Da korpset mitt (Musik-kår, for mine svenske venner) skulle til Bohuslän på en liten øvingshelg var jeg svært fornøyd da jeg oppdaget at det skulle være en kamp i Borås fredagskvelden som jeg kunne kombinere dette med. Jeg satte derfor kursen sørover etter en litt tidlig exit fra jobb, plukket i Håby opp André som skulle på samme kamp, og etter litt trafikktrøbbel, et kort pitstop på Systembolaget og et par timer i bilen var vi på plass på hver vår kortside for å se allsvenskanmatchen mellom IF Elfsborg og Malmö FF.
Etter å ha fått tak i en fremragende prematch-gulasj på Gula Torget inntok jeg Elfsborgsläktaren og stilte meg midt på der jeg har gjort det mer eller mindre til en vane å stå når jeg er på Borås Arena på kamp. Ved innmarsj ble det heist opp en tifo foran meg, og også futta av store mengder blinkende bluss, så hva budskapet på tifoen var er ikke så lett for meg å si.
Fra en fullsatt supportertribune sang og sang og sang vi, men ikke snakk om at våre gulsvarte helter klarte å overliste skåningene. Samtidig ble det jevnt og trutt blusset i minst en av endene av stadion, faktisk tror jeg at jeg i løpet av første omgang så mer til meldingen om at pyrotekniske pjäser er forbudt enn jeg så kampuret på storskjermen!
Det sto altså fortsatt 0-0 til pause, og mens lagene gikk i garderoben måtte jeg fortelle de rundt meg om da jeg traff Hasse Eskilsson i Uppland, og litt andre detaljer fra min banehoppingsvirksomhet. Det gikk derfor ganske fort før aktørene var tilbake på banen, og mens MFF-supporterne dro opp en bortetifo benyttet vi i vår ende av banen anledningen til å gjøre det klart for keeperen deres foran oss at han var «Sveriges sämsta målvakt!»
Etter hvilen fikk Gaute Helstrup (Pføy!) og vi andre som var til stede se nye 45 minutter med balltrilling uten de helt store målsjansene, akkompagnert av svært solid sanginnsats fra tribuna.
Mot slutten ble det faktisk litt ampert ute på kunstgressmatta, og jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt delt ut flere kort enn det faktisk ble. Litt før vi entret de fire tillagte minuttene meldte jeg at dette kom til å ende 0-0, noe som selvsagt medførte at begge lag fikk noen store målsjanser i overtida, men da dommeren til slutt blåste av var det fortsatt målløst.
Etter å ha takket spillerne for innsatsen (og oppfordret dem til å krossa Gnaget i kommende kamp) forlot jeg stadion, fant tilbake til bilen hvor også en mellomfornøyd haldenser dukket opp etter hvert mens politiets blålysprydede drone surret over hodet på oss. Vi satte så kursen tilbake en litt annen vei enn den vi kom, og jeg kunne så lempe ham av ved hans egen bil, mens jeg selv gjorde meg klar for å overnatte i Håby og så sette kursen mot korpsseminaret.
Denne lørdagen midt i oktober hadde jeg lenge planlagt en dagstur til Sverige, og grytidlig på morgenen plukka jeg opp Lippert (den yngre) og satte kursen sørover. Etter litt bensinshopping rett over grensa og litt anna shopping litt lenger sør svingte vi en drøy halvtime før avspark av E6 ved Varberg, og parkerte ved banen hvor det var klart for kamp i Ettan Södra mellom Tvååker og Rosengård.
Jeg hadde jo også i fjor, da litt senere på høsten, vært her på Övrevi og sett kamp, men da var det kvalifiseringskamp for opprykk som sto på programmet, og kampen ble spilt på kunstgressbanen. I dag var det seriekamp på nivået over det hjemmelaget hadde spilt på forrige sesong, og alt tyder på at sluttresultatet blir helt greit og at det blir nivå tre-fotball her i bygda også neste år.
Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben og fått avtalt fototilgang, så etter å ha kjøpt billett (Hurra for klubber hvor man kan gjøre dette med kort og ikke er avhengige av Swish) og et par 50/50-lodd fant jeg fram til de som delte ut adgangskort og vester og fikk utdelt dette. Ole-Kristian hørte om det var skjerf å få kjørt, og det hele endte med at vi fikk hvert vårt røde og blå Tvååkers IF-skjerf overlevert i gave. Stor stas!
