Da det hadde åpnet seg en mulighet for en onsdagskamp i Karlskoga med tidlig avspark og dermed også hjemkomst til et folkelig tidspunkt var jeg snar å legge inn i kalenderen at jeg skulle avspasere etter lunsj. Etter litt jobbing ble bilen inntatt og kursen satt østover, bare for å måtte stoppe pga en ulykke rett øst for Årjäng. Heldigvis fant jeg en omkjøringsmulighet, og kunne fortsette, til jeg et lite kvarter før avspark kunne parkere ved banen hvor det var klart for kamp i den värmlandske division 5 mellom Bråtens IK og Villastadens IF.
Begge lagene hadde jeg sett i aksjon før, men dette var altså mitt første besøk i denne forstaden til Karlskoga (Som for øvrig er barndomstraktene til Stig Nilsson som jeg spiller sammen med i USO!). Gressbanen her hadde ikke flomlys (Derfor avspark alt 1730 nå i dag), og lå ved en skole i et strøk ellers preget av eneboliger. Etter å ha klarert kveldens antrekk med dommerne plasserte jeg meg på den lille tribuna, og fikk inn mot avspark selskap av flere andre her. Myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp.
Ut fra tabellsituasjonen var det gjestene fra Kristinehamn som hadde mest å spille for, ettersom det skulle mye til for at Bråten rotet seg inn i nedrykksstriden, mens de gulkledde med seier ville feste et grep om andreplassen i avdelinga som ville gi opprykkskvalik. Det var likevel blåtrøyene som så friskest ut i den sterke vinden, som de også var flinke til å utnytte til sin fordel, blant annet på et par hjørnespark hvor ballen fikk god retning mot mål uten at VIF-keeperen lot seg overliste.
Det tok likevel sin tid før vi fikk noen scoring, men i det 28. minutt raknet det bak hos Villastaden, og vi fikk 1-0 og stor jubel!
Bråten var faktisk også etter dette nærmere å doble ledelsen enn hva gjestene var utligning, men det sto fortsatt 1-0 da lagene tok seg en hvil. Da alle var på plass på banen igjen fortsatte kampen, og om det var sidebyttet som gjorde utslag vet jeg ikke, men nå så VIF (For meg som nordmann var det nesten litt forvirrende med et VIF som spiller i gult) betydelig skarpere ut enn i første omgang.
Målsjanser fikk vi derimot ikke veldig mange av, men de få som kom var nå stort sett foran Bråtens keeper. Det hele toppet seg mot slutten av kampen da vi knapt ti minutter før slutt fikk se ballen gå i nettet etter et frispark, men dessverre for bortelaget mente dommerne at det hadde vært en offside underveis i hendelsene.
Vi gikk dermed inn i overtiden med fortsatt ledelse til hjemmelaget, og tross flere dødballer hvor Villastaden sendte opp keeper skulle det ikke lykkes for dem i kveld. Kampen ble blåst av, og Bråten kunne dra i gang en stor feiring!
Jeg satte kursen vestover mot Norge igjen, og kunne i god tid før midnatt parkere hjemme i garasjen og innta senga etter å ha besøkt min bane nummer 1093. Gleder meg til en ny svensketur kommende helg!
Denne helga hadde jeg landet på at jeg endelig skulle få fullført Superettan med et besøk i Sandviken, og hadde lagt opp en todagerstur med en kamp i Värmland på vei østover fredag. Pga betongsaging i blokka hjemme dro jeg litt tidligere enn planlagt, og fant dermed ut at jeg kunne forskyve kampen jeg skulle se litt lenger øst, så en god stund før avspark parkerte jeg i skyggen mellom noen trær utenfor idrettsplassen der det skulle være kamp i division 4 mellom Garphyttans IF og Örebro Syrianska Ungdom.
Hjemmelaget kommer som navnet sier fra en liten bruksort litt utenfor Örebro. Fra Örebro og nordover strekker området Bergslagen seg, og dette er et område hvor det har vært drevet bergverksdrift i mange hundre (om ikke tusen) år. Overalt finner man småsteder som heter ett eller annet -hyttan, og dette er altså rett og slett et gammelt navn på en smelteovn for malm. I Garphyttan drives det fortsatt stålindustri, nå med japanske eiere, og dermed bor det også nok folk her til å holde et idrettslag med en helt nydelig idrettsplass i drift. Dagens motstandere var på sin side ungdomslaget til det første av de mange Syrianska-idrettslagene i Sverige, stiftet noen måneder før sin mer kjente navnebror i Södertälje.
