Førde 2 - Jølster (2-1)

Etter å ha forlatt dagens første kamp ventet en knapp times kjøretur, og da jeg hadde parkert hadde jeg akkurat tid til å skrive blogg fra den kampen jeg hadde sett. Mens jeg venta så jeg at de som hadde vært på damekamp på banen forlot den, men så var tiden inne for at jeg kunne gå bortover for å se nok en kamp i fjerdedivisjon Sogn og Fjordane, denne gang mellom Førdes andrelag og Jølster.

Da kampen kom i gang var det overraskende mye folk på plass, både tatt i betraktning at det var lørdagskveld og at hjemmelaget var et andrelag. Det vi fikk se ute på kunstgresset var en klar dominans fra vertskapet, men lenge virket Jølster-forsvaret å ha grei kontroll på situasjonen.

Etter 16 minutter av kampen kom så en av de virkelig store kontroversene i kampen. Jølster klarte etter et frispark å få ballen i mål, men av grunner som for de fleste virket uforståelige ble scoringen annullert for offside. Fortsatt 0-0, og svært lite fornøyde bortesupportere.

Var det ikke ille nok at man ikke fikk godkjent scoringa, så kom bare tre minutter senere 1-0 til hjemmelaget, etter det som vel å merke må sies å ha vært et riktig så pent angrep.

Etter at det hadde vært relativt grått hele dagen titta nå i kveldinga sola fram, og jeg måtte derfor plassere meg i det hjørnet av banen som gjorde at jeg hadde sola i ryggen. Ettersom det var såpass mange tilskuere på plass fant jeg ut at jeg skulle snike meg i kiosken litt før pause nå også, og denne gangen ble det en klassisk vaffel som gikk ned.

Jeg var akkurat ferdig å spise, da vi med bare sekunder igjen av ordinær tid i første omgang fikk nok et mål, og nå kunne endelig Jølster juble. Ballen ble satt inn til 1-1, og dette ble også stillingen da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken.

Etter pause var noe av det første som skjedde at Førdes unge målvakt fikk en fæl trøkk i en duell. Han kom seg heldigvis på bena igjen, men virket umiddelbart litt rystet. Jølster virket nå å ha bestemt seg for å drøye gjennom hele omgangen i håp om å få med seg det ene poenget de hadde i lomma, noe jeg tenkte at hørtes ut som en nokså risikabel strategi.

Begge lag kom til noen stolpetreff utover i omgangen, men det så faktisk ut som om det å safe inn ett poeng kunne komme til å fungere. Et par minutter før full tid kom så det man ofte kaller en «gamechanger». Jeg så ikke helt hva som skjedde, men en av hjemmelagets spillere gikk hylende i bakken, og tross at han ble beskyldt for å ha dømt bare basert på reaksjonen og ikke på hva som skjedde trakk dommeren det røde kortet opp fra lomma og sendte en av Jølsters spillere ut. Med 11 mot 10 i sluttminuttene kunne dette bli tøft!

Vi gikk inn i overtiden fortsatt med 1-1 på tavla, men så, to og et halvt minutt på overtid var jølstringenes målvakt uheldig og ga en liten retur som ble hamret i mål. 2-1, og ett poeng var blitt til null.

Tross at det ble lagt til nesten seks minutter, flere scoringer kom det ikke, og dermed endte det med seier til hjemmelaget, mens bortelaget måtte reise tomhendte hjem. Selv satte jeg kursen sørøstover mot hovedstaden igjen, med Jølstrabrura på bilstereoen etter en svært vellykket groundhoppingtur til «trivselsfylket».

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Høyang - Årdal 4-1

Etter en god natts søvn i Hallingdal spratt jeg opp tidlig på morran og satte kursen videre nordvestover. Etter et par fergeturer hadde jeg beveget meg et godt stykke utover langs Sognefjordens nordside, og etter å ha funnet meg en liten lunsj på en kafé troppet jeg opp på arenaen hvor det skulle være serieåpning i fjerdedivisjon mellom Høyang og Årdal.

Dagens kamp skulle gå på en ganske generisk kunstgressbane, mens vi på andre sida av et lavt gjerde så hovedbanen på anlegget, en nydelig gressbane med ei lita tribune. Et besøk her får vente til en annen gang, nå ble det iallfall rigget for fullt for å få alt klart til dette lille «aluminiumsderbyet».

