SK Líšeň - Slavia Praha 2 (0-0)

Etter en god natts søvn ombord på MS Nils Dacke ble jeg alt for tidlig vekket og måtte kjøre i land i Świnoujście. Jeg satte deretter kursen sørover gjennom Polen, og før jeg visste ordet av det var alle z-ene på veiskiltene forsvunnet og erstattet av aksenter. Jeg var kommet til Tsjekkia. Her kom jeg meg etter noen timer gjennom rushtrafikken i utkanten av Brno, og etter å ha lokalisert hvor jeg skulle tilbringe natta satte jeg kursen mot Pohořelice hvor det skulle være treningskamp mellom Brno-klubben SK Líšeň og andrelaget til Slavia Praha.

Jeg hadde på vei til kampen tatt ut en tsjekkisk tusenlapp, noe som bød på problemer da jeg skulle betale meg inn, men jeg klarte etterhvert å få de som satt der til å skjønne at jeg ikke hadde mindre, så de måtte grave dypt i vekslepengehaugen før jeg fikk papirbilletten min og slapp inn på anlegget. Stadion tilhører egentlig TJ Sokol Pohořelice, og dersom det stemmer at de spiller på sjette nivå i tsjekkisk fotball må jeg jammen si at de har et flott anlegg!

I den trykkende varmen og det stekende solskinnet tok jeg plass i skyggen på tribuna, og skjønte raskt at kampstart 1700 ikke stemte. Da klokka passerte var begge lagene fortsatt i full oppvarming, men da vi passerte kvart over begynte det endelig å skje ting, så nøyaktig klokka 1720 ble kampen blåst i gang.

Slavia-reservene gikk hardt ut fra startblokkene, og hadde før minuttet var spilt produsert to store målsjanser, hvor den ene gikk like utenfor mens den andre fikk en god redning fra målvakten. Etter å ha ridd av den innledende stormen tok hjemmelaget mer over ute på banen, men der gjestene faktisk produserte en del sjanser som ble avverget i bakerste ledd, så var vertskapet langt mer reserverte foran mål.

Jeg hadde i Futbology-appen sett at det var flere andre banehoppere tilstede, deriblant den obligatoriske tyskeren! Litt før pause begynte jeg å traske mot kiosken, og på veien så jeg plutselig en fyr med en mystisk logo på shortesen. Jeg dro kjapt opp appen, og joda, samme logoen lå i profilbildet til Hallescher FC-supporteren som hadde sjekket inn, så jeg mannet meg opp og spurte. Joda, det var ham! Jeg hilste på tyskeren!

Jeg tok meg deretter bort til kiosken som upraktisk nok lå på motsatt side av banen fra tribuna. Her var det en ikke veldig avskrekkende kø, men da jeg så hvor sakte den gikk (Faktisk fullt på høyde med forholdene hos Urædd) var jeg glad jeg faktisk hadde gått inn _før_ dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg skaffet meg en Fanta og en pølse med tilbehør, og mens jeg spaserte tilbake mot tribuna ble det pause uten at det hadde skjedd noe nevneverdig. Fortsatt 0-0 med andre ord.

Pølsa viste seg å være helt fantastisk! Ikke bare var den laget av velsmakende og passe grovkvernet kjøtt, i tillegg var den tilberedt i et slags varmrøykeskap, så den i tillegg til å være perfekt gjennomvarm hadde en himmels røykaroma. Terningkast åtte, og kvaliteten på pølsa mer enn veide opp for den manglende kvaliteten på det medfølgende brødet.

Jeg hadde sett at begge lag hadde ganske store tropper til kampen, og uten at jeg var 100% sikker mistenkte jeg at det var gjort en god del bytter i pausen. Jeg så iallfall at hjemmelagets keeper som ved flere anledninger hadde holdt dem inne i kampen før hvilen nå tok plass på benken mens en annen tok plass mellom stengene.

Det skjedde nå og da ting som kunne medført scoring. Hjemmelaget hadde et horribelt balltap på egen halvdel som det var et mirakel at ikke endte i målprotokollen, og vi hadde også flere gode kontringer i begge retninger uten at det ble noe ut av dem.

Jeg hadde såvidt rukket å tenke at kanskje målstreaken min nå skulle ryke igjen, etter at sist kamp jeg så som endte 0-0 var i april, så plutselig gikk ballen i nettet bak Slavia-keeperen, men akk, det ble enten dømt offside eller frispark utover. Da ballen så ble satt i gang igjen gikk de for anledningen lyseblå rett i angrep, hvor en av dem ble felt og dommeren pekte på straffemerket! Skulle jeg likevel få den etterlengtete scoringen?