Gressbanen bar litt preg av at det var blitt høst, og spesielt foran tribuna som kastet skygge over sidelinja det meste av dagen var banen mer jordete enn gressete, så jeg så for meg at det kunne bli noen svært skitne spillerdrakter etterhvert. Før avspark vekslet jeg også noen ord med en kampvert som lurte på hvilken avis jeg kom fra, og da han fikk høre at jeg var nordnorsk umiddelbart utbrøt «Jævla hestkuk!». Nydelig at den nordnorske kulturarven også brer om seg i det sørlige Sverige.
Da kampen kom i gang startet hjemmelaget friskt, men etter hvert syntes jeg gjestene fra Zlatans hjemtrakter tok mer og mer over, og det var på ingen måte ufortjent da de rett før omgangen var halvspilt gikk opp i 0-1.
Speaker hevdet i pausen at vi var 205 tilskuere, men jeg tror han tok litt hardt i her. Likevel var vi nok ikke noe særlig færre enn 150 som fikk se begge lag ha noen store sjanser før pause. Den største var det nok bortelaget som kom til helt på overtid, men det sto likevel fortsatt bare 0-1 da lagene gikk i garderoben.
Tross et nydelig høstvær var det absolutt å foretrekke å oppholde seg i sola, så det var ikke spesielt mange publikummere som hadde tatt plass i skyggen på tribuna. Også jeg prøvde å holde meg solvarmet, og tok plass nå etter pausen på den ene kortsida. Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortvilet prøve å komme tilbake i kampen, men det så egentlig ut som om skåningene hadde relativt god kontroll.
Det å se ut som man har kontroll i en fotballkamp kan ofte være et tveegget sverd, og så også her. Ti minutter før full tid glapp det for de hvitkledde, og Tvååkers menn kunne juble for å ha satt inn 1-1.
Begge lag hadde noen muligheter mot slutten av kampen, men da oppgjøret ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen leverte jeg igjen fra meg fotovest og akkreditering, og satte kursen nordover mot nok en kamp for dagen.
Etter knappe tre kvarter kjøring fra dagens første kamp kom vi endelig fram til helgas hoveddestinasjon. Vi skaffa oss en lett lunsj, og foretok deretter litt sightseeing før vi endelig kjørte opp og parkerte utenfor det imponerende stadionet hvor det skulle være kamp i Ettan Södra, altså svensk nivå 3, mellom Åtvidaberg og Ängelholm.
Som sagt var det et massivt stadion som møtte oss, og det var tydelig at klubben med to SM-gull og to cupmesterskap hadde en stolt historie, som de siste årene ikke helt hadde vært fulgt opp sportslig. Vi hadde kjøpt oss plasser på den verna nordtribuna, og etablerte en liten base her, mens vi konkluderte med at det neppe ble så fullt at vi ikke kunne ferdes litt rundt omkring underveis.
Da kampen kom i gang var det lenge ganske jevnt ute på kunstgresset. På tribuna var det derimot de fem-seks unge syngende supporterne fra Åtvidaberg som styrte showet.
Kanskje det var støtten fra klacken som gjorde at hjemmelaget fikk den boosten de trengte til å gå opp i 1-0 i det 21. spilleminutt, og herfra syntes jeg egentlig de var best resten av kampen. En ettmålsledelse er likevel sjelden noe særlig trygg, og det var nok mange i publikum som trakk et lettelsens sukk da denne ble doblet til 2-0 fem minutter før pause.
Før dommeren sendte lagene inn gjennom spillertunnelen under hjemmefansens tribune fikk også gjestene fra Skåne ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Det sto dermed fortsatt 2-0 da spillerne fikk et kvarters hvile, og vi fikk se at i Åtvidaberg er kaffe definert som en del av helsetilbudet.
Etter pausen kom Ängelholm veldig påskrudd ut, og alt etter ett minutt fikk de straffespark. Straffen ble først reddet, men returen ble lirket inn til 2-1 og ny spenning i kampen.