Da kampen nærmet seg var det godt over 150 frammøtte på plass langs gjerdet rundt banen, og de fleste forventet nok at det nylig nedrykka «kjendislaget» fra innerst i fjorden ville bli en tøff nøtt å knekke for hjemmelagets menn. Bortelaget var for øvrig ikke de eneste velkjente aktørene på banen i dag. Dagens dommer var ingen ringere enn Tommy Skjerven, som med både cupfinaler og over 300 toppdivisjonskamper på CV-en burde være velkjent for de fleste fotballinteresserte.

Som forventet så Årdal et knepp kvassere ut enn hjemmelaget fra start, men de lyktes ikke med å overliste Høyang-keeper «Råssi» og hans medsammensvorne i forsvaret. Høyang kom på sin side innimellom til noen sjanser også de, så gjestene kunne absolutt ikke hvile på sine laurbær her. Jeg hadde akkurat vært inne i kiosken for å slå køen i jakt på litt fersk bakst (Meget høy klasse på denne) da Høyang stormet framover og fikk avsluttet i mål til 1-0 i det 39. minutt til stor jubel.

1-0 sto seg til pause, og mens de andre tilskuerne sto i kø for å følge mitt eksempel og skaffe seg noe å bite i måtte jeg tusle over den lille elva og bort til bilen og hente litt strøm til mobilen så jeg også kunne få oppdatert fra andre omgang.

Etter hvilen kom Høyang ut fra startblokkene i full fart, og bare etter to og et halvt minutt lå ballen igjen i målet bak Årdals målvakt. 2-0, og alt tydet på at dette kunne bli en dårlig start på Årdals vei tilbake til tredjedivisjon.

De for anledningen sortkledde bet nå tennene sammen, og i det 53. spilleminutt lyktes de i å krangle ballen i mål etter et innkast.

Flere mål fikk ikke bortelaget i den gode perioden de hadde nå, og med 67:30 på min stoppeklokke helte Høyang godt med kaldt vann i blodet på dem, da de økte til 3-1.

Rett før vi nådde 90 spilte minutter kom også 4-1, og tross at dommer Skjerven la til voldsomt med tilleggstid fikk vi ikke flere scoringer. Det hele endte dermed med en solid hjemmeseier, og glade kunne Høyang-spillerne takke motstanderne for kampen.

Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot nok en kamp for dagen før jeg skulle ha en sen retur til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stord - Florø 5-0

Etter en god natts søvn oppe på fjellet inntok jeg litt hotellfrokost før jeg satte kursen videre vestover. Etter noen timers kjøring i stadig gråere vær kom jeg fram til Leirvik, kommunesenteret i Stord kommune, og fant her fram til åstedet for tredjedivisjonskampen mellom Stord og Florø.

Til min store glede viste det seg at kampen skulle gå på den flotte gressbanen her, som var omringet av en løpebane så blå at man skulle tro man var på Olympiastadion i Berlin. Ved siden av banen lå en svær tribune, og et klubbhus som jeg snek meg inn på for å melde min ankomst siden jeg hadde avtalt at jeg skulle få fotografere inne ved banekanten. Været var dessverre ikke like flott som det stadionanlegget var. Det regnet ikke bare litt, så etter at jeg gikk ut igjen snek jeg meg inn under et takskjegg og sto der og ventet fram til kampstart nærmet seg.

Like før avspark gikk jeg så opp og stilte meg bak tribuna (Pga regnet hadde de aller aller fleste som var tilstede valgt å bli stående i stedet for å sette seg), og her møtte jeg i rask rekkefølge Aleksander og Magne og fikk pratet litt med dem fram til vi var i gang.

Hjemmelaget tok raskt tak i kampen, så jeg gikk ned og stilte meg bak Florø-målet, hvor jeg kjapt hilste på Hordalandsfotball-Trond som også var på plass i det fuktige været. Herfra fikk jeg se begge lag komme til en kvalifisert målsjanse hver, før vertskapet i det 17. minutt endelig fikk utnyttet overtaket sitt til å stange inn et hjørnespark til 1-0!

Tross det grusomt våte været var det ikke så verst med publikum på plass, og til glede for de aller fleste av disse fortsatte hjemmelaget å dominere kampen uten på den såpeglatte gressmatta. Det tok riktignok litt tid før vi fikk flere scoringer, men like etter at klokka hadde passert 32 spilte minutter gikk ballen igjen i mål, og det sto 2-0.

