Da korpset mitt (Musik-kår, for mine svenske venner) skulle til Bohuslän på en liten øvingshelg var jeg svært fornøyd da jeg oppdaget at det skulle være en kamp i Borås fredagskvelden som jeg kunne kombinere dette med. Jeg satte derfor kursen sørover etter en litt tidlig exit fra jobb, plukket i Håby opp André som skulle på samme kamp, og etter litt trafikktrøbbel, et kort pitstop på Systembolaget og et par timer i bilen var vi på plass på hver vår kortside for å se allsvenskanmatchen mellom IF Elfsborg og Malmö FF.
Etter å ha fått tak i en fremragende prematch-gulasj på Gula Torget inntok jeg Elfsborgsläktaren og stilte meg midt på der jeg har gjort det mer eller mindre til en vane å stå når jeg er på Borås Arena på kamp. Ved innmarsj ble det heist opp en tifo foran meg, og også futta av store mengder blinkende bluss, så hva budskapet på tifoen var er ikke så lett for meg å si.
Fra en fullsatt supportertribune sang og sang og sang vi, men ikke snakk om at våre gulsvarte helter klarte å overliste skåningene. Samtidig ble det jevnt og trutt blusset i minst en av endene av stadion, faktisk tror jeg at jeg i løpet av første omgang så mer til meldingen om at pyrotekniske pjäser er forbudt enn jeg så kampuret på storskjermen!
Det sto altså fortsatt 0-0 til pause, og mens lagene gikk i garderoben måtte jeg fortelle de rundt meg om da jeg traff Hasse Eskilsson i Uppland, og litt andre detaljer fra min banehoppingsvirksomhet. Det gikk derfor ganske fort før aktørene var tilbake på banen, og mens MFF-supporterne dro opp en bortetifo benyttet vi i vår ende av banen anledningen til å gjøre det klart for keeperen deres foran oss at han var «Sveriges sämsta målvakt!»
Etter hvilen fikk Gaute Helstrup (Pføy!) og vi andre som var til stede se nye 45 minutter med balltrilling uten de helt store målsjansene, akkompagnert av svært solid sanginnsats fra tribuna.
Mot slutten ble det faktisk litt ampert ute på kunstgressmatta, og jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt delt ut flere kort enn det faktisk ble. Litt før vi entret de fire tillagte minuttene meldte jeg at dette kom til å ende 0-0, noe som selvsagt medførte at begge lag fikk noen store målsjanser i overtida, men da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt målløst.
Etter å ha takket spillerne for innsatsen (og oppfordret dem til å krossa Gnaget i kommende kamp) forlot jeg stadion, fant tilbake til bilen hvor også en mellomfornøyd haldenser dukket opp etter hvert mens politiets blålysprydede drone surret over hodet på oss. Vi satte så kursen tilbake en litt annen vei enn den vi kom, og jeg kunne så lempe ham av ved hans egen bil, mens jeg selv gjorde meg klar for å overnatte i Håby og så sette kursen mot korpsseminaret.
Finalen på min svenske helg skulle selvsagt ikke være groundhopping, men derimot litt support i allsvenskan. Etter å ha vasket ut av gjesteleiligheta og spist en bedre frokost hjemme hos Annica dro hun på pub mens jeg stakk inn til sentrum for å deponere kofferten. Jeg sluttet meg deretter til henne og vennene hennes på hennes gamle nabolagspub før vi sammen tuslet opp til stadion for å se kampen Djurgården - Elfsborg.
Ettersom jeg ikke var alene i dag plasserte jeg meg litt mer usentralt på bortefeltet enn jeg vanligvis gjør, noe som faktisk medførte at jeg havnet omtrent rett bak Isak Petterson i mål. Til innmarsjen serverte så hjemmefansen litt røyk og fyrverkeri.
