Jevnaker - Hallingdal 2-3

Det er i ferd med å bli en tradisjon at årets første kamp på norsk jord spilles ganske tidlig i januar på Hadeland, og akkurat som i fjor var vi en hel gjeng som hadde gleda oss til denne kampen. Planen om en ny visitt (og for mange et første besøk) på kunstgressbanen på Jevnaker fikk seg dog et skudd for baugen da det torsdag kveld kom melding om at pga vinteren måtte kampen flyttes til Hønefoss. Vi var likevel to biler som satte kursen nordover fra Oslo, og etter hvert kunne stoppe ved stadionet hvor treningskampen mellom Jevnaker og Hallingdal skulle spilles.

Mens jeg hadde stappa André, Martin og Mattis inn i min bil hadde Sören tatt med seg sin bror Lars, Jon Are og Christian. I tillegg dukka også ingen ringere enn Adrian opp, så det var en ganske solid andel banehoppere på plass blant de totalt knapt femti frammøtte på det som vi var skjønt enige om at dersom det hadde hatt tribuner på alle fire sidene av samme type som det hadde på den ene lang- og den ene kortsida ville vært ett av norges fineste stadioner.

I den iskalde vinterkvelden var det med livet som innsats vi bevegde oss rundt på tribuna, men på de øverste radene var det heldigvis bart og relativt godt fotfeste. Herfra fikk vi se gjestene komme best i gang, og etter ti minutters spill satt ballen i nettet for første gang denne kvelden. 0-1.

Ikke lenge etter kom så et av kampens virkelige høydepunkter. Noe jeg tror egentlig var et forsøk på et skudd mistet helt retningen og forsvant ut i retning der det skulle vært et hjørneflagg på motsatt side fra posisjonen til assistentdommeren som løp foran hovedtribuna. Fra vår posisjon høyt oppe på tribuna var det ganske enkelt å se at ballen trillet ut til utspark fra mål, men da Hallingdals målvakt skulle til å sette i gang spillet stoppet dommeren ham og ropte ut til assistenten sin om det var innkast. Svaret kom svært kjapt, og forklarte svært godt hvorfor man bruker hjørneflagg: «Åssen skal jeg se det 'a?». Det ble utspark fra mål, og som sagt var dette helt riktig vurdert.

Med omlag ti minutter igjen av omgangen kom det en ny HFK-scoring, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg når sant skal sies syntes så ganske riktig vurdert ut fra min dårlige posisjon i motsatt ende av banen. Det tok likevel bare noen få minutter før de hvitkledde klarte å få ballen i mål på lovlig vis, og dermed sto det 0-2 etter 39 minutters spill.

0-2 sto seg til dommeren blåste av for pause, etter at vi hadde vært nødt til å se på dette «fabelaktige» frisparkforsøket.

Lagene fikk nå muligheten til å få litt sårt etterlengtet varme, mens vi som sto i kulden på tribuna utvekslet mer eller mindre saklige røverhistorier. Selv la jeg ut på en risikabel ekspedisjon i de dype snøskavlene for å få tak i en ball som hadde lagt seg utenfor rekkevidde.

Da lagene kom tilbake virket Jevnaker mye kvikkere, og i det 49. minutt kunne de mest kortreiste supporterne juble for en redusering til 1-2, før vi rett før timen var spilt endelig fikk se en dødball som medførte et resultat, da JIF (Altså ikke Ajax) utlignet til 2-2!

Apropos dødballer, det var hos begge lag unormalt mange dårlige fri- og hjørnespark, så jeg mistenker at et av svarene trenerne fikk med seg fra denne tidlige treningskampen var at dette bør man øve litt på utover vinteren. Typisk nok hadde jeg ikke filmet utligningsmålet, men jeg fikk ellers svært mange tilskudd til min store samling av opptak av hjørnespark med ymse kvalitet.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende uavgjort, da Hallingdal klarte å mobilisere litt ekstra krefter i sluttminuttene. I det 88. minutt fikk gjestene kjempet inn 2-3, til stor jubel fra flere.

Etter noen minutters overtid endte det hele med 2-3 og seier til Hallingdal. På vei ut fra stadion skjedde så det uunngåelige i den glatte trappa. André mistet fotfestet og foretok en utilsiktet tofotstakling bakfra på Sören. At dette endte uten at noen av de to involverte fikk varige mén var helt utrolig, men det var en uskadd gjeng som kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyde med at endelig var den norske fotballsesongen i gang!