Straffeskytteren gjorde seg klar, men det viste seg at keeperen var enda mer klar. Straffen ble reddet, og returen klarert!

Kampen endte dermed 0-0, og sammen med det som må ha vært opp i mot 300 andre kunne jeg sette kursen «hjemover», litt skuffet, men i det minste hadde jeg nå endelig sett kamp i mitt 16. land! (Og dessuten tikket det inn varsel om at den andre kampen jeg hadde hatt til vurdering denne tirsdagskvelden også endte målløs!)

Trelleborg - Utsikten 0-3

Da mandagen opprant tok jeg en rolig formiddag på hotellet, før jeg sjekket ut og satte kursen sørover. For å bruke litt ekstra tid, og for å gjøre kjøreturen litt mer interessant stilte jeg inn Google Maps på «Unngå motorveier», og vips var planen for dagen klar. Jeg kom etter å ha kjørt gjennom Syndefloden 2.0 fram til Trelleborg, fylte tanken på bilen, fant en parkering nært stadion, og et sted å trøkke i meg et beist av en hamburger. Jeg kunne dermed mett og fornøyd spasere opp til Vångavallen for å se Superettan-oppgjøret mellom Trelleborgs FF og serieleder Utsiktens BK.

På plass på stadion måtte jeg vente utenfor til klokka hadde passert seks, og så ble portene åpnet. Jeg hørte flere som ikke snakket svensk i køen, så jeg mistenkte at det var flere groundhoppere til stede, og etterhvert fikk jeg mine mistanker bekreftet da jeg kikket i Futbology-appen hvem som hadde sjekket inn.

En som ikke var innsjekket i appen, men som burde vært det, var min sidemann på sørtribuna. Da jeg slapp ham forbi merket jeg at han snakket engelsk, så jeg spurte hvor han kom fra. Det viste seg at han faktisk var rumener, og attpåtil kom han fra Brasov hvor jeg jo har vært på kamp, så vi hadde litt av hvert å snakke om. Grunnen til at han befant seg her var at han jobbet med å liverapportere alle hendelser i kampen gjennom en mystisk app (Jeg tipper mottakeren er et eller annet bettingselskap). Uansett en morsom «liten verden»-hendelse!

Kampen kom i gang, og jeg skjønte straks at det ikke var veldig mange bortefans på plass. På den imponerende bortetribuna i vestenden av banen var det nøyaktig ingen, men man hørte enkelte som applauderte gode prestasjoner fra de for anledningen rødkledde innimellom. I enden av den lave nordtribuna var det hjemmefansen hadde plassert seg, og innledningsvis var det faktisk litt lyd å høre fra dem.

I det 26. minutt kom så endelig kampens første scoring. Det var bortelaget som hadde vært klart best til nå, uten egentlig å skape så mange sjanser. I motsatt ende hadde derimot vertskapet flere ganger vært framme og yppet seg. Det var likevel de få tilreisende som kunne juble først etter en avslutning som endte i mål og ga 0-1.

Jeg hadde som sagt gjennomlevd Syndefloden 2.0 tidligere på dagen, og jeg så stadig regnbyger som passerte nordover noe lenger vest (Meldinger fra Helsingborg sa at der regnet det visst ikke bare litt på stadion). Heldigvis satt jeg trygt plassert under tak, og fikk derfra se at dømmingen ble merkeligere og merkeligere. Dommeren lot omtrent alt gå, og ved en anledning utbrøt gubben som satt bak meg «Åker ni samma buss?» da nok en ufin inngripen fra gjestene ikke ble påtalt. Da det litt senere endelig BLE blåst frispark til hjemmelaget brøt det spontant ut applaus over hele stadion.

Omgangen ebbet ut uten flere mål, og siden man måtte ut i regnet for å besøke kiosken valgte jeg å holde meg på tribuna.

Tidlig i andre omgang fikk vi så nok en kontrovers, da hjemmelaget rasende ville ha straffespark etter at en spiller gikk i bakken. Min rumenske sidemann mente det heller burde vært gult kort for filming, men her tror jeg faktisk dommeren gjorde rett ved ikke å kjøre i verken den ene eller den andre grøfta.

