Tromsø - Aalesund 3-1

Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.

Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.

Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.

Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.

Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.

2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.

Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.

Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.

Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.

Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Træff - Levanger 0-3

Etter en god, men litt for kort, natts søvn i Engerdal våkna jeg tidlig lørdag, innså at jeg trengte mer søvn, slo fra meg tanken på 1215-kamp på andre sida av landet, og la meg og slumra litt. Etter å ha stått opp litt senere satte jeg kursen nordvestover, og etter å ha krysset en rekke fjelloverganger, blitt ledet inn på noen grusveier i full vår(opp)løsning, og tatt en liten omvei var jeg framme på Kyrksæterøra. Her konkluderte jeg med at dette nok var Trøndelags svar på Skara (De som vet de vet), før jeg inntok hallen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to andredivisjonsklubbene Træff og Levanger.

Etter å ha slått i hjel litt ventetid ble først musikken fra Pirates of the caribbean fyrt i gang, og når denne tonet ut marsjerte spillere og dommere inn på kunstgresset. Det ble hilst, kastet mynt, tatt en peptalk i hvert lag, og så var det klart for kamp inne i den iskalde hallen, mens sola skinte utenfor.

Vi var rundt 30 frammøtte, som fikk se Levanger se et lite hakk kvassere ut enn sine romsdalske motstandere, men lenge så dette ut til å skulle bli et svært målfattig oppgjør. Med den gamle eliteserieprofilen Vegard Forren i spissen red Træff-forsvaret lenge av angrepsbølge etter angrepsbølge fra trønderne, men etter tjuefem minutters spill måtte de grønne gi tapt. 0-1 (eller 1-0 på scoringstavla i hallen), og det så nå tøft ut for de grønne, som ikke hadde sett ekstremt målfarlige ut så langt i kampen.

Det kunne fort sett enda litt mørkere ut, for litt etter gikk en av de hvitrøde i bakken omtrent på sekstenmeteren. Levangers kaptein var svært misfornøyd med at de ikke fikk straffespark, og når sant skal sies hadde jeg ikke blitt overrasket om det hadde blitt blåst, selv om min umiddelbare følelse var at hendelsen hadde vært på utsida av streken og ikke innafor. Dommeren dømte uansett ikke i det hele tatt, og spillet fortsatte.

Første omgang ebbet dermed ut uten flere scoringer, og et flertall av publikum samlet seg i gangen, hvor det var betydelig varmere enn inne i selve fotballhallen. Etter et lite kvarter trakk vi inn igjen for å se nye 45 minutter med generalprøvefotball.

En dårlig generalprøve gir en god premiere sies det ofte, men for Træffs lagkaptein er jeg litt i tvil om det stemmer. Han klarte nemlig ti minutter etter hvilen å pådra seg et rødt kort, og om jeg ikke tar veldig feil innebærer det at han må stå over sesongåpningen hjemme mot Brattvåg andre påskedag. Neppe det utfallet han håpet på fra denne kampen!

Med bare ti mann på banen ble Træff spilt fryktelig lave. Tidvis så det ut som de spilte i en slags 8-0-1-formasjon, og det var vel strengt tatt bare et tidsspørsmål før Levanger skulle score. Dette gjorde de også i det timen ble passert, og med 2-0 fant de hvitrøde like godt ut at de skulle skifte målvakt.

I det min stoppeklokke passerte 79 minutter kom også 3-0, og nå hadde moldenserne lite annet enn æren å spille for. De satte inn en aldri så liten sluttspurt, men nærmere enn en corner hvor ballen endte i mål, men det hele ble annullert for offside kom de ikke.

Kampen endte dermed 3-0, og mens LFK nok seiler opp som kanskje en utfordrer til opprykksplassen i sin avdeling fikk nok Træffs trenerteam litt av hvert å tenke på gjennom påsken.

Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot Trondheim hvor natta skulle tilbringes, før ferden fortsetter videre nordover i morgen etter en aldri så liten opptreden på Helgemorgen hos NRK.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Moss - Brattvåg 2-1

Etter gårdagens eventyr nordpå sto jeg søndag opp til en usedvanlig fuktig høstdag. Jeg plukket opp en noe sliten Martin, og sammen satte vi kursen sørover. På plass på Melløs fant jeg en noe nervøs Christian som viste meg hvor jeg kunne få utdelt fotoakkrediteringen, og så tok jeg meg inn på et regnvått stadion for å se kvalifiseringskampen mellom Moss og Brattvåg.

Jeg hadde jo for et par uker siden sett Brattvågs seier over Grorud der de kvalifiserte seg til å nå møte Moss om retten til å spille på nivå to i norsk fotball i 2026, og var spent på hvordan dette oppgjøret mot en forventet noe bedre motstander enn de blågule fra Groruddalen ville bli. Vi fikk så en fin innsats fra Kråkevingen under innmarsjen.