Jeg hadde på forhånd vært litt bekymret for denne kampen, og anså Elfsborg som en klar underdog. Det var derfor betryggende å se at de gulsvarte kom svært godt i gang, og de første tjue minuttene syntes jeg faktisk alt handlet om IFE. Målene lot dog vente på seg, og etter at DIFs målvakt fikk en skade som fordret litt behandling ute på banen syntes jeg blånissene fra Stockholm var litt mer med på notene.
Det føltes likevel uendelig rettferdig da Elfsborg på en corner et par-tre minutter før pause satte inn 0-1. Stor jubel på bortefeltet, og vi var en stort sett glisende gjeng som forsvant bak til serveringsområdet for å leske strupene litt i pausen. For øvrig var det nokså overraskende å komme bak hit, og se at ratioen mellom politi/vakter og supportere nesten var like koko som den hadde vært da vi var i Istanbul!
Etter hvilen forandret kampbildet seg en hel del, og mens vi supporterne sang av full hals måtte vi dessverre se Djurgården ta mer og mer over. Så, i det 66. minutt skjedde det som ikke skulle skje. DIF utlignet, og det sto 1-1.
Heldigvis betød dette at Elfsborgs spillere våknet til liv igjen etter en til da nokså slapp andreomgang, og med 76 spilte minutter på stadionuret kom 1-2! Jeg benyttet gledesscenene i feringa til å få lånt meg en ladekabel hos Isak, ettersom min egen hadde havarert. Nå kunne jeg kanskje ha håp både om å komme meg inn til sentrum etter kampen, og ikke minst å få låst opp bagasjeskapet igjen!
Selv om de bare lå ett mål bak var det en hel del av de 22458 tilskuerne som hadde begynt å gå da vi kom inn i overtida, mens jeg fryktet at de tre tillagte minuttene skulle bli fryktelig lange. Akk, så rett jeg fikk. Et drøyt minutt inn i overtida ble en Djurgården-spiller liggende tilsynelatende livløs innenfor Elfsborgs sekstenmeter, men spillet bare fortsette. Da det endelig kom et stopp ble helsepersonell umiddelbart tilkalt, og det ble et flere minutter langt stopp i spillet før han kom seg av banen (Heldigvis på egne ben) og de siste knappe to minuttene kunne spilles ferdig.
Jeg var nå overbevist om at Djurgården skulle få ødelegge euforien for oss, men heldigvis tok jeg feil. Det endte 1-2, og vi fikk en herlig feiring der Annica prøvde seg som ultra og klatret litt i gjerdet!
«Ge meg Borås, ge meg Borås, Stockholm är en skit-ort, ge meg Borås» runget over stadion mens de siste hjemmesupporterne forsvant som dugg for solen, så da gjensto det bare for meg å gratulere bursdagsbarnet Malin med dagen og tre poeng i gave, samt å takke alle de andre for godt selskap, før jeg hastet mot sentrum hvor jeg fikk klemt i meg litt ramen og handlet litt snop til togturen før jeg tok plass på SJs snabbtåg til Oslo.
Mens toppfotballen fortsatt lar vente på seg hjemme i Norge skulle Allsvenskan starte igjen denne helga, så da var det en «no-brainer» at siste kamp for helga måtte bli litt fra den øverste divisjonen. Oddvar og jeg fant etter å ha kjørt fra kampen i Vårgårda parkeringsplasser i skyggen, og tuslet bort mot en tyrkisk restaurant hvor vi fant Martin og Ludvig som også var på tur, og skaffet oss en massiv lunsj (Urfa-en var noe av det beste jeg har spist noensinne!) før vi gikk tilbake til stadion og etterhvert kunne ta plass på hver våre tribuner for å se kamp mellom Elfsborg og Hammarby.
Før avspark hadde begge lags supportere tifoer. Mens «Bajen» fokuserte på sine farger hvitt og grønt var det matchtröjan som sto i fokus på Elfsborgläktaren.