Jeg tok innledningsvis plass på den lekre lille tribuna som lå ved banen, men innså raskt at med lavere og lavere motsol var ikke dette noe blivende sted. Hjemmelaget hadde startet kampen bra, så jeg gikk bak Syrianska-målvakten for å fotografere litt, og fikk derfra bevitne at bortelaget gikk opp i 0-1 i motsatt ende av banen etter seks minutters spill.
Ti minutter etter dette kom så en stygg glipp i vertskapets forsvar, og de ble nådeløst straffet for dette da ballen endte med å gå stolpe inn i et tomt mål til 0-2.
Nå våknet endelig de rød- og blåkledde, og da de etter 18 minutter av kampen fikk et hjørnespark ble det gjort kort prosess da ballen endte hos en spiller som sto litt ute i feltet. Shmack bang boom, og ballen lå i nettet til 1-2.
Rett etter at omgangen var halvspilt kom det så en ny kanonkule fra en GIF-spiller, og dermed sto det 2-2. En svært sterk opphenting som flesteparten av de nærmere 90 fremmøtte nok satte stor pris på.
Det hadde ikke virket så veldig varmt i været da jeg kom, men det var tydeligvis varmere enn jeg trodde, for jeg merka at hatten jeg hadde på hodet ble tyngre og tyngre. Også for spillerne virket det som om varmen spilte inn, for utover i omgangen ble det mindre og mindre virilt ute på gressmatta. Det sto dermed fortsatt 2-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned, samtidig som solnedgang bragte håp om litt kjøligere tider. Jeg gikk opp mot kiosken, og fikk betalt for en boks Trocadero (Ikke sterkøl) samtidig som jeg fikk forklart han jeg handlet hos og en kompis av ham litt om groundhopping.
Etter hvilen måtte myggsprayen fram, og mens jeg var innhyllet i en sky av kjemikalier fikk jeg se vertskapet virkelig ta tak i kampen, og i det min stoppeklokke passert 57 spilte minutter kom 3-2. Snuoperasjonen var fullbyrdet! Garphyttan fortsatte å dominere kampen voldsomt, men de misbrukte nå så mange enorme sjanser at jeg var nesten sikker på at Syrianska skulle få en litt ufortjent utligning. Spoiler alert: Det gjorde de ikke, derimot fikk hjemmelaget en vanskelig avgjørelse fra dommertrioen med seg, da AD1 mente denne ballen hadde vært inne og det ble 4-2 i det 74. spilleminutt. Selv var jeg der og da veldig i tvil om ballen hadde kryssa streken, men etter å ha granska originalfila av videoen min tror jeg faktisk avgjørelsen var riktig.
Jeg tror kanskje dommeren også var litt i tvil om ballen faktisk var inne, og at dette medvirket til at at rødtrøyene ikke fikk straffespark noen minutter senere, i en situasjon som virket helt klink at skulle bli straffe. Drøye fem minutter før full tid fikk vi likevel 5-2 og spikeren i kista da nok et hjørnespark endte i mål, denne gangen etter en heading!
De for anledningen sortkledde fra Örebro prøvde desperat å komme tilbake i sluttminuttene, men da dommeren et par minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 5-2. Hjemmelaget kunne juble for tre poeng, mens jeg hastet mot bilen for å sette kursen nordøstover mot nattens overnattingssted.
Etter å ha kommet meg ut av Örebro etter kampen der gikk ferden vestover på E18 høyst begivenhetsløst. I Karlskoga svingte jeg nordover, og i et forferdelig regnvær kunne jeg til slutt parkere ved banen hvor det skulle være Division 7-match mellom Granbergsdals IF og Filipstads FF/Nordmarks IF.
Banen så riktig så fin ut der den lå med en liten bilvei mellom seg og kiosken og garderobene. På motsatt side av banen var det også en sekretariatsbu og start- og mål-seil som jeg mistenker at var tilknyttet langrenn. En ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde valgt å holde seg i bilene, men jeg stilte meg ved banekanten og så at dagens dommer var samme mann som jeg hadde snakket med før han figurerte som AD1 da jeg var og så Nordvärmland for noen uker siden.