Hallingdal - Vestfossen 0-0

For en god stund siden ble jeg tipset om at Hallingdal FK pga Landskappleiken måtte flytte en kamp bort fra sin hjemmebane på Gol, og at denne så ut til å bli spilt på Ål i stedet. Jeg hadde derfor planlagt langtur denne fredagskvelden, men plutselig kom det beskjed om at oppgjøret i stedet ville bli spilt på gressbanen i Nesbyen. Litt kjipt, da det neppe blir så mange fler muligheter til å se kamp i Ål, men Nesbyen har naturgress, og ikke veldig mange kamper berammet. Det ble derfor noe senere avreise, og etter å ha plukket opp Sören, Lars og Christian kom vi etter noen timers kjøring fram til åstedet for toppoppgjør i fjerdedivisjon mellom Hallingdal og Vestfossen.

Da vi kom fram ble vi først møtt av en solid regnbyge, men etterhvert våget vi oss ut av bilen, og hilste på HFK-ildsjel Eirik som selvsagt var på plass, sammen med godt over 200 andre hallingdøler. Kampen var som sagt et toppoppgjør, der det var hjemmelaget som lå øverst på tabellen, mens de tilreisende fra Eiker kom halsende etter. Før avspark fikk jeg også hilst på min gamle kjenning Knut Jakob som har forvillet seg fra Rana og nettopp hit til Nesbyen!

Ute på en kløverblomstprydet gressmatte var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, men det jevnet seg raskt ut, og så skjedde det egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Første omgangs definitive høydepunkt var da støtteapparatet til Vestfossen ble så sinte pga et manglende gult kort til en HFK-spiller som viljehandset at det var like før det kom røyk ut av ørene på dem.

Da det ble pause sto det altså fortsatt 0-0, og jeg gikk for å inspisere kiosken som var drevet av den lokale klubben Nesbyen IL. Organiseringen her kunne nok fort ha vært bedre, men vareutvalget var helt i toppklasse. I stedet for vafler var det nystekte sveleaktige lapper som ble solgt, og med syltetøy på var disse svært gode. Man kunne også kjøpe kanelboller fra et lokalt bakeri, som etter sigende var svært gode, men jeg valgte å stå over disse i dag.

Etter pause ble det raskt klart at hjemmelaget var mer enn fornøyde med ett poeng mot serietoeren i dag, mens gjestene ble mer og mer desperate etter poeng. Det var stort sett en god tone ute på gressmatta men Collina-kopien med fløyta fikk likevel en hel del å gjøre etter hvert.

En morsom situasjon i omgangen oppsto da et innlegg fra en presset hallingdøl gikk ut bak mål, og han kom med et helt sjanseløst krav om hjørnespark mot assistentdommeren like bak ham. Svaret han fikk var at dette aldri var noen corner, og AD presiserte at «Jeg er dum, men ikke så dum!»

Regnet som hadde kommet før avspark hadde heldigvis glimret med sitt fravær i andre omgang, men noe godvær vil nok ingen si at det var. Utover i kampen ble det en surere og surere vind, og det var svært lite denne sommerkvelden som tydet på at Nesbyen er landets varmeste sted. Jeg fant likevel ut at så lenge nedbøren holdt seg unna hadde vi lite å klage over.

Etter noen intense overtidsminutter ble så kampen blåst av. Det sto fortsatt 0-0, og frustrerte VIF-spillere måtte skuffet innse at de ikke hadde klart å utnytte sjansen til å ta innpå serielederen, mens hjemmelagets menn glade kunne ta sommerferie på tabelltoppen. Jeg sa takk for i dag til Knut Jakob som hadde kjøpt fem lodd for lite til å vinne et skjerf, før jeg og mine medsammensvorne igjen satte kursen tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jevnaker - Hallingdal 2-2

Nytt år, nye muligheter. Jeg hadde lenge sett meg ut denne helga som årets første mulighet til å se fotball, og når det på toppen av det hele viste seg å være mulighet for et nytt stadion. Jeg fiska derfor opp Christian, Ludvig, Martin og Martin, og satte kursen nordover gjennom Nittedal. Vi kom etterhvert fram til Hadeland, og fant fram til kunstgressbanen hvor det var klart for treningskamp mellom fjerdedivisjonsrivalene Jevnaker og Hallingdal.

