Hobøl - Spydeberg 2 (4-4)

Da jeg i starten av mai 2021 stoppet i Tomter i Hobøl for å ta stadionhjertebilder av banen der ble jeg nesten slått i bakken av hvilken fantastisk beliggenhet gressbanen der hadde. Gleden var derfor stor da det i vinter ble klart at Hobøl IL skulle stille a-lag i serien igjen, og jeg var derfor alt i vinter og så kamp på kunstgressbanen i idrettsparken der. Jeg hadde nå fanget opp at det var klart for kamp på gressbanen, og det var attpåtil varslet at dette kunne bli årets siste gresskamp pga manglende flomlys, så da var det bare å sette kursen sørover etter jobb. Etter en begivenhetsløs kjøretur tok jeg turen innom det lokale gatekjøkkenet (som har et navn som høres ut som en nesespray) og kjøpte en prima burger som ble fortært i bilen, før jeg klemte meg ut av bilen og til min store glede oppdaget at paraplyen jeg fryktet lå igjen hjemme faktisk var gjemt i rotet i baksetet. Jeg var klar for sjuendedivisjonskamp mellom Hobøl og Spydeberg 2!

Noe av det første jeg så da jeg kom fram var et godt voksent par som hadde med seg en stor klase ballonger og et norsk flagg. «Det var da voldsomt», tenkte jeg, og så ble jeg enda mer overrasket da det dukket opp noen unger med megafon, en haug med rødhvite Hobøl-flagg, tromme, og flere håndmalte plakater! Ungene viste seg å rett og slett være blodsupportere, og jeg kommer tilbake til deres insats senere, mens da speaker leste opp lagene og gratulerte en Hobøl-spiller med dagen skjønte jeg hvor det norske flagget og ballongene kom inn i bildet. Apropos bursdag: 40-årsjubilanten viste seg å være en ranværing som jeg faktisk hadde en god del kontakt med gjennom felles venner fram til han var russ for 21 år siden! Jammen får man seg ikke noen overraskelser underveis med denne hobbyen.

Som sagt, dette var sjuendedivisjon, og vi hadde altså syngende supportere på plass. Ofte når man ser unger som heier på laget sitt, så begrenser utvalget av heiarop seg til «Heia <klubbnavn>, heia <klubbnavn>», men her hadde vi rett og slett et fullblods sangrepertoar! Jeg tror nok mange av sangene var mer enn middels inspirert av andre klubbers sanger, men ett sted må man begynne. Ett sted måtte man begynne ute på banen også, og Hobøl valgte å begynne på den beste måten, med å storme i angrep og score 1-0 alt etter halvannet minutts spill.

De røde fortsatte å dominere spillet i innledningen av matchen, og da ti minutter var spilt kom også 2-0, noe som gjorde at jeg nesten ble bekymret for om fanklubben skulle stryke med.

Etter dette kom naboene fra Spydeberg noe mer med i kampen, men det måtte et straffespark til for at de skulle få sin første scoring. En felling som virket noe unødvendig ga dommeren grunn til å blåse, og i det 25. minutt fikk vi reduseringen til 2-1.

Spillet bølget nå fram og tilbake, og vi fikk flere hjørnespark. I det 32. minutt lyktes det for hjemmelaget å konvertere ett av disse til scoring, og jubelen var stor for 3-1.

Like mye jubel var det ikke å høre da det var gjestenes tur til å få ballen i nettet etter et hjørnespark. Her var det litt mer omstendelig underveis, men den avsluttende frekke lobben var det ingenting å si på, og igjen var det med 3-2 bare ett måls forskjell på lagene.

3-2 sto seg til pause, og det så for meg ut som om det var svært få som valgte å benytte seg av tilbudet om kiosk oppe ved klubbhuset. (Lurt tips: Når det er såpass langt å gå, ta med ei kaffekanne og en boks med vafler ned til banen og selg der i stedet for at publikum må ut på tur). Pausen ble kort, og etter 6-7 minutter var vi igjen i gang.