Innledningsvis var dette ganske jevnspilt, men det var hjemmelaget som først fikk ballen i mål etter rundt ti minutter. Dommeren kom derimot opp med armen for å signalisere at han mente det hadde vært offside, noe som frustrerte de svarthvite voldsomt! I det 15. spilleminutt fikk de dog trøst da de etter et frispark på ny fikk ballen i mål, og nå ble det altså protokollført 1-0.
Den påstått feilaktige offsideavgjørelsen var tydeligvis vanskelig å komme over for enkelte, og dommeren måtte flere ganger påpeke at han ikke ville høre mer klaging fra hjemmelagets menn. Jeg er litt usikker på om det var dette som lå bak da han plutselig etter 27 minutter av kampen trakk opp det røde kortet fra lomma og sendte en av Granbergsdal-spillerne i garderoben. Uansett et tøft slag for laget som bare ledet med ett mål å måtte spille nesten halvannen omgang med en mann i manko.
Utvisningen gjorde naturlig nok at Filipstad/Nordmark kom mer med på notene, og i det 36. minutt kunne de blåsvarte juble for å ha satt inn utligningen til 1-1 på et hjørnespark.
Tre minutter før pause kom også 1-2, denne gangen litt etter et innkast hvor situasjonen endte opp med en herlig lang ball med dupp!
1-2 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at jeg ikke trodde jeg hadde opplevd noen så regnfylt kamp siden Strømmen - Tromsø i 2014! (Og dette er en kamp vi som var der stadig trekker fram som ekstremt våt!) Det sies ofte at når svalene flyr lavt blir det regn, og her fløy svalene stort sett sånn at de sneiet gresstråene på banen.
Etter å ha hjulpet en av spillerne på hjemmelaget med å få framstilt et nytt hull til det ene hjørneflagget kom andre omgang i gang. Tross at de var en mann mindre hevdet Granbergsdal seg bra, og etter 11 minutters fotball kom 2-2 da et frispark fra langt hold ble satt rett i kassa!
Så jevn som resten av kampen var tror jeg hjemmelaget ville vunnet komfortabelt om de hadde hatt alle spillerne fortsatt, men da det gjensto 10 minutter av ordinær tid viste de at det også var mulig å vinne fotballkamper med spillermangel. Etter en corner blåste dommeren og pekte på straffemerket, og da straffen ble satt inn til 3-2 ble det stor jubel.
Flere mål ble det ikke (Det ble derimot flere gule kort), og dermed endte kampen med 3-2 hjemmeseier, og tre poeng til vertskapet. Gjestene måtte på sin side sette kursen hjemover uten noen poeng. Selv tok jeg fatt på den korte veien til Alkvettern, hvor jeg nå skulle på kamp før jeg dro hjem.
Etter å ha forlatt de to siste nettenes tilholdssted satte jeg kursen østover, ettersom jeg hadde kastet alle mine opprinnelige planer på båten. Ved enden av den store sjøen Hjälmaren fant jeg et lite boligfelt, og etter å ha parkert ruslet jeg ned mot en fin liten idrettsplass hvor det lagene var i oppvarming foran division 7-matchen mellom Östra Almby FK og U-laget til Skyllbergs IK.
Det første som skjedde var at jeg innså at det hadde vært en feilvurdering å ikke ta på regnjakka, så jeg returnerte til bilen og hentet denne, og rakk akkurat i tide til innmarsjen. Vertskapet hadde vært så utspekulerte at de hadde invitert et miniputtlag til å følge seg inn på banen, og dermed skaffet en hel del ekstra publikum i foreldrene til de involverte. Ellers var her også en del andre, tilsammen var vi nok noenogførti som så kampen.
Det var hjemmelaget som kom best i gang, men vi måtte vente nesten et kvarter før 1-0 kom. Skal jeg være helt ærlig (og det skal man jo) vil jeg hevde at keeper kanskje kunne tatt denne, men han ble nok noe påvirket av de våte forholdene.
Drøyt fem minutter senere kom også 2-0, og jeg syntes når sant skulle sies at kampen bare ble mer og mer enveiskjørt. Utover i omgangen roet regnet seg noe, og mot slutten av omgangen kom også de tilreisende til noen muligheter. Mål ble det likevel ikke, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt ikke mer enn 2-0.