Ved ankomst ble vi først litt skeptiske, da det viste seg at flomlysene vi hadde sett langt av lei viste seg å være på en islagt flate hvor det blant annet ble spilt bandy, mens kunstgressbanen lå i mørke. André som også hadde dukket opp hadde kjørt helt fra Østfold, og så for seg muligheten for en småepisk bomturhistorie, men i det vi nærmet oss stien mellom snøfonnene ned mot banen kom det et svakt skinn i lysene, og etter hvert så det riktig så lyst ut!

Jeg hadde også møtt hedmarkingene Vegard og Ola, og rett etter avspark dukket også en litt forsinket Terje opp. Med solid banehopperoppmøte skulle det bare mangle at ikke også hallingdøl og HFK-patriot Eirik var på plass i vinterkulda. For kaldt var det. I et tosifret antall kuldegrader var en av få ting å glede seg over at det var bortimot vindstille. Likevel var det flere av spillerne som hadde valgt å stille uten stillongs under shortsen, og etterhvert så jeg også noen som spilte i kortermet trøye!

Fra første omgang av kampen var det egentlig lite nevneverdig som skjedde ute på kunstgresset. Jeg tuslet rundt banen og hilste kjapt på nybakt JIF-trener Frode Lafton, før jeg i motsatt ende fra det som må ha vært det mest vindskjeve fotballmålet jeg har sett utenfor en grusløkke noensinne møtte Torjus og Jan-Remi som hadde tatt den korte turen over den ferske fylkesgrensa mellom Akershus og Buskerud for å se kampen.

Omgangen ebbet målløst ut, og til min store glede fikk jeg bekreftet fra dommeren at det kom til å bli en svært kort pause. Etter pause så jeg flere spillere gå i retning garderobene, så det var tydeligvis gjort flere bytter, noe som jo ikke er veldig uventet i en treningskamp. En ekstra dimensjon til denne treningskampen var for øvrig at da oppsettet for første kvalikrunde til cupen hadde blitt presentert tidligere samme dag ble det kjent at nettopp disse to skulle møtes i kamp om en av plassene i norgesmesterskapets første ordinære runde.

Lafton hadde tydeligvis sagt de rette tingene til sine rødkledde menn i den korte pausen, så da spillet startet opp igjen tok det bare tre minutter før et kjempeskudd trengte gjennom Hallingdal-forsvaret og gikk i mål til 1-0. Stor jubel hos hjemmelaget og dets supportere!

Jevnaker gikk under fem minutter etter dette opp til 2-0, og de hvitkledde så virkelig ut til å slite med å få hull på byllen. Likevel, med et kvarter igjen av kampen lyktes de endelig med å overliste Jevnakers forsvar, da et hjørnespark etter litt om og men endte i det skakke målet så det sto 2-1.

I det vi passerte nitti spilte minutter skulle jeg akkurat til å si til mine medsammensvorne at det på ingen måte ville være ufortjent med en hjemmeseier, men plutselig klarte HFK igjen å smette gjennom rødtrøyenes forsvar og sette inn 2-2.

Da dommeren avsluttet kampen ble det dermed klart at ingen hadde noe mentalt overtak foran cupkvaliken om et par måneder, og vi som hadde møtt opp kunne ta et lite gruppebilde før vi forlot åstedet og igjen satte kursen mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hallingdal - Valdres 2-2

Etter et ublidt møte med en flyvende stein på gårdagens tur til Trysil måtte jeg innom ei bilglassjappe på tampen av dagen i dag, og tilfeldigvis var denne vegg i vegg med jobben til André Øyvåg, så da tok jeg ham like godt med på langtur. Etter å ha forsert rushtrafikken ut til Sandvika gikk turen oppover dalen mot Gol greit, så vi fant ut at vi skulle få i oss noe mat på Flå. Akk, for en feilvurdering! Køen i «McDrive» sto helt stille, og totalt tok det 25 minutter å få mat, og vi var plutselig sent ute til kamp. Til alt hell var avspark et par minutter forsinket, og vi entret Hallingmo stadion akkurat i tide til å se dommeren blåse i gang treningskampen Hallingdal - Valdres.