Det regnet fortsatt periodevis ganske tett, men heldigvis var det ikke mer vind enn at man holdt seg ganske tørr ved å stå under en paraply. Paraplyer var det færre av oppe på ultrastribunen, men trøkket her var så bra at de merket sikkert ikke at det regna uansett.

Ute på gressmatta var hjemmelaget nå klart det førende laget, men de slet med å skape de helt store sjansene foran motstanders mål. Vi måtte faktisk vente over en halv omgang før det kom et nytt mål, og da det ble skutt i mål fra spiss vinkel tok det helt av oppe blant hjemmefansen, som til og med dro i gang litt feiring i bar overkropp i det forferdelige været. (Av hensyn til de involvertes alder har jeg ingen bilder av dette)

Med 4-2 kunne det hele kanskje virke avgjort, men Spydebergs andrelag hadde ikke tenkt å gi seg uten sverdslag, og da de scoret fra distanse i det 79. minutt forventet jeg en forrykende avslutning på kampen.

Spydebergingene kjente absolutt lukta av poeng nå, og da stoppeklokka mi viste 82:20 kulminerte et flott angrep med en ny scoring. Utligning til 4-4, og jeg var veldig spent på om vi ville få flere mål.

Det fyrverkeriet jeg forventet i sluttminuttene kom aldri, og det virket litt som om begge lag var mer bekymret for å miste det ene poenget de hadde i lomma enn de var gira på å skaffe seg to til. Et tøft og spennende derby ebbet dermed ut med 4-4 i scoringsprotokollen, og jeg kunne komme meg i bilen og sette turen tilbake mot hovedstaden i et tidvis helt ekstremt tett regn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Litt færre og litt dårligere kvalitet enn vanlig, grunnet grusomme lys- og værforhold)

Retro: Fotballbråk i Fredrikstad. FFK - Ørn Horten 0-2 i 1919

Søndag 24. august 1919 hadde Ørn Horten tatt turen til Fredrikstad for å møte byens stolthet til cupkamp. Kampen hadde svært mange frammøtte, og det ble raskt dårlig stemning da hjemmetilskuerne følte at dagens dommer motarbeidet dem. Dommeren, Lyns Rolf E. Andersen, var en av landets fremste dommere, noe som ikke hindret publikum i å hisse seg mer og mer opp mot ham.

Andersen ble etter kampen intervjuet av Aftenposten, og forteller at han alt etter fem minutter måtte gi Ørn et straffespark. Buingen mot ham ble raskt omgjort til jubel da han dømte for angrep på keeper etter at selve straffen først ble reddet og en Ørn-angrepsspiller prøvde å nå ballen. Tross at de alt hadde pådratt seg et straffespark fortsatte det tøffe spillet, og blant annet sier Andersen at han måtte gi Fredrikstads centerforward tre advarsler for hensynsløst spill.

Fredrikstad stadion 1947, Kystinfo

Videre i første omgang fikk også Fredrikstad straffespark, men heller ikke dette ble gjort om til scoring. Ørn klarte derimot å score, og lagene tok pause med 0-1 på scoringstavla.

I andre omgang fortsatte den dårlige stemningen på tribunene, og Andersen hevdet at foruten at alle avgjørelser han gjorde ble kritisert, så ble det ved en anledning også kastet stein etter ham.

Ørn satte etterhvert inn også sitt andre mål for dagen, og med under fem minutter igjen å spille får Ørn ikke bare et nytt straffespark, Fredrikstads høyreback Oscar Hansen blir også utvist for å ha omfavnet en angrepsspiller.

Mens det gjøres klart til å ta straffesparket sier Andersen at han ser at banen blir stormet i motsatt ende, men likevel rekker man å ta straffen før ting går helt av skaftet. Ballen går ikke inn, men nå er banen full av folk, og når dommeren prøver å få folk vekk så det kan spilles videre får han en knyttneve opp mot ansiktet og spørsmål om hva han mener med å gi Ørn straffespark!