Omtrent halvveis inn i andre omgang jublet så gultrøyene på ny. Ballen lå i nettet bak ÅFF-målvakten, men lå gjorde også en blåkledd spiller som hadde blitt sparket i hodet i det akrobatiske avslutningsforsøket. Dommeren mente dette hadde vært farlig spill, og hjemmelaget var reddet for nå.
Det var ikke mer enn 12 minutter av kampen da 3-1 kom som resultat av et nydelig innlegg som bare var å dytte i mål. Flesteparten av de 1135 som hadde møtt opp i dag jublet, og én av dem fikk enda mer grunn til å juble like etterpå da det ble kunngjort at en med et loddnummer som ikke engang lignet litt på dem jeg hadde kjøpt.
I det stadionuret passerte 81 spilte minutter kom så 4-1, og nå var det virkelig over. Ängelholm satte faktisk inn en liten sluttspurt, men det virket ikke som om de selv trodde på at de skulle hente inn tre mål, og resultatet ble uansett at de ikke hentet inn et eneste, og dermed endte det hele 4-1 på den ærværdige fotballbanen.
Vi fant raskt tilbake til bilen, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet, nå via en pitstop i Linköping, hvor vi til vår store forferdelse oppdaget at søndagens planer måtte kastes om på fordi en kamp var flyttet fra 12 til 16.
Etter å ha forlatt nattens bosted satte jeg kursen nordvestover på mystiske småveier gjennom bygder jeg ikke ante at eksisterte. Da jeg etter hvert kom til nokså siviliserte strøk igjen fant jeg fram til og fikk parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp i division 3 mellom Kinna IF og Hittarps IK.
Mens jeg betalte meg inn snakket jeg litt med billettselgeren og en av kampvertene om groundhopping, og mens sistnevnte var veldig fornøyd da jeg kunne røpe at jeg var Elfsborg-supporter var han i billettbua ikke like imponert over dette. Selve fotballbanen var noe av en perle her på et meander-nes i elva Viskan, på dens vei fra Borås mot havet. I den ene enden lå en idrettshall med et merkelig karnapp av en tribune (til selve hallen) som nærmest hang utenpå, mens langs langsida var det både noen benker i gressbakken, men også en ruvende tribune bak der. Jeg lot meg fortelle at man om alt går etter planen dessverre skulle legge kunstgress her neste år, så for banehoppere som foretrekker naturgress begynner det å haste å få besøkt denne banen nå.
Litt før avspark dukket også den svenske groundhopperen PG opp, og sammen så vi kampen starte mens vi snakket om diverse fotballbaner rundt om i Sverige. Dette var forøvrig hans siste bane i denne avdelinga av division 3, så vel verdt den ganske lange kjøreturen han hadde hatt for å komme seg dit.
Ute på gressmatta skjedde det svært lite i første omgang, og jeg hørte ordet tråkig bli brukt av en av de lokale i beskrivelse av kampen. Jeg hadde ikke spist noe så langt i dag, og benyttet anledninga straks grillen hadde blitt varm til å få meg en burger, og dermed ha krefter til å faktisk følge med, selv om det ikke var så mye å følge med på, utenom at vi fikk et lite stopp i spillet fordi en av vannsprederne plutselig slo seg på.
Det sto fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og vi over 200 frammøtte hadde som sagt ikke hatt allverden å juble for så langt. Etter hvilen hadde det blitt litt mer trøkk i spillerne, og i det 59. spilleminutt kom endelig 0-1, da Hittarp (Som jeg faktisk også så på bortebane i 2022) klarte å holde ballen i laget etter et hjørnespark.
Publikumsfasilitetene var som sagt todelte her på Viskavallen, og en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde satt seg på benkene i bakken foran tribuna, men da det et drøyt kvarter før slutt begynte å styrtregne ble det fort folksomt innunder taket. Et par stykker med paraply holdt ut noen minutter lenger enn flertallet, men også de hadde kommet seg i skjul da Kinna vartet opp med en nydelig scoring med 82:05 på stadionuret, og det sto 1-1.
Dessverre for vertskapet, med drøye tre minutter igjen av ordinær tid kom gjestene igjen til scoring på et hjørnespark. 1-2, og stor skuffelse hos hjemmefansen.
Flere mål ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av var det bortelaget som kunne feire, mens jeg takket PG for selskapet og vi satte kursen hjemover i hver vår retning.
