Etter å ha levert en musikalsk velkomst til årets nye UiO-studenter dro jeg hjem og snekret sammen en kjapp middag på grillen, før jeg fant ut at kvelden skulle brukes til litt kortreist fotball. Satte derfor kursen mot Blystadlia, men stoppet før de siste bakkene og gjorde meg klar for å se fjerdedivisjonskamp mellom Løvenstad og andrelaget til Lørenskog.
Christian og Terje dukket også opp inn mot avspark, og i lav motsol fikk vi se hjemmelaget noe uventet komme best i gang. Uventet sier jeg fordi ut fra tabellsituasjonen var det liten tvil om at det var gjestene vestfra som var favoritter her i kveld.
Tross at de så ganske bra ut lyktes ikke Løvenstad med å få ballen i mål i første omgang, og det sto dermed fortsatt 0-0 da jeg sammen med Per som også hadde dukket opp tok turen bort til kiosken for å få meg en vaffel før kampen fortsatte.
Etter pause var lyset på stadion blitt så labert at jeg i stedet for å gå rundt og fotografere på stadion slo meg ned på tribuna sammen med omlag 30 andre. Legger man til de som sto ved siden av var vi nok rundt førti frammøtte som omgitt av mygg nå fikk se Lørenskog-rekruttene begynne å leve opp til favorittstempelet sitt. Før det var spilt fem minutter av andre omgang hadde blåtrøyene scoret, og det sto 0-1.
Løvenstad fortsatt å prøve å score, men det ville seg ikke. Den ene gangen de fikk ballen i nettet ble det annullert for en klar offside. Selv ikke at stadions nye nabo André dukket opp et lite kvarter før kampslutt hjalp, tvert imot fikk gjestene straffespark med sju minutter igjen av ordinær tid. Straffen ble satt i mål, og det sto 0-2.
På overtid misbrukte så Lørenskog 2 noen sjanser til å øke ledelsen enda mer, men kampen endte til slutt 0-4, og jeg kunne takke de andre for selskapet og sette kursen hjemover, hvor jeg etterhvert sovnet på sofaen og våknet mørbanket klokka 5.
Etter over en uke uten fotball var jeg igjen klar for å fryse litt, så etter et bedre måltid tok jeg igjen turen ut i vinterkulda. Etter å ha plukket opp Mattis på Grorud satte vi kursen mot Blystadlia, og stoppet ved Sandbekken hvor det var klart for treningskamp mellom Løvenstad og Blaker.
Etter at jeg først hadde holdt på å rygge ned en lyktestolpe inntok vi banekanten, hvor vi møtte Tommy, som også hadde tatt turen for å se på nivået. Det han og vi andre knapt tosifra som hadde tatt turen fikk se var et Blaker-lag som kom godt i gang, men uten å skape de helt store farlighetene. Ofte når en kamp starter slik så kommer kampens første scoring i motsatt ende, og også i kveld skjedde det. Like før det var spilt 11 minutter utnyttet Løvenstad en glipp i Blaker-forsvaret, og det sto 1-0.
Like etter var det Blakers tur å få nettkjenning, men dommeren hadde da ballen ble spilt i mål allerede blåst for en soleklar offside. Offside var vi derimot ikke i nærheten av da et langskudd smalt forbi keeper og i mål til 2-0 i det 14. spilleminutt.
Med 16:10 på min stoppeklokke var det så endelig Blakers tur til å score. 2-1, og jeg lurte på om den målfrekvensen vi hadde sett de siste fem minuttene skulle fortsette utover i kampen. Bortelaget hadde etter den kalddusjen de fikk med de to baklengsmålene som begge strengt tatt burde vært avverget helt klart kommet tilabeke i kampen, og mer eller mindre dominerte ute på kunstgressmatta nå. De for anledningen blåkledde ville nok både utlignet og tatt ledelsen hadde det ikke vært for én liten detalj: Løvenstads keeper.