Politiet har også entret banen, og får stoppet den første trusselen om håndgemeng, men Andersen ser nå at det er så mye folk på banen at det bare er å glemme å få fullført kampen. Ved hjelp av spillerne og politiet får man eskortert den upopulære dommeren til garderoben, og politiet får tilkalt forsterkninger for å få ham videre til hotellet sitt. Etter å ha fått gjort plass hadde politiet ordnet en bil som skulle kjøre ham til hotellet. Denne ble ved avreise forsøkt steinet, men som Andersen sier, kjørte den heldigvis så fort at den ikke ble truffet.

Dagbladet melder at fotballforbundets oppmann Granum (sannsynligvis Hans Fritjof Granum, landslagstrener 1927) var til stede på kampen, så her ville forbundsstyret kunne få en førstehånds beretning når de skulle behandle hvilke konsekvenser dette ville få for klubben.

Andersen sier avslutningsvis i sitt intervju med Aftenposten at han ikke klandrer klubben på noe vis for det som skjedde, her var det kun pøbler og et lettpåvirkelig ungdommelig publikum som hadde skylden. Det er litt uklart av sammenhengen om det er Andersens eller avisens ord som så fastslår at denne skandaløse hendelsen spesielt var uheldig for FFK nå, ettersom de hadde planer om å starte innsamling av midler for å få oppgradert banen til gressbane, og å søke om å arrangere cupfinale året etter.

Faksimile: Aftenposten

Det ble flere skriverier i avisene i dagene som fulgte. Tidens tegn hadde 26.8. et intervju med Andersen som i store trekk samsvarer med det i Aftenposten, men det kommer også fram her hva som skal ha blitt ropt etter dommeren. «Ut med dommeren. Han er partisk. Joksedommeren, joksedommeren!» skal ha vært de sterke ord som haglet fra tribuneplass. Tidligere nevnte centerforward hos Ørn skal også ha ropt «Fly dem ned! Tramp dem ned!» for å oppildne sine lagkamerater til å være enda tøffere i spillet.

Intervjuet i Tidens tegn er også noe mer dramatisk i sin beskrivelse av «flukten» fra stadion, men også her understreker Andersen at han mener klubben ikke kan klandres.

Det som virkelig skapte etterdønninger med saken i denne avisen er at det innledningsvis hevdes at formannen i Smaalenenes fotballkrets vil kunne bevitne at Andersens dømming var uangripelig.

Dette er en påstand nevnte formann, Theodor Hansen (cupfinaledommer 1910), som også var medlem i forbundets dommerautorisasjonskomité ikke kunne stå inne for, og to dager senere trykte avisen et leserinnlegg fra ham hvor han hevder at Andersens dømming i denne kampen var svært dårlig, og at dersom denne kampen hadde vært en autorisasjonsprøve ville han ikke bestått.

Avisen beklager ordlyden om Hansen i sin første sak, men fortsetter med å påpeke at Fredrikstad-publikummet ved flere anledninger har oppført seg så dårlig at det ligger an til at dommerne i kretsen kommer til å vedta å boikotte banen og ikke ta på seg dommeroppdrag her.

Andersens påstått upåklagelige dømming blir også angrepet av FFKs styre i Tidens Tegn 27. august. Styreleder P. Wichstrøm Nielsen (gullsmed) har sendt inn et innlegg hvor han ikke bare kritiserer dommerens avgjørelser under kampen, han påpeker også at beskrivelsen av hendelsene etter kampen er sterkt tendensiøse. Avslutningsvis påpeker han at byens politimester har nedlagt forbud mot at det arrangeres kamper på stadion med Andersen som dommer for både resten av året 1919 og hele 1920.

