Da terminlistene for 2026-sesongen dukket opp var en av de tingene vi som driver og samler på fotballbaner raskt la merke til at en ny klubb hadde dukket opp i 7. divisjon i Buskerud. Det var de tre klubbene Rollag og Veggli, Uvdal og Svene som hadde samlet seg for å ha nok folk oppe i dalen nord for Kongsberg til å spille fotball. Jeg hadde derfor rasket med meg Christian og André, og etter et par timer tok vi en pitstop i sentrum av Veggli hvor vi også møtte Stian, før vi sammen tok fatt på de siste kilometrene til banen hvor det var kamp mellom det både jeg og laget selv velger å kalle Numedal FK og Mjøndalen IF (Som altså er breddeklubben MIFs førstelag, men om man ser dem under ett med Mjøndalen Toppfotball er Mjøndalen 3).
Mens vi ventet på avspark slo jeg av en prat med klubbens leder og dagens dommer, en svært rutinert herremann, og fikk høre litt om samarbeidet her oppe langs Numedalslågens bredder samtidig som de fikk høre litt om groundhopping. André så på sin side en klippe i horisonten, og forsvant i retning denne. Etter at innmarsjen var foretatt kom sistemann i hjemmelagets startoppstilling småjoggende ut på banen (Han hadde ankommet stedet bare noen få minutter før) og det var klart for at kampen skulle starte ute på gressmatta.
Fra avspark tok det under to minutter før hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0, og så såvidt over to nye minutter før det sto 2-0. For en pangstart!
Dessverre for oss nøytrale dabbet det litt av etter dette, men et drøyt kvarter ut i kampen reduserte gjestene, så da lagene fikk samle seg for å drikke litt halvveis ut i omgangen sto det 2-1.
Resten av omgangen skjedde det lite å skrive hjem om, bortsett fra at dommeren stadig måtte kjefte litt på spillere som klagde på avgjørelsene hans. Som jeg ofte har sagt: En del spillere trenger virkelig å ta inn over seg hvilket nivå de spiller på, og at de sannsynligvis får de dommerne de fortjener på det nivået de spiller.
Det sto uansett fortsatt 2-1 da det ble pause, og mens spillerne trakk inn i garderobene gikk jeg til kiosken og skaffet meg en vaffel som ble fortært akkurat i tide til at andre omgang skulle starte.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Det florerte ikke med sjanser, begge lag var en del frustrerte, og dommeren måtte flere ganger ta en alvorsprat med de involverte. Helt på slutten trodde jeg det ble straffe da Mjøndalens keeper gikk i duell med en motspiller, men dommeren dømte frispark rett utenfor streken. At keeperen da krangler masse på at det ikke skulle vært noe i det hele tatt var litt spesielt, da han heller burde prist seg lykkelig for at det ikke ble straffespark. Det resulterende frisparket ble uansett til en god sjanse, men ikke riktig god nok.
Det sto dermed fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og glade numedøler kunne feire første hjemmeseier på stadion her på en mannsalder! Selv hoppet jeg raskt i bilen og satte kursen hjemover igjen for å sove meg gjennom Norges VM-kamp mot Senegal.
Med forrige ukes utferder på E18 (eller rettere sagt hjemfartene derfra) friskt i minne var det med litt blandete følelser jeg denne mandagskvelden på ny satte kursen mot Drammenselvas bredder. Etter en liten times kjøretur kom jeg fram til Mjøndalen, og svingte opp en svingete vei til jeg klemte meg inn i skogkanten innerst på en liten parkeringsplass. Jeg tuslet så opp til en fryktelig slitt kunstgressbane, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp og lokalderby mellom Vikåsen og Mjøndalen 3.
Jeg hilste kjapt på flere av spillerne på begge lag, og noterte meg samtidig at bortebenken var grundig dekorert med Godset-stickers. Det var tydelig at dette lokalderbyet handlet om langt mer enn bare poengene som skulle deles ut!
Da kampen kom i gang ble det sluppet ut litt rød røyk fra tilskuerplass, uten at dette påvirket annet enn sikten jeg hadde mot Vikåsen-målet hvor ballen alt etter 75 sekunder ble satt inn til 1-0. Fæl start for orangetrøyene.
Med oppimot åtti frammøtte på plass i en kamp på nivå åtte var det lett å skjønne at det var et lokaloppgjør, og jeg så at flere av de som var tilstede hadde på seg klær med MIF-logo på. Det var likevel en gjeng på 6-7 unger som var de som skapte noe liv på stadion denne kvelden, selv om repertoaret stort sett var begrenset til «Vikåsen! Vikåsen! Vikåsen!» avbrutt av en og annen «Gi meg en V! Gi meg en I! [osv.]».
Både denne lille gjengen og flere av de andre frammøtte fikk gå over fra taktfaste rop til ukontrollert jubel da et hjørnespark gikk i mål til 1-1 da det akkurat var spilt litt over seks minutter av kampen.
Hadde det ikke blitt jublet nok da utligningen kom ble ikke gledesscenene noe mindre da Vikåsen med 12:10 på klokka satte inn 2-1, før de ganske nøyaktig 55 sekunder senere økte ledelsen til 3-1! Skulle hjemmelaget endelig få sesongens første seier (faktisk sesongens første poeng overhode), og det attpåtil mot naboene fra Mjøndalen?