Kampen hadde aldri vært veldig spennende, men så lenge det bare sto 0-1 var det jo et visst håp om at dette kunne forandre seg. De siste fem minuttene før timen var spilt forsvant så dette håpet da vi først fikk 0-2 da et langskudd forandret retning og ble umulig å redde, og så like etterpå tok Trelleborgs-forsvaret tidlig helg så det imponerende angrepet Utsikten gjennomførte ikke så så imponerende ut som det fortjente. 0-3 ble det uansett, og herfra og inn ble resten av kampen et rent pliktløp.

Med 0-3-ledelse følte gjestene seg seierssikre nok til å gjøre tre bytter på en gang, og da ville ikke vertskapet være noe dårligere. De gjorde derfor noe jeg er usikker på om jeg har sett blitt gjort i en kamp før, og byttet FEM spillere samtidig!

Det offisielle tilskuertallet ble opplyst å være 1158, og da tipper jeg over 1120 var enten nøytrale eller hjemmesupportere,  så de fleste var nok fornøyde med at vertskapet kom noe mer med i kampen etter alle byttene, men tross nye krav om straffespark, og stadige situasjoner hvor det var helt utrolig at dommeren ikke ga frispark, så ble det mest dramatiske som skjedde i resten av kampen at en av Utsiktens spillere fikk en smell i kneet som medførte noen av de verste smertehylene jeg har hørt på en fotballbane.

Den uheldige måtte etterhvert bæres ut på båre, noe som medførte at det ble hele sju minutter tilleggstid, uten at heller dette gjorde noen forskjell. Kampen endte 0-3.

Mens glade Utsikten-spillere kunne feire fortsatt fempoengs ledelse og stø kurs mot opprykk (Og mulig plassbytte med storebror i Göteborg, IFK) hastet jeg ned mot parkeringa, fant bilen, og kom meg ned til fergeterminalen hvor jeg på mystisk vis klarte å navigere meg ombord på riktig båt så jeg forhåpentligvis våkner i Polen i morgen tidlig.

Kalmar - Elfsborg 0-4

Ny dag, og tid for kanskje den kampen på denne lille europaturneen jeg hadde gleda meg mest til. Etter først å ha kjørt og fått i meg en bedre lunsj på Öland kjørte jeg tilbake til fastlandet, og fant fram til Guldfågeln arena hvor det skulle spilles allsvenskan-kamp mellom Kalmar og mitt lag i svensk fotball, IF Elfsborg.

Etter å ha parkert inntok jeg stadion, og selvsagt kom jeg fram til inngangen like etter en av supporterbussene fra Borås, så jeg måtte stå litt i kø før jeg kom fram til han som skulle tafse på meg for å sjekke at jeg ikke hadde noe pyroteknikk eller andre uhumskheter med meg inn på stadion. Etter å ha kommet meg forbi sjekkpunktet var det bare å forsere noen trapper, så var jeg på plass på bortaläktaren sammen med andre fans av «di gule».

Rett før kampstart brøt det ut stor jubel på bortefeltet, da det ble klart at serieleder fram til nå, Malmö, hadde gått på en smell og tapt sin kamp mot Mjällby. Dette betød at med seier her i dag ville Elfsborg overta serieledelsen, så dermed var presset på karene fra Västergötland foran kampen her på dette flotte stadionet. (Borteseksjonen vil jeg faktisk kategorisere som en av de aller beste jeg har besøkt).

Alt fra start gjorde Guliganerna seg bemerket, og det ble kjørt i gang en av mine favoritt-Elfsborg-sanger. Til tonene av «Vi er gulsvarta Elfsborg» malte de gulkledde ute på gresset på, men lenge uten at det ble noe resultat.

Like før halvtimen var spilt smalt det endelig. På feltet var vi gått over til å synge «Eleganterna, visa hjärta, gör oss stolta nu», og det var nettopp det som skjedde i motsatt ende av banen der ballen ble satt i mål til 0-1! Det var bare en ting å gjøre: Fortsette med samme sangen ei stund til!

0-1 sto seg inn mot pause, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på et lite avbrekk da den gamle Glimt-keeperen Ricardo Friedrich på overtid gikk totalt i svart og foretok en takling som gjorde at han slapp å spille andreomgangen. Det ble riktignok ikke mål på det påfølgende frisparket, men det var med stor optimisme vi tok pause mens «Alla rensar fisk i Göteborg» lød fra tribunen som en påminning om hva som venter neste helg.