Da dommeren blåste for pause sto det fortsatt 2-0, og jeg og Magne evakuerte oss til kiosken som pga været var plassert innendørs i dag. Her ble jeg påspandert en fremragende vaffel, og vi fikk pratet litt om både fotball og andre ting før vi igjen gikk ut i regnet.

Stord hadde visst brukt pausen til å bestemme seg for å drepe denne kampen, for det gikk bare noen få sekunder før ballen igjen lå i nettet, men denne gangen ble de blåkledde fra Sunnfjord reddet av assistentdommerens offsideflagg. 

Florø fortsatte å slite med å prøve å komme inn i kampen, og da hjemmelaget halvannet minutt før timen var spilt gikk opp i 3-0 mistenkte jeg at kampen var avgjort.

Etter dette ble det så vått at autofokusen på det ene kameraet mitt tok kveld, så nå ga jeg opp å drive med noen storstilt fotografering resten av kampen. Var ikke kampen avgjort fra før ble det iallfall avgjort da 4-0 kom i det 64. minutt, og for virkelig å vri om kniven i såret kom også 5-0 rett før 90 minutter var spilt, da på et straffespark.

Etter litt overtid ble kampen blåst av med en solid hjemmeseier, og jeg kunne etter at Magne hadde tatt meg med på en liten sightseeingrunde i Leirvik sette kursen nordover mot Åsane i Bergen, hvor de neste nettene skal tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Florø - Brumunddal 2-1

Etter å ha returnert fra Tallinn ble det å fylle bilen med bagasje, og så noen små timer på øyet før jeg satte kursen nordvestover. Etter en kjapp stopp i Hemsedal for å kjøpe Polarbrød suste jeg videre i et mer og mer ufyselig vær (På Hemsedalsfjellet var temperaturen nede i fire grader), før jeg kom til ferjekaiet på Fodnes og kunne fortære frokosten. Etter en kjapp fergetur fortsatte jeg gjennom trivselsfylket, og kom etterhvert til omtrent den ytterste nøgne ø, hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Florø og Brumunddal.

Etter å ha parkert stakk jeg hodet inn på klubbhuset og spurte om strøm til kjølebagen min (Falukorv og vaniljecola nytes begge deler best avkjølt) mens kampen pågikk, og ble svært godt mottatt. Før avspark hadde jeg klart å få en fotovest, så jeg var klar for å få fotografert litt nede ved banekanten mellom regnbygene. I det fæle været var det godt å vite at på den flotte hovedtribuna på stadion var det tak over den øverste halvdelen, så det fantes et sted å trekke seg tilbake, og en kjapp test av setene viste også at de her hadde det som må være helt i toppen av behagelige plastseter på et stadion!

Da jeg skulle sjekke inn i Futbology-appen oppdaget jeg til min store overraskelse at det alt var en god del folk som var innsjekka, og etter litt klikking fant jeg ut at det faktisk var en liten gjeng bortesupportere som hadde tatt turen som hadde sjekka inn. Litt før avspark dukket de også opp, syngende og glade, og jeg hilste på flere av dem som jeg hadde møtt ved andre anledninger tidligere.

Da spillerne gjorde sin innmarsj ble det sluppet løs hvit og blå røyk fra de tilreisende, før myntkastet ble tatt og vi var i gang.

De 9-10 tilreisende gjorde seg raskt bemerket med synging av mer eller mindre saklige låter, og jeg lurer på om det var dette som gjorde at det ble mobilisert hos hjemmesupporterne. Her var det nemlig fra start ganske så stille, tross et oppmøte på godt over hundre personer. Noen måtte ha snakket sammen, for litt uti kampen dukket så en fyr opp med ei tromme, og etter dette ble det i det minste litt lyd også fra den delen av tribuna. (De hadde for øvrig også en luftvernsirene som ble brukt på defensiv dødball!)

Ute på gressmatta var det i motsetning til på tribuna hjemmelaget som hadde mest å fare med, og rett etter det var spilt ti minutter havna ballen første gang i mål. Til stor jubel fra bortefansen ble scoringen annullert for en hendelse i feltet, og det sto fortsatt 0-0.

Hjemmelaget fortsatte å dominere spillet, og i det 19. minutt kom endelig den forløsende scoringen. Velfortjent 1-0-ledelse!