Hjemmelagets målvakt hadde en av de dagene man av og til ser keepere har, der de redder så godt som alt som kommer mot dem. Blaker kom til en rekke store sjanser, men uansett hvordan de prøvde, så lyktes de ikke flere ganger med å få ballen i mål. Dette var nesten like frustrerende å se på som Ørjan Nyland under cupfinalen 2012!
Det sto dermed fortsatt 2-1 da lagene tok pause, og jeg og Mattis inntok litt wienerbrød i beste fotballforbund-stil. Samtidig ble det snakket om kulde, breddefotball, cupen 2022, korte cornere, cupen 2023, groundhopping, Blaker'n (som ikke var til stede i kveld) og diverse annet rart, med tidligere nevnte Tommy og Robert, Ludvig og Per som også hadde dukket opp. Pausen ble heldigvis litt kortere enn de regulerte femten minuttene, og jeg øynet så smått håp om å komme meg hjem før tærne frøs til og falt av.
Vel ti minutter ut i andre omgang fikk vi så endelig igjen en scoring, og nok en gang var det orangetrøyene som kunne juble. Noen av Blaker-spillerne ropte etter offside, men måtte skuffet innse at målet ble stående og det sto 3-1.
Resten av kampen var det egentlig ikke stort å skrive hjem om. Blaker fortsatte å være det førende laget, men Løvenstad ble aldri virkelig truet, bortsett fra en gang da en av spillerne deres ble revet ned omtrent på sekstenmeteren og vi var veldig spente på hva dagens dommer ville dømme. Mattis var kanskje den eneste tilstede som hadde på Blaker-skjerf, men han var langtfra den eneste som kom med en del mishagsytringer da det verken ble frispark eller straffespark, men utspark fra mål!
Etter ti-femten usaklig lange sluttminutter ble kampen endelig blåst av med hjemmeseier 3-1, og vi kunne kjempe oss ut av stadion forbi enorme mengder ungdommer som virket å skulle se en ny kamp som skulle starte nå som denne var ferdig. Jeg bare håper de var godt kledd, for så kald på tærne som jeg var denne kvelden er det lenge siden jeg har vært.
Jeg hadde egentlig en slags drøm om å dra til Karlstad og se kamp i boblehallen der i dag, men da bilen min sitter fast på verksted over helga, og det ikke fristet med ørten timer hver vei i buss måtte jeg se meg rundt i nærområdet i stedet. Valget falt derfor på Sandbekken ved foten av Blystadlia, der Løvenstad hadde fått tak i en erstatningsmotstander etter at Sørumsand måtte trekke seg pga covid. Naboene fra Rælingen stilte opp, og det var duket for treningskamp-derby!
Da det nærmet seg avspark la jeg merke til tre karer som dukket opp og hadde noen velkjente former i lommene. Her skulle det røyklegges! Helt riktig, da hjemmelaget entret kunstgresset ble de akkompagnert av bluss og røyk og forsiktig jubel.
Da kampen kom i gang syntes jeg kanskje fjerdedivisjonslaget som hadde tatt turen over åsen fra Marikollen var litt skarpere enn hjemmelaget som spiller i femtedivisjon. Det var derfor for så vidt ikke ufortjent da de i det 7. minutt tok ledelsen 0-1, men målet kom på en grusom måte da et helt forferdelig slurvete balltap ga klar bane mot mål for en Rælingen-spiller som utnyttet sjansen svært godt.
Etter baklengsmålet hevet egentlig Løvenstads spill seg, og de kom også til flere sjanser, men lenge uten at vi rundt tretti tilskuerne fikk stort å heve øyenbrynene over. Etter en halvtimes spill strammet det seg dog til, og et av kampens fineste angrep endte med at ballen lå i nettet, men det var avblåst for offside, så keeper prøvde ikke engang å stoppe ballen. Det sto uansett fortsatt 0-1.
