RC Lens - Toulouse FC 0-1

Etter en god natts søvn våknet jeg, pakket sakene mine og forlot hotellet i Lille, og satte kursen mot nabobyen Lens. Etter å ha sirkulert litt i området rundt stadion fant jeg det jeg mente ville være en kurant parkeringsplass og forlot bilen på jakt etter litt næring (Det ble en «Royale Cheese») før kampen. Da portene åpnet kom jeg meg inn, og forserte et utall trapper til jeg fant plassen min og kunne skue ut over stadion hvor Ligue 1-kampen mellom Lens og Toulouse skulle spilles.

Jeg var jo alt for tidlig ute, så jeg fikk god tid til å granske stadionet, som var bygd etter det som på Wikipedia omtales som «engelsk stil», med fire frittstående tribuner med åpne hjørner mellom. En detalj som var veldig fin var at nedre del på minst to av tribunene (kanskje også på den jeg satt på, det var ikke mulig å se fra min posisjon) var ståfelt, og det viste seg at hovedtyngden av syngende supportere befant seg på midten av langsida motsatt fra TV-kameraene. Bortefansen var her, i likhet med på gårdagens kamp, grundig inngjerdet av nett som skulle motvirke kasting av objekter, men feltet var ikke like dårlig plassert som det i Lille.

Kampen som ventet var et oppgjør av ganske stor betydning i kampen om de siste europacupplassene, og det var tydelig at dette var et oppgjør som engasjerte. Stadionet som har flere plasser enn det er innbyggere i Lens var nesten helt fullsatt! Turen fra Toulouse er lang, så på bortefeltet var det en del ledig, og de få gangene jeg hørte sang derfra fikk det nesten umiddelbart hjemmefansen til å stemme i for å overdøve dem, så de tilreisende hadde en tøff jobb. Apropos tilreisende, på Toulouses lag krydde det av nordmenn! Joshua King og Aron Dønnum figurerte begge i startelleveren, mens den gamle TIL-helten Warren Kamanzi startet på benken.

Begge lag produserte en del gode sjanser i første omgang, men spesielt hjemmelagets keeper vartet opp med noen svært gode redninger. Det sto derfor fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kunne finne ut hvorfor hjemmefansen hadde et britisk flagg på et av flaggene sine. (Visstnok har det historisk vært svært mange engelskmenn fra det sørøstlige hjørnet av landet (Grevskapet Kent) som hadde kommet hit for å se toppfotball heller enn å dra til London, der de nærmeste topplagene i hjemlandet holdt til).

Et lite kvarter ut i andre omgang tok så kampen virkelig fyr. Litt ut av det blå gikk plutselig dommeren ut for å se på VAR-skjermen, og da han kom tilbake fikk en av hjemmelagets spillere tildelt et rødt kort. Toulouse-spilleren som var involvert i mottakende ende fikk herfra og ut vanvittige pipekonserter mot seg hver gang han var nær ballen, uten at det lot til å påvirke ham så veldig.

Ikke lenge etter gikk dommeren på ny ut av banen, men denne gangen kalte han til seg speaker, som så kom med en beskjed. Jeg mistenker at noen Lens-supportere hadde kastet ting på banen, og at det var dette det ble gitt beskjed om å slutte med. Ikke lenge etter ble det NOK en tur ut på sidelinja, og denne gangen var det skjermen som skulle tas i bruk igjen, og nå fikk bortelaget et straffespark. Dommeren var snart like upopulær på tribunene som det den tidligere nevnte Toulouse-spilleren var! Tross pipekonsert, straffen gikk i mål, og etter drøyt 72 minutters spill sto det 0-1!

(Her hadde jeg en video av scoringa, men den ble spist av den franske opphavsrettsmafiaen)

Var dommeren lite populær fra før ble det ikke bedre nå, og i tillegg oppsto det stadig vekk episoder med knuffing og sammenstimlinger ute på banen som fyrte enda mer opp under hjemmepublikummets sinne. Etter at en Lens-spiller måtte ut på båre, og en i støtteapparatet hos hjemmelaget ble bortvist i sluttminuttene forventet jeg at det kom til å bli rikelig med tilleggstid. Jeg ble derfor litt overrasket da det bare ble lagt til 8 minutter, men selvsagt kom det noen hendelser også i tilleggstida som ga enda mer tillegg.

Flere mål ble det likevel ikke, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 0-1, og over 37000 mennesker kunne sette i gang en pipekonsert som nesten var på høyde med den jeg opplevde i Istanbul sist høst! Ikke rart at det pipes når man har sett Toulouse slå Lens. (Sorry, jeg måtte bare…)

Selv forlot jeg raskt stadion, og fant ut at fordi stedet hvor jeg hadde parkert var på motsatt side av bortesupporterparkeringa var det ikke en så bra plass som jeg trodde fordi jeg måtte gå en lang omvei for å komme meg dit. Etter å ha funnet bilen forsvant så nesten hele tidsbufferen jeg hadde før bilen skulle leveres på flyplassen i å komme seg vekk fra stadionområdet (Som omtrent alle andre stadioner i verden er trafikkbildet rundt stadion etter kamp helt ubrukelig), men etter å ha fylt tanken parkerte jeg 1945 (Fristen for levering var 2000), kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, og fikk kledd av meg noen lag med klær gjennom litt akrobatikk inne på et toalett på flyplassen før jeg endelig kunne sette meg ned for drøye to timers avslapning på en Airbus i retning Norge.