Etter halvanna time på veien fra kampen i Trelleborg svingte jeg inn ved en av innkjørslene til Österås Idrottspark, og innså at jeg var på feil side av anlegget. Jeg valgte likevel å bli stående her, fordi bilen der kunne stå i skyggen hele tiden mens jeg sto parkert, og så tok jeg beina fatt for å komme rundt, og fikk betalt meg inn (med kontanter, hurra!) for å se division 1-kampen mellom Hässleholm og Åtvidaberg.
Inne på det som var riktig bane på anlegget, hvor det krydde av idrettsanlegg av alle typer, fra en myriade fotballbaner via ishall med curling, tennishall til badeland og hvem vet hva ellers de hadde samla her, fikk jeg se en herlig hovedtribune, men jeg noterte meg også at det ikke var noen avsperringer, så det å ta en runde rundt banen kom neppe til å være noe problem. Jeg inspiserte kjapt kiosken, og fant ut at det pågikk grilling av pølser og burgere, noe som passa meg svært fint ettersom jeg ikke hadde spist siden den herlige frokosten.
Jeg tok likevel plass på tribuna først, og fikk derfra se innmarsj og myntkast, og så var det endelig klart for avspark. Det var ikke spilt fullt seks minutter enda da Hässleholm lyktes med å ekspedere et frispark gjennom feltet og så i mål til 1-0. Stor jubel!
Like stor var ikke jubelen et drøyt kvarter senere, da de grønnkleddes målvakt (som hadde gjort en svært fin figur så langt) ruste ut mot en angripende Åtvidaberg-spiller, og smalt inn i ham. Hjemmepublikummet og keeperens lagkamerater mente han hadde gjennomført en god redning, men bortelaget hadde her dommeren på sin side når de mente at han hadde fortjent en utvisning. Takk for i dag, og dermed måtte en av HIFs utespillere også tusle av banen for å gjøre plass for reservekeeperen.
Jeg hadde da sammenstøtet skjedde akkurat fått kjøpt meg en pølse, og da denne var spist kunne jeg se at nevnte reservekeeper innledningsvis så litt usikker ut, men så fikk han gjennomført en kanonredning etter en corner, og deretter var han totalt on fire. Med en mann mer på banen hos bortelaget ble naturlig nok mer og mer av spillet lokalisert foran hjemmelagets mål, men alle skudd ble avverget av den unge keeperen.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, men jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå for Hässleholm dersom trykket fra Åtvidaberg (Dit jeg for øvrig tenker meg på kamp om bare tre uker!) fortsatte som det hadde gjort etter utvisningen. Jeg benyttet for øvrig sjansen til å la meg imponere av at det også her ble grillet på kull, noe som alltid setter en helt ekstra spiss på smaken av maten.
Litt etter pause ble det opplyst om at rosa lodd nummer 19 hadde vunnet 50/50-lotteriet, og at det var 430 tilskuere til stede. Mitt forsøk på å telle litt tidligere i kampen hadde havnet litt i underkant av 400, men jeg valgte å stole på speaker.
Ute på gressmatta fortsatte Åtvidaberg å presse hjemmelaget voldsomt, men det var absolutt ingen tvil om at reservekeeperen som hadde overtatt etter han som fikk rødt kort var i ferd med å tilegne seg stjernestatus. Alt ble reddet, og gjestene innså at her måtte det tyngre skyts til. Inn med Djurgården-legenden Haris Radetinac (12 og en halv sesong for Stockholmsklubben), og rett etterpå (her må det tilføyes at Radetinac var helt uskyldig) ble 2-0 kontret inn! Skulle det virkelig gå for Hässleholm å vinne med ti mann? (Skånesport har video av målet)
Etter at grønntrøyenes ledelse ble doblet virket det som om ÅFF falt litt sammen. De hadde fortsatt ballen mest, men presset ikke like mye som før, og tross en ganske solid sluttspurt, da dommeren noen minutter på overtid endelig blåste av sto det fortsatt 2-0, og hjemmelaget kunne motta velfortjent hyllest fra sine fans, mens kampens store stjerne var omringet av media.
Selv hoppet jeg i bilen igjen, og tok fatt på dagens siste etappe, til IKEA-byen Älmhult hvor jeg ikke bare skulle sove, men også fant meg et bedre måltid.