Det skulle derimot ikke stå 0-1 så veldig mye lenger. Løvenstad kom på nytt i et angrep hvor kombinasjonene satt, og i et tilfelle der keeper som hadde gitt klare beskjeder hele kampen nå var ett sekund for sen med å rope at han skulle ta ballen klarte en Rælingenstopper å være så frampå at han styrte et innlegg i eget mål. 1-1 med 33:25 på min stoppeklokke.
1-1 sto seg til pause, og jeg tuslet bort og snakket litt med hjemmesupporterne som sto der det var sol og kanskje en grad eller to varmere enn i skyggen der jeg stort sett hadde stått for å unngå å få motsol når jeg skulle fotografere. De oppdaget etter hvert at han som hadde stått i mål i 1. omgang nå hadde fått på seg orange trøye nr 9, og skulle spille andre omgang som venstreback. (Han kunne fortelle at nummeret på ryggen skyldtes Fernando Torres)
Dette var ikke det eneste byttet som ble gjort i pausen, og begge lag hadde flere nye fjes i aksjon i andre omgang. Jeg syntes kanskje det nå var hjemmelaget som hadde et lite grep om mye av det som skjedde på det frosne kunstgressdekket, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. Den kanskje største sjansen kom da det var spilt vel tretti minutter etter hvilen, og de orangekledde på nytt fikk kombinasjonene i angrepet til å stemme. Avslutningen suste mot mål, men endte opp med å stryke metallet og forsvinne opp i snøfonnene bak mål.
Etter dette skjerpet Rælingen seg noe, og de kom inn mot slutten av kampen til flere gode sjanser, men også de lot til å være ganske så vaksinerte mot scoringer i dag. Det var først i det 88. minutt det skulle lykkes for blåtrøyene, og det var et frispark som måtte til for å overliste hjemmelagets forsvar og keeper og sette inn 1-2.
Bare sekunder etter at spillet var satt i gang igjen kom så en ny enorm sjanse for gjestene. Det var langt fler enn han som trodde han nå hadde avgjort kampen som ble stående og måpe da ballen traff innsida av stolpen, men i stedet for å trille i mål passerte langs hele mållinja og så forsvant ut over kortlinja rett utenfor motsatt stolpe.
Det ble likevel ikke flere scoringer, så Rælingen kunne reise hjem igjen med æren i behold, mens Løvenstad tross et knapt tap nok hadde fått en liten selvtillitsboost av å levere så bra mot et lag som skal spille årets sesong på nivået over det de selv skal.
Jeg sto foran en søndag med et utall muligheter for kamper både i nærmiljøet og litt lenger unna, men eliminerte effekttivtt en hel del av disse ved å sove til klokka var over tolv. Da det tikket inn en tweet fra Stian Bøe om at han var på vei fra Sørlandet for å se Løvenstad-Eidsvold (OK, det var ikke bare derfor han var på østlandstur) heiv jeg innpå et par skiver polarbrød og kom meg oppover til Sandbekken hvor jeg hadde vært en gang før.
Vi ble raskt i tvil om vi hadde gjort det riktige valget. Regn og vind i starten av mars er sjelden optimalt fotballvær, og denne sure søndagen var intet unntak. Inn mot avspark gikk det rykter på tribuna (godt gjort med kun tre personer tilstede) om at hjemmelaget muligens bare var ni mann, men til alt hell var det ti orangekledde og én med keeperhansker som entret banen sammen med gjestene fra grunnlovsbygda og dommertrioen.
Da dommeren blåste i gang kampen var vi faktisk hele syv tilskuere, og etter bare fire og et halvt minutt fyrte gjestene av et skudd som via tverrliggeren gikk inn.
At mål følger mål er en av fotballens virkelige klisjeer, men det er overraskende ofte sant. Fra den første til den andre scoringa gikk det omrent nøyaktig ett minutt, og Løvenstad kunne juble for 1-1.
Etter 7 minutters spill kom kampens tredje scoring, og igjen var det bortelaget som tok ledelsen. Jeg syntes muligens målscorer så ut til å være offside da ballen ble spilt gjennom, men assistentdommeren var klar på at hun mente han var på rett side, så måle ble stående.
