Kållered - Zenith 2-1

Selv om fotballen ligger mer eller mindre død i Norge for tida, så spilles det fortsatt treningskamper hos «søta bror». Jeg sto derfor grytidlig opp lørdag og satte kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timer kom jeg til Göteborg, kjempet meg gjennom en fæl trafikk (trøsten var at trafikken motsatt vei var enda verre), og kom til slutt til forstaden Kållered i Mölndal kommune. Her fant jeg etterhvert fram til fotballbanen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kållered SK og IK Zenith.

I den usedvanlig sure førjulslufta var jeg først alene på den lekre lille tretribuna, men inn mot avspark kom det sigende litt flere til. Jeg oppdaget at en hel del av de etterhvert nærmere femti frammøtte hadde tilknytning til bortelaget, som var nyopprykka nivå fire, mens resten var fans av hjemmelaget som også neste år skal spille på nivå fem.

Det var altså derfor et lite favorittstempel på de tilreisende fra Hisingen, men innledningsvis så man ikke så mye til det. Joda, det var kanskje et ørlite spillemessig overtak, men sjanser ble det lenge ikke produsert noen av. Da vi fikk kampens første mål i det nittende minutt kom det faktisk ikke som resultat av noe som egentlig var en sjanse, men etter dårlig samhandling mellom Zeniths keeper og forsvar fikk en av de blåkledde tak i ballen og satte den i mål til 1-0.

Kampen fortsatte i samme spor. Gjestene hadde ballen mest, men klarte ikke å sette hjemmelagets bakre rekker på noen store prøver, og knapt fem minutter før pause var faktisk Kållered svært nær å doble ledelsen, men da dommeren blåste for pause sto det fortsatt bare 1-0.

Jeg benyttet pausen til å løpe til bilen og få varmet meg opp litt, og da jeg kom tilbake til kunstgresset så det ut som om grønntrøyene hadde bestemt seg for å vise at de hørte hjemme en divisjon over vertskapet. De presset nå på mye mer enn de hadde gjort før pause, og faktisk ble det nå også skapt noen mer eller mindre farlige sjanser, men mål ble det fortsatt ikke.

Da det var spilt knapt ti minutter av andre omgang tok hjemmelaget en kort corner, noe som fikk Zenith-forsvaret helt ut av balanse, og ballen endte til slutt i mål. 2-0!

Selv så langt sør som her ved grensa mot Halland merket man at vintersolverv bare er noen uker unna, og før vi var halvveis i andre omgang begynte både jeg og ikke minst kameraet mitt å merke at dagslyset begynte å forsvinne. Gleden min var derfor stor da jeg så en fyr med en nøkkel gå mot kontrollpanelet til flomlysene. Der bøyde han seg ned, før han ble stående i telefonen, og så forsvant. Det ble nok ingen flomlysfotball i dag.

Om det var mangelen på lys som gjorde at de grønnkledde kom mer med i kampen avslutningsvis vet jeg ikke, men etter en drøy halvtime lå ballen i nettet, men det var avblåst for noe jeg først trodde var en offside, men det så ble tatt et frispark motsatt vei. Merkelig!

Dermed fikk vi ikke fler scoringer i kulda før det var under tre minutter igjen av ordinær tid. Med 2-1 og håp om gjenopprettet ære satte gjestene inn et voldsomt press i de avsluttende minuttene, men flere scoringer ble det ikke. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen sto det dermed fortsatt 2-1, og Kållered-karene kunne juble for seier.

Selv rømte jeg raskt til bilen og satte kursen via en matbutikk eller to mot det jeg trodde var arenaen for dagens neste kamp. Etter å ha ventet nesten en time begynte jeg å ane uråd da det ikke var dukket opp noen fotballskobrukere som var over 1,20 høye, og etter en liten sjekk på messenger fikk jeg vite at bortelaget ikke hadde klart å stille lag, så kampen på Näsets SKs arena var avlyst uten at noen hadde tenkt på å opplyse omverdenen om det.

