Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.
Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.
Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.
Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.
Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.
1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)
Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.
Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.
Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.
Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.
Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.
Etter å ha forlatt kampen i Jönköping gikk ferden i høy hastighet videre sørover gjennom vestre Småland. Etter drøyt halvannen time kom vi til Växjö, hvor det pågikk en storstilt folkevandring i retning byens ishockeyarena. Det var ikke dit vi skulle, vi tok oss derimot til sørenden av byen, og fant relativt enkelt en parkeringsplass i nærheten av kunstgressbanen i bydelen Teleborg, hvor det skulle spilles gruppespillkamp i den svenske cupen mellom Öster og Örebro ettersom hjemmelagets stadion (hvor jeg var i fjor) ikke er spesielt vintervennlig.
Jeg hadde skaffa meg fotoakkreditering her, så mens Martin og Mattis forsvant i retning tribuna vi til vår store overraskelse oppdaga var her fikk jeg utlevert et adgangskort og en orange vest. Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor hjemmefansen hadde inntatt nevnte tribune, mens de omlag 60 tilreisende fra Närke var plassert på den ene kortsida. Det runget sanger i begge retninger, og det ble raskt tydelig hvem som var lagenes hovedrivaler da vi først fikk høre Örebro-supporterne beskylde sine motstandere for å være en «sämre klack» enn Degerfors, mens hjemmefansen kjapt repliserte med tilsvarende beskyldninger knyttet til Smålands-rivalene Kalmar.
Da kampen skulle starte valgte en Öster-supporter å futte av et pulverapparat på tribuna som et slags alternativ til pyro. Jeg tror ikke jeg syntes dette var noen forbedring på noen som helst måte, det eneste måtte kanskje være at støvskyen la seg noe raskere enn pyrorøyk har en tendens til å gjøre.
Ute på kunstgressmatta var det innledningsvis ganske åpent, men hjemmelaget kom til en pangstart da en corner etter fem minutters spill endte i nettet bak gjestenes målvakt etter det det må være lov å si at var en litt utrygg inngripen fra ham. 1-0 sto det iallfall!
Örebro med sin nye trener Rikard Norling (Som jeg så et annet sted i fjor, og som folk med god hukommelse vil huske fra Bergen for noen år siden) ble likevel ikke overkjørt på noen måte. Det var nok derfor et ekstra hardt slag for de hvite og svarte da de igjen slapp inn mål på et hjørnespark i det 19. spilleminutt. 2-0, og veien tilbake så veldig lang ut.
Bortefansen skal ha all ære for at de aldri ga opp, men der de sto i friluft uten noe tak ble det en tøff jobb å skulle overdøve de tallmessig overlegne hjemmesupporterne, som også fikk litt ekstra hjelp av taket over tribuna der de hadde tatt plass.
2-0 sto seg til pause, og til vår store irritasjon var det bare mulig å betale med swish i kiosken. Hvor vanskelig er det egentlig å ha en kortautomat tilgjengelig?
Etter pause viste det seg raskt at Örebro ikke hadde tenkt å legge seg på rygg uten kamp. Bortelaget kjempet på som besatte, og etter knapt sju minutter traff ballen en arm i feltet. Straffe, og 2-1 med 52:20 både på min stoppeklokka og på stadionuret.
Det meste fortsatte å handle om ÖSK, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter nok en hands kunne utligne til 2-2 med såvidt over et kvarter igjen, altså igjen etter et straffespark.
Det så egentlig ut som om vi gikk mot et uavgjort resultat (Ettersom dette er et gruppespill i cupen, så blir det ikke som i normale cuper automatisk ekstraomganger ved uavgjort), da det utrolige skjedde. For tredje gang denne lørdags ettermiddagen traff ballen en arm i feltet foran Östers målvakt, og for første gang i kampen kunne Örebro-fansen og -spillerne juble for å ha tatt ledelsen. Med 2-3 i målprotokollen og 87:50 på klokka ble det rett og slett for meget for gjerdet foran bortefeltet!
Flere av hjemmefansen begynte å forlate stadion, men som erfarne fotballfolk vet: Man skal ALDRI gå før kampen er ferdig. Omtrent i det vi gikk inn i overtiden endte en kollisjon mellom en av smålendingenes angrepsspillere og gjestenes målvakt med at dommeren for fjerde gang i kampen pekte på straffemerket, nå i motsatt ende av banen. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og de fem gjenstående overtidsminuttene skulle spilles med 3-3 på tavla.
Tross mye press, det ble ikke flere scoringer, og etter en litt treg førsteomgang hadde vi fått en helt vanvittig andreomgang som førte til 3-3 som sluttresultat, og ett poeng på gruppetabellen i cupen til hvert av lagene.