Etter dette begynte de blåsvarte å dabbe litt av, og mot slutten av omgangen hadde «Dala» en god periode. Scoringer ble det derimot ikke, og slik som ofte skjer når et lag har en god periode uten å score, så kom det plutselig nesten ut av ingenting en kontring som endte med 2-0.

Jeg hadde grunnet regnet sett slutten av omgangen fra tribunen sammen med den skotsk-norske hobbyfotografen Ian, et svært hyggelig bekjentskap. Vi var skjønt enige om at å få 2-0 med seg inn i garderoben nok var svært viktig for det mentale hos Florø-spillerne, og så gikk jeg mot kiosken for å slå køen og få meg en svele når dommeren blåste i fløyta. Etter å ha trøkt svela i trynet forsvant jeg bak tribuna og slo av en prat med noen av bortesupporterne, som faktisk hadde tatt en hel helg her ytterst i havgapet, og tross en tung situasjon på banen lot til å være i svært godt humør.

Etter pause ble det nok en gang bevist at 2-0 er en farlig ledelse. Hjemmelaget slapp seg nok noe ned, og samtidig heva de hvitkledde ringsokningene seg, så vi fikk et helt annet kampbilde enn vi hadde hatt i første omgang. Likevel, scoringene lot vente på seg. Mens bortesupporterne sang om alt og alle (Jeg hørte sanger om de fleste av deres egne spillere, noen av motstanderne, assistentdommeren, alle fra Florø, dølahester, kampverten og meg selv) lot etterhvert store deler av hjemmepublikummet noe av frustrasjonen over eget lag gå ut over dommeren som var semilokal, og det var mange varianter av "Nei, Jakob, nå må du se hva som skjer!» (Når en sunnfjording heter Jakob Sande Søgnen, så begynner man forresten automatisk å lure på om det fins noe slektskap). For øvrig holdt fortsatt de trommende hjemmesupporterne koken, selv om de nok tapte tribunekampen i dag.

Mot slutten av kampen mistenkte jeg at dette nok var kjørt for gjestene fra Brumunddal, men de malte på og malte på, og plutselig, i det 90. minutt lyktes de i å overliste Florø-forsvaret. 2-1, og etter litt tumulter for å få tak i ballen var det duket for noen svært spennende overtidsminutter.

Brumunddal presset voldsomt på i overtiden, men da dommeren etter vel seks minutter endelig blåste av sto det fortsatt 2-1, og hjemmelaget kunne juble for tre svært fuktige poeng, mens bortefansen kunne forberede seg til en annen type fuktig aften.

Jeg lurer på om jeg er den første noensinne som har dratt omtrent direkte fra kamp med Flora i Tallinn til Florø i Florø. Etter kampen hoppet jeg uansett i bilen for å fortsette nordover, og etter et par fergeturer og litt twitterhjelp for å få printa ut en parkeringslapp kom jeg fram til Vigra utenfor Ålesund hvor jeg skulle overnatte før morgendagens eliteseriekamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Spjelkavik - Florø 4-1

Etter gårdagens kraftanstrengelse sov jeg som en stein, før jeg sto opp, smurte meg en solid matpakke og dro ut på en stadionhjerte-øyhoppings-fotosafari. Etter å ha fullført denne satte jeg kursen mot Spjelkavik, og med flere timer igjen til avspark inntok jeg stadion der i et fantastisk vær. Pratet med alskens folk der, og fikk låne litt strøm til kjølebagen min, så etter noen timer i sola var alt klart for tredjedivisjonskampen Spjelkavik - Florø.

Overraskende nok viste det seg på innmarsjen at begge lag stilte i bortedrakter i dag, visstnok fordi Florø ennå ikke hadde fått levert sine nye hjemmedrakter, og de røde bortedraktene funka dårlig sammen med Spjelkaviks røde hjemmedrakter.

Fra avspark kom hjemmelaget lynraskt i gang, og etter ca 30 sekunders spill kom de til sin første store sjanse. Etter denne opprettholdt de lenge presset, og vant flere hjørnespark, men scoring ble det ikke. Det ble det derimot da en av Florøs spillere foretok en ulovlig handling innenfor sekstenmeteren litt før kvarteret var spilt, og med 14:00 på min stoppeklokke sto det 1-0 etter straffesparket.

