IFK Värnamo - Djurgården 1-2

Etter lenge å ha planlagt å starte ferien med en helgetur til Sverige som kanskje skulle utvides med litt snacks i etterkant var tiden kommet. Jeg hadde logget av epost og telefon, la meg tidlig fredag, og sto grytidlig opp lørdag. Etter drøye 5 timers kjøring kom jeg til Värnamo, hvor jeg var heldig og fikk sjekke tidlig inn på hotellet så jeg fikk slappet av litt foran vifta før jeg tuslet oppover langs elva Lagan (Samme ordet som de to Låg-ene i Norge og de mange Loch-ene i Skottland) og fant stadion hvor det skulle spilles allsvenskanmatch mellom IFK Värnamo og Djurgården.

Finnvedsvallen, som stadion heter, vil nok aldri vinne verken noen arkitekturpriser eller noen popularitetspriser blant stadionaficionados, men når det gjelder beliggenhet er det få som slår arenaen her. På en meanderodde ut i elva, rett nedafor en idyllisk liten foss ligger stadionet så klemt inntil elvebredden at inngangene til den østlige tribuna er på bruer over Lagan.

Det jeg ikke visste da jeg dro hit var at arenaen neppe blir å leve særlig mye lenger, da det etter en svært dramatisk prosess er vedtatt å bygge nytt stadion i byen.

Det var varslet at det kom til å bli fullt i dag, men da det gjensto en halvtime til avspark var det fortsatt voldsomt mange ledige seter å se på tribunene. På bortestå og på ståfeltene langs banen krydde det dog av folk, og da først og fremst folk ikledd DIFs to blåfarger. Først like før avspark begynte de som skulle innta setene å dukke opp, og faktisk strømmet det fortsatt på med folk litt etter at kampen var kommet i gang. 

Innledningsvis kom Djurgården godt i gang, men uten å sette vertskapet på de helt store prøvene. I motsatt ende av banen var effektiviteten derimot på topp, for da de hvite og blå i det sjuende minutt fikk en sjanse til å score så ble den utnyttet maksimalt, og det sto 1-0.

I den sterke varmen ble det tatt drikkepause etter 20 minutter, og også i flere situasjoner hvor spillere lå nede og fikk behandling av ymse slag så det ut som om flertallet av de andre hastet ut til sidelinja for å få i seg litt væske. Hjemmelagets forsvarsspillere prøvde mer eller mindre konsekvent å spille seg ut bakfra, noe som i flere tilfeller holdt på å gi hjemmefansen hjertetrøbbel, men utrolig nok klarte ikke Djurgården å straffe dem for slurvet de stadig begikk.

Det sto fortsatt 1-0 til pause, og jeg innså at væskebalansen min nok ville holde en omgang til, så jeg droppa å prøve meg på kioskkøen. Da lagene kom tilbake var det tydelig at Sofialäktaren og Ultra Caos Stockholm og de andre tilreisende supporterne hadde bestemt seg for at det skulle iallfall ikke være deres skyld hvis hjemturen ble poengløs, slik det tidvis hadde sett ut før pause som om den kunne bli. Det var rett og slett veldig bra trøkk fra dem!

Utover i omgangen presset gjestene mer og mer på, men de for anledningen rødkledde slet fortsatt lenge med å få noe ut av alt. Cornerstatistikken må ha vært imponerende, for det var ei stund jeg ikke syntes det skjedde annet enn hjørnespark, og med 68:25 på klokka ble endelig en av dem hamret i mål etter at jeg hadde sluttet å filme fordi jeg trodde situasjonen var avklart. 1-1!

DIF var ikke fornøyde med kun ett poeng, og fortsatte å male på. I det 76. minutt var jeg sikker på at de kom til å score, men IFK-keeperen vartet opp med en utrolig redning, før en av gjestene i kaoset i feltet etter redningen ble felt på ulovlig vis, og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytter Oliver Berg (ex Raufoss og Odd) gjorde jobben, og vips var kampen snudd til 1-2.

Omtrent samtidig kom meldingen om at AIK lå under mot Häcken, og resten av kampen hørte man med jevne mellomrom «Gnaget åker ur» runge fra bortesupporterne til melodien fra KC and the Sunshine bands store slager «Baby give it up». Tross en solid sluttspurt fra vertskapet, flere mål ble det ikke, og da dommeren blåste av kunne glade Järnkaminer feire tre poeng sammen med spillerne før de satte kursen hjemover igjen.

