Etter jobb fredag satte jeg igjen kursen mot svenskegrensa, denne gang med et mål om å returnere igjen samme kveld. Etter noen timer og litt omkjøring kom jeg til småbyen Grums, fant meg noe å spise, og satte kursen mot bydelen hvor det skulle spilles derby i division 6 mellom Slottsbrons IF og Grums IK 2.
Det som møtte meg da jeg svingte inn mot Strandvallen (Som ikke må forveksles med stadionet til Mjällby) var et flott område med flere gressbaner, og det var i tillegg tydelig at hjertet i anlegget her var en bandybane. Jeg lot meg litt senere fortelle at klubben faktisk har fire SM-gull i bandy, noe som jo er rimelig imponerende selv om det begynner å bli noen år siden. Ellers er nok stedets største «claim to fame» at flere av de sentrale medlemmene i dansebandet Sven-Ingvars kom herfra! Det var for øvrig herlig pittoreskt å se at der stadionuret ble plassert var det ikke tilgjengelig strømforsyning, så etter en stund ble det båret ut et bilbatteri som ble kobla til.
Ute på gressbanen hvor det skulle spilles i kveld forsvant etterhvert spillerne i garderoben, før de kom tilbake og det ble gjort klart til avspark. Dommeren hadde knapt rukket å ta fløyta ut av munnen før hjemmelaget stormet i angrep og satte ballen i mål. 1-0, og Grums-spillerne kunne ikke annet enn å lure på hva som hadde truffet dem!
Gjestene fra sentrum gjenvant etterhvert fatningen, og det må være lov å si at de etterhvert begynte å dominere kampen. Lenge var de likevel målløse, men i det stadionuret bikket over til 28 spilte minutter kom en av de hvitkledde seg forbi Slottsbro-keeperen og satte ballen i mål til 1-1.
Utover i kampen fikk vi litt over 100 frammøtte se et bortelag som fortsatte å prøve å score, men vertskapet red stormen fint av. Innimellom fikk vi også noen dueller som ga litt derbystemning, det var tydelig at mange av spillerne på begge lag kjente hverandre godt, og at det helt sikkert fantes noen gamle regnskap som kunne gjøres opp i kveld. Flere scoringer ble det derimot ikke før pause, så da lagene gikk over veien og inn på klubbhuset sto det fortsatt 1-1.
Da spillet igjen ble satt i gang ble jeg gjort oppmerksom på at bortelagets målvakt var sønn av Slottsbrons assistenttrener, og attpåtil var hans bror angrepsspiller på Slottsbron. Dette var definitivt en liten kamp i kampen å følge med på utover. Jeg vet ikke om angreps-broren var involvert, men det var hans lag som tok første stikk i duellen, da de et kvarter ut i omgangen igjen kunne juble for å ha tatt ledelsen. 2-1 kom etter at nevnte målvakt tilsynelatende hadde kontroll på ballen, men på mystisk vis glapp den så den ble satt i nettet. Den uheldige keeperen var for å si det mildt ikke spesielt blid.
Litt etterpå kom blåtrøyene til en stor mulighet til å doble ledelsen, men i stedet fikk vi i det klokka passerte 71 minutter se et frispark bli tatt på en smart måte som førte til at ballen ble skutt i mål til 2-2.
De siste tjue minuttene av kampen ble preget av mange stopp i spillet, mye klaging på dommeren, og et ganske klart overtak til Grums 2. Tross overtaket, Slottsbron klarte å stå imot, og etter 7 lange overtidsminutter som både hadde gitt oss litt drittkasting mellom de to brødrene Wiik, et tverrliggertreff til bortelaget og ikke minst et ganske velbegrunnet krav om straffespark til vertskapet …
… som dommeren ikke hørte på, endte kampen med 2-2 da den ble blåst av. Hvilket av lagene som var minst fornøyd med utfallet er jeg ikke sikker på, men jeg er ganske sikker på dersom noen av lagene skulle hevde seg bortdømt måtte det vært hjemmelaget som burde fått straffesparket.
Jeg satte kursen vestover igjen, og etter å ha forsert et regnvær av bibelske proporsjoner som heldigvis ikke kom før kampen var over ble det litt shopping i Töcksfors før jeg igjen krysset grensa og kom meg hjem.
