Mjøndalen - Stabæk 3-2

På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.

For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.

Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.

Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.

Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.

Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.

I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)

Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.

MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!

De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.

Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!

Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mjøndalen - Tromsø 2-3

Endelig duket for bortekamp i Eliteserien igjen, og denne gangen var det Mjøndalen som var målet for Tromsø IL og oss som liker å pine oss selv ved å heie på dem. Etter en svært tung sesong til nå var det ganske enkelt å skjønne hva som trengtes for TIL: 3 poeng. Jeg fylte bilen med medsupportere, og satte kursen vestover mot Drammen kommunes nordende, hvor vi sammen med noen veps og en øyenstikker invaderte en pub fram til tiden var inne for å spasere opp til stadion og innta bortefeltet.

Totalt var det nærmere femti stykker på bortefeltet, men dessverre var det de færreste av oss som var på kamp for å lage lyd, men vi som gjorde det syntes iallfall selv vi gjorde en kurant innsats. Ute på banen startet hjemmelaget med å ha ballen ganske mye uten å sette TILs forsvar på de helt store prøvene, så det var nok ganske tungt for dem da Tomas Totland fikk sette inn 0-1 etter halvspilt omgang. Tungt var det derimot ikke for undertegnede og mine medsammensvorne, når jeg først bare kom på hva som måtte gjøres når man skal feire scoring i eliteserien (Det begynte å bli en stund siden sist jeg hadde gjort det…)

I pausen benyttet jeg anledningen til å kjøpe meg en is, og da kampen startet gjensto det fortsatt å spise litt av denne. Dette tok ikke August Mikkelsen hensyn til, og allerede i det 46. minutt sørget han for 0-2-ledelse. Til Eurosport-kommentatorens store fornøyelse måtte jeg bare stappe resten av isen i kjeften og få i gang flaggveivinga så fort som mulig, mens enkelte andre tok HELT av.

Mmmm, is!#fotball #supporter @TromsoIL @MIFToppfotball pic.twitter.com/og8eC5phxY

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) August 8, 2021

❤️ pic.twitter.com/I6kDrLNRXG

— Out Of Context Tromso IL (@OutOfContextTIL) August 8, 2021

Om det var min raske is-spising eller noe annet som sto bak vites ikke, men etter dette overtok Mjøndalen kampen helt i en lang periode. Like før timen var spilt kom de med en kanonade uten like, men TIL-keeper Karlstrøm virket lenge helt umulig å overliste. Jeg begynte å lure på om vi befant oss i The Matrix og Karlstrøm var Neo, men tilslutt måtte selv han gi tapt mot overmakten. 1-2.

Bare seks minutter senere kom også 2-2, og nå fryktet jeg ikke bare at vi måtte dra herfra med bare ett poeng, nå fryktet jeg at det skulle bli null!

Heldigvis, på overtid skjedde det vidunderligste! Helstrup gjorde noen justeringer i hvem som gjorde hva, og plutselig lempet Sakarias Opsahl en ball inn i feltet, perfekt på pannebrasken til Harstads store sønn Anders Jenssen. Anders' panne gjorde akkurat det en panne skal gjøre i en slik situasjon, den avleverte ballen i nettet bak keeper! 2-3, og på ny ekstatiske scener på bortefeltet!

Stillingen sto seg ut kampen, og ble dermed også sluttresultatet som kunne feires sammen med spillerne.

Foto: Andreas Rørslett

Det var dermed en veldig fornøyd gjeng supportere som sto utenfor spillerutgangen og kunne ønske en minst like fornøyd gjeng spillere god tur hjem igjen, før vi satte kursen tilbake mot hovedstaden, kun avbrutt av et høyst nødvendig stopp på Liertoppen.

Sensurert for personvern

Mjøndalen - Tromsø 1-1

Etter oppvarmingskampen i Vestfold dro jeg videre til Mjøndalen, hvor jeg parkerte utenfor bedehuset Salem, hvor TIL-supersupporter Trond bor.

Tuslet derfra til stadion, til spydige tilrop fra naboene. Dette tok jeg ikke så tungt, og da jeg var kommet meg inn på stadion bevilget jeg meg et stykke pizza og en flaske brus, ettersom jeg ikke hadde spist siden frokost.

Da kampen startet var vi ikke så mange på bortefeltet, men vi hadde plassert oss strategisk til i forhold til tv-mikrofonen. Vi fikk rapporter på facebook om at dette hadde hatt den ønskete effekt, og at vi hørtes svært godt.

Ellers var det gledelig å se at hun som stilte med hjemmelaga banner på forrige kamp denne gangen hadde oppgradert til et slags skilt.

Ute på banen fikk vi oss en liten kalddusj etter ti minutter, da vertene fikk et straffespark (som fra vår vinkel bak mål i motsatt ende av banen selvsagt så helt feil ut) de konverterte til scoring.

Utover i omgangen kom TIL mer og mer med i spillet, og tross at vi lå under var det en forsiktig optimisme å spore på bortefeltet i pausen.