Jeg skaffet meg en pølse (svært god) i brød (svært trist) og en boks brus i pausen, og så tok kampen til igjen. Bortelaget startet andre omgang litt i samme stil som de hadde avsluttet første, og grønntrøyene så virkelig presset nå. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vi fikk 2-1 på et hjørnespark ganske nøyaktig 13 minutter etter hvilen.
Östra Almby slo umiddelbart tilbake, og med 59:30 på min stoppeklokke sto det 3-1. Hjemmelaget virket nå å ha kontroll på kampen igjen, og i det 74. spilleminutt kom også 4-1, før 5-1 kom knappe to minutter senere. Jeg velger å være litt kritisk til Skyllberg-keeperens innsats på alle disse tre målene, og håper han tilgir meg det. Jeg bør kanskje nevne i samme åndedrag at han hadde flere gode redninger utenom disse små glippene.
Noen minutter etter det siste målet ble en Östra Almby-spiller på vei alene gjennom klipt ned, og synderen fikk et velfortjent rødt kort. Da frisparket som ledsaget kortet ikke medførte mål kunne man kanskje tenke at det var verdt det, men bare minuttet senere ble et frispark ute fra kanten omgjort til scoring, og dermed sto det 6-1 i det vi gikk inn i de ti siste minuttene av kampen.
Med 81:40 på min klokke kom 7-1, før dommeren pekte på straffemerket drøye to minutter før full tid. Straffeskytteren gjorde jobben sin, og dermed ble ledelsen økt til 8-1.
8-1 var også stillingen da kampen ble blåst av, og lagene kunne trekke inn i garderoben igjen, mens jeg i høy hastighet gikk mot bilen for å fortsette vestover på dagens division 7-odyssé.
Etter en god natts søvn sto jeg i et relativt ufyselig vær opp og satte kursen sørover i stedet for nordover slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg svingte innom et sted jeg aldri hadde hørt om og skaffet meg et rundstykke til frokost, og fortsatte så mot dagens første destinasjon. Da jeg nærmet meg ble jeg plutselig innhyllet i syklister, og det viste seg at jeg hadde rota meg inn i traseen til verdens største sykkelritt, Vätternrundan! Heldigvis var det ikke veldig langt igjen, og jeg kunne snart svinge av og parkere ved banen hvor jeg skulle se nok en division 7-kamp, denne gangen mellom Åmmeberg og utviklingslaget (altså i praksis andrelaget) til Stene.
Det hadde som sagt vært ganske ufyselig vær mens jeg kjørte sørover, men ettersom jeg hadde dratt på meg regnjakka sluttet det selvsagt å regne litt før avspark. Ute på gressmatta så gjestene i sine gule trøyer ganske friske ut fra start, men snart tok Åmmeberg (Som jeg for øvrig oppdaget underveis at jeg faktisk hadde sett på bortebane i fjor) mer over, uten at de fikk satt de tilreisendes målvakt på de helt store prøvene, bortsett fra en situasjon hvor han satte seg selv nesten sjakk matt. Etter en voldsom bærtur trillet ballen mot et åpent mål, men en ÅIF-forsvarer nådde akkurat frem i tide til å få dyttet den utenfor.
Ikke lenge etter kom så en uheldig situasjon. Etter en duell foran gjestenes mål ble en av Åmmebergs spillere liggende igjen og vri seg i smerter. Det viste seg at han hadde landet uheldig og fått en skade i albuen, og etter litt ble båra hentet og den uheldige båret av banen, mens ambulanse ble tilkalt. Etter litt stopp i spillet fortsatte kampen, men jeg ser ikke bort fra at spillerne var litt preget av det som hadde skjedd, selv om ingen kunne lastes for det.
Vi var kommet til det 28. spilleminutt da vi 30-40 som var til stede fikk se hjemmelaget gjøre klar for et frispark fra kanten av 16-meteren. Ballen ble hamret forbi alt og alle, og rett i mål til 1-0!
