Sokol Kolovraty B - SK Čechie Uhříněves B 6-3

Etter to fine dager med kursing av helsebyråkrater sto jeg over onsdagens middag, og tok i stedet forstadstoget ut til Kolovraty helt sørvest i Praha. Her fant jeg meg en deilig middag på den lokale restauranten før jeg tuslet det lille stykket til fotballbanen hvor det skulle spilles lokaloppgjør på nivå 7 mellom andrelagene til Sokolo Kolovraty og SK Čechie Uhříněves!

Siden det var snakk om B-lagene var jeg litt bekymret for om kampen skulle spilles på den kjempesmale kunstgressbanen jeg hadde sett på Google maps og i Futbology at lå like ved, men heldigvis ble det snart klart at det var på gresset man skulle spille kamp i kveld. Langs gressmatta lå et langstrakt garderobebygg, hvor det var en enkelt rad med seter foran, og tak over disse, noe som i det været som var i kveld bare trengtes for å gi skygge.

Jeg hadde undret meg litt over at jeg ikke så dommerne varme opp, men plutselig var de iallfall på plass og hilste på spillerne, og så ble myntkast tatt og kampen satt i gang. Det tok bare halvanna minutt før hjemmelaget hadde scoret, etter at et innlegg fra nesten død vinkel som jeg var helt sikker på at kom til å gå bak mål på mystisk vis både holdt seg på rett side av streken og attpåtil ble styrt i mål til 1-0.

Rødtrøyene fortsatte å føre an, og bare få minutter senere ble en skuddmulighet fra kort hold på nesten åpent mål sendt skyhøyt over tverrliggeren. Gjestene fra Uhrineves, klarte likevel å komme seg tilbake i kampen, og etter at en kjempesjanse ble slått til corner endte denne med utligning til 1-1 rett før det var spilt ti minutter.

 

Hjemmelaget hadde ikke tenkt å gjøre dette vanskeligere enn nødvendig, så det tok bare knappe tre minutter før de slo tilbake og det sto 2-1. Etter dette kom en lang periode hvor de sjansene som kom ble avverget, før vi fikk et nytt cornermål i det 34. minutt, og det var igjen vertskapet som scoret og dermed gikk opp i 3-1.

Det at det var andrelagene som møttes, samtidig som avspark var såpass tidlig som klokka seks, gjorde nok sitt til at det ikke var allverdens liv rundt banen selv om det var et såpass lokalt oppgjør at Google Maps sa det var 12 minutters kjøring mellom lagenes hjemmebaner. Det var likevel 40-50 mennesker som så hele kampen, og i tillegg en svær gjeng unger som litt før pause var ferdig med trening på kunstgressbanen og som faktisk kom med noen spede forsøk på heiarop mens de prøvde å trenere hjemreisen utålmodige foreldre ville ha dem med på.

Selv om Sokol (som betyr falk, fant jeg ut) ledet og hadde sett sterkest ut hadde ikke gjestene fra nabobygda gitt opp. Anstrengelsene deres fikk attpåtil uttelling da de i det 43. spilleminutt kontret inn 3-2.

Som om dette ikke var nok, bare et drøyt minutt senere hadde hjemmelaget et fælt balltap på midtbanen, og Uhrineves-spissen som endte opp med ballen fikk en grei jobb med å runde keeper og sette inn 3-3 i det stoppeklokka mi passerte 44:00.

Det sto fortsatt 3-3 da lagene gikk til pause, og jeg tok en tur inn på klubbhuset for å skaffe meg noe å drikke. I tillegg til en boks Fanta fikk jeg se et bredt spekter av effekter på veggene, blant annet en Manchester United-trøye med påskrift fra CL-finalen i 1999, en Sparta Praha-trøye (Det var ganske tydelig også på flere av publikummerne at dette var den av de to store klubbene i byen som sto sterkest her), en Arsenal-trøye og en kampvert-vest og et 50/50-skjerf fra en kamp mellom Sparta og Liverpool!

Da andre omgang kom i gang tok det igjen ganske kort tid før hjemmelaget tok ledelsen. Fire og et halvt minutt inn i omgangen kom 4-3, og nå så ikke de røde seg tilbake. Med en time spilt av kampen kom 5-3, igjen på en corner.

Vertskapet fikk nok en gang ballen i mål litt over et kvarter senere, men denne gangen var det vinket for offside. For øvrig må jeg berømme begge lags keepere, som sørget for at det ikke ble flere mål enn det faktisk ble, tross flere gode muligheter.

Når man er to mål bak mot slutten av en kamp, så bør man unngå alvorlige feil, men i det 83. minutt var det gjestenes tur til å ha et fælt balltap, og nå var det gjestenes keeper som måtte se seg overmannet og ballen satt i mål. 6-3.

Kampen, som hadde vært preget av unormalt få frispark, tikket mot slutten, og dommeren så med en tremålsledelse liten grunn til å legge til noe særlig med tid. Det endte derfor 6-3, og jeg kunne i høy hastighet sette kursen tilbake mot togstasjonen. (Toget viste seg å være forsinket, så jeg kunne tatt det langt mer med ro).