Etter pausen startet IFE igjen bra, og da 0-2 kom i det 52. minutt var det bare å slippe jubelen løs! Nå kunne det da vel ikke gå galt mot ti mann?

Bra tryck på tribunen! pic.twitter.com/yuCxRYNOim

— Filip Nilsson (@mor_filip) July 9, 2023

De få sjansene Kalmar kom til ble enkelt ryddet unna, og samtidig presset og presset Elfsborg på, så da først 0-3 kom med et lite kvarter igjen av kampen, og like etter 0-4, så var det alt annet enn ufortjent. Hjemmepublikummet begynte etterhvert å forsvinne fra stadion, mens i vår ende av banen var det ingen som gikk! Da dommeren et par minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-4, og Elfsborg var på tabelltoppen!

Det ble selvsagt en relativt solid feiring sammen med spillerne, før de kunne gå i garderoben ledsaget av klare meldinger om hva som var forventet mot IFK Göteborg i det såkalte västderbyet neste helg. «Vi vinner guld och Blåvitt åker ur» var omkvedet her.

Da jeg til slutt forlot stadion møtte jeg igjen Bjørn-Christian som også her hadde skaffet seg fotoakkreditering og ordnet noen prima kampbilder og vi ønsket hverandre lykke til videre på ferden, som heretter gikk i litt forskjellige retninger. På vei vekk la jeg merke til at designet på sida av Elfsborgs spillerbuss klokelig nok hadde plass til flere årstall…

IFK Värnamo - Djurgården 1-2

Etter lenge å ha planlagt å starte ferien med en helgetur til Sverige som kanskje skulle utvides med litt snacks i etterkant var tiden kommet. Jeg hadde logget av epost og telefon, la meg tidlig fredag, og sto grytidlig opp lørdag. Etter drøye 5 timers kjøring kom jeg til Värnamo, hvor jeg var heldig og fikk sjekke tidlig inn på hotellet så jeg fikk slappet av litt foran vifta før jeg tuslet oppover langs elva Lagan (Samme ordet som de to Låg-ene i Norge og de mange Loch-ene i Skottland) og fant stadion hvor det skulle spilles allsvenskanmatch mellom IFK Värnamo og Djurgården.

Finnvedsvallen, som stadion heter, vil nok aldri vinne verken noen arkitekturpriser eller noen popularitetspriser blant stadionaficionados, men når det gjelder beliggenhet er det få som slår arenaen her. På en meanderodde ut i elva, rett nedafor en idyllisk liten foss ligger stadionet så klemt inntil elvebredden at inngangene til den østlige tribuna er på bruer over Lagan.

Det jeg ikke visste da jeg dro hit var at arenaen neppe blir å leve særlig mye lenger, da det etter en svært dramatisk prosess er vedtatt å bygge nytt stadion i byen.

Det var varslet at det kom til å bli fullt i dag, men da det gjensto en halvtime til avspark var det fortsatt voldsomt mange ledige seter å se på tribunene. På bortestå og på ståfeltene langs banen krydde det dog av folk, og da først og fremst folk ikledd DIFs to blåfarger. Først like før avspark begynte de som skulle innta setene å dukke opp, og faktisk strømmet det fortsatt på med folk litt etter at kampen var kommet i gang. 

Innledningsvis kom Djurgården godt i gang, men uten å sette vertskapet på de helt store prøvene. I motsatt ende av banen var effektiviteten derimot på topp, for da de hvite og blå i det sjuende minutt fikk en sjanse til å score så ble den utnyttet maksimalt, og det sto 1-0.

I den sterke varmen ble det tatt drikkepause etter 20 minutter, og også i flere situasjoner hvor spillere lå nede og fikk behandling av ymse slag så det ut som om flertallet av de andre hastet ut til sidelinja for å få i seg litt væske. Hjemmelagets forsvarsspillere prøvde mer eller mindre konsekvent å spille seg ut bakfra, noe som i flere tilfeller holdt på å gi hjemmefansen hjertetrøbbel, men utrolig nok klarte ikke Djurgården å straffe dem for slurvet de stadig begikk.

Det sto fortsatt 1-0 til pause, og jeg innså at væskebalansen min nok ville holde en omgang til, så jeg droppa å prøve meg på kioskkøen. Da lagene kom tilbake var det tydelig at Sofialäktaren og Ultra Caos Stockholm og de andre tilreisende supporterne hadde bestemt seg for at det skulle iallfall ikke være deres skyld hvis hjemturen ble poengløs, slik det tidvis hadde sett ut før pause som om den kunne bli. Det var rett og slett veldig bra trøkk fra dem!