På en svært godt besøkt Borås Arena må jeg innrømme at jeg syntes gjestene fra Stockholm presterte best ute på banen i første omgang, men tross at det meste foregikk foran Elfsborg-målet sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, mye takket være en svært god Isak Pettersson mellom stengene.
Dessverre, det måtte straffe seg å la de grønnhvite presse så mye, og fem minutter inn i andre omgang ble IFE-forsvaret statister da Hammarby gikk opp i 0-1.
Hammarby fortsatte å være det førende laget også etter å ha tatt ledelsen, og i det 74. spilleminutt gikk de opp i en 0-2-ledelse som på ingen måte var ufortjent.
Etter dette våknet endelig gultrøyene, og i det 77. spilleminutt vartet Ari Sigurpálsson opp med en kremscoring, og med 1-2 våknet det et nytt håp hos oss som sto på Elfsborgläktaren.
Dessverre, gang på gang på gang dømte dommeren mot oss, og da kampen tre minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 1-2, og mens vi takket spillerne for forsøket måtte vi lide oss gjennom lyden av feiring fra motsatt ende av banen.
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordover igjen, og kom hjem akkurat i tide til å få med meg mesteparten av åttendelsfinalen mellom Brasil og Norge på TV, så litt trøst etter den miserable kampen tidligere på dagen ble det da.
Vi er inne i en periode da det hagler med treningskamper for lagene i toppfotballen både i Norge og i Sverige, og da jeg fant ut at Elfsborg skulle til Østfold og spille kamp var det et enkelt valg å ta groundhoppingfri og heller holde det litt kortreist denne søndagen. Etter en drøy time på veien parkerte jeg i kjelleren under stadion, og gikk mot inngangen til stadion hvor det altså skulle være treningskamp mellom Fredrikstad og Elfsborg.
Før jeg entret trappene fant jeg en gulkledd gjeng kjentfolk som hadde tatt turen oppover fra Borås, og sammen fant vi oss en kurant plass på tribuna for å etablere et lite bortefelt. Det kom også noen fler, så tilsammen var vi rundt ti stykker som sto og sang «Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg Elfsborg Elfsborg, Elfsborg, Elfsborg, å vi älskar IFE» da spillerne inntok banen.
Så til selve kampen. Hva skal jeg si? Det skjedde omtrent ingenting. Di gule kom til et treff i tverrliggeren, og han som sto i mål i andre omgang holdt på å gi bort et gratismål men reddet seg inn i siste liten. Etter en liten sluttspurt på overtid endte det likevel med null mål til hvert av lagene, og spillerne kom bort og takket oss for støtten.
Får håpe ting blir bedre når jeg skal til Borås og se laget på hjemmebane når alvoret i Allsvenskan tar til igjen neste helg.
Da det ble kjent at Tromsø skulle spille en treningskamp i Danmark før Eliteserien starter opp igjen fikk jeg straks en idé om å dra nedover for å se på. Arne Jonny, Martin og Jørgen ble med på et opplegg, og etter å ha starta grytidlig på morran kom vi etter en liten pitstop i Helsingborg med ferga over Øresund, og etter litt råning i Helsingør kunne vi parkere utenfor det danske landslagets treningsbane hvor det altså var klart for treningskamp mellom Tromsø og Örgryte.
Ut fra tabellsituasjonen i de to lagenes respektive ligaer var det nok et visst favorittstempel på de for anledningen mørkeblåkledde fra det høye nord, og etter at kampen var satt i gang med oss som var kommet for å se på stuet inn i en container i et hjørne av banen (Vi seg etterhvert litt utover herfra) ble det raskt klart at dette nok kom til å bli en ganske enveiskjørt affære.
Tross overtaket, det viste seg ganske vanskelig for «Gutan» å få ballen i mål. Tross comeback fra en Ieltsin Camões som så svært frisk og tent ut etter den mislykkede turen til Egypt, så ville det seg ikke. Enten gikk ballen utenfor, eller så leverte ÖIS' målvakt noen svært gode redninger.