Etter en alt for kort natt ombord på MF Varsovia kom jeg rundt halv sju i land i Ystad, lengst sør i Sverige. Jeg hadde egentlig planlagt å se en kamp her klokka ett, men innså at jeg ville gjøre meg selv en stor tjeneste med å istedet dra litt vestover på en tolvkamp. Jeg fant derfor fram til et helt strålende frokoststed på halvveien, og satte så kursen inn mot Trelleborg og lokaliserte banen hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to division 4-klubbene FC Trelleborg og Uppåkra IF.
Jeg lot meg fortelle at begge klubbene kjemper om opprykk fra hver sin avdeling i den skånske nivå 6-fotballen, og det passet dem derfor finfint å møtes for å få kvalifisert motstand i oppkjøringa mot høstsesongen. Banen var en fin gressmatte ved et lite garderobebygg (Bortegarderoben var i en brakkerigg like ved), og i tillegg var det også en kunstgressbane like bakom. Hovedattraksjonen på anlegget var likevel rugby-stadionet til Pingvin Rugby Club, som 11 ganger har blitt svenske mestre i Rugby union, og hadde en imponerende tribune ved siden av banen rett bak benkene som utgjorde publikumsfasilitetene på fotballbanen.
Innledningsvis var det vertskapet som så friskest ut, og Uppåkra-målvakten måtte flere ganger sørge for at laget hans ikke havna under. De største sjansene til bortelaget kom på dødballer, og da var det jo typisk at når 0-1 kom i det 24. spilleminutt, så var det som resultat av et frispark hvor keeper måtte gi en retur.
Flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, men det var klart at iallfall FCT planla å gjøre mange endringer i pausen, for litt før halvtid gikk en fra trenerteamet bort til de fem-seks som var i oppvarming med en tykk bunke papirer han begynte å gå gjennom sammen med dem for å avklare arbeidsoppgavene som ventet når de kom inn.
Da det ble pause tuslet jeg bort mot bilen og hentet meg en boks brus, og jeg rakk bare akkurat tilbake før dommeren kalte lagene tilbake på banen. Kort pause er det ikke så ofte jeg opplever i Sverige, men i dag passet det finfint, ettersom det svale skydekket som hadde ligget over Skåne hele morgenen og formiddagen nå var i ferd med å bryte opp og bringe temperaturen til værs.
Det var ikke bare lufttemperaturen som steg utover i kampen, flere av spillerne og trenerne hisset seg tidvis svært mye opp, men dommeren klarte på en god måte å forhindre at det tok helt av. Noen alvorsprater uten gule kort ble det, og da Trelleborg-laget utlignet til 1-1 med 66:20 på min stoppeklokka ble det også nødvendig med et kort til en av motstanderne som mente det skulle vært dømt frispark i forkant.
1-1 var kanskje kampen sett under ett ikke et helt feil resultat. Jeg syntes muligens hjemmelaget hadde virket litt skumlere offensivt enn sine gjester, men til gjengjeld hadde Uppåkras forsvar virket dønn solide. Det ble heller ikke flere mål, så kampen endte 1-1, og begge lag har forhåpentligvis fått noen svar foran en spennende opprykksstrid i høst.
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen nordøstover mot Hässleholm, hvor nok en kamp ventet på meg.
Etter å ha startet søndagen med et besøk på Skånes vestligste punkt satte jeg kursen mot länets nest største by, Helsingborg. Her fant jeg meg en parkeringsplass hvor jeg så førsteomgangen av Grorud - Rana på stream, før jeg entret stadionet hvor det skulle være Superettan-kamp (Altså nivå to i det svenske fotballhierarkiet) mellom Helsingborg og Örebro.
Siden jeg uansett måtte ha noe mat denne dagen hadde jeg funnet ut at jeg like gjerne kunne slå til og kjøpe billett på VIP-en, så etter å ha blitt ønsket varmt velkommen fikk jeg tildelt et bord, og kunne forsyne meg med wallenbergare med passende tilbehør. Veldig veldig godt, og de var faktisk helt perfekt tilberedte!