Det var derfor en relativt skuffet Marius som satte kursen nordover gjennom et tidvis svært vinterlig Bohuslän igjen, men det var jo en fattig trøst at jeg i det minste kom såpass tidlig hjem at det var litt lørdagskveld igjen å nyte fra sofaen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stenungsund - Angered 5-1

Fredagskveld, og nå som fotballsesongen går mot slutten var det bare å jakte nye baner. Menyen for kvelden var heller mager, og etter å ha valgt bort noen andre- og tredjelag vest for Oslofjorden bestemte jeg meg for å ta turen mot Bohuslän. Jeg fikk lurt med meg Sören som passasjer, og etter noen timer på motorveien sørover kom vi til Stenungsund, hvor det var klart for division 2-kamp mellom Stenungsunds IF og Angereds BK.

På Bästkustställningar arena betalte vi oss inn (I inngangen gikk det heldigvis problemfritt å bruke cash), og tok anlegget i nærmere øyensyn. Jeg hadde basert på research på Google maps et lite håp om en tribune med tak, men innså at det eneste tilbudet utenom et par små tretribuner var en balkong noen kunne stå og gjemme seg under. Min medsammensvorne hadde heldigvis med seg paraply, mens jeg selv stilte i Forsvarets regnjakke, så vi var begge relativt godt beskyttet mot regnbygene som kom og gikk.

Ute på kunstgresset kom bortelaget, som var så godt som nedrykksklare svært godt i gang, men tross et spillemessig overtak fikk de ikke noen uttelling. De fikk derimot etter vel 13 minutter en solid kalddusj tross at regnet hadde gitt seg, da hjemmelaget litt ut av det blå tok ledelsen 1-0.

De for anledningen neongule fra Göteborgs østkant fortsatte likevel å kjempe videre, og i det 35. minutt lyktes de med et flott angrep, og det sto plutselig 1-1. Målscoreren stormet inn i målet for å hente ballen, men den hadde alt hjemmelagets keeper plukket opp, og det ble nesten antydninger til litt håndgemeng. Dommeren kom raskt til og fikk roet gemyttene noe, men ikke mer enn at det måtte deles ut et gult kort før spillet ble gjenopptatt.

Hjemmelaget tok seg nå sammen, og når sant skal sies så de seg aldri tilbake etter dette. Foran nærmere hundre fremmøtte tilskuere tok de igjen over, og fire minutter etter utligningen hadde de igjen tatt føringen. Ledelsen som trakk dem unna kvalifiseringsplassen førte til enorm jubel, og 2-1 sto seg helt til dommeren blåste og sendte lagene i garderoben til pause.

Pausen ble som vanlig brukt til å teste ut tilbudet i kiosken, og her ble det plutselig problematisk å være nordmann. I utgangspunktet godtok man kun betaling med swish, og det går jo ikke når man ikke er svensk, men jeg klarte til slutt å få argumentert meg fram til å få betale uten veksel med en seddel. Sjokoladebollen jeg fikk var uansett helt utsøkt, og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde skaffet meg enda en når jeg først var der inne!

Etter hvilen ble fotballkampen aldri virkelig spennende. Etter 17 minutter økte SIF ledelsen til 3-1, og selv om de tilsynelatende slapp Angered noe mer inn i kampen etter dette virket det likevel som de hadde ganske god kontroll i de bakre rekker. Med 77:30 på min stoppeklokke kom så 4-1, og da det gjensto to minutter av ordinær tid kom også 5-1 som drepte de siste spor av spenning i kampen.