Med kun ett minutt igjen av ordinær tid åpnet det seg dog en stor mulighet for TIL. Warneryd ble sparket overende av en av sine landsmenn, og dermed fikk Jens Hjertø-Dahl muligheten fra straffemerket. Dagens kaptein gjorde ingen feil, og ballen satt i nettet til 1-0!
Det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten prat (og kanskje å kjøle seg ned, det var latterlig varmt denne junidagen), og jeg innså at jeg nå kunne trekke ut fra skyggen i containeren og sette meg i ly av skyggen fra DBU-bannerne på gjerdet rundt banen.
Herfra fikk jeg etter en times spill se det som gjorde den lange kjøreturen mer enn verdt det. David Edvardsson leverte et flott innlegg i form av et hjørnespark, og Lars Olden Larsen fyrte løs på mesterlig vis. 2-0, og kanskje et av de fineste målene vi får se i 2026!
Bare to-tre minutter senere økte den hjemvendte angolsk-portugiseren ledelsen til 3-0 etter et angrep som kanskje egentlig var offside. AD2 hadde nok ikke den beste dagen i sin karriere på linja i dag, men tross at det bare var treningskamp takker og bukker vi.
Vi hadde litt under et kvarter igjen da Sveriges eldste fotballklubb som fortsatt er i drift kom til en redusering, og det ble 3-1. Dette ble også sluttresultatet etter to omganger, og sammen med mine medsammensvorne valgte jeg nå å gå mot utgangen.
Ute på hybridgresset fortsatte etter en haug med bytter kampen med en tredje omgang, nå med et langt mer juniorpreget mannskap enn hva resten av kampen hadde inneholdt. Dette var grunnen til at jeg prioriterte å tyvlytte til Nordlys' intervjuer med spillerne fra de to første omgangene, og sammen med Arne også tok en prat med dem selv. (Det ble i den tredje omgangen scoret nok ett TIL-mål, og dermed endte kampen på én måte 3-1, og på en annen måte 4-1)
Etterhvert kom vi oss avgårde, og etter et fremragende måltid i Helsingborg gikk turen nordover helt smertefritt, før jeg ganske nøyaktig 23 timer etter jeg sto opp kunne gå ut av bilen og inn i heisen i blokka hjemme.
Etter å ha kjøpt nye sommerdekk til bilen var økonomien egentlig litt på skakke, men hva skal man med nye dekk om man ikke skal bruke dem? Jeg satte derfor kursen østover da arbeidsuka var over, og etter en pitstop for litt mat i Karlstad kom jeg fram til Stora Valla, hvor det skulle spilles kamp i Allsvenskan mellom Degerfors og Elfsborg.
Jeg hadde parkert ganske nær bortefeltet, og det første jeg så da jeg gikk ut av bilen var en bobil med et gult klistremerke på, og et kjent fjes jeg gikk bort og hilste på. Jeg tuslet deretter bort til stadion og kom inn på bortastå, hvor jeg kunne se at det hadde skjedd litt av hvert her siden forrige gang jeg var her, for snart ni år siden. Det mest iøynefallende var at der det før var en lav stillastribune befant det seg nå en relativt stor tribune som lå badet i solskinn. Solen skinte også over bortefeltet, men jeg mistenkte at den nok ville bli borte ikke lenge etter kampstart, og mens jeg studerte kampprogrammet og lurte på om jeg kom til å angre at jeg bare hadde tatt på t-skjorte oventil kom ingen ringere enn manager (for det har man nemlig i IF Elfsborg) Bjørn Hamberg bortom og hilste på oss tre som var først på plass! Treneren ble nokså overrasket over å finne en gulkledd nordmann på plass, men vi var uansett skjønt enige om å holda tummarna som svenskene sier, i håp om at det skulle bli seier i dag.