Søndag morgen forlot jeg overnattingsstedet i Halland, og satte kursen innover i landet. Etter en kort pitstop på Gekås i Ullared (Jeg tror ikke jeg så verken Morgan eller Ola-Conny) fortsatte jeg mot Borås, hvor jeg parkerte på min etterhvert nesten faste plass utenfor stadion. Jeg tok så med meg kameraet, og tuslet forbi campingen og over elva Viskan til idrettsplassen hvor det skulle spilles division 6-match mellom Somali AIF og Viskafors IF.
Det somaliskdominerte hjemmelaget hadde jeg jo faktisk også sett tidligere i år, da de slo det som nå er det eneste laget som ligger under dem på tabellen, mens gjestene var et nytt bekjentskap for meg. Kampen skulle spilles på en av de tre gressbanene utenfor fotballhallen i byen, og det var ikke før bortelaget kom og begynte å varme opp jeg var helt sikker på hvilken bane som skulle brukes. Apropos oppvarming, så ble det tidlig klart for meg at de to lagene hadde en ganske forskjellig tilnærming til dette. Mens Viskafors kjørte et veldig stramt opplegg med jogging, småspill og de vanlige øvelsene man ser på baner overalt på alle nivåer, så kom ikke Somali AIF ned fra garderoben før det var under ti minutter igjen til kampen skulle starte. Selv brukte jeg tida mens det ble varmet opp til å nyte det faktum at Elfsborgs Jenter 13-lag som varmet opp på nabobanen spilte Elfsborg-låter som «Här är du aldrig ensam» og «Di gule är vårt lag» til sin oppvarming.
Ganske presis klokken to ble kampen blåst i gang, og jeg skjønte raskt at de fleste av de nærmere femti tilskuerne var bortefans som hadde kommet til byen fra tettstedet ved fossen litt lenger ned langs elva som renner gjennom byen. Ut fra tabellsituasjonen var bortelaget store favoritter, men det var faktisk hjemmelaget som først kunne juble, da de etter vel 7 minutter fikk satt inn 1-0!
VIF kjempet som besatt for å slå tilbake, men vi ble nødt å vente helt til omgangen var halvspilt før et frispark ble nikkket over keeper og i mål til 1-1.
Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde mistet ledelsen, og etter at begge lag hadde misbrukt en del ville sjanser, hvorav et stolpetreff til rødtrøyene fra Borås nok var det største, så kom faktisk 2-1 da det var bare drøyt to minutter igjen til pause. Definitivt ikke en typisk topp-mot-bunn-kamp!
Rett før klokka passerte 45 spilte minutter klarte de for anledningen blåsvartstripete å slå tilbake nok en gang, og dermed sto det 2-2 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen ble to ting tydelige: Det var ikke tilfeldig at Somali AIF ligger der de ligger på tabellen, og Viskafors hadde bestemt seg for at denne kampen skulle de vinne. Gjestene satte et voldsomt trøkk mot et hjemmelag som begynte å bære preg av å være slitne, og etter to kjappe scoringer i 53. og 56. minutt var kampen med 2-4 i praksis avgjort.
Mot slutten ble det igjen litt liv i kampen etter at det midterste kvarteret av andre omgang hadde vært ganske dødt. Med 73:30 på min stoppeklokke kom 2-5, før vi halvanna minutt før slutten av ordinær tid også fikk 2-6 etter det jeg våger meg til å kategorisere som litt laber innsats av hjemmelagets målvakt.
Nevnte keeper byttet etter dette trøye med en utespiller så han fikk løpe litt i overtidsminuttene som det faktisk ble noen av etter at begge lag hadde brukt voldsomt lang tid på flere stopp i spillet underveis i omgangen. Dette førte dessverre for vertskapet ikke til annet enn at Viskafors halvanna minutt på overtid gikk opp i 2-7.
Da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt 2-7 som var stillinga, og mens lagene takket hverandre for kampen og gjestene også takket tilskuerne for støtten labbet jeg avgårde samme vei som jeg hadde kommet for å deponere kameraet i bilen og tømme i meg en boks brus før jeg kunne entre stadion for dagens allsvenskan-kamp.