Selv om det hadde begynt å regne igjen trivdes visst dommeren veldig godt, for tross at kampen var avgjort la han til masse tid. Da han endelig blåste av var det bare å storme i bilen og sette kursen nordover igjen. Like etter vi hadde startet kom så et skybrudd av bibelske dimensjoner, så vi priste oss lykkelige over at kampen ikke hadde vært en halvtime senere. Etter tre nye timer på veien (Med Morten, Paul Thomas og Christian på høyttalerne (Altså siste Pyro og Pivo)) var vi atter tilbake i hovedstaden, og kunne skille lag etter en fin tur.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ardala - Halvorstorp 2-1

Etter å ha forlatt kampen i Trollhättan hadde jeg en knapp times kjøring over Västgötasletten før neste kamp. Jeg parkerte ved Ardala idrettspark, betalte meg inn med en haug mynter (Det begynte nå å bli lite igjen i kontantbeholdningen min), og tok plass ved sidelinja for å se nok en kamp i division 4, nå mellom Ardala og Halvorstorp.

Det var med ikke så rent lite ærefrykt jeg nå åpnet Futbology-appen og trykket «Sjekk inn» på kampen. Noen millisekunder gikk, og så spratt «badgen» for 500 stadioner fram! Fem hundre baner jeg har sett kamp på! Sjukt opplegg.

Ganske tidlig i kampen ble jeg oppringt av NRK for en prat med Schau og Aune på 4-4-2, og jeg kunne fortelle dem at det var gjestene fra Trollhättan (Faktisk ca samme bydel som der Trollhättans FK, som jeg nettopp hadde sett, har banen sin) som hadde kommet klart best i gang. Hjemmelaget så ut til å stå med ryggen mot veggen, men utrolig nok klarte ikke bortelaget å trenge gjennom forsvaret, og i det vi passerte førti spilte minutter begynte jeg å mistenke at vi kom til å gå til pause med 0-0.

Så feil kan man ta! Bare vel et minutt etterpå kom det en strøken pasning fra en av rødtrøyene som sendte en lagkamerat av ham alene framover. Han lyktes med å chippe ballen over keeper, og dermed sto det, ganske så overraskende, 1-0. 

Hjemmelagets ledelse holdt seg til pause, og jeg grov fram de siste kronorna fra lommen og investerte i en siste is for oppholdet. Jeg gleder meg virkelig til Swish og Vipps blir samordnet, så man kan leve kontantløst over grensa også! Speaker opplyste for øvrig om at neste hjemmekamp var derby mot Skara FC, så alle som kan bør ta turen hit 7. juli.

Etter pause prøvde Halvorstorp igjen å ta tak i kampen, men nå tok det bare fire minutter fra avspark før hjemmelaget igjen hadde scoriet. 2-0, og ting så ganske mørkt ut for de tilreisende og deres ene (som jeg hørte iallfall) supporter.

2-0 sies å være en farlig ledelse, og farlig var det definitivt for hjemmelaget. Halvorstorp kom stadig til gode sjanser, og etter knapt tjue minutter av andre omgang toppet det hele seg med et stolpetreff og en heading like utenfor.

Hjemmelagets forsvar så nå litt rystet ut, og rett før klokka viste 70 spilte minutter kollapset det hele for dem. En stopper ble fintet på ræv, et skudd ble avfyrt, og gjestene jublet og hjemmelaget fortvilte, for med 2-1 var kampen igjen vidåpen.

Halvorstorp fortsatte å presse på, men leverte fortsatt et sjansesløseri av en annen verden. Skudd på åpent mål fra kloss hold gikk over, og ingenting lot til å fungere slik det var tenkt. I motsatt ende av banen var også hjemmelaget frampå nå og da, men det virket for å være ærlig litt som om de var mer gira på å holde tett bakover enn å forsøke å øke ledelsen. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen viste det seg at dette hadde vært en god strategi, for det sto ennå 2-1.

Hjemmelagets spillere jublet, bortelagets spillere stilte seg i kø for å ta en alvorsprat med dommertrioen, og jeg hastet mot bilen for å høre eliteserierunden på radio mens jeg kjørte hjemover via en kjapp matstopp i Håby og litt shopping på Nordbysenteret.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans FK - IFK Hjo 4-0

Etter lørdagens to kamper (Kristinehamn og Kumla) sto jeg søndag opp og nøt en solid frokost på hotellet mitt, før jeg innså at klokka var blitt så mye at det var på tide å dra. Satte kursen sørvestover langs Vänerns sørbredd, og etter en liten æresrunde rundt Hunneberg kom jeg til Stavrelunds IP i utkanten av Trollhättan, der det var klart for division 4-kamp mellom Trollhättans FK (Som altså ikke må forveksles med FC Trollhättan) og IFK Hjo.