Også dette leserinnlegget får tilsvar i avisen torsdag 28., da Andersen påpeker at styret ikke hadde noen innsigelser på hans avgjørelser rett etter kampen, og at det aldri har skjedd noensinne at alle dommeravgjørelser i en kamp har vært uangripelig korrekte. Andersen tilbakeviser også at hans beskrivelser skal ha vært tendensiøse, og påpeker at det er flere klubber (uten at han nevner noen konkret) som ikke reiser til Fredrikstad på kamp om de ikke må, på grunn av publikums «ringe fotballkultur»! Til slutt påpeker han at med en tidligere FFK-spiller som fungerende politimester er det kanskje ikke så rart at det nedlegges forbud mot kamper med ham som dommer, men at dette neppe betyr mye, da et spilleforbud antagelig vil komme fra annet hold.

Det siste jeg finner om saken i Tidens Tegn er et innlegg som bare er signert «Dommer» fredag 29. Dette er ganske kort, og etter at han først har påpekt at publikum later til å ha liten eller ingen forståelse for reglene i fotball avslutter han med å påpeke det ubegripelige i at politimesteren har opphøyd seg til overdommer i fotball.

De neste skriverier om saken jeg finner er en rekke aviser som en ukes tid senere melder at fotballforbundet har ilagt Fredrikstad 1 års spilleforbud på hjemmebane i norgesmesterskapskamper, med varighet til 24. august 1920. Det var dermed Andersens avsluttende ord om at et spilleforbud nok ikke bare ville komme fra politimesteren som ble sannhet. Gressbane ble det heller ikke i Fredrikstad før i 1922. Hvordan det gikk med fotballdommernes trusler om boikott av Fredrikstad har jeg ikke lyktes å finne noe mer om.

Kilder: Tidens Tegn, 25., 26., 27., 28. og 29.8.1919, Aftenposten morgen- og aftenutg. 25.8.1919, aftenutg. 4.9.1919, Dagbladet 25.8.1919

Ekholt - Ørje 6-3

Etter at jeg forrige uke fikk krysset ut gressfeltet på Melløs var Ekholt-banen den eneste i Moss jeg manglet å ha sett fotball på, så jeg hadde lenge sett meg ut at jeg skulle se kamp der i løpet av høsten. I dag var dagen kommet, og som en ekstra bonus visste jeg at min navnebror Marius Lien som intervjuet meg til Morgenbladet i juni(+) skulle spille kampen. Jeg ankom stadion i god tid, registrerte meg for smittevern, og møtte medgroundhopper Tom (som ikke er på twitter), og den lokale trøndersk-nordnorske twitreren Høstfolding.

Da kampen skulle ta til meldte Tom seg frivillig som linjevakt, mens jeg lot kameraet gå mens det ennå var kurante lysforhold. Dommeren markerte seg tidlig som en svært myndig herre, og når jeg googlet ham etter kampen fant jeg ut at her hadde vi rett og slett med en ultras-veteran å gjøre! Ikke nok med at han i 2007 klarte å bli ekskludert fra Plankehaugen for bruk av bluss på stadion, jeg ble også gjort oppmerksom på at på åttitallet var han capo for ingen ringere enn Bad Blue Boys i Zagreb! Ikke hver dag man finner sånne i breddefotballen, og iallfall ikke med dommerdrakt.

I starten av kampen følte lagene hverandre litt på tennene, men like før kvarteret var spilt løsnet saker og ting. Først kom Ekholt med et kremangrep i det 15. minutt som ga 1-0, før vi knapt to minutter senere fikk et straffespark i motsatt ende av banen som ga 1-1.

Fire minutter senere kom så 2-1, noe som medførte en voldsom jubel. Spesielt et par tilskuere jublet så overdrevet at jeg har dem mistenkt for å være noe over leggetid. For øvrig var det totalt omlag 50 tilskuere på kampen, slett ikke verst for sjettedivisjon en tirsdagskveld.