Jeg hadde lenge tenkt meg på en liten overnattingstur til Sverige i starten av denne helga, men verken hvor jeg skulle se kamp fredag eller overnatte natt til lørdag var klart før fredag formiddag. Da jeg var ferdig med dagens jobbing ble derfor kursen satt østover, og etter en liten pitstop i Torsby fant jeg fram til en fin liten idrettsplass litt utafor Hagfors hvor det skulle spilles kamp i division 6 mellom IFK Edebäck-Uddeholm og Nordvärmland FF.
Etter å ha parkert betalte jeg meg inn, og kjente den liflige duften av en kullgrill hvor det ble gjort klart for tilberedning av hamburgere. Dette må ha vært en lidelse for spillerne på begge lag, som fikk siste taktikkprat før kampen utendørs, da garderobebygget ikke akkurat var kjempestort. Det kom en jevn strøm av publikum, og i tillegg til noen benker på begge sider av banen besto tribunefasilitetene av et skur med noen stabler med plaststoler, som de som ønsket det kunne ta med dit de ville sitte.
Da kampen ble sparket i gang hadde det blåhvite vertskapet en ganske frisk start, men i en av sine første angrepsbølger fikk gjestene et hjørnespark der ballen gikk i armen på en av motstanderne, så dommeren dømte straffe. (Men var ikke ballen egentlig over streken før det ble blåst?)
Hjemmelagets målvakt (mer om ham senere) gikk i riktig retning, men straffen snek seg inn, og dermed sto det 0-1 like før det var spilt ti minutter.
De for anledningen gulkledde, som så sent som i 2023 spilte på nivå 4 i det svenske seriesystemet, men etter å ha rykket ned den sesongen hadde avsluttet satsingen og restartet mange divisjoner ned tok mer over etter scoringen. Laget kjemper i toppen av divisjonen, med et mål om igjen å etablere seg på et høyere nivå, men flere scoringer så de kunne senke skuldrene litt lot vente på seg.
Det sto fortsatt 0-1 da lagene etter et par minutters overtid gikk til pause, og jeg rakk akkurat å kjøpe meg en av de tidligere nevnte hamburgerne før dommeren blåste i gang andre omgang. Igjen startet hjemmelaget bra, men snart overtok NVFF mer og mer ute på gressmatta foran omlag 70 frammøtte tilskuere, som nok i hovedsak holdt med IFK-erne.
Også i andre omgang lot noen flere mål vente på seg, og det begynte nok å bre seg noe frustrasjon i begge lag etter hvert. Noen litt småhissige hendelser fikk vi, men stort sett var det grei stemning mellom de involverte. Stemningen rundt meg ble derimot dårligere og dårligere ettersom en stadig dalende kveldssol lokket fram fler og fler små blodsugere som tross litt myggspraybruk gjorde det ganske utrivelig å se siste del av kampen.
Drøye fem minutter før full tid klarte en av hjemmelagets spillere å pådra seg et rødt kort etter en håpløs takling omtrent på midtbanen, og hadde det ikke sett tungt ut fra før å skulle slå tilbake, så så det iallfall enda verre ut nå.
Et minutt inn i overtiden kom så en ny hands foran hjemmelagets mål. Keeper Mike Faddoul, som jeg før kampen hadde blitt gjort oppmerksom på at er litt av en lokalkjendis, med nesten 30 000 følgere på Instagram, gjorde seg klar mellom stengene, og denne gangen lyktes han med å bokse ballen ut til et hjørnespark!
Ikke lenge etter fikk de blåhvite en siste sjanse til utligning da samme mann gikk fram til midtstreken og lempet et frispark inn i feltet foran motstandernes mål, men det ville seg ikke for IFK Edebäck-Uddeholm i kveld, og fire minutter på overtid blåste dommeren av kampen. Det hadde endt 0-1, og Nordvärmlands håp om en retur oppover i divisjonssystemet lever videre.
Jeg tok den korte turen gjennom sentrum av Hagfors, og oppover bakkene til Geijersholm, hvor jeg etter å ha hilst på en elg som krysset veien like foran meg kom fram til nattens overnattingssted. Grunnen til at jeg hadde valgt å sove her i stedet for å dra hjemover var at lørdagen var satt av til en tur nordover til Tylldal, for endelig å få krysset ut banen der.