Inne på det flotte anlegget med flere gressbaner fant jeg fram til riktig bane, og konkluderte med at dette nok kom til å bli varmt. Kombinasjonen av avspark klokka 13, strålende sol, og sommertid gjorde at det var svært få steder å finne skygge rundt banen, så jeg var spent på hvordan dette skulle gå.

Da lagene entret banen så jeg til min store overraskelse at IFK Hjo ikke stilte i IFK-lagenes vante blåhvite farger, men derimot i knall orange trøyer. Dette lot til også å overraske han som var ansvarlig for ballhenterne, for etter noen minutter ble han observert i friskt driv rundt banen med grønne vester til småttisene som var utplassert på strategiske steder, da de opprinnelig var satt opp med orange.

Hjemmelaget tok raskt tak i kampen, og presset gjestene bakover. De store sjansene lot likevel vente på seg, og den største muligheten vertskapet kom til i første omgang ble ødelagt av en litt overivrig dommer. Etter en forseelse på midtbanen ble det raskt blåst frispark, til stor frustrasjon for han som fikk ballen og var i ferd med å komme alene gjennom Hjo-forsvaret. Dommeren la seg flat og kom med en lang rekke «förlåt», men sjansen var like fullt borte.

Jeg hadde oppdaget at det var litt skygge i sørenden av banen, så jeg stilte meg der, og fikk bivåne flere tilfeller av det som nok er et av fotballens aller mest undervurderte rivalerier: Kampen mellom ballhenterne om hvorvidt han som står nederst på langsida eller han som står ytterst på kortsida skal hente ballen når den går ut omtrent helt ved hjørneflagget!

Da det etter 45 varme minutter ble pause inntok jeg kiosken og kjøpte det eneste som dugde i denne varmen, en is.

Om hjemmelagets spiller også hadde spist is i pausen vet jeg ikke, men de holdt iallfall hodene iskalde da de kom tilbake på banen, og fra dommeren blåste i gang andre omgang tok det ca 30 sekunder til vi hadde fått 1-0!

Etter måltørken i første omgang fikk vi nå en liten ketsjup-effekt, for før det var spilt fem minutter av omgangen kom også den andre scoringen, og nå virket det veldig langt fram for IFK-erne å skulle få noe med seg hjem til Hjo.

TFK fortsatte å dominere kampen, men med tomålsledelse virket det ikke som de hadde så lyst å ta sjanser for å vinne. Vi tett oppunder 100 som var tilstede måtte derfor vente helt til det 84. minutt før det igjen raknet for gjestene og 3-0 kom.

Det viste seg bare halvanna minutt senere at dette ikke var nok. Et skudd passerte HJO-keeperen som kanskje burde kunne tatt det, og dermed sto det 4-0 i det vi gikk inn i overtiden.

Det skjedde ikke mer nå, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 4-0, og Trollhättans FK kunne juble for en solid seier, mens jeg hastet mot parkeringa for å sette kursen mot dagens neste kamp, som også var et aldri så lite jubileum for meg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IF Viken - Åsebro IF 3-0

En fordel med å spille i et korps som ikke har noe aktivitet på 17. mai er selvsagt at man kan gjøre andre ting, og jeg er etterhvert i ferd med å gjøre det til tradisjon at når det ikke er pandemistengt, så drar jeg til Sverige og ser fotball på grunnlovsdagen. Så også i år, og etter en rolig formiddag hoppet jeg i bilen og satte kursen østover. Etter litt shopping på veien, og en litt skuffende biffmiddag i Åmål sentrum lokaliserte jeg Rösvallen i utkanten av byen og tok plass for å nyte kampen mellom IF Viken og Åsebro IF.