Utover i omgangen presset gjestene mer og mer på, men de for anledningen rødkledde slet fortsatt lenge med å få noe ut av alt. Cornerstatistikken må ha vært imponerende, for det var ei stund jeg ikke syntes det skjedde annet enn hjørnespark, og med 68:25 på klokka ble endelig en av dem hamret i mål etter at jeg hadde sluttet å filme fordi jeg trodde situasjonen var avklart. 1-1!

DIF var ikke fornøyde med kun ett poeng, og fortsatte å male på. I det 76. minutt var jeg sikker på at de kom til å score, men IFK-keeperen vartet opp med en utrolig redning, før en av gjestene i kaoset i feltet etter redningen ble felt på ulovlig vis, og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytter Oliver Berg (ex Raufoss og Odd) gjorde jobben, og vips var kampen snudd til 1-2.

Omtrent samtidig kom meldingen om at AIK lå under mot Häcken, og resten av kampen hørte man med jevne mellomrom «Gnaget åker ur» runge fra bortesupporterne til melodien fra KC and the Sunshine bands store slager «Baby give it up». Tross en solid sluttspurt fra vertskapet, flere mål ble det ikke, og da dommeren blåste av kunne glade Järnkaminer feire tre poeng sammen med spillerne før de satte kursen hjemover igjen.

Jeg håper han jeg møtte på vei tilbake til hotellet som hadde miste alle kompisene sine unntatt én (og han lå strak ut i et veikryss og nekta å gå videre) fant de andre så hjemreisa ble smooth. Selv dro jeg ut og spiste meg halvt ihjel sammen med Bjørn-Christian som hadde fotografert kampen.

IFK Ås - Grums 2 (6-1)

Denne tirsdagskvelden var det kun to fotballkamper i hele Norge, så jeg retta blikket over grensa og tok med meg Ole Jakob på tur. Etter litt shopping og en deilig middagsbuffet fortsatte vi litt sør for harryhandelsbyen Charlottenberg og fant fram til den lille bygda Ås, hvor det skulle være division 6-kamp mellom IFK Ås og andrelaget til Grums IK.

Da vi kom fram til Åsvallen ble vi umiddelbart overrasket over hvor mange biler som var på plass, og litt uti kampen konkluderte jeg med at det var tett oppunder 100 tilskuere, mens min medsammensvorne mente det måtte være noe over. Godt besøkt var det iallfall, og etter å ha betalt oss inn tok vi først plass på den sjarmerende (men tildels noe upraktiske) tribuna, og så herfra hjemmelaget komme godt i gang.

De kom faktisk så godt i gang at da de blåhvite etter at det såvidt var spilt sju minutter tok ledelsen 1-0 etter et hjørnespark virket det høyst fortjent.

2-0 kom 11 minutter senere, da en av vertskapets spillere brøt gjennom en høy forsvarslinje og fosset framover. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på om dette målet ville blitt godkjent dersom man hadde hatt assistentdommere, men det ble raskt tydelig at dagens dommer hadde lagt seg på en svært liberal linje hva angikk offsideavgjørelser.

Hjemmelaget fortsatte å dominere ute på gressmatta som lå inneklemt mellom en svær eng og jernbanen, og kom like etter 2-0 til en svæært god sjanse til å øke til tre. Når denne ikke gikk inn føltes det nok svært tungt da rødtrøyene i det 27. minutt lobbet ballen over keeper og i mål til 2-1 i motsatt ende av banen.

I det klokka passerte 34 spilte minutter kom 3-1, og denne stillingen sto seg til pause. Jeg og OJ brukte pausen på å skaffe oss en is hver, for selv om det ikke var veldig varm grunntemperatur ble det fort hett når sola tittet fram gjennom skyene, noe den gjorde oftere og oftere.

Etter hvilen startet gjestene svært godt, og satte flere ganger IFK-ernes forsvar på prøve, men da de ikke lyktes i å få den viktige reduseringen ble det veldig seigt da hjemmelaget etter 63 minutter og 5 sekunder hamret inn 4-1 i krysset.