Etter å ha tilbragt natten i Mellerud ble onsdagen brukt til hjemmekontoring på ulike steder i Dalsland (Blant annet parkeringsplassen ved akvedukten i Håverud), før jeg et par timer før avspark svingte ned mot fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 6 mellom samarbeidslaget Dals Långed/Ärtemark/Fengersfors og IFK Åmåls U-lag.
Klockerudsvallen, som var dagens arena, er hjemmebanen til Ärtemarks IF, og utenom fotballaget er nok denne bygdas eneste «claim to fame» at den siste kvinnen som ble henrettet i Norge opprinnelig kom herfra før hun flyttet til Halden og ble giftmorderske. Banen lå idyllisk til mellom veien mot Lennartsfors og et lite vann, og mens jeg satt i bilen så jeg enorme svermer av mygg, knott, klegg og andre utysker kretse rundt meg. Dette kunne bli en utfordrende kveld!
Inn mot kampstart dukket det opp godt med tilskuere, og jeg konstaterte at det ikke hadde gjort noe om de hadde fått noen til å dirigere parkeringa litt. Det sto etter hvert tett i tett med biler oppover langs veien, men jeg tror mange av disse kunne fått plass nede ved banen om noen hadde styrt litt hvor folk parkerte.
Uansett, nå var folk her, begge lagene var her, og dommeren var her, så da var det eneste som gjensto at bortelagets støtteapparat og innbytter måtte evakuere innbytterbenken og plassere seg på motsatt side. Det viste seg at under taket over der de var tenkt å sitte hadde en vepsefamilie funnet ut at var en strålende plassering av bolet sitt, noe som var ganske lite kompatibelt med å prøve å coache et fotballag.
Ute på gresset tok det bare såvidt over ett minutt før vi fikk første mål, og det var de tilreisende fra byen som kunne juble for 0-1 etter at en liten glipp i kommunikasjonen mellom keeper og en forsvarsspiller hadde gjort jobben med å sette ballen i mål svært enkel.
Vertskapet virket ikke å se på dette som noe annet enn det det var, et arbeidsuhell, og kom raskt tilbake i kampen. Etter at en kvadruppelsjanse hvor det haglet med keeperredninger, blokkeringer og redninger på strek var avklart fortsatte de å presse IFK-erne, og i det min stoppeklokke passerte ti spilte minutter satt ballen endelig i mål til 1-1.
Knappe ti minutter senere kom også 2-1 i nettet i den nordøstlige enden av banen, noe jeg så fra motsatt ende, hvor det krydde av bittebittesmå frosker i gresset! Froskene må ha vært et værtegn, for litt før pause begynte det å regne så smått, noe det neppe var så mange andre enn dem og de mange brun- og svartsneglene som også omkranset banen som var glade for. Mange av oss litt over femti som var tilstede trakk inn under taket foran kiosken, og fikk herfra se hjemmelagets målvakt levere flere gode redninger som holdt hjemmelaget inne i kampen. I det 43. minutt måtte han derimot melde pass etter et hjørnespark som ga 2-2.
2-2 ble også pausestillinga, og mens lagene gikk i garderobene fortsatte jeg å gjemme meg for regnet under taket. Jeg droppa å handle noe i kiosken, og snart var lagene tilbake på gresset igjen, klare for nye 45 minutter med fotball.
Det første kvarteret av andre omgang ble litt langdrygt, uten de helt store hendelsene ute på banen. Vi hadde nettopp passert en times spill da gjestene igjen tok ledelsen og det sto 2-3. Hjemmelaget kjempet som besatte for å komme tilbake, og med et kvarter igjen av kampen trodde de de hadde gjort det da ballen gikk i mål etter et frispark. Dommeren hadde dessverre for hvittrøyene en arm i været for offside, noe ikke veldig mange av de som var til stede skjønte noe av.
Etter denne annulleringen gikk det bare sekunder før ballen igjen lå i mål … i motsatt ende av banen. 2-4, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for hjemmelaget. I det 81. minutt kom også 2-5, før det gikk fra vondt til verre for samarbeidslaget fra bygdene rundt Bengtsfors da de fikk en mann utvist.
Et lite lyspunkt for hjemmefansen kom fem minutter før full tid, da de fikk tildelt et straffespark som ble sikkert satt inn til 3-5.
DLIK/ÄIF/FIK fortsatte å jage reduseringer, men da de nesten fire minutter på overtid slo en corner endte dette med at åmålsborna kontret inn 3-6.