Noe av det første jeg la merke til etter å ha betalt meg inn var at her var det rikelig av sittemuligheter rundt banen. Ikke bare sto det ei lita tribune midt på den ene langsida, det var også på begge sidene montert opp haugevis av ulike typer benker. Veldig bra tilbud, og jeg fant meg en plass på samme side som tribuna i tro at dommeren ville stille seg opp for myntkast mot oss. Det gjorde han selvsagt ikke, så jeg spratt opp og prøvde å få tatt et myntbilde med litt vinkel uten hell, og inntok deretter den enden av banen hvor den lave kveldssola skinte samme vei som jeg tok bilder, og ikke rett inn i objektivet.

Å stille seg her skulle vise seg å være et smart trekk, for da hjemmelaget etter å ha ridd av en liten angrepsbølge fra gjestene fikk et frispark fra litt distanse etter fire minutter ble dette perfekt slått inn og stusset i mål til 1-0.

Dette var virkelig en kalddusj for gjestene, mens for de lyseblå Viken-spillerne (Som altså ikke har noe med det oppkonstruerte fylket i Norge å gjøre) var scoringen en real energiinjeksjon. Faktisk var det svært lite Åsebro-spillerne skapte resten av første omgang, mens hjemmelaget tok mer og mer over ute på banen.

Da dommeren blåste til pause sto det likevel ikke mer enn 1-0, og mens jeg droppet å besøke kiosken ettersom de ikke hadde stort annet enn korv (jeg hadde spist middag rett før kampen) og Kex-sjokolade (som jeg mildt sagt ikke er noen fan av) å by på var det rikelig med andre av de godt over hundre frammøtte som stilte seg i kø. Fullt så mye kø var det ikke hos han som sto og tok imot forhåndsbestillinger på IF Vikens hundreårsjubileumsbok som er under produksjon, men jeg tror nok han solgte noen av den.

Andre omgang startet litt som første med at gjestene først var frampå og yppet litt, men uten å klare å skape de helt store farlighetene. Viken tok igjen over ute på den fortsatt noe vårlige gressmatta, og kom etterhvert til noen helt vanvittige sjanser som ingen skjønte hvordan de klarte å la vær å score på.

Etter som sola seig ned bak tretoppene innså jeg at det hadde vært en tabbe å la myggsprayen ligge igjen i bilen, men parkeringa var akkurat for langt unna til at jeg orka å stikke bort og hente den. Jeg kjente også at jeg burde kasta innpå en allergipille til, for det var rimelig intens pollenspredning i det fantastiske maiværet. Jeg bet tennene sammen og snufset litt ekstra mens jeg viftet vekk de små blodsugerne fra hodebunnen.

Etter de store sjansene som var misbrukt i starten av omgangen ventet jeg egentlig bare på at vertskapet skulle få seg en smekk ved at Åsebro klarte å utligne, men de angrepene de klarte å produsere ble uten unntak avverget, og rett før stoppeklokka mi viste 57 spilte minutter fikk så en av Vikens spillere stjernetreff på ballen litt ute i feltet og den føk i mål til 2-0.

Kampen virket nå ganske avgjort, men med over en halvtime igjen å spille var det selvsagt fortsatt muligheter for gjestene til å komme inn i det igjen, men fortsatt skapte de skuffende få sjanser. En av de største kom da en av hjemmelagets karer skled og mistet ballen omtrent på midtbanen, men også denne klarte keeper å stoppe.

Hjemmelaget pådro seg etterhvert et gult kort for drøying av tid, og innså etter dette at de like gjerne kunne spille fotball som å prøve å få klokka til å gå fortere. De kom mot slutten av kampen med flere gode angrep, og det gikk et unisont sukk gjennom publikum da ett av dem endte med et stolpetreff hvorpå ballen føk på tvers av mål og over i den andre stolpen før den fortsatte ut og ble klarert.