Florø, som spilte i divisjonen over i fjor, og nok hadde et ørlite favorittstempel før denne kampen, våknet litt til etter dette, og drøyt ti minutter senere herjet de litt med et for anledningen litt slapt hjemmeforsvar. 1-1, og vi var like langt.

I det 38. minutt var det så hjemmelagets tur å herje litt med motstanderne. Florø klarte aldri å få kontroll på et Spjelkavik-angrep, og til slutt endte ballen i nettet. 2-1.

Jeg hadde akkurat begynt å forberede meg på at det ville stå 2-1 til pause da dommeren igjen blåste foran gjestenes mål. En av «Vika»-spillerne hadde blitt felt, og igjen ble straffen satt i mål. Det sto dermed 3-1 da lagene passerte over gressbanen rett ved på vei mot garderobene for å omgruppere litt.

Jeg benyttet naturlig nok pausen til å skaffe meg en vaffel, og jeg må si at om den bare hadde vært bittelitt mer nystekt, så hadde vi snust på årsbeste! Samtidig slo jeg også av en prat med en kar fra lokalnyttnettstedet spjelkavika.no, og fortalte litt om banehopping og at Spjelkavik stadion nå var blitt min bane nummer 463.

I andre omgang forventet jeg at Florø ville prøve å slå tilbake, men vi omlag 150 som var tilstede fikk se en gjeng sunnfjordinger som var uventet tannløse. I stedet for å fokusere på å score mål virket det som om de fokuserte på alt som var galt, og det kunne virke som om de syntes det meste var galt, og da kanskje spesielt dommerens avgjørelser. Det var for øvrig samme dommer som i går (men med andre AD-er), og jeg må si jeg etter to kamper med ham ikke har noe å utsette på dømminga hans.

I det klokka mi passerte 57 spilte minutter gikk det fra vondt til verre for de for anledningen rødkledde. Spjelkavik fikk sette inn 4-1, og fra nå var det egentlig ikke noen spenning rundt hvorvidt det skulle bli hjemmeseier eller ikke, men bare om Florø ville få flere trøstemål.

Det skulle det vise seg at de tross flere minutters tillegg i tiden ikke fikk, så hjemmelaget kunne dermed juble for årets tre første poeng. Selv satte jeg kursen mot Color Line Stadion, og eliteseriekamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

KFUM - Sogndal 1-0

Sesongen går mot slutten, og med flerfoldige kuldegrader var det kanskje like greit. Satte onsdag ettermiddag kursen mot Valle, og inntok Intility arena. Etter først å ha gått inn feil inngang og havnet på bortefeltet plasserte jeg meg etterhvert trygt omtrent midt på tribuna for å se kvalikkampen mellom KFUM og Sogndal.

Fikk inn mot kampstart selskap av Joakim og Sören, og det ble mye fotballnerding innimellom kulderiene. Det var faktisk så kaldt at Sören for første gang på langt over 600 fotballkamper hadde med seg et pledd! Selv stolte jeg på at ullsokker, ullstillongs, helsetrøye, og ullundertrøye skulle bidra til å holde meg i live gjennom de nitti minuttene kampen varte.

I første omgang var det to veldig forsiktige lag vi fikk se ute på kunstgresset. Jeg tror lagene hadde bare en sjanse hver, før det tok seg litt opp fem minutter før pause, da hjemmelaget fikk tilkjent et straffespark. Nøyaktig hva som skjedde med straffeskytteren vet jeg ikke, men han klarte å plassere ballen på stolpen, og lagene gikk dermed til pause med 0-0 på tavla.

Etter femten iskalde minutter hvor det i det minste var innafor å stå og småhoppe litt for å gjenopplive tærne kom spillet igjen i gang. Som kjent gikk denne kampen på Initility fordi flomlysene på KFUMs faste hjemmebane på Ekeberg er alt for dårlige for TV-sendte kveldskampen i desember. Dette burde dog ikke være noe stort hinder for de røde og hvite, som har svært god statistikk på denne banen, ikke minst i kvalifiseringer.

Drøyt fem minutter inn i andre omgang viste KFUM at de mener alvor også i år. Bilal Njie fikk tak i ballen, løp og løp og løp, og hamret den i nettet til 1-0, og enorm jubel fra det unge hjemmesupporterfeltet! For øvrig var nok den uheldige straffeskytteren fra første omgang minst like glad som målscoreren!