Etterhvert dukket både passasjerene fra de to bussene Guliganerna hadde satt opp, og en hel rekke andre Elfsborg-supportere opp, og jeg så også at det var flere gulkledde på begge de to langsidetribunene. Da kampen kom i gang startet synginga for fullt, og det var en rekke av de tribunelåtene jeg har blitt så glad i de siste årene som ble akkompagnert av tromming på en søppeldunk, og tidvis også ledet fra det mest provisoriske capotårnet jeg noensinne har sett.
Ute på banen så det innledningsvis ikke så aller verst ut, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget tok mer over, og IFE-forsvaret så til tider noe rystet ut. Da selveste Arbër Zeneli så måtte ut med skade litt før pause var det nok fler enn jeg som ble litt bekymret for om dette skulle bli slutten på den nokså gode seriestarten vi var i ferd med å få.
Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og etter å ha snakket med mer eller mindre bekymrete medsupportere tok vi igjen fatt på synginga. Seks minutter inn i omgangen ble en gulsvart spiller felt litt utenfor sekstenmeteren, og da frisparket min sidemann gjentatte ganger hadde sagt at kom til å bli mål ble tatt sa det pang! 0-1!
Den nevnte sidemannen kastet seg rundt halsen på meg, og med fare for både min egen og hans helse stormet jeg ned trappa mot gjerdet mot banen for å feire sammen med spillerne. Enorme gledesscener, samtidig som vi skjønte at det nå ventet rundt førti knalltøffe minutter hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å støtte laget som best vi kunne.
Elfsborg byttet utover i omgangen hele kvoten med spillere man kunne bytte, og måtte derfor fullføre kampen med en småskadet Julius Beck, men en Isak Pettersson i storform sørget for at da dommeren (som det generelt hadde vært mye misnøye med i dag) nesten sju minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1. Seier, og delt serieledelse!
Etter litt jubling fant jeg tilbake til bilen, og tok fatt på en hjemtur som med tre poeng til Eleganterna ble betraktelig lettere enn den ellers ville blitt!
Lettere optimistisk sto jeg søndag morgen opp, satte kursen sørover, og fortsatte etter å ha plukket opp Mads på ferjekaia i Moss mot Sverige. Etter noen timer kom vi fram til landets mest regnfylte by, ventet litt i bilen så jeg fikk publisert bloggpost fra kampen jeg så i går, og gikk deretter inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og AIK.
Dette var ikke en hvilken som helst kamp, dette var kampen der lagkaptein Johan Larsson skulle takkes av for lang og tro tjeneste i gult, ettersom det var sesongens siste hjemmekamp. Vi på tribuna håpet på at han skulle få med seg en liten sportslig opptur etter en forferdelig seig fotballhøst for IFE. Det ble derfor dratt opp en imponerende tifo da kampen skulle starte, og siden Mads hadde plassert seg et annet sted på stadion enn meg fikk jeg noen bilder fra ham.
I det 13. minutt ble det klart at veien til en sportslig opptur kunne bli lang. AIK fikk lurt inn et mål, og det sto 0-1. Som om det ikke var ille nok at gjestene hadde tatt ledelsen fikk vi også følelsen av at dagens dommer hadde en eller annen lidelse som gjorde at han bare var i stand til å peke bortelagets vei når han dømte.
Smått supplert av noen andre sanger eller rop runget «Åååååh, Johan Larsson kapten» om og om og om igjen ut over Viskans bredder, men dessverre hjalp det ikke. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg overhørte den ene capoen komme med knallhard kritikk av sanginnsatsen på deler av det feltet han hadde ansvar for.
Da andre omgang startet var det første som skjedde at et svært Johan Larsson kapten-banner ble vist fram, samtidig som det ble futtet av så mye pyro at kampen ble stoppet i drøyt fem minutter før spillet igjen kunne starte.