Nok en gang måtte vi ikke vente lenge før neste scoring kom, og i det 24. minutt var det nok en gang en utligning som kom. Begge lags forsvarsspillere lurte nok litt på hva det var de drev med, mens jeg gliste og tenkte på målsnittet i årets kamper.

Kun fem minutter senere ble stillingen 3-2, men nå stagnerte målflommen noe. Jeg merket samtidig at mens tidligere nevnte Lien hadde startet med trøyenr 41 ved hjelp av en 4-trøye påklistret en stripe sportsteip, så var det nå blitt noe som så mer ut som «4,» fordi teipen hadde falt av. Etter en offsideannullert Ekholt-scoring falt også siste rest av teip av, og han tok dermed pause som nr 4, akkurat som en av sine lagkamerater.

Etter pause virket det som om Ekholt hadde bestemt seg for at dette skulle de ta. Det tok bare et par minutter fra spillet var satt igang igjen til de virkelig satte Ørjes keeper på prøve. Vi fikk en situasjon hvor Ekholt forgjeves ropte på straffe etter det de mente var hands på et hjørnespark, og vi fikk ikke minst se et vanvittig akrobatisk brassespark som virkelig hadde fortjent å ende i mål, men gikk like utenfor. Samme mann som foretok brassesparket konkluderte like etterpå at det fantes enklere måter å gjøre det på, og rett før klokka viste 58 minutter spilt fikk vi 4-2.

Kampens store kontrovers kom bare et par minutter etter dette. En av Ørjes spillere ble holdt voldsomt i trøya, rev seg løs, og mer eller mindre bevisst slo til synderen i ansiktet så denne gikk rett i bakken. Dette medførte selvsagt et voldsomt sinne hos Ekholts spillere, men til alt hell roet situasjonen seg ned uten andre følger enn litt småknuffing og mye kjefting. Dommeren løste deretter situasjonen på en utmerket måte med gult kort til Ekholt-spilleren som hadde holdt i trøya, gult kort til en Ekholt-spiller som hadde utmerket seg spesielt på kjeftefronten, og rødt kort til Ørje-spilleren som langet ut.

Etter dette ble selvsagt gjestene litt svekket, men de klarte likevel å komme med ytterligere en redusering da det gjensto et lite kvarter av kampen. Denne gangen var Ekholts keeper litt langt ute fra mål, og en perfekt lobb fra langt hold seilte over hodet på ham og i mål.

Ekholt lot definitivt ikke dette gå noe særlig inn på seg, stormet igjen i angrep, og fra spiss vinkel ble ballen igjen hamret i mål bak Ørjes målvakt. På spørsmål fra tribuna om hva han følte svarte målscorer "Litt flaks, litt heldig".

Like etter at klokka hadde passert 84 minutter kom så kampens siste scoring, og denne gangen var det et hjørnespark som ble kranglet i nettet. Kampen endte dermed 6-3 etter en svært begivenhetsrik kveld. Jeg slo av en hyggelig prat med Lien, og satte kursen nordover igjen mens jeg hørte siste episode av Heia Fotball hvor Gjermund Åsen la fram tidenes beste «drømmelag».

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Litt ymse kvalitet, dessverre, på grunn av labre lysforhold. Derfor også lite bilder fra den siste halvtimen av kampen.)

Fredrikstad 2 - Sandefjord 2 (3-0)

Etter forrige ukes utflukt til Sandefjord satte jeg denne onsdagen kursen sørover på motsatt side av fjorden for å se returoppgjøret. Hadde på forhånd kontaktet klubben og sørget for å få tillatelse til å  komme ned ved banen og fotografere underveis, så etter en liten spasertur med innlagt burgerpause ankom jeg stadion, lokaliserte administrasjonskontorene, og fikk prata med sikkerhetsansvarlig. Mens jeg var der møtte jeg også selveste Per Mathias Høgmo, som ble svært glad for å møte en TIL-supporter!