Dette ble den siste kampen på min sentraleuropeiske langhelg (eller kortuke?), og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale Tsjekkia som groundhoppingland på det sterkeste!

PerfectLanD FC - SK Hostivař 4-0

Da jeg kom tilbake til Praha etter dagens første kamp var jeg bare såvidt innom der jeg skulle bo de neste nettene før jeg snudde og la ut på jakt etter en trikk østover. Etter en lang trikketur hoppet jeg over på en buss, og gikk til slutt av ved åstedet for Slaget om Praha i 1757. Her lå det et idrettsanlegg med en hall, tennisbaner, en gressbane og en kunstgressbane, og det var på sistnevnte det nå skulle spilles kamp på nivå 8 mellom PerfectLanD FC (Ja, navnet har en sånn skrivemåte) og SK Hostivař.

Gjestenes hjemsted lå ikke veldig langt unna, mens hjemmelaget egentlig ikke hadde den helt sterke tilhørigheten her. Jeg så på nett at de omtaler seg selv som en internasjonal klubb, men navnelista avslørte at her var det en kraftig overvekt av ukrainere som utgjorde laget som jakter sitt andre strake opprykk.

Mens det på de andre kampene jeg hadde sett på turen hadde vært kiosk, inngangspenger og et opplegg rundt kampen var det lite som minnet om sånt her. Stadionanlegget tilhører egentlig klubben Viktoria Štěrboholy, og selv om det var en liten restaurantgreie ved gressbanen var det svært få av de knapt 50 frammøtte som benyttet seg av dette. 

Da kampen var blåst i gang av kveldens svært unge hoveddommer var det en fra hjemmelaget som innså at det kanskje var en god idé å sette opp cornerflaggene nå. Mens han tok runden ble det raskt klart at det var hjemmelaget som var sterkest her, og jeg skjønte at det sannsynligvis bare var et spørsmål om tid før de gulsvarte tok ledelsen.

Før vi fikk noen scoringer måtte vi gjennom veldig mye kjefting. Først fikk vi en situasjon hvor dommeren valgte å holde det gule kortet i lomma etter en takling som ga Hostivar et frispark. De svarthvitstripete spillerne ble så misfornøyde med dette at til slutt var det en av dem som fikk se det gule kortet. Ekstremt smart. Ikke lenge etter skjedde det et eller annet et sted hvor ballen ikke var, og etter å ha konferert litt med sin assistent valgte dommeren å dele ut et gult kort til synderen, noe som igjen fikk sinnene i kok hos gjestene som mente kortet burde hatt en annen farge.

Etter at hodene hadde kjølnet litt fikk faktisk Hostivar en ganske god periode, men da de ikke klarte å utnytte denne anledningen til å score endte det som det så ofte gjør: Hjemmelaget scoret. Det var nå spilt knapt 39 minutter, og sto 1-0. I det 44. minutt fikk så gjestene et frispark som endte med en slags kontring, og 2-0.

2-0 var også stillinga da det ble pause. Jeg så at det var en betongkant langs gressbanen, så jeg gikk ned dit og satte meg nedpå litt, og klatret så opp den lille trappa mellom banene igjen da jeg så bortelaget og dommerne komme tilbake til fotballbanen etter en visitt i garderobene.

Etter hvilen fortsatte PerfectLanD å ha styringen, og da de med 63:40 på stoppeklokka ikke bare økte ledelsen til 3-0, men også fikk ses gjestenes målvakt som gjennom første omgang hadde levert en rekke gode redninger måtte forlate banen med en skade i armen innså jeg at sjansene for at dette skulle bli noe annet enn hjemmeseier var heller små.

Hostivař skal ha for at de aldri ga opp, men det ville seg ikke for dem denne søndagskvelden. Underveis i forsøkene fikk jeg nok en gang bekreftet min teori om at i breddefotball har det svært sjelden noe for seg å ta raske frispark, fordi medspillerne dine som oftest er minst like uoppmerksomme som det motspillerne er.

Etter å ha fått en vakker solnedgang over de bøhmiske slettene gikk det etterhvert mot slutten av kampen. Jeg hadde bevegd meg mot det hjørnet av banen som var nærmest der jeg tenkte å gå ut, og fikk herfra se en av gultrøyene løpe inn 4-0 ett minutt før full tid.

Dette var omtrent det siste som skjedde i kampen. Dommeren så ingen grunn til å legge til noe, og jeg kunne snart stikke, mens spillerne takket hverandre for kampen. Jeg la turen innom en Lidl hvor det var fullt politioppbud fordi noen hadde prøvd å stjele uante mengder sjokolade, før det ble buss og trikk tilbake dit jeg skulle sove.