Jeg fant tilbake til mine medsammensvorne, og mens vi tuslet mot bilen igjen hørte vi hjemmefansen komme med noen ikke spesielt hyggelige tilbakemeldinger til dommertrioen som var på vei til garderoben. Selv satte vi igjen kursen mot Skara, avbrutt av litt mat og trivelig samvær på veien, før vi litt etter midnatt igjen inntok vår leide bolig for å samle krefter til turens siste dag.
Etter en god natts søvn i Skara etter kampen i går ble kursen satt sørover, og etter litt bunkring ankom vi en idyllisk beliggende kunstgressbane i Jönköping. Her pågikk oppvarminga for fullt, og det var straks klart for treningskamp mellom Egnahems BK og Gislaveds IS.
Martin, som har et litt usunt oppheng i at min streak med kamper med scoring i skal ryke, ble raskt skuffet, da hjemmelaget alt i det niende spilleminutt gikk opp i 1-0. Stor jubel blant de orange og svarte, som også fortsatte å være det førende laget i første omgang, og det var på ingen måte ufortjent da de like før kvarteret var spilt økte til 2-0.
En ny sjanse til EBK-scoring ble avverget ikke lenge etter, og nå gjorde gjestenes målvakt noe smart. Lynkjapt foretok han et langt utspark som snek seg over hjemmelagets back og fant en Gislaved-spiss som hadde sneket seg gjennom forsvarsrekka. Alene med keeper gjorde han ingen feil, og med 18:45 på min stoppeklokke sto det 2-1.
Det var likevel ingen tvil om at det var dagens vertskap (Som egentlig holder til i Huskvarna, småbyen som er vokst sammen med Jönköping, men som altså hadde tatt i bruk en annen klubbs bane til denne treningskampen) som var det beste laget. Målvakten fra dekkbyen lenger sør i länet leverte utover i kampen flere gode redninger, men drøye fem minutter før pause måtte han igjen gi tapt da 3-1 kom.
3-1 ble også stillinga til pause, og til stor glede for oss som hadde litt tight med tid foran neste kamp for dagen ble det ikke mer enn 5-6 minutter opphold før kampen igjen tok til. Igjen var det Egnahem som kom best i gang, og før det var spilt fem minutter av andre omgang var ledelsen økt til 4-1.
Like etter scoringen begynte det å snø litt i det som ellers var en riktig så fin vinterdag, men det ble heldigvis ikke så mye nedbør at dette fikk noen innvirkning på spillet. Om det skyldtes at EBK slapp seg ned litt eller at GIS skjerpa seg ved jeg ikke, men de rødhvite kom etter hvert noe mer med i kampen, og klarte etter vel 77 minutter av kampen å redusere til 4-2. Egnahems forsvar protesterte voldsomt og mente det skulle vært offside, men dommerne var absolutt ikke enige med dem i det.
I sluttminuttene ble det litt småampert med blant annet en episode der en spiller fikk revet lua av seg og den ble kastet på bakken, men flere mål ble det derimot ikke. Kampen ble blåst av med 4-2, og til glede for Martin rakk vi på grunn av den korte pausen et besøk på KFC før veien gikk videre mot dagens andre kamp.
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.
Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.
I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.
Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.
Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!
2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.
Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.
Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.
Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.
Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.
Etter å ha forlatt den tidlige kampen jeg hadde sett ventet halvannen times kjøring gjennom Småland i retning Växjö. Her fant jeg fram til bydelen hvor stadion ligger, fant en parkeringsplass, og tuslet via en liten kikk på det gamle stadionet bort mot borteinngangen til åstedet for Allsvenskan-matchen mellom nyopprykkede Öster og mitt kjære Elfsborg.
Før jeg kom meg inn og tok panoramabildet du ser over her måtte jeg forsere en helt forferdelig kø. Öster kjørte et voldsomt kontrollregime i inngangen, og køen gikk saakte framover. Jeg begynte å bli bekymret for om jeg ville være på plass i tide til kampstart, men heldigvis, litt over ti minutter før det skulle brake løs hadde jeg funnet meg en plass i forreste rekke på kortsida.
Ved innmarsj ble det kjørt en helt vill kaostifo med kasteruller, blussing og masse flagging. Herlig å være en del av dette gulsvarte koket! Et lite minutt på overtid pga rydding av greiene som var kastet mot banen kom så kampen i gang, og det var bare å renske halsen og synge som besatt.