Rett etter omgangen var halvspilt puttet de rødkledde nok et mål, denne gangen mellom bena på keeper fra spiss vinkel, og igjen fikk vi se mål følge mål, men denne gangen nok et i samme mål. Da det var spilt 25 minutter sto det altså 1-4.
Hjemmelaget kom etter dette litt mer med i kampen, og drøyt fem minutter før pause fikk de kriget inn et mål etter et hjørnespark, så pausestillinga var 2-4.
Etter pause så det ut til at alt var klart for å fortsette kampen, da en av EIF-spillerne plutselig oppdaget at deres keeper ikke var der. Etter noen forvirrede sekunder kom den savnede heldigvis ut av garderoben og kom småløpende mot banen.
Det tok nesten ti minutter av andre omgang før det kom flere scoringer, og igjen var det vertskapet som kunne juble. De som derimot ikke jublet var Eidsvolds forsvarsspillere, som mildt sagt var kritiske til egen innsats i forkant av målet som ga 3-4.
I det 74. minutt kom 3-5, og tross en corner-bonanza av de sjeldne i sluttminuttene ble det aldri virkelig spennende etter dette, og etter et par minutters overtid blåste dommeren av så vi kunne haste i bilene igjen for å prøve å få varmen i oss igjen.
Hadde i kveld tatt turen til Løvenstad i Rælingen, hvor seriemesterskapet i sjettedivisjon Akershus skulle avgjøres. Begge lag var før siste serierunde klare for opprykk, men Lillestrøm 3 lå ett poeng foran og ville altså bli seriemestre med uavgjort eller seier, mens bare seier var godt nok for hjemmelaget.
Det var svært godt oppmøte av publikum til kampen, og de fleste hadde oransje skjerf, men noen tilreisende med gule effekter var også å se. På den lille banen bak det ene målet skulle en kompisgjeng ha noe trening. En av dem ikke hahdde fått med seg at klubbens A-lag skulle spille mot LSK i kveld, og stilte på trening ikledd LSK-treningstøy. Ikke smart, og han fikk store mengder velfortjent tyn av kameratene.
Siden dette var en så viktig kamp hadde arrangørene lagt mye innsats i arrangementet, og ved innmarsj ble det blusset og røyklagt!
Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som virket friskest, og med unntak av noen få forsøk på kontringer var det lite å se til LSK den første halvtimen. Løvenstad kom stadig til store sjanser, og da et skudd såvidt ble slått over tverrliggeren, og den påfølgende corneren førte til noe som kunne blitt dømt straffe på (Men filmen min viser at dommeren nok gjorde rett i å ikke blåse), da følte de seg nok litt snytt.
Etter ca 33 minutter kom så kampens første scoring. De oranges nr 77 og 28 kombinerte fint og sistnevnte fikk æren av å banke ballen i mål. 1-0.
Vertene fortsatte å dominere spillet ut omgangen, og det var nok en optimistisk gjeng som gikk i garderoben, mens LSK-laget foretrakk å ta sin pauseprat utendørs.
Lillestrøm 3 måtte ha brukt pausepraten godt, for andre omgang var en langt jevnere affære, og utover i omgangen opparbeidet de seg også et lite overtak i kampen.
Tross bedring i spillet var det tydelig at begge lag hadde lagt mye prestisje i å bli seriemestere, og da kveldens dommer, som ellers stort sett var god var litt uheldig med en fordels-avgjørelse og stoppet et LSK-angrep holdt det på å koke over for flere på LSK-benken.
Så, 4-5 minutter før full tid, kom utligningen! Lillestrøm hadde de siste minuttene i større og større grad styrt det som skjedde på banen, og det var langtfra ufortjent med en utligning. Løvenstad prøvde nå febrilsk å få en scoring til, men LSK red av stormen, og kunne feire seriemesterskapet med sprutende væske etter at dommeren blåste av etter noen minutters overtid.