Etter 64 minutter og 5 sekunder kom så også 5-1, og herfra og inn var all spenning i kampen forsvunnet. Etter at jeg skrev en twetet om den liberale offsidelinja til dommeren endret alt seg her, og plutselig ble «alt» offside. Det ble dog ikke offside da IFK Ås i det 79. minutt fikk et hjørnespark som ble ekspedert i mål, og dermed sto det 6-1 med drøyt ti minutter igjen av kampen.

Mer nevneverdig skjedde ikke på Åsvallen i kveld. Like etter at klokka mi (men ikke den på veggen) hadde passert 90 minutter blåste dommeren av og hjemmelaget kunne glade feire tre nye poeng.

Jeg og Ole satte kursen tilbake mot Norge, og kom etter å ha klemt oss forbi noen enorme vindturbinpropeller på Kongsvinger hjem svært fornøyde med dagens utflukt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hisøy - Jerv 2 (3-4)

Det tynnes stadig mer ut i breddefotballmenyene inn mot sommeren, men jeg hadde sett meg ut Hisøy utenfor Arendal som reisemål den første mandagen i juli. Jeg plukket opp Sören som ville være med, og vi satte kursen sørvestover. Ved ankomst Arendal kjøpte vi noe veldig god takeaway og fortærte på parkeringa ved menighetshuset på Hisøy, før vi kjørte og parkerte ved fotballbanen hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Hisøy og Jervs andrelag.

Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde parkert var at det svingte inn en bil med registreringsnummer FIFA og parkerte ved siden av meg. Joda, dagens dommer var legenden Terje Haugland som jeg også så i aksjon tidligere i år.

Jeg og Sören tuslet etterhvert opp til banen, og slo oss ned på den fine lille tribuna. Her ble det inn mot kampstart voldsomt fullt, men jeg tenkte uansett at dette ville være et bra sted å se starten på kampen fra. Jerv-supporter Håkon dukket også opp, og han satte seg først rett bak en stolpe så han var garantert å se omtrent ingenting. Da han hadde fått flyttet seg til et sted han så noe startet så kampen, og til glede for både ham og en ikke helt liten del av de andre tilskuerne var det målnettet bak Hisøys keeper som først strakte seg ut, etter at hjemmelagets kaptein alt i det fjerde spilleminutt var uheldig i et forsøk på en klarering og plasserte ballen bak egen keeper til 0-1.

Hisøy lot seg ikke knekke av dette, og var raskt tilbake på dansegulvet. Rett etter at stadionuret hadde passert 8 spilte minutter kom de til en sjanse som endte med at et flott skudd ble fyrt av i mål, og vips var vi like langt med 1-1.

Begge lag leverte en artig og angrepsvillig fotball (Kanskje det er hit en viss gjeng trøndere må på studietur?) som for den nøytrale tilskuer (Altså neppe særlig mange andre enn meg og Sören) var riktig så underholdende å se på. Vi måtte likevel vente ei stund på neste scoring, og selv om det var grønntrøyene som først fikk ballen i mål igjen ble dette annullert for offside, før Jervs rekrutter like før omgangen var halvspilt igjen tok ledelsen, så det sto 1-2.

Bare et par minutter senere var de gulblå igjen på tokt, og denne gangen endte det hele med et sammenstøt som medførte et straffespark. Fra bergnabben på motsatt side fra der jeg sto lød det taktfaste støtterop til keeperen, og om det var dette som psyket ut straffeskytteren vet jeg ikke, men ballen endte iallfall til side for mål!

Det tok likevel ikke mer enn et minutt før vi igjen fikk scoring, og nå fikk vi en trippel saltofeiring fra målscoreren som hadde sørget for at Jerv 2 hadde gått opp til 1-3-ledelse.

Da det ble pause innså jeg at med rundt 150 tilskuere på tribuna, og i tillegg nær like mange ellers rundt banen kom kioskkøen til å være uoverstigelig, så jeg ble stående og småprate med Sören fram til lagene igjen inntok kunstgresset. Ut fra pause-startblokkene tok det bare vel tre minutter før vertskapet gravde fram en flott scoring, så det med 2-3 på tavla igjen var vidåpent hva som skulle skje videre.

Kampen dabbet nå noe av, men etter hvert kom Jerv til flere store sjanser, og da de i det 69. minutt satte inn 2-4 var det absolutt ikke ufortjent. Jeg mistenkte nå at dette kunne ha vært spikeren i kista, da Hisøy hadde sett litt ut som de hang i tauene de siste minuttene.