Bare noen minutter senere, da klokka mi viste 81:50 ble så et av kampens aller fineste angrep fullendt med nok en scoring, og med 3-0 ble de siste knappe ti minuttene et rent pliktløp. Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg stormet mot bilen og satte kursen mot Töcksfors for å rekke en svipptur innom ICA før jeg igjen krysset grensa og fortsatte mot en utfestet hovedstad.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ulvsby - Styrsö 0-7

Etter å ha forsovet meg litt lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen østover. Etter en liten avstikker til Högåsen litt utenfor Kil (så langt utenfor Kil at jeg ble enda mer forsinket) ankom jeg Karlstad, og fant veien til overtrykkshallen Karlstad Airdome som jeg hadde lagt merke til også på en av mine første groundhoppingturer til byen ved Vänerns nordbredd. Jeg fant en ledig parkeringsplass rett utenfor døra, så jeg dumpet bilen og stormet inn gjennom snurredøra så jeg fikk dott i ørene av trykkforskjellen. Som ventet var det alt spilt 8-9 minutter av kampen mellom de nesten lokale Ulvsbys IF og de mer langreiste Styrsö BK fra Göteborgsskjærgården som tilbragte helga på treningsleir.

Jeg oppsøkte en av de få tilskuerne som var tilstede, og lot meg fortelle at gjestene alt hadde tatt ledelsen 0-1. Om jeg oppfattet riktig hva som ble sagt var det et straffespark jeg hadde gått glipp av.

Ettersom jeg ikke var der da avspark ble tatt hadde jeg selvsagt ikke nøyaktige tider på hendelsene utover i omgangen, men jeg gikk ut fra at det hele hadde blitt sparket i gang ganske nøyaktig til planlagt tid, og ut fra det mente jeg at 0-2-scoringen kom på et hjørnespark etter ca 14 minutter.

Bare to minutter senere fikk gjestene på ny corner, og igjen endte det i mål! 0-3.

Begge lagene skal i år spille i hver sin division 5-avdeling, altså nivå sju i det svenske seriesystemet. Om styrkeforholdet i dag sier noe om styrkeforholdet mellom kretsene, så er nok Göteborg-serien klart sterkere enn hva det Värmland har å varte opp med er. 0-4 kom etter 26 minutter, da ballen først gikk i stolpen, deretter ble reddet til en retur som ikke ble klarert, men kriget inn. Samtidig pådro Ulvsby-keeperen seg en skade og ble liggende en stund, men han kom seg heldigvis raskt på beina igjen.

Hallen hadde nylig vært utsatt for en snø-kollaps (+), men var nå lappet sammen og blåst opp igjen, tilsynelatende uten noen varige mén. Med strålende vårsol utenfor var det lyst og fint inne, men jeg var ganske nysgjerrig på hvordan lysforholden der inne ville være når det var mørkt ute, ettersom man hadde gulvmontert belysning i stedet for takarmaturer.

Lys eller ikke, etter ca 37 minutter av kampen så en Styrsö-spiller at keeper hadde kommet litt ut fra streken, og lobbet ballen frekt over ham og i mål. Stillingen var dermed 0-5 da lagene tok en påkrevd pause.

Pausen kom som sagt i grevens tid, for gultrøyene fra Sunne hadde virket ganske frustrerte de siste minuttene av første omgang. Det tok likevel ikke mer enn drøyt fem minutter før spillerne igjen gjorde seg klare. Breddefotballspillere er definitivt ikke på kamp for å ha pause, de er på kamp for å spille fotball.

Om det var Styrsö som hadde senket nivået noe, eller Ulvsby som hadde skjerpa seg vet jeg ikke, men etter hvilen lot styrkeforholdet til å ha jevnet seg noe ut. Det var likevel de tilreisende som var best, og da de like før andre omgang var halvspilt igjen scoret kunne ingen hevde at det var ufortjent med 0-6.

Bare et par minutter senere fikk vi nok en scoring, og igjen var det et hjørnespark som var opptakten til målet. Med 0-7 kunne man nok trygt si at kampen var avgjort.