Etter å ha beskuet starten på kampen fra øverste hylle trakk vi ned mot tribuna, hvor vi ble ønsket velkommen av Hallingdal FKs Eirik Reime Thorberg, som overrakte en goodiebag med diverse lokale godsaker vi ble enige om å teste i bilen på vei hjemover. Ute på banen var det hjemmelaget i sine nye drakter med reklame for veldedighetsprosjektet Midlands Children Hope Project som kom best i gang, da de i det tiende minutt stanget inn en knallsterk scoring.

Det tok dog bare drøyt seks minutter før de mange tilreisende supporterne kunne juble for utligning, og vi var like langt. Etter dette følte jeg også at det var gjestene som var i ferd med å feste et visst grep om kampen, uten at jeg vil strekke det så langt som til å si at de hadde overtaket.

I pausen testet jeg de lokale vaflene, som var veldig gode! Øyvåg klaget som vanlig på at kaffen var for varm, men denne gangen tror jeg ikke han mente det, ettersom han var så dårlig kledd at han holdt på å fryse ihjel.

Da andre omgang startet fikk vi se noe spesielt. Tre mann hadde i pausen begynt å fikse et eller annet med nettet på det ene målet på stadion, og det at det skulle spilles fotball der stoppet ikke dem fra å gjøre seg ferdige. Iallfall 5-10 minutter inn i omgangen fortsatte de å styre på, kun avbrutt av at de flyttet seg litt når det kom et angrep mot dem.

Jeg hadde flyttet meg bort fra tribuna for å fotografere litt og få et bedre overblikk, og fikk da se gjestene ta føringen i det klokka mi viste 61:40. Jeg hadde nettopp talt opp og sett at det var ca 90 publikummere til stede, og nå som jeg fikk se hvor mange som klappet for scoringen ble jeg ganske sikker på at det faktisk var et flertall på tribuna som hadde krysset over fjellet for å se bortekamp.

Dagens største gledesutbrudd var det forresten ikke noen av målscorerne som sto for. Ca 5 minutter etter 1-2-scoringen kom en Valdres-spiller alene mot Hallingdals keeper (som for øvrig spilte med nr 98 på ryggen!). Sistnevnte klarte på mesterlig vis å avverge scoring, og kom med noen jubelrop som ikke sto tilbake for det beste i utlandet.

Den lille dominansen gjestene hadde hatt i første omgang hadde blitt klart tydeligere etter hvilen, men mer enn én scoring hadde det ikke blitt. Det ble derfor spennende da hjemmelaget satte inn en liten sluttspurt i det klokka tikket mot 90 minutter. Lenge ga ikke denne spurten noen effekt, men langt inne i overtiden kunne de hvitkledde eksplodere i kollektiv jubel. 2-2!

Det ble enda et par minutters spill etter scoringen, men ingen av lagene maktet å gjøre mer ut av kampen, og kampen endte dermed uavgjort. Undertegnede og André satte kursen mot Oslo igjen, og kunne kose oss med potetgull med brunost- (ikke veldig godt) og tyttebær- og rømme-smak (veldig godt) på veien!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Huringen - Hallingdal 2-2

Fredag ettermiddag, og jeg satte kursen sørover ut av Oslo denne gangen. Ved Drøbak snudde jeg så østover, og krysset under fjorden. Fant meg et sted på Hurum og spiste et nydelig kinamatmåltid før jeg fortsatte rundt halvøya til der Drammensfjorden smalner inn til et trangt sund. Med utsikt ned mot dette sundet fant jeg stadionet til Huringen IF, hvor det var avspark en halvtime senere enn alle andre kamper i divisjonen pga den lange reisa for motstanderne fra Hallingdal.

Et nydelig lite stadion med ei flott tribune (som tilogmed var delvis overbygd), kiosk, samfunnshus, og det meste man kunne ønske seg. Ute på banen varmet lagene opp, og jeg tok plass på tribuna i starten av kampen. Her hørte jeg raskt at han bak meg umulig kunne være født og oppvokst på Hurum, så jeg snudde meg og spurte. Joda, han kom fra Korgen, og han man ikke kunne høre at var helgelending som han snakket med, han var Gruben-ramp.