Dessverre hadde ikke pausen medført stort til bedring. At ikke gjestenes målvakt fikk gult kort for drøying var en skandale, og det var det også at AIK i det 77. minutt gikk opp i 0-2.
Drøye fem minutter før ordinær tid var omme ble så kapteinen byttet ut, så han kunne forberede seg på det som ventet etter kampen. Han slapp dermed å bevitne at et lite minutt inn i overtiden fikk gjestene straffe, og kunne dermed gå opp i 0-3.
Da ti lange tilleggsminutter var over og kampen hadde endt 0-3 var det nesten ingen som forlot stadion. Her skulle Johan Larsson hylles, tap eller ikke tap. Det som ventet var en riktig så fin seremoni, som selv ikke en gjeng AIK-supportere som gjorde sitt beste for å sabotere den klarte å ødelegge, og vi fikk til slutt en liten tale direkte til Elfsborgsläktaren før han dro i gang en solid runde med «Här på läktaren så sjunger vi!»
Jeg takket de rundt meg for i år, et år som endte med sju Elfsborg-kamper, og fant tilbake til bilen hvor Mads alt sto klar. Etter et par timers kjøring fikk turen en brå slutt da min trofaste Subaru midt på Uddevallabron bestemte seg for å slutte å virke. Motoren gikk, men når jeg tråkka inn gassen bare økte turtallet, mens farta minket. I skrivende stund sitter jeg derfor på McDonalds på Torp i Uddevalla og venter på nattbussen tilbake til Norge. En skuffende slutt på en skuffende svensk fotballdag. (Men heldigvis er Tromsø klare for Europa i 2026!)
Etter å ha sett ferdig division 6-kampen og kvittet meg med kameraet var det å stime rett avgårde til køen bak Elfsborgläktaren for å komme seg inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Halmstad.
Etter flere dårlige prestasjoner og ditto resultater var det stor spenning knyttet til om di gule endelig skulle klare å slå tilbake og vinne en kamp i Allsvenskan igjen. Halmstad hadde på sin side rota seg grundig ned i bunnstriden, og var nok rimelig desperate etter å få med seg noe fra denne kampen. Nettopp derfor var det litt underlig å se hvor tynt med folk det var på bortefeltet, spesielt når man tenker på at avstanden fra Halmstad til Borås burde være høyst overkommelig en søndag ettermiddag.
Da kampen kom i gang ute på kunstgresset ble det snart klart at Halmstads primære mål her var å unngå at Elfsborg fikk gjort noe. De blåkledde ble til stadighet liggende nede etter den minste kontakt, og jeg mistenkte en stund at lagets medisinmann måtte være den som hadde løpt mest.
Det var likevel ikke bare mot gjestene at frustrasjonen fra ståfeltet på kortsida ble rettet. Elfsborg-laget virket på ingen måte å være i stand til å skape noe, så da fjerdedommeren signaliserte at det gjensto minst 6 minutter til pause håpet vi bare at det fortsatt ville være målløst når lagene gikk i garderoben. Slik skulle det ikke bli, etter en strøm av uheldige hendelser der jeg fortsatt mener at Elfsborg burde hatt frispark i det hele TRE HBK-ere kom seg gjennom mot keeper endte det hele med gult kort til vår målvakt og straffespark til Halmstad. Straffen gikk i mål, og det sto 0-1.
0-1 var dermed pausestillinga, og det var tydelig at misnøyen var stor på supporterfeltet. Da lagene kom tilbake på banen skjønte vi at det måtte ha vært noe misnøye i garderoben også. Trener Hiljemark gjorde ikke ett, ikke to, ikke tre, men hele FIRE bytter! Dessverre, etter åtte minutter med konstant synging av Per Frick-sangen, så måtte nevnte Frick forlate banen igjen, og med Johan Larsson inn for ham var alle byttemulighetene brukt opp!