I andre omgang var TIL mye bedre enn i første, og etter knapt ti minutter overlistet Onni Valakari MIF-keeperen. 1-1, og enorm jubel blant oss rød- og hvitstripete.

Mot slutten av kampen hadde begge lag sjanser til å avgjøre, men tross blodige knær kom det ikke flere scoringer, og det endte med ett poeng til hvert lag.

Raufoss - Mjøndalen 1-3

Nytt år, nye muligheter! Etter tips fra Jørgen Knutsen hadde jeg satt kursen mot Toten en lørdag i januar, ikke bare for å se årets første kamp, men også for å få sjekket inn på mitt stadion nr 200!

Det var duket for treningskamp mellom to opprykkslag: hjemmelaget Raufoss skal i 2019 spille i OBOS-ligaen, mens gjestene fra Mjøndalen er nyopprykket til eliteserien. Den forventa divisjonsforskjellen ble likevel ikke så tydelig som man kunne tro, da de for anledningen hvitkledde hadde forlatt de fleste fra førsteelleveren hjemme, og også hadde med seg et par prøvespillkandidater.

Blant de sistnevnte fant man tidligere TIL-back Hans Norbye, som jeg så vidt fikk hilst på før jeg tok plass på tribuna hvor det foreløpig var svært god plass. Etter som kampen inne i storhallen på Raufoss nærmet seg ble det mindre og mindre plass på tribuna, og da kampen ble sparket i gang var det nesten fullt på den tribunehalvdelen som var nærmest inngangen, mens den andre halvdelen kanskje var 1/3 fylt opp.

Imponerende oppmøte for en treningskamp med billettsalg! Absolutt de fleste av de frammøtte var nok hjemmesupportere, men vi var også tre groundhoppere og en fotballabstinensdrevet TIL-supporter som ville ønske Norbye lykke til i jakten på kontrakt med de brune.

Selv om den forventa divisjonsforskjellen uteble var det gjestene som kom best i gang. Alt etter 2 minutter og 40 sekunder scora Alfred Scriven. Bortelaget beholdt initiativet i kampen lenge etter dette, uten at de fikk uttelling på sjansene sine. Hjemmelaget kom etter hvert mer inn i kampen, uten at heller de klarte å få ballen i mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk gjennom snurredøra til pause.

I andre omgang kom gultrøyene fra Toten ut i hundre, noe som raskt lønte seg. Like før ni minutter var spilt kriget Raufoss seg gjennom på Mjøndalens høyre side, og ballen endte i mål. 1-1 og stor jubel både på tribuna og blant de gulkledde på banen.

Siste halvdel av kampen hadde langt flere og større sjanser enn den første hadde hatt, men det så likevel lenge ut som om vi ikke skulle få flere mål. Så, knappe 20 minutter før pause løsnet det for gjestene. 1-2 kom på noe som fra motsatt ende av banen lenge så ut til å være utenfor mål, og under fem minutter scoret Scriven sitt andre for dagen, og den lekre headingen hans fastsatte sluttresultatet til 1-3.

Ingen praktkamp, men helt grei underholdning, selv om dommeren muligens hadde lagt lista for hva han aksepterte noe høyt, med mange WWE-inspirerte «taklinger» som resultat. Heldigvis så det ikke ut til å medføre noen skader av betydning.

Etter en kjapp prat med Norbye og agenten hans kunne jeg igjen sette kursen gjennom et vinterlig Toten og Hadeland, og jeg fikk igjen bekreftet at det faktisk er helt umulig å gjøre langs Einavatnet uten å begynne å nynne på Vazelina Bilopphøggers' «Surfbrett».

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Mjøndalen - Tromsø 4-3

Nok en tippeligakamp, men denne gangen tok jeg bilen fatt for å komme meg avgårde.

Lørdag ettermiddag er egentlig et finfint kamptidspunkt, og det var ikke så verst med folk som var møtt opp på bortetribuna på Isachsen stadion (Er det Sophie Elise de ønsker å hedre på denne måten?) da kampen starta. Stor spenning knytta seg til keeper Kongshavn som var på plass etter skade, og vi håpa på revansj for den dårlige turen til Eiker i fjor høst.

Kampen starta på best mulig vis, etter knappe halvtimen leda TIL 2-0, men litt før pause falt en brunkledd, og dagens svake dommer ga dem et straffespark. På overtid i omgangen kom heldigvis nok et TIL-mål, og det sto dermed 3-1 da spillerne tusla i garderobene.

Første del av andre omgang styrte TIL det meste, men da MIF igjen reduserte, og dommeren gjentatte ganger gjorde dårlige avgjørelser som gikk i TILs disfavør mer eller mindre kollapset alt, og sluttresultatet ble altså 3-4.

Det positive å ta med seg var det gode spillet Tromsø stort sett leverte, som ga håp fram mot neste kamp, hjemme mot Vålerenga. (Hvor det i skrivende stund står 2-2 til pause).