Kampen startet ganske jevnt, men jeg følte at det kanskje var ørlite fordel hjemmelaget første halvdel av omgangen, og det føltes derfor fortjent da det ble 1-0, selv om scoringen kom på en litt heldig måte. Mål er mål, så når keeper roper at han har den, og det så viser seg at han ikke har den, så blir det baklengs.

Huringen var nok litt heldige som beholdt 1-0-ledelsen helt til pause. Hallingdølene kom til flere store sjanser, først en hvor en som kom alene med keeper avsluttet med stolpe ut, og deretter en corner som etter en visitt hjemme hos egen keeper endte med et fint angrep og skudd i tverrliggeren!

I pausen prøvde jeg å se gjennom telelinsa om det var noe action på Svelviks stadion på andre sida av fjorden, men i kameradisplayet ble det litt for smått til å se noen detaljer. Kamp var det iallfall der også.

Etter pause var det gjestene i hvitt som kom best i gang, og etter 58 minutters spill kom da også utligningen. Hjemmelagets spillere var rasende for et eller annet og omringet dommeren som om vi var på Camp Nou, men etter å ha studert billedserien min av situasjonen flere ganger kan jeg virkelig ikke skjønne hva de mente dommerne burde ha reagert på.

[EDIT: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at sinnet skyldtes at ballen ikke lå stille da frisparket ble tatt.]

Det virket som om Huringen ikke klarte å legge denne situasjonen helt bak seg, og det medvirket nok til at de etter 62 minutter på ny slapp inn et mål. Denne gangen kom det litt ut av et blå med et vakkert langskudd fra 30 meter som både forsvar og keeper bare sto og så på at gikk inn. 1-2

Ikke lenge etterpå jublet bortelaget på nytt, men denne gangen ble jubelen kortvarig da det ble dømt offside, og scoringen ble annullert. Hallingdølene prøvde seg med at ballen var over linja før den ble sparket i nettet, det var den ikke, men den ville faktisk ha havnet der hadde den ikke blitt sparket, så her kan de involverte bare skylde seg selv. Meget god avgjørelse av dommerne.

Det ble nå litt temperatur på banen, tross kaldt vær og sur vind. På et tidspunkt hvor AD2 dømte noe en av spillerne var uenige i ble det såpass med munnhuggeri at dommer måtte gi tilsnakk. Til begge! Sjelden vare, jeg ser ikke helt for meg at Pierluigi Collina noen gang måtte gjøre det til sine assistentdommere.

Huringen hadde etter hvert fått hodet på rett plass igjen etter de to baklengsmålene, og med et kvarter igjen av kampen klarte de endelig å score igjen. Nok en gang var det en dødball, denne gangen et hjørnespark, som ble konvertert til mål.

Like etter hadde hjemmelaget alle tiders sjanse til å avgjøre kampen, også dette på hjørnespark. En utrolig sjansebonanza endte til slutt med innkast!

Begge lag virket litt etter litt mer og mer reddere for å tape enn gira på å vinne, så kampen ebbet ut med lite lys på banen, og ingen fler mål. 2-2 og ett poeng til hver av tabellnaboene.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Svelvik - Hallingdal 5-3

I forkant av kristi himmelfartsdag hadde jeg satt kursen vestover på E18, noe som ikke var spesielt smart, da det virka som om halve Oslo skulle ha langhelg i den retninga. Kom likevel fram i tide til avspark på Solbakken stadion, hvor Svelvik IF tok imot Hallingdal FK til fjerdedivisjonskamp.

Etter å ha snakket litt med Svelvik-gutt og Godset-supporter Christer Nilsen inntok jeg tribuna, der jeg møtte banehopper og LSK-supporter Raymond Pedersen med (Vålerenga-fan-)frue, så her var det bred representasjon. Selv om jeg var ringside da avsparket gikk, hadde jeg ikke kommet meg ordentlig på plass på tribuna ennå da hjemmelaget gikk opp i 1-0. Tribuna må for øvrig få en «special mention». Det var en svær betongtribune som lå lavt i det bratte terrenget, og da den var ny hadde den nok sett mektig imponerende ut. Da var det bare synd at den ikke lenger var ny. Under en del av tribuna hadde fundamentet sunket ned i grunnen, med et rimelig kraftig søkk oppe på selve tribuna som resultat.

