stadion, og oppdaget til min store glede at det faktisk var «selve» stadion, med tribune, løpebaner og ikke minst en deilig gressmatte som skulle brukes i treningskampen mot Heming.

Etter å ha fått parkert innså jeg at jeg var på motsatt side av inngangen, men plutselig så jeg en mulighet til å entre anlegget på det jeg anså som den mest autentiske måten: Gjennom et stort hull i nettinggjerdet! Utrolig nok kom jeg gjennom uten at noen måtte ringe brannvesenet for å få klipt meg løs, og jeg kunne tusle bortover langs den herlige lave tretribuna med «bølgebrytere», og møte André og Mattis som også hadde tatt turen. Etter hvert dukket også Lars og Ulrik opp, og plutselig viste også Ole-Henrik seg. Dessuten var det tre andre innsjekka i Futbology-appen også, så dette var utvilsomt en attraktiv kamp å se.

Ute på banen var det gjestene som hadde favorittstempelet, ettersom de skal tilbringe 2021-sesongen en divisjon høyere enn hjemmelaget, men lenge var dette ikke veldig tydelig. Likevel var det i ferd med å feste seg et slags grep da det glapp for Lambertseters forsvar og 0-1-scoringen kom i det 29. minutt.

Videre utover i omgangen ble dette grepet fastere, uten at den dominansen jeg egentlig hadde forventet fra Heming kom, men det føltes likevel fortjent da lagene tok pause med 0-1 i blokka.

Like etter pause måtte en av de hvitkledde geleides av banen etter et uhell, og vi får bare håpe han er tilbake før serien starter om under to uker. På banehoppertribunen gikk praten livlig om ymse temaer, men det helt klart dominerende temaet som vi stadig kom tilbake til var mat og matkultur ulike steder hvor vi hadde sett fotball.

Ute på banen fortsatte det meste å handle om Heming, selv om hjemmelaget nå og da kom seg foran motstandernes mål, uten å skape noe særlig farlig. Omtrent halvveis ut i andre omgang blåste dommeren straffespark, og rett før klokka viste 67:00 ble dette først reddet av en god Lambertseter-keeper før returen ble satt i mål til 0-2.

Etter dette tror jeg Heming slapp seg litt ned, for Lambertseter kom iallfall til noen fler muligheter enn de hadde gjort så langt i kampen. Likevel ble det ingen uttelling av dem, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang sto det fortsatt 0-2, og jeg tok med meg André og Ulrik ut gjennom samme hullet som jeg hadde kommet inn gjennom.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Heming - Ready 1-2

Endelig er breddesesongen i gang også i Norge. Heming og Ready hadde gått hardt ut og avtalt treningskamp allerede dagen etter åpningen, så jeg tok turen til Hemingbanen hvor jeg bare har vært en gang før, og etter en grusom kø opp mot Slemdal var jeg på plass på tribuna hvor jeg møtte en svært stresset Steinar Pedersen som drev og rigget seg til for filming av kampen. Tuslet rundt og tok bilder av de banene jeg manglet til stadionhjerte, før jeg igjen inntok tribuna og hilste på Hemings sportslige leder Julian Madsen. Etter hvert dukket også André og Stig André opp, begge de sistnevnte på sitt første besøk på banen, så med banehopperne på plass var det klart for avspark!

Da kampen kom i gang kommenterte André mangelen på salg av kaffe. Jeg viderebragte klagen til Madsen som umiddelbart sveivet i gang trakteren. Service i verdensklasse! (Men André var fortsatt litt mellomfornøyd fordi han mener at kaffe på breddekamp skal være litt kald og sur, denne var for varm og god.) Før kaffen kom på plass var det uansett blitt 1-0 til Heming som gikk rett i angrep fra avspark og scoret da det var spilt bare 25 sekunder til de blåkledde gjestenes store frustrasjon.

Hjemmelaget fortsatte lenge å være veldig aggressive i angrep uten at de klarte å overliste Ready-forsvaret flere ganger, og da det etter hvert begynte å dabbe litt av i intensiteten kom endelig gjestene seg til et angrep som endte med en flott scoring fra venstre flanke. 1-1, nøyaktig 25 minutter etter forrige scoring.

Gjestene hadde nå fått opp dampen for fullt, og like etter at klokka mi passerte 31 minutter spilt kom også 1-2. Deretter pendlet spillet litt fram og tilbake, uten at de helt store sjansene dukket opp før Heming på overtid før pause fikk en helt gigantisk sjanse som til stor frustrasjon for han som trodde han var garantert å score ikke ble noe ut av. Det sto dermed fortsatt 1-2 til pause.

I andre omgang skjedde det omtrent ingenting. Ready hadde et ganske bra frispark dere kan se under her, og Heming hadde også et par ok sjanser, men mål ble det ikke.

Kampen ebbet dermed ut med 1-2, og forhåpentligvis hadde begge lags trenere fått noe de kunne jobbe videre med på treningene inn i sommeren.

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Fremad Famagusta - Heming (2-3)

Ny tirsdagskveld, nytt fjerdedivisjonsstadion.

Etter grundige vurderinger endte jeg denne kvelden opp med å ta turen til Ekebergsletta, noe jeg ikke skulle angre på. Da jeg sjekket inn i Groundhopper-appen fikk jeg gratulasjon for at jeg nå hadde besøkt alle banene som brukes i 4. divisjon Oslo avd. 2!

Mens jeg ventet på avspark kom jeg i prat med dommerveilederen, en superhyggelig danske som gladelig delte historier fra en lang dommerkarriere både i Danmark og Norge.