Når man er på treningsleir, slik Styrsö var, skal det ikke bare være alvor, litt moro må det være også. Dette så vi i praksis da en av spillerne prøvde å få med seg ballen rett foran innbytterbenkene. Han tråkket på den, snublet, og ble liggende, noe som ikke akkurat ga noen medynk fra lagkameratene. De som satt på orkesterplass til hendelsen holdt på å flire seg skakke.

Gjestene fortsatte å produsere farlige sjanser, og spesielt hjørnesparkene var en konstant trussel. Flere scoringer fikk vi dog ikke, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-7, og grønntrøyene kunne juble for en solid seier, mens jeg igjen passerte trykkslusa og satte kursen i retning dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Trollhättan - Trollhättans FK 4-6

Etter å ha forlatt dagens første kamp satte jeg kursen sørover det korte stykket til nabobyen Trollhättan. Her fant jeg først litt relativt rimelig bensin, før jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Edsborg IP, og så at det strømmet på med andreballjakkekledde karer. Jeg hadde utvilsomt funnet rett sted for treningskampen og byderbyet mellom IFK Trollhättan og Trollhättans FK.

Etter å ha sittet i bilen og fått i meg varmen gikk jeg etterhvert inn på anlegget og så meg litt rundt. Her var en flott gressbane med friidrettsfasiliteter, og en imponerende tribune. Det er her FC Trollhättan spiller sine kamper på nivå tre, men kveldens treningskamp skulle gå på kunstgresset like ved hvor det nå foregikk slutten på en kamp mellom to jentelag. Tribunene her var ikke akkurat så imponerende som den på gressbanen, men til gjengjeld var det en helt rå ståtribune i tre på kortsida! For øvrig ble dette mitt 450. stadion i Futbology-appen!

Da avspark i derbyet nærmet seg var vi rundt 30 tilstede, og det tok ikke mer enn drøyt fem minutter før den første scoringen kom. En IFK-spiller herjet litt med det kortreiste bortelagets forsvar, og vips sto det 1-0.

Før klokka viste ti spilte minutter hadde også TFK vist seg fram, og der IFK-målet i stor grad var en enkeltprestasjon var det kollektivet som sto bak utligningen til 1-1.

Det kom stadig sigende til flere tilskuere, så på det meste halvveis ut i første omgang var vi nok nærmere femti personer tilstede, samt et ukjent antall kaier og kråker som virket å ha en beef om hvem av dem som skulle få overnatte i flomlysmastene på stadionet rett ved. På kunstgressbanen var flomlysene lite attraktive som overnattingssted, og nå som den lave kveldssola hadde forsvunnet så man også hvor lite effektive de egentlig var. Tross stadig dårligere lysforhold, da dommeren noen minutter etter halvtimen var spilt blåste i fløyta og pekte mot straffemerket var det ingen grunn til å betvile hans vurdering. Straffen ble sikkert satt i mål, og rødtrøyene hadde snudd kampen til 1-2!

1-2 sto seg til pausen, som for øvrig i beste breddefotballtradisjon ble holdt ganske kort. Etter pause tok det litt tid før det begynte å skje noe, men når det først løsnet så ble det litt ketsjup-effekt. I det 64. minutt utlignet IFK, i det 65. minutt tok TFK igjen ledelsen, i det 69. minutt økte de rødkledde til 2-4, og i det 70. minutt kom også 2-5!

Bare fem minutter etter det jeg trodde virkelig var spikeren i kista for de blåhvite vartet de så opp med en perle av en langlobb som satte 3-5 og igjen ga dem kontakt med motstanderne, men i det klokka mi viste 82:15 kom så 3-6.

IFK fortsatte å jobbe som besatte for å prøve å redde æren, og i kampens siste spilleminutt kom det som nok var deres beste mål i dag. Med 4-6 på tavla og omtrent null tid igjen å spille løp likevel en av spillerne inn i målet for å hente ballen, men etter at spillet igjen var satt i gang ble det ikke tid til flere scoringer, og Saab- og filmbyderbyet endte dermed med en solid seier til Trollhättans FK, noe som egentlig bare skulle mangle da de spiller en divisjon over motstanderne.