Etter dette dabbet kampen noe av, og det skjedde lite nevneverdig før pause, bortsett fra at en Mjøndalen-spiller etter å ha foretatt en kjempegul takling hisset seg så opp at han nesten fikk to gule kort på rappen. Han slapp unna med det ene, og så ble det pause, fortsatt med 3-1 i målprotokollen.
Det var dessverre ikke noe serveringstilbud på stadion, så heldigvis ble pausen ganske kort. Etter hvilen tydet det meste på at Vikåsen virkelig ville vinne dette, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Flere av de yngste tilskuerne hadde forsvunnet i pausen, så det var et mer sedat publikum som bivånet andre omgang, og dette medvirket kanskje til at Mjøndalen 3 mer og mer tok over ute på plastunderlaget.
Da vi passerte timen spilt måtte Vikåsen omrokere noe i forsvaret, etter at en av spillerne pådro seg en skade og måtte støttes av banen. Ikke lenge etter dette tok så MIF3 et smart frispark som endte med at ballen gikk i mål til 3-2 i det 70. minutt.
Mens klokka sakte tikket mot full tid fortsatte det å være fullt trykk på banen. En av bruntrøyene fikk et kne i skrittet og frembrakte noen fæle lyder, og det ble også delt ut et par gule kort for andre hendelser. Vikåsen hang litt i tauene nå, og i det 88. minutt raknet det litt for dem. Mjøndalen scoret en utligning til 3-3, og nå kunne alt skje!
Det hadde gått bort mye spilletid underveis i kampen, så jeg var ganske spent på hvor mye tilleggstid vi ville få. Etter at begge lag hadde hatt flere sjanser til å sikre seg alle tre poengene sto det likevel fortsatt bare 3-3 da dommeren etter litt overraskende bare fire minutters tillegg blåste av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, og fikk også denne kvelden prøve meg på en omkjøring opp Lierbakken, før jeg også måtte kjøre forbi avkjørselen til Granfosstunnelen med uforrettet sak. Begynner å bli lei av de greiene der nå!
Etter å ha vært veldig i tvil om hvilken kamp jeg skulle benytte fredagskvelden på å se snevret jeg utvalget inn til to før jeg satte kursen vestover. På Drammensbrua så jeg at tross en del kø på E18 kom jeg til å nå 1815-kampen helt fint, så da svingte jeg nordover og kom fram til Vassenga i god tid før avspark i sjettedivisjonskampen Mjøndalen 3 - Berger/Svelvik.
Da jeg tok plass ved banekanten motsatt fra benkene skjønte jeg raskt at dette ikke var noe blivende sted. Bak meg var et slags dike med ganske så stillestående vann i, og i den fine høstkvelden vrimlet det med mygg her. Etter at kampen var satt i gang trakk jeg derfor ganske raskt mot motsatt side, hvor det var betraktelig tryggere å oppholde seg.
Ute på den mildt sagt ikke helt strøkne gressmatta var det gjestene som kom best i gang, tross et hjemmelag som ikke bare hadde den gamle Hønefoss-, Strømsgodset og Mjøndalen-keeperen Thomas Solvoll i mål, men også hadde den nylig avsatte førstelagstreneren til Mjøndalen Vegard Hansen ute på banen. Selv om de grønnstripete kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, hovedsakelig på hjørnespark og andre dødballer ble enten avslutningene for upresise, eller så sørget keeperen for å redde skuddene. Det hele toppet seg litt etter en halvtime, da Solvoll vartet opp med en redning som var så absurd at nevnte Hansen utbrøt at dette var den sjukeste redninga han hadde sett i år, uavhengig av nivå!
Det hadde vært en veldig underholdende førsteomgang, men da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-0. Etter et kort opphold ble kampen blåst i gang igjen, og nå syntes jeg hjemmelaget hadde hevet seg noe.
Med hyppige avbrudd for å få ballen opp av bekken (Heldigvis var det to lokale småttiser som tok ansvar og fant en plenrive for å få fisket opp ballene som forsvant i vannet. Uten tvil kveldens virkelige helter!) bølget kampen fram og tilbake, og nå begynte også vertskapet å få en del hjørnespark. Litt etter at timen var spilt førte en kort corner til scoring … for gjestene som fikk tak i ballen og satte i gang en kontring. 0-1, med 63:30 på klokka.
Bare seks minutter senere vartet Berger/Svelvik opp med et helt strålende angrep som endte med at det sto 0-2, og etter dette tok det bare ett og et halvt minutt før også 0-3 lå i nettet. Skulle vi få et skikkelig ufint sluttresultat?
Like etter dette ble Vegard Hansen byttet ut, og om vi snakker om korrelasjon eller kausalitet vet jeg ikke, men fra han forlot banen til det sto 1-3 tok det knapt to minutter! Mjøndalens kaptein feiret scoringen så intenst at jeg et øyeblikk ble bekymret for om han skulle ta knekken på en av lagkameratene, men heldigvis så det ut til å gå bra med alle involverte.
Mjøndalen fortsatte å presse på, men det ble «too little, too late» som amerikanerne sier, og da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 1-3. De knapt tjue tilskuerne applauderte, spillerne takket for kampen, og jeg satte kursen tilbake til Oslo, med bane nummer 546 krysset av i lista før ei helg som var planlagt å bli fylt med fotball, men fattig på nye baner.