Etter scoringen gikk det bare 80 sekunder før ballen igjen lå i mål bak gjestenes målvakt, og 4-5 minutter senere hadde hjemmelaget gått opp i 3-0. Det kom også et stolpetreff helt på tampen av omgangen, men vertskapet ledet fortsatt med tre mål da lagene gikk i garderoben for en peptalk. Selv gikk jeg i høy hastighet opp til bilen og kastet av meg regnjakka, og hentet laderen til kamerabatteriet. Mens jeg sto ved speakers plass og stjal litt strøm for å få fotografert også andre omgang kom så ambulansen og begynte å ta seg av den skadde.
Tross at ambulansen sto rett ved banekanten ble man enige om å starte andre omgang, og det gikk bare såvidt over fem minutter før hjemmelaget igjen hadde scoret, og det sto 4-0.
5-0 kom så etter en fæl retur i det stoppeklokka mi passerte 53 spilte minutter. Etter dette fikk vi et lite stopp i spillet for at ambulansen skulle komme seg vekk igjen og få sendt pasienten til behandling.
I det 58. minutt endte så en kontring med et sjølmål og 6-0, før 7-0 satt i nettet etter 62 minutter. All spenning i kampen var som dere skjønner borte nå, det handlet bare om hvor stor seieren skulle bli og om gjestene ville få seg et trøstemål.
Med 16 minutter igjen av ordinær tid kom så 8-0, ti minutter senere 9-0, og rett før klokka passerte 87 spilte minutter kunne de mørkeblå feire tosifret antall mål og 10-0 på scoringstavla.
Da vi gikk inn i overtiden forventet jeg egentlig at det kom til å bli lagt til svært lite, men plutselig, etter 91 minutters spill smatt en Stene-spiller gjennom, og fikk satt inn 10-1! Stor jubel fra bortelaget, høflig applaus fra hjemmelagets supportere, og voldsomt sinne fra veterankeeperen i ÅIF-målet som ikke hadde klart å holde buret rent!
Etter dette ble det ikke spilt veldig mye mer, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 10-1. Mens aktørene på banen takket hverandre for kampen fant jeg tilbake til bilen og sluttet meg igjen til sykkelrittet på vei mot dagens andre kamp.
Etter å ha forlatt kampen i Jönköping gikk ferden i høy hastighet videre sørover gjennom vestre Småland. Etter drøyt halvannen time kom vi til Växjö, hvor det pågikk en storstilt folkevandring i retning byens ishockeyarena. Det var ikke dit vi skulle, vi tok oss derimot til sørenden av byen, og fant relativt enkelt en parkeringsplass i nærheten av kunstgressbanen i bydelen Teleborg, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i den svenske cupen mellom Öster og Örebro ettersom hjemmelagets stadion (hvor jeg var i fjor) ikke er spesielt vintervennlig.
Jeg hadde skaffa meg fotoakkreditering her, så mens Martin og Mattis forsvant i retning tribuna vi til vår store overraskelse oppdaga var her fikk jeg utlevert et adgangskort og en orange vest. Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor hjemmefansen hadde inntatt nevnte tribune, mens de omlag 60 tilreisende fra Närke var plassert på den ene kortsida. Det runget sanger i begge retninger, og det ble raskt tydelig hvem som var lagenes hovedrivaler da vi først fikk høre Örebro-supporterne beskylde sine motstandere for å være en «sämre klack» enn Degerfors, mens hjemmefansen kjapt repliserte med tilsvarende beskyldninger knyttet til Smålands-rivalene Kalmar.
Da kampen skulle starte valgte en Öster-supporter å futte av et pulverapparat på tribuna som et slags alternativ til pyro. Jeg tror ikke jeg syntes dette var noen forbedring på noen som helst måte, det eneste måtte kanskje være at støvskyen la seg noe raskere enn pyrorøyk har en tendens til å gjøre.
Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske åpent, men hjemmelaget kom til en pangstart da en corner etter fem minutters spill endte i nettet bak gjestenes målvakt etter det det må være lov å si at var en litt utrygg inngripen fra ham. 1-0 sto det iallfall!
Örebro med sin nye trener Rikard Norling (Som jeg så et annet sted i fjor, og som folk med god hukommelse vil huske fra Bergen for noen år siden) ble likevel ikke overkjørt på noen måte. Det var nok derfor et ekstra hardt slag for de hvite og svarte da de igjen slapp inn mål på et hjørnespark i det 19. spilleminutt. 2-0, og veien tilbake så veldig lang ut.
