Hallingdal - Valdres 2-2

Etter et ublidt møte med en flyvende stein på gårdagens tur til Trysil måtte jeg innom ei bilglassjappe på tampen av dagen i dag, og tilfeldigvis var denne vegg i vegg med jobben til André Øyvåg, så da tok jeg ham like godt med på langtur. Etter å ha forsert rushtrafikken ut til Sandvika gikk turen oppover dalen mot Gol greit, så vi fant ut at vi skulle få i oss noe mat på Flå. Akk, for en feilvurdering! Køen i «McDrive» sto helt stille, og totalt tok det 25 minutter å få mat, og vi var plutselig sent ute til kamp. Til alt hell var avspark et par minutter forsinket, og vi entret Hallingmo stadion akkurat i tide til å se dommeren blåse i gang treningskampen Hallingdal - Valdres.

Etter å ha beskuet starten på kampen fra øverste hylle trakk vi ned mot tribuna, hvor vi ble ønsket velkommen av Hallingdal FKs Eirik Reime Thorberg, som overrakte en goodiebag med diverse lokale godsaker vi ble enige om å teste i bilen på vei hjemover. Ute på banen var det hjemmelaget i sine nye drakter med reklame for veldedighetsprosjektet Midlands Children Hope Project som kom best i gang, da de i det tiende minutt stanget inn en knallsterk scoring.

Det tok dog bare drøyt seks minutter før de mange tilreisende supporterne kunne juble for utligning, og vi var like langt. Etter dette følte jeg også at det var gjestene som var i ferd med å feste et visst grep om kampen, uten at jeg vil strekke det så langt som til å si at de hadde overtaket.

I pausen testet jeg de lokale vaflene, som var veldig gode! Øyvåg klaget som vanlig på at kaffen var for varm, men denne gangen tror jeg ikke han mente det, ettersom han var så dårlig kledd at han holdt på å fryse ihjel.

Da andre omgang startet fikk vi se noe spesielt. Tre mann hadde i pausen begynt å fikse et eller annet med nettet på det ene målet på stadion, og det at det skulle spilles fotball der stoppet ikke dem fra å gjøre seg ferdige. Iallfall 5-10 minutter inn i omgangen fortsatte de å styre på, kun avbrutt av at de flyttet seg litt når det kom et angrep mot dem.

Jeg hadde flyttet meg bort fra tribuna for å fotografere litt og få et bedre overblikk, og fikk da se gjestene ta føringen i det klokka mi viste 61:40. Jeg hadde nettopp talt opp og sett at det var ca 90 publikummere til stede, og nå som jeg fikk se hvor mange som klappet for scoringen ble jeg ganske sikker på at det faktisk var et flertall på tribuna som hadde krysset over fjellet for å se bortekamp.

Dagens største gledesutbrudd var det forresten ikke noen av målscorerne som sto for. Ca 5 minutter etter 1-2-scoringen kom en Valdres-spiller alene mot Hallingdals keeper (som for øvrig spilte med nr 98 på ryggen!). Sistnevnte klarte på mesterlig vis å avverge scoring, og kom med noen jubelrop som ikke sto tilbake for det beste i utlandet.

Den lille dominansen gjestene hadde hatt i første omgang hadde blitt klart tydeligere etter hvilen, men mer enn én scoring hadde det ikke blitt. Det ble derfor spennende da hjemmelaget satte inn en liten sluttspurt i det klokka tikket mot 90 minutter. Lenge ga ikke denne spurten noen effekt, men langt inne i overtiden kunne de hvitkledde eksplodere i kollektiv jubel. 2-2!

Det ble enda et par minutters spill etter scoringen, men ingen av lagene maktet å gjøre mer ut av kampen, og kampen endte dermed uavgjort. Undertegnede og André satte kursen mot Oslo igjen, og kunne kose oss med potetgull med brunost- (ikke veldig godt) og tyttebær- og rømme-smak (veldig godt) på veien!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.