Etter noen minutter ble min sidemann med det store Elfsborgsläktaren-flagget sliten av flagginga og spurte om jeg kunne avløse ham litt. Jeg er jo ikke akkurat fremmed for litt flagging, så denne utfordringa tok jeg på strak arm. Da han nesten en halvtime senere spurte om jeg ikke ble sliten måtte jeg som sant var si at dette var ingenting, jeg hadde definitivt prøvd flagging under verre forhold med mitt lag hjemme i Norge, Tromsø.
Tross god innsats fra tribuneplass, det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderoben, men jeg hadde en følelse av at Elfsborg hadde mer inne enn det de hadde fått ut i første omgang.
I andre omgang kasta jeg jakka, og fortsatte å flagge, og i det 52. minutt fikk di gule et hjørnespark. Sebastian Holmén (som jeg besøkte barndomsklubben til i fjor) satte ballen i nettet, og man kan på videoen til svenske Max se meg rive opp flagget litt til høyre for mål og feire 0-1-ledelsen!
Etter dette fortsatte vi fra tribuneplass å støtte Eleganterna, gjennom en del press fra hjemmelaget, gjennom en del misbrukte sjanser til å øke ledelsen, gjennom fem lange overtidsminutter, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 0-1, og vi kunne glade feire tre poeng sammen med spillere og støtteapparat.
I tillegg til at jeg hadde fått fullført allsvenskan igjen (Jeg fikk den jo også komplett mot Sirius i fjor), så var det rørende å høre at i det jeg forlot stadion og gikk mot bilen, så var det fortsatt en gjeng som sto igjen på stadion og sang for lagkaptein Johan Larsson som har vært ute av laget en god stund.
På plass i bilen ventet en seks timers kjøretur tilbake til Oslo, men denne ble gjort lettere ikke bare av Elfsborgs seier, men også av at TIL klarte å putte to mål på overtid på Ekeberg så også Gutan kunne ta med tre poeng hjem.
Etter først å ha funnet en gratis orkesterkonsert på torget, og deretter spist et bedre måltid sov jeg meg gjennom Trollhättan-natten før jeg søndag morgen sjekket ut av hotellet og satte kursen sørøstover. Etter noen timer kom jeg fram til dagens første destinasjon, fant en parkeringsplass, og spaserte bort til banen hvor det skulle spilles kamp i division 6 (dvs nivå 8, det laveste i Småland) mellom Jönköping United og Beduinerna.
To ting slo meg ved ankomst her på Rocksjövallen som lå idyllisk til ved den østligste og mest idylliske av de to små sjøene rett sør for Vättern: Hjemmelaget så ut til å være noe internasjonalt fotballag, hvor internkommunikasjonen vekslet mellom spansk, engelsk og tysk, samt at jeg nå for første gang skulle bivåne en kamp med to dommere ute på banen i stedet for de vanlige variantene med en hoveddommer med to assistenter langs linja eller én hoveddommer alene.
Gjennom første omgang bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes kanskje hjemmelaget virket et lite knepp kvassere uten at de klarte å få noe uttelling fra dette. Gjestene hadde for øvrig også et par store muligheter som de misbrukte, så det var på ingen måte noen enveiskjørt omgang. Foran noenogtretti tilskuere var lenge det spenningsmessige høydepunktet om robotgressklipperen som plutselig kom ut fra ladestasjonen skulle foreta en banestorming, men den forholdt seg lydig til linjene og forsvant bak motsatt mål for å klippe grøntområdet der.
Helt på tampen av omgangen fikk så de internasjonale i sine hvite trøyer et hjørnespark som ble kriget i mål. Krigingen innebar dessverre en forseelse, og den ene dommeren var veldig frampå med fløytebruken. Scoringa ble derfor til store protester omgjort til et straffespark.
Jeg ble selvsagt for sen til å få filmet straffen skikkelig, men fikk akkurat med meg at ballen smalt i tverra og inn til 1-0, ca 50 sekunder inn i overtida.
1-0 sto seg til pause, og mens lagene trakk inn i garderoben tuslet jeg ned mot bredden av Rocksjön, bare for å oppdage at akkurat som jeg trodde var her helt ulevelige forhold på grunn av svermer av mygg, men jeg fikk i det minste se to stokkender komme svømmende ut av sivet før jeg igjen gikk opp til banekanten.
Noe av det første som skjedde var noe jeg må si var en massiv feilvurdering av den ene dommeren. En JUSC-spiller hadde blitt felt uten at noen av de to dommerne fikk det med seg, og da det ble et stopp i spillet ville han diskutere dette med han som sto nærmest. Dette var i og for seg ikke noe problem og dommeren gjorde det klart at han ikke hadde sett hva som skjedde og da kunne han ikke dømme noe, men da lagets målvakt, som også var lagkaptein kom til for å bistå sin lagkamerat fikk han umiddelbart gult kort. Hadde han ikke hatt kapteinsbindet på armen hadde jeg støttet dommeren fullt og helt her, men dette er vel akkurat en sånn situasjon som regelen om at lagkapteinen har lov å snakke til dommeren er der for?