Da vi passerte ti minutter igjen uten flere scoringer trodde jeg at toget var gått for noe grønt comeback, men så lyktes hjemmelaget plutselig med å presse fram en glipp hos gjestenes målvakt, så det sto 3-4 med 8 minutter igjen av ordinær tid.

Det var nå duket for en dramatisk avslutning på kampen. Guttegjengen som rett før 3-4 kom hadde reist seg og skulle til å gå satte seg igjen, og vi fikk se begge lag trøkke på for å prøve å sikre seg flest mulig poeng før sommerferien. Da dommeren etter godt over fem minutters overtid endelig blåste av hadde det dog ikke kommet flere mål, så det var de tilreisende fra Grimstad som kunne juble for tre poeng, mens hjemmefansen skuffet måtte innse at det ble for tøft i dag.

Sören og jeg kom oss ned til bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor vi etter en stort sett begivenhetsløs tur kom oss i hus litt før klokka ett på natta.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lillestrøm - Tromsø 0-1

Etter oppvarmingskampen i Karlstad hoppet jeg i bilen og la ut på en relativt begivenhetsløs kjøretur vestover. Etter å ha kryssa grensa svingte jeg sørover mot Bjørkelangen, og kom litt etter å ha kryssa Fetsundbrua fram til min etterhvert ganske faste parkeringsplass i veikanten ved Skedsmohallen. Her ble dagens første faste føde inntatt før jeg dro på meg TIL-trøya og gikk til bortefeltet for å se eliteserieoppgjøret mellom Lillestrøm og Tromsø.

Vi hadde i dag fått selskap på bortefeltet av et par Djurgården-ultras som hadde tatt turen for å se hvordan vi gjør ting i Norge. En av dem fikk tildelt det store flagget jeg vanligvis trakterer, og jeg konkluderte raskt med at det han hadde i stamina og styrke manglet han til gjengjeld i teknikk. Etter flere ganger å nesten ha slått ned folk bak seg på tribuna var flagget så herpa at jeg innså at dette bare var å kassere etter kampen, og snart røk også flaggstanga, så da ble iallfall ikke flere folk slått ned.

Det var ellers ganske godt oppmøte på bortefeltet, og det gikk rykter om over 300 solgte billetter. Vi var en kjerne som prøvde å dra i gang synging, men det var tidvis en ganske tung affære, bortsett fra på de aller mest kjente heiaropene og -sangene.

Tidvis så det også ganske tungt ut for de rødhvite ute på den søkkvåte gressmatta, men heldigvis var forsvaret i strålende form og ryddet opp bak, så selv om ikke «Gutan» klarte å score, så gjorde heller ikke «Kanarifuglene» det. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause og også våre såre halser fikk en liten hvil.

Etter pausen var det en del frustrerte bortesupportere å se, da det viste seg at kiosken under tribuna var utsolgt for spiselige greier. Soneleder (og OPO-trommis) Audun lovet å sjekke opp om det fantes mat andre steder, men snart hadde vi andre ting enn mat å tenke på. Fem minutter ut i omgangen ropte vi rasende mot dommeren som vi mente hadde gitt et innkast vi skulle hatt til motstanderne. Dette viste seg å ikke gjøre så mye, for like etterpå hadde Mai Traoré fått ballen og scoret! 0-1, og jubelen sto i taket (som i år var uten fuglereder).

Resten av kampen handla om å fortsette å støtte de rødhvite fra tribuneplass, og om jeg skal si det selv synes jeg vi gjorde en helt akseptabel jobb.

På overtid prøvde LSK som i fjor å sende opp keeperen, men denne gangen lot vi oss ikke lure, og da dommeren endelig blåste av ledet vi fortsatt, og hadde dermed satt ny klubbrekord med fem borteseire på rad!

Mens vi drev og pakka ned supporterutstyret dukka det plutselig opp en politimann foran bortefeltet. Det ble litt munnhuggeri, og siden jeg ikke sto helt nært vet jeg ikke nøyaktig hva som ble sagt, men visstnok skulle vi anmeldes for å ha klistret stickers rundt omkring. Jaja, politiet får nå bare holde på…

Jeg gikk tilbake til bilen, monterte et lite rødhvitt flagg i vinduet og kjørte gjennom Lillestrøm på vei hjem for å vise det fram, og jeg syns jeg så noen sure blikk her og der, noe som bare gjorde seieren og andreplassen på tabellen enda bedre.