Gjestene fikk noen halvsjanser utover i omgangen, men i det store og det hele var det hjemmelaget som styrte det som foregikk på banen, og da de etter 26 minutter gikk opp i 2-0 var det langtfra ufortjent.

Knapt ti minutter før pause våknet så hallingdølene og etter ca 37 minutter kom 2-1-reduseringen. Bare noen få minutter senere kom også 2-2, på et frispark som ble nikket videre i mål.

Bakken fra banen ned til kiosken var så bratt at jeg sto over denne gangen, og jeg kikka heller mer på den nedsegne tribuna, fram til spillerne var tilbake igjen.

Etter pause fortsatte gjestenes offensiv, og bare etter noen få minutter var kampen snudd og det sto 2-3. Kunne de stripete komme tilbake?

Etter omlag halvspilt andreomgang endte et hjørnespark for hjemmelaget med at dommeren blåste og pekte på straffemerket etter en hands.

Straffesparket satte klubblegende Martin Dammen i mål, og hjemmelaget var igjen på offensiven.

Knapt tre minutter senere ble det også 4-3, og nå overtok Svelvik mer og mer igjen. Flere gode muligheter kom, og seks minutter før full tid ble innsatsen endelig kronet med en 5-3-scoring, da et frispark ble kriget inn i mål.

Da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-3, og jeg stormet mot bilen for å rekke Norges korteste fergetur på veien hjemover. (Da jeg kom over oppdaget jeg til min store ergrelse at den beryktete Oslofjordtunnelen var stengt pga bilberging, så jeg soset rundt på Hurum i en times tid før den åpnet, og jeg var ikke hjemme før nærmere midnatt).

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Steinberg - Hallingdal 2-1

Endelig lørdag, og tid for en ny groundhoppingsutflukt. Denne gangen gikk turen til Steinberg mellom Mjøndalen og Hokksund, hvor bygdas lag skulle ta imot Hallingdal FK til fjerdedivisjonsoppgjør.

Inneklemt mellom bygningene i et industriområde fant jeg en flott liten grønn oase, og tok plass på den sida hvor jeg hadde sola i ryggen når den tittet fram mellom skyene.

Herfra fikk jeg og de 10-20 øvrige fremmøtte se en førsteomgang hvor spillet bølget mye fram og tilbake, men uten at noen av lagene kom til de virkelig store sjansene. Omgangens kanskje største sjanse var det gjestene som sto for, men den ble avverget av en god prestasjon av keeper Chapman.

Etter hvilen var det igjen hallingdølene som kom best i gang, da det tok bare såvidt over ett minutt før de utnyttet at en del av Steinberg-spillerne virket å mentalt fortsatt være i garderoben. Mot et delvis sovende forsvar fikk de en grei jobb med å gjøre 0-1.

Etter 57 minutters spill, hvor begge lag hadde hatt flere sjanser etter pause enn de hadde i hele første omgang var det så hjemmelagets tur. Kaptein Rakkestad, til vanlig midtstopper, men for anledningen spiss, fikk ballen litt utenfor sekstenmeteren og gjorde ingen feil når han hamret den i mål utenfor rekkevidde for gjestenes keeper.

Bare et par minutter etterpå inntraff så en situasjon hvor alle unntatt dommeren forventet at hjemmelaget skulle få straffe. Hallingdalskeeperen gjorde en miss, så en av de rødkledde kom alene mot mål fra veldig spiss vinkel. Plutselig stoppet han opp, og det var helt uforståelig at han skulle ha gjort det av noen annen grunn enn at han ble holdt igjen, men dommer bare slo ut med armene at ingenting skjedde. Ganske uforståelig!

Kampen var likevel ikke ferdigscoret. Fem minutter før full tid fikk publikum, som nå stort sett samtlige var flyktet under tak på klubbhuset på grunn av en solid regnbyge se en syylfrekk kombinasjon hos vertskapet. Igjen var lagkapteinen sentral, og da han hadde med seg en lagkamerat fram i angrep overrasket han alle med en herlig flikk bakover til han som var bedre plassert, og kampen var snudd til 2-1!

De siste minuttene av kampen presset gjestene voldsomt på for utligning, men uten å lykkes, og mens hjemmelaget kunne juble for å «ha gitt bøndene juling» (sitat fra en spiller på vei til garderoben) måtte gjestene belage seg på en poengløs tur hjem til dalen sin.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.