Jeg håper han jeg møtte på vei tilbake til hotellet som hadde miste alle kompisene sine unntatt én (og han lå strak ut i et veikryss og nekta å gå videre) fant de andre så hjemreisa ble smooth. Selv dro jeg ut og spiste meg halvt ihjel sammen med Bjørn-Christian som hadde fotografert kampen.

Djurgården - IFK Göteborg 3-0

Etter lørdagens orkesterkonsert tok jeg en rolig søndag formiddag før jeg satte kursen noenlunde på måfå ut i Stockholms t-banenett. Etter å ha havnet på Zinkensdamm og sett en halv juniorkamp, samt deler av en Ultimate-turnering tok jeg trikken til Johanneshov midt i tjukkeste Hammarby-land. Her møtte jeg på hennes lokale pub Elfsborg-supporteren Annica som jeg første gang traff i Örebro, og vi hadde det svært hyggelig mens vi så Elfsborg slå Sirius på overbevisende vis! Etter å ha konsumert en fremragende pytt-i-panne og hatt en liten prat på lufta hos NRK tuslet vi så de få hundre metrene bort til Tele2 arena hvor det var klart for allsvenskanmatch mellom Djurgården og IFK Göteborg.

Vi fant enkelt fram til plassene våre, helt oppunder taket på familjläktaren, og jeg innså at det neppe ble noen nærbilder av spillerne i dag på dette som var min bane nummer 550 registrert i Futbology-appen. Etter litt røyk på bortetribuna og litt blussing i motsatt ende startet kampen. 

Det ble raskt klart for meg at det var hjemmelaget som hadde tenkt å leve opp til sitt favorittstempel i toppen av tabellen. Ledsaget av et solid trøkk fra supporterne i sin kortside presset de på, men uten å skape de helt store sjansene, og med et like solid trøkk i ryggen var det faktisk gjestene fra vestkysten som kom til den første store sjansen.

Da vi nærmet oss halvtimen hadde vi fortsatt ikke fått se noen scoringer, men plutselig kom det et mål, og fortjent nok var det hjemmelaget som tok ledelsen. Selvsagt var det ingen andre enn den tidligere aktive IFK-supporteren Victor Edvardsen som dukket opp og hamret ballen i mål til 1-0.

I det 37. minutt ble så en av stockholmerne liggende og sprelle i feltet. Ryktene på twitter tilsa at dette var svært billig, men det ble gitt straffespark, og dette ble hamret i mål til 1-1. Hvem som skjøt, spør du? Victor Edvardsen, såklart.

2-0 sto seg til pause, og med 21733 andre tilstede på tribunene valgte Annica og jeg å bli sittende heller enn å gjøre noe forsøk på kiosken, og etter et lite kvarter startet spillet opp igjen ute på gressmatta. IFK-erne (som var veldig uvant å se iført hvitt og gult i stedet for sine vante blåhvite striper) prøvde og prøvde, men det ville seg ikke for dem, og det var nok supporterne deres som var de beste med blåhvite hjerter i dag.

Apropos de blåhvite supporterne, så var det en ting de gjorde som forundret meg litt. Mens man oftest ser match-pyro i form av ganske massiv bruk av både røyk og bluss, gjerne i forbindelse med scoringer (Se eksempler fra kampen jeg så fredag), så hadde bortesupporterne i dag nesten konstant ett bluss som brant. Om ikke det neste var tent før det forrige slukket, så var det iallfall ikke veldig langt opphold før det igjen brant i hendene på en av de som sto på det tettpakka bortefeltet. Uvant, og sant å si er jeg litt usikker på hva jeg syns om denne formen for blussbruk.

Da vi nærmet oss en time spilt skulle jeg akkurat til å si at kampen var i ferd med å bli et langt gjesp da dommeren på nytt blåste og pekte på straffemerket. Igjen var det Djurgården som hadde fått straffespark, igjen var straffesparket svært billig, og igjen var det Victor Edvardsen som skjøt ballen i mål. 3-0 og hattrick!

Kampen var nå i realiteten avgjort og det eneste IFK-erne kunne håpe på var å skaffe seg et trøstemål. Heller ikke det klarte de, så da dommeren til slutt blåste av kampen kunne hjemmelaget juble for tre poeng og serieledelse, mens det ikke akkurat så ut til å være kjærlighetsmeldinger som haglet fra bortefeltet mot IFK Göteborgs spillere som kom bort for å takke for støtten.

Vi kom oss etterhvert ut av stadion, fulgte strømmen mot T-banen, og etter å ha sagt farvel til Annica fikk jeg satt meg ned og sett slutten av TILs bortekamp mot Viking, noe som medførte høye topper og dype daler i humøret mitt på vei tilbake mot hotellet.