Fant meg en bra plass bak det søndre målet på stadion, og fikk herfra se og høre omlag tjue syngende supportere skape stemning fra første sekund av kampen. Tross støtten fra tribuna tok det sin tid før hjemmelaget virkelig begynte å skape noe, men så var de jo med 5-1-ledelse fra første kamp heller ikke i en posisjon der de trengte å skape noe.

Gjestene fra hvalfangstbyen var derimot definitivt i en posisjon der de trengte å skape målsjanser, men heller ikke for dem kom det noen store sjanser, selv om de nok hadde høyest ballbesittelse i åpningen av kampen. Etter drøyt tjue minutters spill fikk så hjemmefansen juble for første gang i kveld. 1-0, og veien til tredjedivisjon så meeeeeget lang ut for de blå.

Flere scoringer ble det ikke før pause, jeg tok en tur på do og fikk der oppleve den edle kunstformen «Snakke mellom båsene med folk man ikke aner hvem er», og fikk et sikkert tips om at jeg burde sette mye penger på TIL-seier i søndagens kamp mot Vålerenga.

Da kampen tok til igjen etter hvilen viste FFK-fansen litt av hva som bor i dem, og fyrte opp noen bluss mens de dro opp et banner med teksten «Ingen opprykksfest uten pyro!». Med de siste dagers hendelser friskt i minne var det ikke veldig rart at dette ble godt mottatt på twitter.

Det hang fortsatt litt røyk over banen da 2-0 kom etter drøye ti minutters spill, og herfra og inn var det egentlig ikke spørsmål om annet enn hvorvidt gjestene skulle få seg et trøstemål. Sandefjord hadde stadig noen halvsjanser, mens FFK kom til et stolpetreff før det igjen ble fyrt opp litt på supporterfeltet.

Fire minutter før full tid ble et hjørnespark ekspedert i mål, og med 3-0 i denne kampen var det altså nå 8-1 sammenlagt.

Sandefjord fortsatte dog å måke på for å prøve å få en redusering, men det ville seg ikke, og etter noen minutters overtid blåste dommeren av kampen, og jeg stormet ut av stadion for å få tak i en taxi for å rekke første tog til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Lechia Gdansk - Legia Warszawa 1-3

Etter de to breddekampene (Nivå 5 og nivå 6) tidligere på dagen slang jeg innom hotellet og fikk på meg litt mer klær, og tok trikken til Stadion Energa Gdansk. Her skulle byens stolthet Lechia ta imot hovedstadens Legia Warszawa til toppoppgjør i «Ekstraklasa», den polske toppdivisjonen.

Å komme seg inn gikk bare fint, og jeg slang i meg en Kiełbasa før jeg fant plassen min, som viste seg å ha en strålende utsikt til banen. For bare 45 zloty var dette virkelig et kupp!

Inn mot kampen var det litt kniving mellom supporterne, noe som virkelig var moro å se på. Det hele kulminerte med en svær overhead-greie fra de tilreisende, akkompagnert av masse pyro.

Etter fem minutters spill fikk vi en VAR-situasjon som endte med ingenting, til hjemmefansens store fortvilelse. Stor var derfor gleden da 1-0-målet endelig kom etter drøye ti minutter.

Inn mot pause hadde gjestene flest store sjanser, og jeg fryktet for at ledelsen neppe ville holde til poeng om det ikke kom flere scoringer for de grønnhvite.

Rett før pause kom det så enda mer pyro fra bortesupporterne, denne gangen ganske massivt, akkompagnert av masse flagging.

Da lagene kom på banen igjen etter pause fortsatte de for anledningen gråkledde å være farligst, og etter et kvarter kom utligningen. Ti minutter før full tid kom også 1-2, og da hjalp det ikke om hjemmefansen dro i gang både knallskudd og bluss.

På tampen fikk en Lechia-spiller rødt kort, og på overtid kom 1-3. Dermed ble alle tre poengene, og sannsynligvis også seriemesterskapet, med tilbake til hovedstaden.

Flere bilder (mest av tribunelivet) kan du se på facebook.