Hjemmelaget var naturlig nok ganske frustrerte som følge av dette og en del andre situasjoner, men lot ikke det gå ut over det de presterte på den noe humpete gressmatta. I det 53. minutt kom 2-0, og fem minutter senere kom også 3-0. Nå mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Begge lag kom til en del store sjanser, men samtlige ble misbrukt i det lette regnet som hadde senket seg over byen, og da vi etter noen minutters overtid fikk sluttsignalet kunne Jönköping Uniteds spillere glade juble for tre poeng.
Ny dag, og tid for kanskje den kampen på denne lille europaturneen jeg hadde gleda meg mest til. Etter først å ha kjørt og fått i meg en bedre lunsj på Öland kjørte jeg tilbake til fastlandet, og fant fram til Guldfågeln arena hvor det skulle spilles allsvenskan-kamp mellom Kalmar og mitt lag i svensk fotball, IF Elfsborg.
Etter å ha parkert inntok jeg stadion, og selvsagt kom jeg fram til inngangen like etter en av supporterbussene fra Borås, så jeg måtte stå litt i kø før jeg kom fram til han som skulle tafse på meg for å sjekke at jeg ikke hadde noe pyroteknikk eller andre uhumskheter med meg inn på stadion. Etter å ha kommet meg forbi sjekkpunktet var det bare å forsere noen trapper, så var jeg på plass på bortaläktaren sammen med andre fans av «di gule».
Rett før kampstart brøt det ut stor jubel på bortefeltet, da det ble klart at serieleder fram til nå, Malmö, hadde gått på en smell og tapt sin kamp mot Mjällby. Dette betød at med seier her i dag ville Elfsborg overta serieledelsen, så dermed var presset på karene fra Västergötland foran kampen her på dette flotte stadionet. (Borteseksjonen vil jeg faktisk kategorisere som en av de aller beste jeg har besøkt).
Alt fra start gjorde Guliganerna seg bemerket, og det ble kjørt i gang en av mine favoritt-Elfsborg-sanger. Til tonene av «Vi er gulsvarta Elfsborg» malte de gulkledde ute på gresset på, men lenge uten at det ble noe resultat.
Like før halvtimen var spilt smalt det endelig. På feltet var vi gått over til å synge «Eleganterna, visa hjärta, gör oss stolta nu», og det var nettopp det som skjedde i motsatt ende av banen der ballen ble satt i mål til 0-1! Det var bare en ting å gjøre: Fortsette med samme sangen ei stund til!
0-1 sto seg inn mot pause, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på et lite avbrekk da den gamle Glimt-keeperen Ricardo Friedrich på overtid gikk totalt i svart og foretok en takling som gjorde at han slapp å spille andreomgangen. Det ble riktignok ikke mål på det påfølgende frisparket, men det var med stor optimisme vi tok pause mens «Alla rensar fisk i Göteborg» lød fra tribunen som en påminning om hva som venter neste helg.
Etter pausen startet IFE igjen bra, og da 0-2 kom i det 52. minutt var det bare å slippe jubelen løs! Nå kunne det da vel ikke gå galt mot ti mann?
De få sjansene Kalmar kom til ble enkelt ryddet unna, og samtidig presset og presset Elfsborg på, så da først 0-3 kom med et lite kvarter igjen av kampen, og like etter 0-4, så var det alt annet enn ufortjent. Hjemmepublikummet begynte etterhvert å forsvinne fra stadion, mens i vår ende av banen var det ingen som gikk! Da dommeren et par minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-4, og Elfsborg var på tabelltoppen!
Det ble selvsagt en relativt solid feiring sammen med spillerne, før de kunne gå i garderoben ledsaget av klare meldinger om hva som var forventet mot IFK Göteborg i det såkalte västderbyet neste helg. «Vi vinner guld och Blåvitt åker ur» var omkvedet her.
Da jeg til slutt forlot stadion møtte jeg igjen Bjørn-Christian som også her hadde skaffet seg fotoakkreditering og ordnet noen prima kampbilder og vi ønsket hverandre lykke til videre på ferden, som heretter gikk i litt forskjellige retninger. På vei vekk la jeg merke til at designet på sida av Elfsborgs spillerbuss klokelig nok hadde plass til flere årstall…
