Elfsborg - IFK Värnamo 2-2

Etter den korte kjøreturen fra kampen i Bollebygd parkerte jeg utenfor Borås Arena, og gikk og skaffet meg en solid buffetlunsj. Jeg tuslet deretter mett og fornøyd bort til stadion, forserte sikkerhetssjekken og inntok Gula torget, et herlig tiltak med servering og god stemning utenfor ståtribuna Elfsborgsläktaren. Jeg var definitivt klar for serieåpning i Allsvenskan mellom Elfsborg og IFK Värnamo.

Jeg inntok først en plass ganske sentralt på feltet, men fikk så ei melding fra Annica (Hun jeg ble kjent med etter Örebro) og hennes bedre halvdel som ønsket at vi ikke sto helt midt i, så jeg gikk ned igjen og ventet ved inngangen til de kom inn. Vi gikk så sammen opp litt mer ute mot kanten og fant oss en grei plassering der inn mot kampstart.

Ved kampstart ble det futtet av litt gul røyk foran et gult flagghav, men det tok ikke mange minuttene før vi fikk det første blusset på feltet, og den obligatoriske påminningen på storskjerm og høytaleranlegg om at dette er ulovlig og vil få konsekvenser. Jeg var litt spent på om SvFF hadde pålagt dommerne å stoppe spillet om slikt skjedde, men ingenting tydet på det her.

Etter at det første blusset var sluknet tok det ikke mange minuttene før den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Michael Baidoo sørget for at nye bluss ble tent. 1-0, og stor jubel blant alle gulkledde, meg iberegnet.

Ikke lenge etter kom min ellers ganske så trofaste kampvarselleverandør FlashScore med en underlig melding på telefonen min. De hevdet at Elfsborg hadde fått rødt kort, noe verken jeg eller noen andre på stadion hadde sett noe til. Siden det fortsatt var 11 spillere i aksjon, og dommeren ikke hadde vært i nærheten av trenerbenken antok jeg helt riktig at dette var en glipp. Noen glipp var det derimot ikke da det litt før halvtimen var spilt kom opp at hjemmelaget hadde øket ledelsen til 2-0! Enda mer jubel på läktaren!

EIF hadde flere store muligheter til å øke ledelsen, men da jeg egentlig hadde begynt å forberede meg på at det kom til å bli pause med en grei tomålsledelse fikk en av de blåhvite fra Småland stå helt alene og sikte, og ballen ble fyrt av i mål. En meget irriterende redusering, men fra tribuna bare malte og malte og malte vi på med synging for å oppildne våre helter.

Etter pause ble det holdt opp noen bannere lenger bort på feltet som jeg dessverre ikke fikk sett, men håper det etterhvert dukker opp noen bilder av dem. Det hadde etter IFK-ernes altfor enkle redusering bredt seg litt usikkerhet iallfall blant de jeg sto sammen med, og et kvarter inn i andre omgang ble vår frykt til virkelighet. Bortelaget utlignet til 2-2!

Tross svært god innsats fra tribuna den siste halvtimen, Di gule klarte ikke å heve seg igjen til det nivået vi tidvis hadde sett før hvilen. Dermed ebbet kampen etter masse drøying av tid fra gjestenes side med uavgjort 2-2, et nokså skuffende resultat for et lag som har som mål å være med helt der oppe også i år.

Jeg takket mine medsammensvorne for godt selskap under kampen tross kjipt resultat, og satte kursen nordover igjen tilbake til Norge. Ca halv tolv parkerte jeg igjen hjemme, etter ei fin groundhoppinghelg som endte med en litt kjip kamp som supporter.

IFK Värnamo - Djurgården 1-2

Etter lenge å ha planlagt å starte ferien med en helgetur til Sverige som kanskje skulle utvides med litt snacks i etterkant var tiden kommet. Jeg hadde logget av epost og telefon, la meg tidlig fredag, og sto grytidlig opp lørdag. Etter drøye 5 timers kjøring kom jeg til Värnamo, hvor jeg var heldig og fikk sjekke tidlig inn på hotellet så jeg fikk slappet av litt foran vifta før jeg tuslet oppover langs elva Lagan (Samme ordet som de to Låg-ene i Norge og de mange Loch-ene i Skottland) og fant stadion hvor det skulle spilles allsvenskanmatch mellom IFK Värnamo og Djurgården.