Da det ble pause i Eliteserie-kampen mellom Bryne og Strømsgodset fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha en liten rapport på lufta, og jeg var akkurat i ferd med å avslutte samtalen der da tribunen eksploderte i glede rundt meg. Den tidligere Fredrikstad-kapteinen Julius Magnusson hadde etter vel tjue minutter av andre omgang satt inn utligningen til 1-1!
Elfsborg hadde nå en ganske god periode, men da vi gikk inn i det siste kvarteret fikk Halmstad fylt på med friske krefter fra benken, mens våre gutter nå hadde løpt en god stund allerede. Det ble derfor skumlere og skumlere å se på det som skjedde ute på banen, og fem minutter før full tid skjedde det: Halmstad gikk opp i 1-2…
Jeg er prinsipielt imot at man skal gå før kampen er ferdig om man ikke har en svært god grunn knyttet til ferge-, buss- eller flytider, men jeg kan nesten forstå de som forlot tribunene nå. På tribunen prøvde vi som var igjen etter beste evne å få Eleganterna til å visa hjärta og göra oss stolta, men ingenting nyttet. Da kampen ble blåst av etter fem minutters overtidsspill sto det fortsatt 1-2, og det som ventet spillerne nå var på ingen måte noen hyllest.
Reaksjonene da trener Hiljemark bare som snarest klappet litt mot tribunen før han forsvant, mens de fleste spillerne ble stående og ta imot litt kjeft før de gikk var ikke spesielt hyggelige å høre på. Jeg må si at jeg aner ikke om han er i ferd med å miste garderoben, men at han er i ferd med å miste supporterne, det er jeg sikker på. (Jeg kan for øvrig anbefale å høre episoden av podcasten nummer8.se som ble spilt inn etter kampen, og der det problematiseres mye rundt den manglende røde tråden under Hiljemarks ledelse (Samt snakkes mye om behovet for klemmer)).
Jeg måtte skuffet forlate Borås, og satte kursen hjemover mot Oslo igjen. Som om det ikke var nok med et surt tap i kampen jeg hadde sett fikk jeg på veien høre også TIL tape sin kamp som punktum for en fæl fotballhelg.
Etter division 7-matchen i Uddevalla fredag kveld dro jeg til Stenungsund og overnattet før jeg kunne starte lørdagen med en «flott» hotellfrokost (Det viste seg at hotellet jeg hadde hyret meg inn på tilbød frokost i form av vouchers til bensinstasjonen eller kaffebaren like ved). Jeg satte deretter kursen videre sørover mot Göteborg, og parkerte i et parkeringshus som forhåpentligvis ville hjelpe bilen min å ikke bli stekt mens jeg var på Allsvenskan-kampen mellom IFK Göteborg og mitt kjære Elfsborg.
Jeg var mer enn tidlig ute, men dette var ikke tilfeldig. Guliganerna hadde booket seg inn på Surr Arena for å ha et samlingssted, og jeg gikk hit og traff en rekke kjentfolk, før jeg fikk selskap av Start-supporter Oddvar som også skulle på Gamla Ullevi (Som altså egentlig er nyest av de to Ullevi-ene) på det såkalte «Västderbyt» i dag.
Etter å ha nytt stemninga på samlingsstedet ei stund snek vi oss avgårde litt før det var planlagt felles avmarsj så vi kunne svippe innom kjøleboksen i bilen min og hente noe å drikke, og så skilte vi lag utenfor stadion ettersom vi skulle inn hver vår inngang.
Jeg hadde jo besøkt dette flotte stadionet en gang før, men da i en langt mindre spenstig sammenheng enn det som ventet i dag. GAIS - Qviding er kanskje et byderby, men fra en kamp på nivå tre hvor det kanskje var én bortesupporter var det et stort sprang opp til et utsolgt hatoppgjør, hvor det for oss bortesupportere også ville være ganske sesongdefinerende med en seier som ville gi fortsatt heng på tabelltoppen i dag.