SK Líšeň - Slavia Praha 2 (0-0)

Etter en god natts søvn ombord på MS Nils Dacke ble jeg alt for tidlig vekket og måtte kjøre i land i Świnoujście. Jeg satte deretter kursen sørover gjennom Polen, og før jeg visste ordet av det var alle z-ene på veiskiltene forsvunnet og erstattet av aksenter. Jeg var kommet til Tsjekkia. Her kom jeg meg etter noen timer gjennom rushtrafikken i utkanten av Brno, og etter å ha lokalisert hvor jeg skulle tilbringe natta satte jeg kursen mot Pohořelice hvor det skulle være treningskamp mellom Brno-klubben SK Líšeň og andrelaget til Slavia Praha.

Jeg hadde på vei til kampen tatt ut en tsjekkisk tusenlapp, noe som bød på problemer da jeg skulle betale meg inn, men jeg klarte etterhvert å få de som satt der til å skjønne at jeg ikke hadde mindre, så de måtte grave dypt i vekslepengehaugen før jeg fikk papirbilletten min og slapp inn på anlegget. Stadion tilhører egentlig TJ Sokol Pohořelice, og dersom det stemmer at de spiller på sjette nivå i tsjekkisk fotball må jeg jammen si at de har et flott anlegg!

I den trykkende varmen og det stekende solskinnet tok jeg plass i skyggen på tribuna, og skjønte raskt at kampstart 1700 ikke stemte. Da klokka passerte var begge lagene fortsatt i full oppvarming, men da vi passerte kvart over begynte det endelig å skje ting, så nøyaktig klokka 1720 ble kampen blåst i gang.

Slavia-reservene gikk hardt ut fra startblokkene, og hadde før minuttet var spilt produsert to store målsjanser, hvor den ene gikk like utenfor mens den andre fikk en god redning fra målvakten. Etter å ha ridd av den innledende stormen tok hjemmelaget mer over ute på banen, men der gjestene faktisk produserte en del sjanser som ble avverget i bakerste ledd, så var vertskapet langt mer reserverte foran mål.

Jeg hadde i Futbology-appen sett at det var flere andre banehoppere tilstede, deriblant den obligatoriske tyskeren! Litt før pause begynte jeg å traske mot kiosken, og på veien så jeg plutselig en fyr med en mystisk logo på shortesen. Jeg dro kjapt opp appen, og joda, samme logoen lå i profilbildet til Hallescher FC-supporteren som hadde sjekket inn, så jeg mannet meg opp og spurte. Joda, det var ham! Jeg hilste på tyskeren!

Jeg tok meg deretter bort til kiosken som upraktisk nok lå på motsatt side av banen fra tribuna. Her var det en ikke veldig avskrekkende kø, men da jeg så hvor sakte den gikk (Faktisk fullt på høyde med forholdene hos Urædd) var jeg glad jeg faktisk hadde gått inn _før_ dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg skaffet meg en Fanta og en pølse med tilbehør, og mens jeg spaserte tilbake mot tribuna ble det pause uten at det hadde skjedd noe nevneverdig. Fortsatt 0-0 med andre ord.

Pølsa viste seg å være helt fantastisk! Ikke bare var den laget av velsmakende og passe grovkvernet kjøtt, i tillegg var den tilberedt i et slags varmrøykeskap, så den i tillegg til å være perfekt gjennomvarm hadde en himmels røykaroma. Terningkast åtte, og kvaliteten på pølsa mer enn veide opp for den manglende kvaliteten på det medfølgende brødet.

Jeg hadde sett at begge lag hadde ganske store tropper til kampen, og uten at jeg var 100% sikker mistenkte jeg at det var gjort en god del bytter i pausen. Jeg så iallfall at hjemmelagets keeper som ved flere anledninger hadde holdt dem inne i kampen før hvilen nå tok plass på benken mens en annen tok plass mellom stengene.

Det skjedde nå og da ting som kunne medført scoring. Hjemmelaget hadde et horribelt balltap på egen halvdel som det var et mirakel at ikke endte i målprotokollen, og vi hadde også flere gode kontringer i begge retninger uten at det ble noe ut av dem.

Jeg hadde såvidt rukket å tenke at kanskje målstreaken min nå skulle ryke igjen, etter at sist kamp jeg så som endte 0-0 var i april, så plutselig gikk ballen i nettet bak Slavia-keeperen, men akk, det ble enten dømt offside eller frispark utover. Da ballen så ble satt i gang igjen gikk de for anledningen lyseblå rett i angrep, hvor en av dem ble felt og dommeren pekte på straffemerket! Skulle jeg likevel få den etterlengtete scoringen?

Straffeskytteren gjorde seg klar, men det viste seg at keeperen var enda mer klar. Straffen ble reddet, og returen klarert!

Kampen endte dermed 0-0, og sammen med det som må ha vært opp i mot 300 andre kunne jeg sette kursen «hjemover», litt skuffet, men i det minste hadde jeg nå endelig sett kamp i mitt 16. land! (Og dessuten tikket det inn varsel om at den andre kampen jeg hadde hatt til vurdering denne tirsdagskvelden også endte målløs!)