Da kampen startet kom sunnmøringene i hundre ut av startblokkene, og før minuttet var spilt lå ballen i mål! 0-1, og moralen hos deler av hjemmepublikummet var svært lav. De gule kjempet seg tilbake i kampen, og før ti minutter var spilt kunne de juble for å ha fått straffespark. Han som skulle ta straffen nølte litt, skjøt, og måtte se ballen bli reddet. Var dette en av DE dagene for mossekråkene?

Moss ga tross dette ikke opp, og like før kvarteret var spilt fikk en spiller ballen, tok den med seg et par skritt mot mål, og fyrte løs fra drøyt tjue meter. Skuddet snek seg inn ved stolpen, og med 1-1 var vi igjen like langt.

Mens vi ventet på pause fortærte jeg en vaffel, og med nye krefter gikk jeg bort og snakket litt med Brattvåg-supporterne mens vi ventet på at dommeren skulle sende spillerne i garderoben. Det var fortsatt uavgjort da dette skjedde, og etter femten minutter inne i varmen måtte de igjen ut og pines i det ufyselige været.

Kråkevingen viste en imponerende innsats fra den takløse ståtribuna utover i kampen, og de kan kanskje få litt av æren for at MFK tok mer og mer over ute på banen. Brattvåg på sin side virket mest interesserte i å drøye tida. At ikke målvakten til de for anledningen hvitkledte fikk gult kort var nesten et mirakel!

Med fem minutter igjen av ordinær tid kom en av kampens morsomste situasjoner da en klarering gikk ut over sidelinja omtrent på midtbanen. Dette i seg selv var ikke særlig morsomt, men det som så skjedde var at ballen traff en Brattvåg-innbytter som sto klar til å entre banen der der gjør mest vondt. Den uheldige sank umiddelbart sammen, men kom seg heldigvis raskt på beina igjen til stor jubel fra hjemmefansen.

Mot slutten av kampen kom Moss til fler og fler sjanser, men det så lenge ut til at det skulle ebbe ut med ett mål til hvert av lagene. Vi hadde alt passert slutten på de fem tillagte minuttene da det plutselig lyktes. 2-1, og ville jubelscener.

Da kampen ble blåst i gang igjen tok det bare sekunder før dommeren blåste av, og glade mossinger kunne juble for det som kan ha vært en svært viktig seier foran returoppgjøret i Brattvåg neste kamp. Selv tok jeg med meg Martin og et par av Brattvåg-supporterne og satte kursen mot Fredrikstad hvor det skulle spilles en annen kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Brattvåg 0-2

Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.

Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.

Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.

Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.

Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.

Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.

De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.

I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.

Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hødd - Egersund 1-0

Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.

Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.

Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.

Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.

Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.

EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.

Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.

Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Volda - Kvik 1-1

Etter en tross alt trøbbelet etter kampen fredag kveld god natts søvn sto jeg lørdag opp og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet til Vinstra. Denne gangen passerte jeg Vågåmo i høy hastighet, og etter noen timer hadde jeg passert Strynefjellet og kommet over til et Sunnmøre som for en gangs skyld var badet i sol. Jeg fikk besøkt en butikk som hadde noen fremragende vårruller, og så inntok jeg arenaen hvor det skulle spilles kamp i tredjedivisjon mellom Volda og Kvik.

    

Da jeg sjekket inn i Futbology fikk jeg en etterlengtet badge, da dette var det siste stadionet jeg manglet i 3. divisjon avdeling 2. Ellers møtte jeg straks Runar som det viste seg ikke bare var ivrig Volda-supporter, men også fungerer som materialforvalter for laget. Han ønsket meg hjertelig velkommen, og overrakte en voldsom haug med gaver. Både et skjerf, en lue og et pledd var i haugen, men også en Volda-trøye med signaturer fra hele laget. Nesten litt overveldende!

Jeg hadde blitt fortalt at det kanskje ikke ble så veldig mange tilskuere i dag da kampen kræsjet med noe cup så mange var bortreist, men jeg syntes tilveksten på den flotte tribuna ikke var så aller verst både inn mot kampstart og i de første minuttene av kampen. Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, og det var ikke veldig overraskende da grønntrøyene tok ledelsen 1-0 etter drøyt seks minutters spill.

Det kom som sagt stadig nye tilskuere, og etter at et forsøk på å telle endte litt over 170 har jeg ingen motforestillinger mot å hevde at det må ha vært nærmere 200 tilskuere her denne finværslørdagen. Dersom dette er «ikke så veldig mange», så må en godt besøkt kamp her være litt av en opplevelse. Det virket ikke som om det var så mange fler enn laget selv som hadde kommet fra Trondheim, så på tribunen gledet det nok ikke noen at gjestene så ut til å komme mer og mer med i kampen.