Finnvedsvallen, som stadion heter, vil nok aldri vinne verken noen arkitekturpriser eller noen popularitetspriser blant stadionaficionados, men når det gjelder beliggenhet er det få som slår arenaen her. På en meanderodde ut i elva, rett nedafor en idyllisk liten foss ligger stadionet så klemt inntil elvebredden at inngangene til den østlige tribuna er på bruer over Lagan.

Det jeg ikke visste da jeg dro hit var at arenaen neppe blir å leve særlig mye lenger, da det etter en svært dramatisk prosess er vedtatt å bygge nytt stadion i byen.

Det var varslet at det kom til å bli fullt i dag, men da det gjensto en halvtime til avspark var det fortsatt voldsomt mange ledige seter å se på tribunene. På bortestå og på ståfeltene langs banen krydde det dog av folk, og da først og fremst folk ikledd DIFs to blåfarger. Først like før avspark begynte de som skulle innta setene å dukke opp, og faktisk strømmet det fortsatt på med folk litt etter at kampen var kommet i gang. 

Innledningsvis kom Djurgården godt i gang, men uten å sette vertskapet på de helt store prøvene. I motsatt ende av banen var effektiviteten derimot på topp, for da de hvite og blå i det sjuende minutt fikk en sjanse til å score så ble den utnyttet maksimalt, og det sto 1-0.

I den sterke varmen ble det tatt drikkepause etter 20 minutter, og også i flere situasjoner hvor spillere lå nede og fikk behandling av ymse slag så det ut som om flertallet av de andre hastet ut til sidelinja for å få i seg litt væske. Hjemmelagets forsvarsspillere prøvde mer eller mindre konsekvent å spille seg ut bakfra, noe som i flere tilfeller holdt på å gi hjemmefansen hjertetrøbbel, men utrolig nok klarte ikke Djurgården å straffe dem for slurvet de stadig begikk.

Det sto fortsatt 1-0 til pause, og jeg innså at væskebalansen min nok ville holde en omgang til, så jeg droppa å prøve meg på kioskkøen. Da lagene kom tilbake var det tydelig at Sofialäktaren og Ultra Caos Stockholm og de andre tilreisende supporterne hadde bestemt seg for at det skulle iallfall ikke være deres skyld hvis hjemturen ble poengløs, slik det tidvis hadde sett ut før pause som om den kunne bli. Det var rett og slett veldig bra trøkk fra dem!

Utover i omgangen presset gjestene mer og mer på, men de for anledningen rødkledde slet fortsatt lenge med å få noe ut av alt. Cornerstatistikken må ha vært imponerende, for det var ei stund jeg ikke syntes det skjedde annet enn hjørnespark, og med 68:25 på klokka ble endelig en av dem hamret i mål etter at jeg hadde sluttet å filme fordi jeg trodde situasjonen var avklart. 1-1!

DIF var ikke fornøyde med kun ett poeng, og fortsatte å male på. I det 76. minutt var jeg sikker på at de kom til å score, men IFK-keeperen vartet opp med en utrolig redning, før en av gjestene i kaoset i feltet etter redningen ble felt på ulovlig vis, og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytter Oliver Berg (ex Raufoss og Odd) gjorde jobben, og vips var kampen snudd til 1-2.

Omtrent samtidig kom meldingen om at AIK lå under mot Häcken, og resten av kampen hørte man med jevne mellomrom «Gnaget åker ur» runge fra bortesupporterne til melodien fra KC and the Sunshine bands store slager «Baby give it up». Tross en solid sluttspurt fra vertskapet, flere mål ble det ikke, og da dommeren blåste av kunne glade Järnkaminer feire tre poeng sammen med spillerne før de satte kursen hjemover igjen.

Jeg håper han jeg møtte på vei tilbake til hotellet som hadde miste alle kompisene sine unntatt én (og han lå strak ut i et veikryss og nekta å gå videre) fant de andre så hjemreisa ble smooth. Selv dro jeg ut og spiste meg halvt ihjel sammen med Bjørn-Christian som hadde fotografert kampen.