På bortesupporterfeltet derimot, hvor det fram til nå hadde vært litt synging og tromming, ble det nesten urovekkende stille. Det virket som om safta helt hadde rent ut av sogningene, og selv om det var ganske spennende også resten av kampen var nok hjemmelaget nærmere 2-0 enn hva gjestene var utligning.

Etter noen svært spennende overtidsminutter (Også spennende for de få av oss nøytrale blant de totalt neste 900 tilstede, ettersom en utligning ville medføre ekstraomganger, og det vi absolutt ikke trengte var mer kulde!) blåste dagens dommer endelig av kampen, og KFUM-trener Isnes kunne sammen med laget takke supporterne for støtten og oppfordre alle til å ta turen til Fredrikstad for neste kvalikkamp kommende mandag.

Litt senere på kvelden opplevde jeg for øvrig noe av det merkeligste jeg har opplevd på twitter noensinne som et resultat av denne tweeten.

Kaupanger - Høyang 2-3

Etter fredagens affære i Hallingby kjørte jeg som nevnt til Fagernes og svidde av en hotell-tilgodelapp jeg hadde etter en avlyst tur våren 2020. Våknet frisk og opplagt lørdag morgen og kjørte via en haug stadionhjerte-stopp til Kaupanger, hvor jeg inntok stadion og gjorde meg klar for serieåpning i fjerdedivisjon mellom Kaupanger og Høyang.

Mens jeg tuslet rundt på anlegget og så meg rundt ble jeg identifisert av Lurifax-Siri, og fikk pratet litt med henne om fotball generelt og sognogfjordane-fotballen spesielt. Etter hvert ble det gjort klart for avspark, og til tonene av den gode gamle tippeliga-hymnen entret lagene banen.

Etter en litt famlende start fikk vi etter knapt ti minutters spill den første virkelig store sjansen i kampen. Hjemmelaget fikk frispark fra vel tjue meters hold, og han som skulle ta det merket at Høyang-keeperen sto langt ute, så han lempet avgårde en lobb raskt, før noen var klare. På mesterlig vis klarte keeperen å få fingertuppene på ballen, og han sikret dermed at ballen traff tverrliggeren. Derfra spratt den rett til værs, og landet faktisk en gang til på tverrliggeren før den spratt ut til hjørnespark. Close!

Ikke alle tilskuerne møtte tidsnok, men da vi nærmet oss pause var det nok over 80 personer tilstede på tribuna og langs gjerdet rundt banen. Mange veldig store sjanser hadde vi ikke fått se i første omgang, men det var jo håp for andre. I pausen ble jeg praiet av en representant fra facebookgruppa Kaupanger før og no, og fikk fortalt litt om banehopping og hvordan jeg hadde forvillet meg til Kaupanger denne lørdagen.

Etter pause fikk jeg bevitne en fantastisk replikkveksling, da keeper ropte til nærmeste midtstopper og spurte om han hørte ham godt når han ropte beskjeder. Svaret som kom var betegnende nok «Hæ?».

Det var nok derimot ikke kommunikasjonsvansker i Kaupanger-forsvaret, men en god prestasjon av Høyangs spiss, som gjorde at gjestene bare sytti sekunder inn i andre omgang kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.

Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og bare fem minutter senere klarte de å utligne på andre forsøk etter en corner.

Bortelaget var tross baklengsmålet nå inne i en god periode, og like etter at timen var spilt kom et raid opp på Høyangs høyreside hvor det til slutt ble slått et perfekt innlegg foran mål, som var en smal sak for en av de rødkledde å dytte inn i mål til ny ledelse, 1-2.

Ti minutter senere kunne så de tilreisende supporterne igjen juble. 1-3 kom på et mål litt av samme typen, men ikke riktig like elegant i oppbygningen som 1-2. Avslutningen var derimot langt mer elegant, og nå mistenkte jeg at det ville bli tøft for grønntrøyene å komme tilbake igjen.

Litt etter scoringen var det ikke bare hjemmelaget som fikk det tøft. Jeg merket plutselig at det begynte å blåse mer, og plutselig kom stormen som sluppet ut av en sekk. Det hadde blåst ganske kraftig hele kampen, men nå ble det helt vanvittig sterke vindkast, og i tillegg begynte det å regne. Jeg bretta paraplyen rundt ørene (med god hjelp fra vinden), og snudde ryggen til vinden, og fikk så se en stygg kollisjon mellom Kaupangers keeper og en angripende spiller. Kaupangers reservekeeper spratt rett i oppvarming, men etter noen minutters opphold i spillet var den forulykkede igjen klar for kamp, så han kunne sette seg ned igjen.