Dommeren så ingen grunn til å legge mer tid til kampen etter dette, og det hele endte 3-6. Trafikkavviklingen ut den smale innkjørselen som var full av parkerte biler gikk overraskende smooth, og jeg kunne fortsette ferden hjemover mot Oslo etter to fine dager med dalslandsk breddefotball, samtidig som jeg bestemte meg for at torsdagen nok måtte bli en fotballfri kveld.
Oppildnet av gårdagens fine tur til Bohuslän var jeg klar for flere sverigeturer denne uka, men jeg innså at det ville bli for håpløst å kjøre fram og tilbake fra Oslo hver eneste dag. Jeg hadde derfor natt til onsdag booket meg en overnatting i Mellerud, og satte tirsdag ettermiddag kursen sørøstover mot Dalsland. Etter hvert kom jeg fram til bygda med Sveriges feteste stedsnavn, Dals Rostock, hvor det skulle spilles match i division 6 mellom Kroppefjäll (Som jeg jo hadde sett spille bortekamp i 2019) og Melleruds U-lag.
Hjemmelaget her er en samarbeidskonstruksjon med kommunens tredje klubb, Åsebro (Som har et eget A-lag et par divisjoner høyere), og det var liten tvil om at det var et derby jeg var kommet for å bivåne, med bygd mot småby i samme kommune. Med et navn som Dals Rostock forundra det meg egentlig litt at ingen Hansa Rostock-supportere hadde registrert kampbesøk her i Futbology før, men jeg ble nå første besøkende her.
Da kampen kom i gang så umiddelbart gjestene ganske sterke ut, noe som også gjenspeila tabellposisjonen i serien. De helblå klarte likevel å ri av denne innledende stormen, og kom etterhvert til flere sjanser selv. Første halvdel av første omgang hadde likevel nesten gått uten scoringer da vertskapet i det 22. minutt fikk et frispark ute på kanten som ble satt direkte i mål til 1-0!
Selv om et behagelig svalende skylag hadde lagt seg foran sola var det rimelig hett i Dalsland denne kvelden, så det var nok svært velkomment for spillerne da dommeren sendte dem ut til sidelinja for å få i seg litt drikke. Det var også ganske fristende at man konstant hørte den lokale isbilen kjøre rundt i nabolaget og spille trudelutten sin mens togene mellom Oslo og Göteborg suste forbi i fjellsida på andre siden av Rostocks Brunn.
1-0 sto seg til pause, og da hvilen gikk mot slutten sørget jeg for å besøke kiosken og skaffe meg en is og noe å drikke fra en annen helsebrønn noe lengre sør. Mens jeg satt i skyggen foran klubbhuset og fikk i meg isen så jeg fragmenter av et Kroppefjäll-angrep som endte med at det så ut til at bortelagets spillere stoppet opp fordi de mente det var offside. Det var ikke dommeren enig i, og dermed ble det 2-0 i det stadionuret passerte 49 spilte minutter. Svært sjelden smart å ikke fortsette å spille til dommeren blåser!
I motsetning til første omgang som hadde vært ganske jevnspilt, så var det nå etter pause stort sett bare vertskapet det handlet om. Angrepsbølge etter angrepsbølge skyllet over hvittrøyenes forsvar, men lenge klarte de å stå imot. Etter en time av kampen ble det likevel for mye for dem, og vi fikk 3-0, til stor glede for de fleste av det speaker meldte var 130 tilskuere.
Mot slutten av kampen begynte det å bli en del bitende insekter i lufta, men jeg kjente ikke at det var ille nok til at jeg orka å gå i bilen og hente noe spray. Mens jeg sto og prøvde å holde ut fikk jeg se dommeren dele ut flere gule kort, de fleste på grunn av klaging på avgjørelser han hadde gjort. Mål fikk jeg derimot ikke se flere av, så da han etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-0, og Kroppefjäll/ÅIF kunne forsvinne inn i garderoben for litt jubel!
Jeg forlot nå Dals Rostock og tok samme vei som det tapende laget inn til kommunesenteret, hvor jeg skulle tilbringe natten i et koselig herberge.