På plass på arenaen stilte jeg meg først bak capotårnet midt på, men så merket jeg at det var åpnet også til det ytterste feltet, og at flere av de jeg likte å stå i nærheten av plasserte seg her, så jeg seg bort dit, og inntok en litt dårligere plass rett bak det andre capotårnet. Herfra sang vi litt inn mot kampstart, og selv om jeg på forhånd hadde hørt masse oppsnakking av hjemmelagets hymne «Snart skiner Poseidon», så må jeg innrømme at jeg etter å ha vært der på kamp fortsatt ikke aner hvordan den høres ut ettersom vi sang så bra på det jeg isolert sett må si var et vanskelig bortefelt å få til å henge sammen.
Ved kampstart ble det så futta av litt gul røyk, og så var moroa i gang. Vi sang og sang og sang, mest om våre egne eleganter, men innimellom litt om hvor mye vi misliker Göteborg generelt og IFK spesielt, men etter 26 minutter fikk sanggleden seg et skudd for baugen. De blåhvite gikk opp i 1-0. Etter å ha summet oss litt fikk capoen oss tilbake i drift, og sammen manet vi spillerne framåt!
Mot slutten av omgangen begynte jaget fra di gule å bære frukter. Et frispark ble slått langt inn i feltet, og plutselig hadde backen Rasmus Wikström klart å smette foran IFKs målvakt og stanget ballen i mål til 1-1 etter 40 minutter. Herregud som vi jublet!
Som om dette ikke var nok. I det vi gikk inn i overtiden gjentok historien seg. Denne gangen var det et langt innkast som traff hodet til samme mann, og ble stusset forbi keeper og i mål. 1-2, og nå virkelig eksploderte bortefeltet!
Helt på tampen av overtida trodde blåvitt at de hadde utlignet, men et raskt blikk bort på assistentdommeren viste at de hadde jublet for tidlig. Det var dømt offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 når spillerne gikk i garderoben, og et betydelig antall av publikum forsvant for å få tak i noe drikke. Jeg klarte underveis i pausen å lokalisere Ludvig og Martin som satt ikke så langt unna meg på øvre hylle (Totalt var 18 av mine Futbology-venner sjekka inn på kampen), og fikk også stadige rapporter derfra om at nå måtte jeg gjøre som capoen sa og synge høyere.
Og sang gjorde vi utover i andre omgang, og hadde det ikke vært trøkk før, så ble det iallfall det da vi med knappe tjue minutter igjen av kampen fikk se Värmlands store sønn, selveste Per Frick gjøre seg klar til å komme inn!
«Frickadona» kom inn og fikk masse støtte, men da vi i siste ordinære spilleminutt fikk se Johan Larsson komme inn ble det noen svært solide runder med sang også til ham, fram til dommeren etter fire laaaaaange minutters tilleggstid ble blåst av. 1-2 hadde holdt seg, og Elfsborg hadde vunnet kampen! Mens resten av stadion ble tømt på rekordtid holdt vi på bortefeltet oss på plass en god stund for å juble sammen med spillerne.
Det ble også noen til runder med synging, og siden en god ting ikke kan sies for ofte: Elfsborgs nummer sjutton, Per Frickadona, våran Maradona, han gör måååål!
Da jeg gikk tilbake mot parkeringshuset så jeg plutselig blålys i enden av gata, og det viste seg å være politiet som eskorterte de sju bussene med supportere som skulle hjem til Borås, så jeg fikk jublet litt til dem før jeg selv satte kursen nordover mot Norge og Oslo igjen, via litt shopping på grensa ettersom jeg plutselig kom på at etter den enkle frokosten hadde jeg glemt å spise resten av dagen! Resultatet ble en deilig biff på grillen (Selvsagt med Elfsborg-gult tilbehør) da jeg endelig kom hjem.
Gleder meg allerede til neste Elfsborg-kamp, som for meg ser ut til å bli hjemmekampen mot Halmstad i slutten av august.