Hjemmelaget virket som de etter dette prøvde å koble inn et ekstra gir, og i det vi nesten var ferdige med siste ordinære spilleminutt lyktes de endelig med det de prøvde på. 2-3, og fornyet mulighet til å få med seg poeng fra serieåpninga!

Situasjonen hvor Kaupanger ville ha straffe på overtid.

Dommeren la til over sju minutter, men tross flere apeller etter straffespark lyktes det ikke for Kaupanger å overliste Høyang-forsvaret flere ganger. Dermed var det duket for god stemning på minibussen hjem til Høyanger, mens hjemmelaget nok måtte trøste seg med en flaske saft eller to i kveld. (For det er Kaupanger som er den egentlige saftbygda, det er nemlig her Lerums fabrikklokaler ligger).

Selv tok jeg en litt ekstra tidkrevende rute hjem, gjennom Aurlandsdalen og via et balkansk restaurantbesøk på Geilo videre til Numedalen hvor jeg møtte tidenes heftigste regnvær, før jeg kom hjem akkurat til midnatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. 

Sogndal - Tromsø 1-1

Selv i den spesielle 2020-sesongen kommer man seg på en og annen bortekamp, og jaggu ordna det seg for snille gutter med en roadtrip til Sogndal i år også, akkurat som i 2017.

Resultatet ble kanskje ikke like bra som i 2018, men likevel til å leve med.

TIL er fortsatt i førersetet for opprykk, og turen hjem over Hemsedalsfjellet gikk som en lek.

Årdal - Lillehammer 2-2

Lørdagens innendørskamp ga mersmak, så grytidlig søndag morgen dukket Øyvåg opp i innkjørsla utafor blokka mi, og sammen satte vi kursen opp Nittedal, over Hadeland, via Toten (fordi Noen™ ikke fikk med seg avkjørsla til Brandbu), gjennom Land, forbi Etnedal og til Valdres. Da vi kom til Leira svingte vi av, og ankom den flotte Valdres Storhall, hvor Årdal og Lillehammer skulle møtes i den såkalte vinterserien.

Etter å ha fått strakt på beina for første gang siden vi forlot hovedstaden entret vi hallen hvor vi fant noen usedvanlig merkelige tribuner, samt verdens største scoringstavle/stadionur. Det var fortsatt noen minutter til avspark, men vi fant likevel ut at det var like greit å vente med å teste kiosken til det ble pause. Vi slo oss derfor ned på tribuna, og fortsatte å la oss fasinere av den enorme skjermen som viste stillinga.

Etter innmarsj med CL-hymnen på anlegget kom kampen i gang, og etter at det hadde bølget litt fram og tilbake i starten scoret Lillehammer etter bare drøyt 7 minutter. Etter scoringen tok det omlag like lang tid for sogningene å utligne, så da klokka viste 15 spilte minutter var vi like langt, med 1-1.

I det 25. minutt fikk så Årdal frispark ute på kanten, og dette ble smart spilt ut til en som sto litt ute i feltet og plasserte ballen i mål. 2-1.

Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.

Årdal hadde med seg svært få innbyttere, så da keeperen deres fikk seg en smell like før pause var jeg litt bekymret, men han klarte å fullføre omgangen, så da håpet jeg han skulle komme seg med et kvarters hvile.

Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.

Tilbake i hallen gikk det under tre minutter før Lillehammer kom opp med en kjempescoring, som ga balanse i regnskapet. Det ble ellers snart tydelig at Årdal-keeperen hadde store vansker etter smellen han fikk før pause, og for alle utspark kom det flere stygge grimaser, og litt hinking på den andre foten. At ikke noen av midtstopperne deres kunne overtatt oppgaven med utspark forstår jeg ikke.

Resten av omgangen handlet det meste om de hvitkledde fra Mjøsas nordende. Årdal hadde kanskje to-tre kontringsforsøk, men ellers foregikk det meste foran deres mål, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte dermed 2-2, og vi kunne sette kursen sørover igjen, med stadige blikk på Google Maps for å avgjøre hvilken kjørerute som var mest effektiv i vinterferiereturtrafikken.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.