Etter å ha sett ferdig kampen i Alingsås satte jeg kursen nordover mot Bohuslän, hvor jeg hadde sett meg ut en kamp å se klokka seks. Da jeg nærmet meg Uddevalla fikk jeg en litt «udde» følelse, så jeg svingte av for å sjekke diverse kilder, og joda: Kampen jeg skulle se var avlyst! Nå var rådyra gode (Jeg så for øvrig både villsvin og rådyr på vei nordover), så jeg satte meg og nileste terminlister. Drømmen om å være hjemme i en normal tid svant, og en avgjørelse om å svinge sørover igjen ble tatt, og etter å ha fått i meg litt mat på veien kunne jeg i et forferdelig regnvær parkere ved kunstgressbanen hvor division 6-kampen mellom Hermansby og Kålltorp skulle spilles.
Banen lå i det lille tettstedet Kärna (430 innbyggere i 2010) vest i Kungälvs kommun, og det som møtte meg da jeg dristet meg ut av bilen og bort til banen var et klubbhus med en liten kiosk/kafé og et grilltelt utenfor, et lagerbygg med en terasse og et lite tak foran, og et garderobebygg litt lenger bort. Jeg kjøpte et par lodd, og tok plass på terassen sammen med noen ivrige hjemmesupportere fra den yngre garde, som holdt det gående med en improvisert tromme og en megafon.
Til planlagt tid kom aktørene ut på banen, og kampen tok til. Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, og det store flertall av de noenogtretti frammøtte kunne glede seg sammen med de unge supporterne da 1-0 ble satt inn i det 19. spilleminutt.
Gleden ble dog ikke så langvarig, da gjestene fra grenseområdene mellom Sävedalen og selve Göteborg etter drøye to og et halvt minutt klarte å hamre ballen i mål litt etter et hjørnespark. Det sto dermed 1-1 da vi passerte halvspilt omgang.
Jeg ble etterhvert gjort oppmerksom på at lotteriet var trukket, og siden sikten fra terrassen var så som så pga gjerde og ballnett gikk jeg inn i kioskbygget for å kombinere det å få tak over hodet og ly fra regnet med å finne ut om jeg hadde vunnet noe. Mens jeg sto der hørte jeg jubel utenfra, og med 37:40 på min stoppeklokke hadde hjemmelaget gått opp i 2-1.
Da jeg kjøpte lodd hadde jeg blitt advart om at det var ganske lokale premier, og da jeg sjekket lista så jeg at mitt lodd med nummer to på var på lista. Joda, jeg hadde vunnet en måneds tilgang hos det lokale treningssenteret Kärnagymmet. Dette var nesten like nyttig som da jeg var i Friesland og vant en kasse appelsiner! De andre som befant seg i kiosken lo godt, og jeg donerte raskt gevinsten videre til ei av de tilstedeværende, samtidig som jeg måtte forklare hva groundhopping er for hele gjengen som satt der inne.
Jeg trakk ut igjen og sto under grillteltet mens 3-1 kom uten at jeg så noe som helst av hva som skjedde, annet enn at jeg kunne se på klokka igjen at vi befant oss i det 42. spilleminutt.
Det sto dermed 3-1 da vi gikk til pause, og i pausen skjønte jeg at det å klage på regnet underveis i første omgang hadde vært en tabbe. Nå begynte det nemlig virkelig å regne, og jeg overhørte smådesperate foreldre som prøvde å overtale barna sine til å ville dra hjem så de hadde en unnskyldning til å bli med.
Da andre omgang tok til trodde jeg først så mange foreldre hadde hatt suksess at «ultrasgruppa» var blitt redusert til bare trommisen, men i takt med at regnet nå roet seg ned dukket flere og flere av de syngende opp igjen, og bidro på ny til å skape stemning på stadion.
Etterhvert ble det faktisk nesten fint vær, og jeg la ut på en ny runde rundt banen, hvor jeg blant annet la merke til at dreneringen på stadion hadde enkelte problemer etter styrtregnet i pausen. Heldigvis var det bare områdene utenfor de hvite linjene som var rammet, så ute på banen kunne ikke spillerne skylde på stort annet enn egne ferdigheter.
Litt ut i omgangen var det ikke ferdighetene som var problemet, men heller at innsatsnivået var litt for høyt. Gjestenes målvakt foretok en utmerket redning etter en dødball, men endte med å smelle med stor kraft inn i målstanga før han sank sammen inne i målet. Etter noen dramatiske minutter med litt tilsyn var han heldigvis på bena igjen, så det hadde nok heldigvis bare vært vondt.