Da kampen kom i gang var det gjestene som fremsto mest solide, men likevel var det de lyseblå som fikk den første scoringen, etter et lite kvarter. Målet kom etter en glipp i Hemings forslag, og medførte at en gryende frustrasjon hos gjestene fra foten av Holmenkollen virkelig ble gjødslet og fikk gro!

Etter en stund roet frustrasjonen seg noe, da det ble utlignet ti minutter før pause, og 1-1 sto seg også helt til lagene forlot banen (Og det jeg antar var kjæresten til en av spillerne sa fra at hun gikk hjem). Like før dette hadde Hemings nr 73 på fremragende vis stoppet en FF-spiller som var på vei gjennom, og faktisk var taklingen han satte inn så god at han feiret seg selv ved å slå ut med armene og rope «KLOKKERENT!» etterpå!

I pausen kom den ene assistentdommeren bort til meg og lurte på om jeg kunne holde ham oppdatert på en Champions League-kamp utover i andre omgang, noe jeg selvsagt sa ja til (Selv om tidligere nevnte dommerveileder mente Liverpool ikke hadde vært noe å følge med på etter at Jan Mølby forlot dem).

Andre omgang startet som den første, med at hjemmelaget scoret først, og denne gangen kom målet alt etter et par minutters spill. Dette medførte på nytt mye frustrasjon hos gjestene, og at det ikke ble delt ut noen gule kort for kjeftbruk må jeg si virkelig overrasket meg!

Drøye ti minutter senere startet snuoperasjonen. Først kom 2-2 på en situasjon jeg dessverre ikke så, og så knappe fem minutter senere kom 2-3 på en frisparkperle:

Resten av kampen hadde Heming relativt god kontroll på vertskapet, og det endte også med borteseier og tre nye poeng i jakten på ligaleder Rilindja.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Hasle-Løren - Heming (0-3)

Hadde tatt turen aller aller nederst i Groruddalen, og etter å først ha huska feil tidspunkt for kampstart, og så kjørt feil på veien klarte jeg akkurat å komme meg til sidelinja før kampen starta.

Da jeg skulle sjekke inn på Groundhopperappen ble jeg litt satt ut! Det viste seg at selveste Anders Johansen også var på kamp! Jeg så ham ikke i nærheten av der jeg sto, så jeg fikk fotografert litt, og fikk se et Heming-lag som var ganske overlegne, men slet med å få uttelling.

Drøyt fem minutter før pause kom likevel endelig 0-1-scoringen etter et strålende forarbeid av Vital Curtis Caba. Like før dommeren sendte lagene inn for å hvile kom det også ett til, etter at Heming overrumplet H/L-forsvaret med å ta et frispark raskt.

Etter pause tok det ti minutter før det kom nok et mål, denne gangen etter en corner som på mystisk vis havnet i mål. Som en av Heming-spillerne sa i det han løp bort for å gratulere han som slo corneren «Det var det slappeste målet jeg har sett!».

Etter pause ble jeg stående sammen med nevnte Johansen, og da det ikke skjedde så mye spennende på banen ble det mye snakk om groundhopping, og om alt som er galt med den moderne fotballen.

Kampen endte ut med en fortjent seier til Heming, som var så overlegne at de halvveis i omgangen byttet en hel haug med spillere (Kanskje så mange som 7, jeg slet litt med å telle).

Heming - Årvoll (3-4)

Tok T-banen fra øst til vest for å få med meg et fjerdedivisjonsoppgjør på nok et stadion jeg ikke hadde besøkt før. Nydelig inneklemt i en sving på Holmenkollbanen lå baneanlegget til Heming, og jeg tør virkelig ikke tenke på hva tomteverdien kan være!

Nesten før publikum hadde fått tatt plass ved banen hadde gjestene gått opp i ledelsen, og det første kvarteret eller så handlet veldig mye om de for anledningen sortkledde fra Groruddalen. Etter hvert kjempet hjemmelaget seg mer og mer inn i kampen, og det hadde langtfra vært ufortjent om det hadde kommet en utligning.

Når utligningen aldri kom, så skjedde i stedet det som ofte skjer: Det andre laget scoret. Et frispark helt ute ved sidelinja på ca 15 meter ble tatt av Julian Stamsø Møller. Jeg trodde det gikk rett i mål, men i følge dommerrapporten var lagkaptein Jens Olav Grønhaug på den og ble kreditert målet.

Etter pause virka det litt som om Årvoll hadde fått det for seg at det var en god idé å prøve å kontrollere inn 2-0-ledelsen, og Heming kom mye mer med i spillet. Etter et kvarters spill kommer de opp i et fint angrep, men Anders Engebretsen ser ut til å ha kjørt seg fast da han fyrer avgårde et skudd som skifter retning, setter keeper ut av spill, og går i mål. 1-2!

Ti minutter senere kom Simen Axel Stamsø Møller seg alene gjennom, gjør ingen feil alene med keeper, og det står 1-3, og da samme mann avslutter så hardt at keeper gir en retur en av lagkameratene setter inn (Her er jeg 97% sikker på at det er feil i dommerrapporten!) til 1-4 med under ti minutter igjen virka kampen mer enn avgjort.

Like før full tid kommer likevel de hvitkledde fra vestkanten med nok et flott angrep, som ender med mål, og da Årvoll etter selv å ha fått et mål anullert for en hårfin offside slipper inn nok et baklengs var vi flere som begynte å lure på om vi fikk være vitne til en fantastisk opphenting.

Til tross for mye trøkk fra hjemmelaget i sluttminuttene ble det aldri fler mål, og Årvoll får ta tre nye poeng med seg inn i fotballferien, mens serieleder Rilindja kan gni seg i hendene over økt luke til serietoer Heming!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.