Etter å ha spist var det tid for å innta tribuna, og jeg innså raskt at selv om jeg nå før kampstart satt i skyggen kom det ikke til å bli lenge før jeg ble plaget av en irriterende motsol, men til gjengjeld kom det kanskje til å bli litt varmere når sola kom. Det var for øvrig ganske glissent på stadionet (Som var det siste av de ti største i Sverige jeg ikke hadde besøkt), men likevel en ganske imponerende hjemmeklack i i den sørlige svingen, mens en kompakt gjeng fra Örebro var plassert på motsatt kortende.
Da bortesupporterne prøvde seg på litt synging ble de umiddelbart satt på plass med piping fra motsatt ende, mens trommingen fra bortefeltet nesten bidro til å bedre opplevelsen av synginga av HIFs klubbhymne før lagene kom inn på banen. (HIF-supporterne er visstnok nå den største supportergruppa i svensk fotball som ikke har tatt i bruk tromme på feltet)
Da kampen kom i gang skjønte jeg nesten med en gang at også gresset var påvirket av at høsten hadde kommet. I flere situasjoner hvor spillere lot til å ha full kontroll skled de plutselig så torvspruten sto rundt dem, og vi fikk også noen sklitaklinger av typen som etterlot grøfter man kunne satt potet i.
Det var egentlig ganske tydelig at hjemmelaget ikke hadde noe særlig å spille for med tanke på tabellplassering, mens gjestene kjemper en desperat kamp for å komme seg opp fra direkte nedrykk til kvalifiseringsplass. Det var derfor ganske fortjent da det var de hvitkledde fra Närke som i det 13. spilleminutt gikk opp i 0-1 etter et hjørnespark.
Örebro (som jeg for øvrig sist så da de rykket ned fra Allsvenskan) kom også til noen flere store muligheter, før også Helsingborg meldte seg på med en sjanse hvor den gamle Grorud-helten Oscar Aga var en av de som kom veldig veldig nær å sette ballen i mål. Bare et minutt eller så senere gikk faktisk ballen i mål, men nå hadde dommeren blåst frispark motsatt vei, noe hjemmefansen naturlig nok ikke satte særlig pris på.
Utover i omgangen syntes jeg fortsatt gjestene virket friskest, og tidvis var HIF-forsvaret nesten enda mer i oppløsning enn hva gressmatta var, men de slapp unna med skrekken fram til pause, og dermed sto det fortsatt 0-1 da jeg igjen kunne trekke inn i loungen, nå for å få meg en fika som var inkludert i billetten. Det som ventet var noen svært gode kanelboller, atttpåtil så nylig varmet at det fortsatt var litt lunk i dem.
Da jeg kom ut igjen fikk jeg med meg at hjemmelaget gjorde et bytte i pausen, og nå virket det som om de faktisk hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi gjestene noe gratishjelp i kampen for tilværelsen. Örebros supportere fortvilte da de vel seks minutter inn i andre omgang så hjemmelaget utligne til 1-1, og igjen kom scoringen som resultat av en corner.
Tjue minutter inn i omgangen kom så neste mål, og dette var virkelig hjørnesparkenes lag. Det var igjen ÖSK som tok ledelsen, og også 1-2 kom altså i etterkant av en corner.
I det stadionuret og min stoppeklokke begge passerte 72 spilte minutter gikk så ballen i mål igjen. 2-2, og ingen premie til den som klarer å gjette hvilken type situasjon det var som startet det hele…
Foran et publikum som offisielt var på 5542 personer (Kapasiteten på stadion er ca 17000) ble det tidligere nevnte norske alibiet Aga byttet ut, og han fikk dermed ikke scoringen han hadde lovet å prøve å levere til meg da jeg fortalte ham at jeg skulle på kamp. Han hadde likevel gjort en solid innsats, men tross byttet sto det fortsatt uavgjort da vi gikk inn i det som ble meldt at skulle være minimum 7 minutter overtid.
Mens jeg var litt distrahert av en fyr som hadde bestemt seg for å gå tidlig, men først ville stå litt i veien for en gubbe som prøvde å kjefte på ham eksploderte så stadion i glede. Et drøyt minutt på overtid hadde Helsingborg satt inn 3-2, og plutselig så veien bort fra Ettan Norra i 2026 veldig lang ut for Örebro.
Som om det ikke var ille nok at det gikk mot tap i egen kamp, bunnlaget Umeå hadde vunnet sin kamp mot Landskrona! Skulle de tilsynelatende fortapte västerbotningene plutselig melde seg på i kampen om kvalikplassene også de?