Ikke unaturlig når et lag leder en kamp var det det andre laget som trøkket mest på, og i det 73. minutt kom 3-2, og kampen var plutselig ganske vidåpen.
Begge lagene presset veldig for å prøve å få et mål til, i hjemmelagets tilfelle for å drepe kampen, mens for gjestene i håp om å få med seg minst ett poeng. På overtid ble keeper sendt opp for å bidra på en corner, men innleggene ble ikke gode nok verken på cornere eller andre situasjoner, så da dommeren endelig blåste av kunne Hermansby-spillerne juble ikke bare for å ha vunnet kampen, men også for at regnet hadde gitt seg.
Mens jeg gikk mot bilen hørte jeg supportere og spillere juble sammen, og jeg kunne sette kursen nordover fornøyd med at jeg nå hadde sett kamp på like mange svenske baner som groundhopping-legenden Ray Tørnkvist! En finfin fotballhelg (sett bort fra tapet i Borås) var over, og jeg kunne dra hjemover med lyden av TV2s fotballkveld-sending på bilstereoen, før jeg gikk inn døra hjemme rett før halv ett, omtrent to og en halv time senere enn opprinnelig planlagt.
Etter å ha forlatt stadion etter tapet i Allsvenskan hastet jeg bak Sjuhäradshallen, hvor det lå en kunstgressbane til, og her var det godt i gang en kamp i Division 6 mellom Norrmalms IK og Somali AIF.
Da jeg kom inn var det spilt nesten en halvtime, og jeg gjorde etter å ha blitt fortalt at det sto 2-0 generaltabben å ikke levere et oppfølgingsspørsmål om hvilket lag som ledet. Jeg tok for gitt at det var hjemmelaget, siden det ble sagt 2-0, men for å forenkle bloggingen litt skal jeg nå røpe at faktum var at det sto 0-2.
Jeg var ikke den eneste på plass her på Borås Arena 2 som anlegget heter som kom rett fra kamp, jeg så flere andre i gule effekter her, og det kom også sigende til flere tilskuere etter meg, så totalt var det nok noenogtretti til stede som fikk se somalierne på bortelaget absolutt se sterkest ut. Dette forundret meg noe, ettersom jeg trodde det var vertskapet som ledet, men da jeg fant ut hvordan realitetene var forklarte det en hel del. Det var iallfall i mine øyne ganske fortjent da gjestene fikk en scoring et par minutter før pause, en scoring jeg altså trodde førte til 2-1, men som i realiteten betød at lagene fikk en pust i bakken med 0-3 i dommerens bok.
Jeg benyttet pausen til å stikke bort til parkeringsplassen og hente bilen, og samtidig finne en powerbank til min nesten strømløse mobiltelefon, samt at jeg endelig fikk meg noe å drikke som jeg hadde hatt behov for i flere timer.
Etter hvilen fikk hjemmelaget en scoring etter to minutter, og jeg trodde da at de faktisk økte sin ledelse, mens realiteten var at dette var en redusering til 1-3. Videre utover i omgangen var det igjen Somali AIF som så skumlest ut, og de hadde flere store sjanser som endte like utenfor eller smalt i målstengene. Lenge var uansett høydepunktet i kampen at han som skulle hente en ball som gikk over gjerdet mot byggeplassen bak banen utløste en alarm der inne som ulte noen minutter.
I det 72. minutt fikk vi nok en Somali-scoring, og ti minutter før slutt kom det jeg trodde var en utligning til 3-3. Så feil kan man ta, gjestene hadde rett og slett nedsablet hjemmelaget med 1-5!
Da vi passerte nitti spilte minutter sto det fortsatt 1-5 i det som kanskje hadde vært en av de fotballkampene jeg har sett med lavest tempo, og da dommeren blåste av tror jeg det var fler enn jeg som var glade det var over.
Jeg fant tilbake til bilen hvor jeg endelig kunne sprette enda en boks vaniljecola, og fikk satt kursen tilbake mot Hisingen, hvor jeg plukket opp en himmelsk kebab på vei tilbake til overnattingsplassen på Säve depå hvor jeg fikk høre Gunnar Grindstein kommentere tre nye poeng til Tromsø!