Jeg hastet til bilen for å få varmen i meg igjen, og tok nå korteste vei hjem igjen langs E6 gjennom Bohuslän og Østfold.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vänersborg - Västra Frölunda 5-1

Etter å ha våknet grytidlig lørdag morgen stelte jeg i stand en matpakke, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot svenskegrensa. Etter å ha fått pantet noen flak med vaniljecolabokser i Töcksfors svingte jeg sørover og passerte gjennom Dalsland på langs og kom etter hvert fram til sørenden av Vänern. Her fant jeg raskt fram til Vänersvallen, men jeg måtte lete litt før jeg skjønte hvilken side av anlegget jeg skulle parkere på. Etter å endelig ha fått deponert bilen gikk jeg inn gjennom portalen der det sto Vänersvallen Nord, og fant et nydelig lite kunstgressanlegg med ei tribune de fleste klubber litt ned i divisjonssystemet kunne misunne dem. Her var det duket for treningskamp mellom Vänersborgs IF og Västra Frølunda.

Mens jeg så meg rundt på anlegget oppdaget jeg til min store glede at det ble rigget opp en gassgrill, og det ble båret ut en stor sekk med frosne hamburgere. Her skulle det bli kvalitetsmat i pausen!

Et par minutter etter annonsert tidspunkt var begge lag klare og dagens dommer kunne blåse i gang kampen. Han hadde knapt rukket å få fløyta ut av munnen før hjemmelagets rødkledde spillere stormet i angrep, og med 27 sekunder på klokka sto det på vakkert vis 1-0!

Under to minutter senere kom også 2-0, og jeg begynte å lure på om jeg skulle få bivåne et godt gammeldags slakt i godværet i Vänersborg.

Vi rundt 100 frammøtte fikk se hjemmelaget fortsette å dominere på banen, men den effektiviteten de så nådeløst hadde vist i startminuttene lot til å ha forsvunnet. Gjestene på sin side slet lenge med å få etablert noen gode angrep, og sin første store sjanse fikk de på en corner etter drøyt halvspilt omgang uten at denne ga uttelling.

Da det ble pause sto det fortsatt 2-0, og mens jeg stimet avgårde for å teste de tidligere nevnte hamburgerne (Godt kjøtt, dressing og grøntfôr, grusomt tørre brød) observerte jeg at begge lag hadde en god del spillere i oppvarming, så i kjent treningskampstil kom det nok til å bli en god del bytter i andre omgang.

Også etter hvilen var det VIF som var det førende laget, og da de i det 59. minutt økte ledelsen sin til 3-0 var det absolutt ikke ufortjent.

Litt flatterende var det kanskje for hjemmelaget at de hadde holdt nullen, men i det stadionuret viste 65:35 fikk endelig gjestene sitt trøstemål.

Det var ingen tvil om at de hvite og grønne fra Göteborgs sørside hadde ambisjoner om at dette ikke bare skulle være et trøstemål, men rødtrøyene fortsatte å male på. Den stadig lavere lufttemperaturen sammenfalt med en stadig høyere temperatur ute på banen, og det ble etterhvert delt ut flere gule kort, men da dommeren knapt tre minutter før full tid trakk opp det røde kortet og viste det til en av de tilreisende var det uten noe forutgående gult som resultat av en sen takling som avverget en 100%-sjanse i feltet. Hjemmelagets straffeskytter gjorde ingen feil, og det sto 4-1.

Da vi entret overtiden skrev jeg klar en tweet om at kampen endte 4-1, og da gikk det selvsagt som det pleier. Det kom en ny scoring, og igjen var det Vänersborg-fansen som kunne juble for 5-1.

Før kampen endte rakk også gjestenes kaptein å få med seg et gult kort, og det var nok en skuffet gjeng som tok turen nedover langs elva etter kampen. Selv hoppet jeg i bilen for å få i meg litt varme før ettermiddagens neste kamp, en kort kjøretur unna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.