Etter en periode med mye klaging på både dommeren og hans assistenter fra spillerne var det Kviks tur til å få et frispark litt inne på Voldas banehalvdel etter 35 minutter av kampen. De blåhvitstripete slo langt, ballen ble nikket inn foran mål, og satt inn til 1-1 til stor frustrasjon fra vertskapet.

1-1 sto seg til pause, og jeg tok turen opp til kiosken for å prøve meg på en svele (Med litt bekymring i bakhodet etter en dårlig opplevelse litt lenger nord i fylket for noen år siden). Umiddelbart var denne svært god, og jeg håpet jeg ikke skulle få noen uønskede ettervirkninger på vei hjemover utover kvelden.

Andre omgang ble en solid nedtur etter hvordan den første hadde vært. Begge lag kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser, men ballen var ikke samarbeidsvillig for de som var i angrep. Tross «Framover»-rop fra ivrige hjemmesupportere dabbet tempoet mer og mer av fram til vi i det vi nærmet oss overtiden fikk en liten sluttspurt. Denne sluttspurten medførte ganske høy temperatur hos spillere i begge trøyefarger, men da vel fire minutter var passert etter 90 minutter hadde vi ikke fått verken noen alvorlige disiplinærsaker eller scoringer, så kampen endte dermed 1-1.

Jeg sa før jeg dro takk for meg til Runar, og hilste også på noen av Kviks mange ranværinger, og kunne så sette kursen tilbake mot Østlandet. Turen hjem gikk helt udramatisk for seg, både trafikalt og fordøyelsesmessig, så litt før midnatt kunne jeg parkere nedafor blokka og rydde plass i baksetet til de som skulle være med meg på en TIL-dobbel søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Molde - Tromsø 5-3

Etter gårdagens lille jubileum fikk jeg meg en god natts søvn før lørdagen startet med frokost sammen med Ronny og Adrian. Martin glimret med sitt fravær, men et par minutter etter utsjekktid dukket han også opp, før det også kom sigende en gjeng fra Álfheimar som hadde kjørt fra Trondheim i pissregn uten vindusvisker på førersida på bilen. Noen kvinnelige supportere fra Sunnmøre dukket også opp, før ingen ringere enn Pernille stakk innom for å si hei. En drøy halvtime før avspark ble det så såpass opphold at vi mota oss opp til å gå de få meterne bort til stadion, klare for å se eliteseriekampen mellom Molde og Tromsø.

På plass på bortefeltet hengte vi opp banner og klargjorde flagg, før vi bestemte oss for at med det været som var meldt i dag var det nok best å klumpe seg sammen bakerst på tribuna i stedet for å stille oss forrest. Innledningsvis så det likevel ikke så aller verst ut. TIL så derimot tidvis aller verst ut, og det toppet seg da romsdalingene etter seks minutter fikk satt ballen i mål til 1-0.

Fra tribuna prøvde vi knapt femti frammøtte likevel å gjøre vårt for å mane «Gutan» til kamp, men om jeg skal være ærlig: Den førsteomgangen TIL leverte var en skandale! Omtrent halvveis i omgangen økte blåtrøyene til 2-0, og tidvis virket det som vi hadde mer flaks enn vi fortjente siden stillinga ikke var enda verre. Mye skyldtes utvilsomt uflaks hos Molde, men helt på tampen av omgangen vartet Vetle Skjærvik opp med ei superviktig redning på strek som gjorde at det ikke var verre enn to måls underläge til pause.

Da andre omgang tok til hadde TILs trenerteam tatt noen grep, og det så umiddelbart bedre ut. De rødhvite slet fortsatt med å trenge gjennom MFKs forsvar, men nå ble det skapt noen sjanser, og etter først å ha brent en god mulighet klarte i det 56. minutt vingback Leo Cornic å smelle ballen i nettet til 2-1.

Gleden over reduseringen ble dessverre kortvarig. Med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk Molde først en straffe som ble satt i mål til 3-1, før de igjen scoret bare noen minutter senere. Med 4-1 så det nå ganske umulig ut, men vi trøstet oss samtidig med at det nå faktisk var uavgjort om vi så fjorårets kamp og denne under ett.

Etter at TIL hadde gjort en haug med bytter fikk Cornic nok en scoring, og med 4-2 var vi nå foran i sammendraget! Dette ville dessverre ikke Kristian Eriksen ha noe av, så litt inn i overtiden satte han inn 5-2, men så fikk TIL et frispark fra farlig posisjon lenge etter at overtiden kunne vært avsluttet. Svenske David Edvardsson (som jeg første gang så i hans barndomsklubb Grebbestad i 2018) ladet kanonen og fyrte av rett i nettet! 5-3, og 7-6 sammenlagt!

Dommeren blåste av, og etter å ha minnet spillerne på hva som forventes i neste kamp kunne vi prøve å få tørket flagg og bannere mest mulig før kursen ble satt mot Trøndelags hovedstad for oppladning til nye eventyr.