Kampen endte 3-2, og mens de tilreisende gråt sine modige tårer ble det full feiring foran Södra stå!
Jeg evakuerte etterhvert stadion, fant tilbake til bilen, og kom meg på mystisk vis til slutt ut fra pareringa og gjennom trafikken mot E6, hvor en kveld med norsk fotball på radioen ventet meg etter en helt nydelig groundhoppinghelg i Skåne.
Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.
Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.
Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.
Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.
Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.
Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.
OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.
Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.
I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.
Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!
Etter å ha starta dagen med å vinne et hårbånd fra Lunds BK som jeg var og så i går kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til lørdagens første kamparena. Jeg fant parkering i skyggen bak tribuna, og fikk etter en kjapp prat med han i billettluka utlevert en fotovest og en akkreditteringsbrikke til å henge rundt halsen og kunne så ta i nærmere øyensyn Malmö IP, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom FC Rosengård og AFC Malmö (Fortsatt bedre kjent som Ariana FC.)
Jeg tok først plass i skyggen på den store hovedtribuna, men skjønte raskt hvorfor de fleste av de nærmere 200 frammøtte hadde plassert seg på de noe eldre tribunene på motsatt side. Det var bikkjekaldt der hvor sola ikke skinte! Det var derfor ikke lenge etter at myntkastet var tatt at jeg la ut på en ferd rundt banen.
Bortelaget stilte ikke bare med 11 spillere på banen, men også en solid gjeng med tromme, megafon og ivrige sangstemmer på tribuna.
Disse fikk nok å juble for i starten av kampen, da Ariana som både de og jeg fortsatt kaller klubben i rødt selv om de har vedtatt å skifte navn så klart sterkest ut. Det var derfor høyst fortjent da de i det 17. spilleminutt gikk opp i 0-1.
De rødes dominans fortsatte, og vi fikk etterhvert en rekke med hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark. I ett av disse fikk vi en stygg hodesmell hvor en Ariana-spiller ble liggende nede, men heldigvis kom han seg på bena igjen, og til slutt fikk bortelaget uttelling for de mange cornerne. 0-2, og 31:15 på klokka.
Som nevnt var det solid support fra bortesupporterne, mens de som holdt med FC Rosengård var noe mer sedat anlagte. Litt applaus på sjanser var stort sett det vi hørte fra dem, og når sant skal sies var det ikke veldig ofte det ble anledning til å komme med dette heller. Det sto derfor fortsatt 0-2 da lagene etter vel fire minutters overtid fikk gå i garderoben for å omgruppere litt.
Jeg innså nå at med tilleggstid i begge omgangene kom jeg til å miste halve førsteomgangen av kampen jeg egentlig hadde tenkt å se etterpå, så jeg endret planer og fant meg en nærmere kamp. Da jeg var ferdig med å kjøpe billett til denne var det straks tid for at lagene igjen skulle komme inn på banen i det fantastiske høstværet.
Hjemmelaget hadde i pausen benyttet anledningen til å gjøre to bytter, og om det var dette som virket skal være usagt, men kampen virket de første minuttene av andre omgang mye jevnere enn den hadde vært i første omgang. Dette toppet seg så med at vi etter seks og et halvt minutt med fotball fikk en redusering til 1-2! Skulle vertskapet komme tilbake?
Jeg slo meg nå ned på det som så ut til å være den eldste tribuna litt, og tillot meg å nyte omgivelsene litt. Jeg har mange ganger påpekt stadionmangelen i Oslo, og en idrettsplass som denne hadde absolutt passet for noen av de litt mindre klubbene i den norske hovedstaden.
Etter at jeg igjen flyttet på meg for å få litt sol fikk jeg halvveis inn i andreomgangen se Ariana gå opp i 1-3 etter et flott angrep, og etter dette ble kampen aldri spennende. Rosengård prøvde og prøvde, men motstanderne hadde på ingen måte tenkt å la dem få med seg noe fra denne kampen, så da dommeren drøyt fem minutter på overtid blåste av var det fortsatt 1-3 som sto på scoringstavlene i hver ende av banen.
Jeg leverte kjapt fra meg vesten igjen, fant veien tilbake til bilen, og navigerte meg litt sørvestover i byen til nok en kamp.