Bortefansen skal ha all ære for at de aldri ga opp, men der de sto i friluft uten noe tak ble det en tøff jobb å skulle overdøve de tallmessig overlegne hjemmesupporterne, som også fikk litt ekstra hjelp av taket over tribuna der de hadde tatt plass.
2-0 sto seg til pause, og til vår store irritasjon var det bare mulig å betale med swish i kiosken. Hvor vanskelig er det egentlig å ha en kortautomat tilgjengelig?
Etter pause viste det seg raskt at Örebro ikke hadde tenkt å legge seg på rygg uten kamp. Bortelaget kjempet på som besatte, og etter knapt sju minutter traff ballen en arm i feltet. Straffe, og 2-1 med 52:20 både på min stoppeklokka og på stadionuret.
Det meste fortsatte å handle om ÖSK, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter nok en hands kunne utligne til 2-2 med såvidt over et kvarter igjen, altså igjen etter et straffespark.
Det så egentlig ut som om vi gikk mot et uavgjort resultat (Ettersom dette er et gruppespill i cupen, så blir det ikke som i normale cuper automatisk ekstraomganger ved uavgjort), da det utrolige skjedde. For tredje gang denne lørdags ettermiddagen traff ballen en arm i feltet foran Östers målvakt, og for første gang i kampen kunne Örebro-fansen og -spillerne juble for å ha tatt ledelsen. Med 2-3 i målprotokollen og 87:50 på klokka ble det rett og slett for meget for gjerdet foran bortefeltet!
Flere av hjemmefansen begynte å forlate stadion, men som erfarne fotballfolk vet: Man skal ALDRI gå før kampen er ferdig. Omtrent i det vi gikk inn i overtiden endte en kollisjon mellom en av smålendingenes angrepsspillere og gjestenes målvakt med at dommeren for fjerde gang i kampen pekte på straffemerket, nå i motsatt ende av banen. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og de fem gjenstående overtidsminuttene skulle spilles med 3-3 på tavla.
Tross mye press, det ble ikke flere scoringer, og etter en litt treg førsteomgang hadde vi fått en helt vanvittig andreomgang som førte til 3-3 som sluttresultat, og ett poeng på gruppetabellen i cupen til hvert av lagene.
Jeg fant tilbake til mine medsammensvorne, og mens vi tuslet mot bilen igjen hørte vi hjemmefansen komme med noen ikke spesielt hyggelige tilbakemeldinger til dommertrioen som var på vei til garderoben. Selv satte vi igjen kursen mot Skara, avbrutt av litt mat og trivelig samvær på veien, før vi litt etter midnatt igjen inntok vår leide bolig for å samle krefter til turens siste dag.
Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.
Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.
Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.
Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!
Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.
Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.
Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.
Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!
For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.
Etter å ha startet søndagen med et besøk på Skånes vestligste punkt satte jeg kursen mot länets nest største by, Helsingborg. Her fant jeg meg en parkeringsplass hvor jeg så førsteomgangen av Grorud - Rana på stream, før jeg entret stadionet hvor det skulle være Superettan-kamp (Altså nivå to i det svenske fotballhierarkiet) mellom Helsingborg og Örebro.
Siden jeg uansett måtte ha noe mat denne dagen hadde jeg funnet ut at jeg like gjerne kunne slå til og kjøpe billett på VIP-en, så etter å ha blitt ønsket varmt velkommen fikk jeg tildelt et bord, og kunne forsyne meg med wallenbergare med passende tilbehør. Veldig veldig godt, og de var faktisk helt perfekt tilberedte!
Etter å ha spist var det tid for å innta tribuna, og jeg innså raskt at selv om jeg nå før kampstart satt i skyggen kom det ikke til å bli lenge før jeg ble plaget av en irriterende motsol, men til gjengjeld kom det kanskje til å bli litt varmere når sola kom. Det var for øvrig ganske glissent på stadionet (Som var det siste av de ti største i Sverige jeg ikke hadde besøkt), men likevel en ganske imponerende hjemmeklack i i den sørlige svingen, mens en kompakt gjeng fra Örebro var plassert på motsatt kortende.
Da bortesupporterne prøvde seg på litt synging ble de umiddelbart satt på plass med piping fra motsatt ende, mens trommingen fra bortefeltet nesten bidro til å bedre opplevelsen av synginga av HIFs klubbhymne før lagene kom inn på banen. (HIF-supporterne er visstnok nå den største supportergruppa i svensk fotball som ikke har tatt i bruk tromme på feltet)
Da kampen kom i gang skjønte jeg nesten med en gang at også gresset var påvirket av at høsten hadde kommet. I flere situasjoner hvor spillere lot til å ha full kontroll skled de plutselig så torvspruten sto rundt dem, og vi fikk også noen sklitaklinger av typen som etterlot grøfter man kunne satt potet i.
Det var egentlig ganske tydelig at hjemmelaget ikke hadde noe særlig å spille for med tanke på tabellplassering, mens gjestene kjemper en desperat kamp for å komme seg opp fra direkte nedrykk til kvalifiseringsplass. Det var derfor ganske fortjent da det var de hvitkledde fra Närke som i det 13. spilleminutt gikk opp i 0-1 etter et hjørnespark.
Örebro (som jeg for øvrig sist så da de rykket ned fra Allsvenskan) kom også til noen flere store muligheter, før også Helsingborg meldte seg på med en sjanse hvor den gamle Grorud-helten Oscar Aga var en av de som kom veldig veldig nær å sette ballen i mål. Bare et minutt eller så senere gikk faktisk ballen i mål, men nå hadde dommeren blåst frispark motsatt vei, noe hjemmefansen naturlig nok ikke satte særlig pris på.
Utover i omgangen syntes jeg fortsatt gjestene virket friskest, og tidvis var HIF-forsvaret nesten enda mer i oppløsning enn hva gressmatta var, men de slapp unna med skrekken fram til pause, og dermed sto det fortsatt 0-1 da jeg igjen kunne trekke inn i loungen, nå for å få meg en fika som var inkludert i billetten. Det som ventet var noen svært gode kanelboller, atttpåtil så nylig varmet at det fortsatt var litt lunk i dem.
Da jeg kom ut igjen fikk jeg med meg at hjemmelaget gjorde et bytte i pausen, og nå virket det som om de faktisk hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi gjestene noe gratishjelp i kampen for tilværelsen. Örebros supportere fortvilte da de vel seks minutter inn i andre omgang så hjemmelaget utligne til 1-1, og igjen kom scoringen som resultat av en corner.
Tjue minutter inn i omgangen kom så neste mål, og dette var virkelig hjørnesparkenes lag. Det var igjen ÖSK som tok ledelsen, og også 1-2 kom altså i etterkant av en corner.
I det stadionuret og min stoppeklokke begge passerte 72 spilte minutter gikk så ballen i mål igjen. 2-2, og ingen premie til den som klarer å gjette hvilken type situasjon det var som startet det hele…
Foran et publikum som offisielt var på 5542 personer (Kapasiteten på stadion er ca 17000) ble det tidligere nevnte norske alibiet Aga byttet ut, og han fikk dermed ikke scoringen han hadde lovet å prøve å levere til meg da jeg fortalte ham at jeg skulle på kamp. Han hadde likevel gjort en solid innsats, men tross byttet sto det fortsatt uavgjort da vi gikk inn i det som ble meldt at skulle være minimum 7 minutter overtid.
Mens jeg var litt distrahert av en fyr som hadde bestemt seg for å gå tidlig, men først ville stå litt i veien for en gubbe som prøvde å kjefte på ham eksploderte så stadion i glede. Et drøyt minutt på overtid hadde Helsingborg satt inn 3-2, og plutselig så veien bort fra Ettan Norra i 2026 veldig lang ut for Örebro.
Som om det ikke var ille nok at det gikk mot tap i egen kamp, bunnlaget Umeå hadde vunnet sin kamp mot Landskrona! Skulle de tilsynelatende fortapte västerbotningene plutselig melde seg på i kampen om kvalikplassene også de?
Kampen endte 3-2, og mens de tilreisende gråt sine modige tårer ble det full feiring foran Södra stå!
Jeg evakuerte etterhvert stadion, fant tilbake til bilen, og kom meg på mystisk vis til slutt ut fra pareringa og gjennom trafikken mot E6, hvor en kveld med norsk fotball på radioen ventet meg etter en helt nydelig groundhoppinghelg i Skåne.