En svært vellykket groundhoppinghelg i Frankrike med Belgia som en liten bonus ble så avsluttet på samme vis som den startet, med flybussen på Østre Aker vei.

Lille OSC - FC Nantes 1-1

Etter å ha forlatt kampen i Belgia kom jeg meg tilbake over grensa, og fant veien tilbake til hotellet, som praktisk nok lå klin inntil stadion. Her var foodtruckene ikke inne på inngjerda område og jeg kunne derfor skaffe meg litt frites før jeg gikk opp på rommet og skrev bloggpost og kledde på meg litt ekstra. Jeg kunne deretter gå ut igjen, og innta stadion hvor det skulle spilles kamp i Ligue 1 mellom Lille og Nantes.

Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten helt oppunder taket på det imponerende stadionet med over 50 000 plasser. Det var langtfra utsolgt i dag, men likevel bra trøkk etterhvert som supporterfeltene fyltes opp. Bortefeltet som var plassert øverst i et hjørne med et nett foran så ganske fullsatt ut, mens det var en del ledige plasser både på den kortsida hvor Dogues Virage Est Lille holdt til og i motsatt ende hvor den mindre grupperinga Go Rijsel Spirit sto. (Rijsel er det nederlandske/flamske navnet på byen Lille).

Da innmarsjen ble foretatt leverte bortesupporterne et fargesprakende pyroshow, og så kunne kampen starte mens Lilles klubbhymne ble avsunget. Noe av det første som skjedde ute på gresset etter at kampen var sparket i gang var at to Lille-spillere smalt sammen og ble liggende og vri seg i smerter. Han ene gikk det tilsynelatende bra med, men han andre måtte etter å ha prøvd seg i noen minutter kaste inn håndkleet, noe som førte til at ingen ringere enn Osame Sahraoui ble bytta inn etter omlag ti minutters spill.

Sportslig sett var det nok et klart favorittstempel på hjemmelaget i dag, og jeg syntes også de dominerte spillet ute på banen. Noe mål så det lenge ut som om det ikke skulle bli, men ganske nøyaktig fem minutter før pause lyktes det vertskapet å overliste laget fra Loire-deltaet, og det sto 1-0. Eller gjorde det det? Dommeren tok hånda til øret, og det ble noen nervepirrende minutter før VAR-mannskapene bekreftet at målet kunne godkjennes og vi fikk en ny runde jubel fra hjemmefansen.

1-0 sto seg til pause, og jeg fant ut at for å få varmen i meg måtte jeg røre litt på meg. Nede under tribuna ble jeg møtt av noen vanvittige dokøer, men heldigvis var ikke behovet for å bruke sanitærfasilitetene der. Kioskkøene var også ganske avskrekkende, så noen handling orka jeg heller ikke før jeg igjen inntok plassen min på femte bakerste rad.

Etter pause gikk det under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, og nå var det Nantes-supporterne som først kunne juble, før jubelen gikk over til piping da dommeren ventet med å gjenoppta spillet. Denne gangen ble beskjeden fra VAR-bua at det hadde vært en offside før målet kom, og dermed ble det annullert. Hjemmefansen jublet som besatte over avgjørelsen.

Nantes hadde nå likevel fått ferten av blod, og så mye friskere ut enn de hadde gjort i første omgang. Vi måtte likevel vente en god stund før de igjen fikk muligheten til å score, men da dommeren i det 69. minutt resolutt pekte på straffemerket foran Lille-keeperen var det likevel en svært god mulighet til scoring som ventet. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og dermed sto det 1-1 i det vi gikk inn i de 20 siste minuttene med fotball.

Mot slutten av kampen så jeg en god del folk som forlot stadion, og jeg må virkelig si at det å dra like før slutt når det står 1-1 og laget ditt jager scoring, det kommer jeg aldri til å skjønne. De som dro gikk likevel ikke glipp av noe i kveld. Noen halvsjanser ble det, men da dommeren avsluttet det hele sto det fortsatt 1-1 og bortefansen kunne juble for ett noe uventet poeng.

Jeg forlot etter å ha bistått et forelsket par med litt fotografering i trappene stadion, og fant veien tilbake til rommet mitt, etter å ha plukket opp en liten mikrobølgemiddag i resepsjonen, bestående av andeconfit og surkål!

Inter - Sampdoria 3-0

Etter dagens første kamp tråklet jeg meg tvers gjennom byen, og stakk innom Carrefour og kjøpte litt å tygge på og litt å drikke på hotellrommet før jeg tok turen ut i Milano-kvelden. Denne gang var ikke reisa så lang, men t-banen desto fullere. Det ble fullere og fullere, men endelig kom vi fram til endeholdeplassen, San Siro stade, hvor det var klart for kamp mellom Inter og Sampdoria.

Det var denne kampen som var selve grunnen til at jeg hadde dratt til Milano, og mye av grunnen var at det nylig var vedtatt at det ikoniske stadionet skal erstattes med et nytt på nabotomta, så selv om det nok er mange år til rivingen starter var det greit å ha besøket her unnagjort.

Jeg passerte gjennom et veritabelt folkehav rundt streetfood-vognene som var plassert foran stadion, og kom meg endelig til riktig inngang. Etter å ha vist fram at posen min bare innehold en jakke, og at billetten min var utstedt til han det var bilde av i passet mitt var jeg inne på stadionområdet, og det er ingen tvil om at dette var et imponerende byggverk. Jeg fant riktig tårn, og kom utslitt til topps etter å ha vekslet mellom å ta runder på rampa og noen etasjer i trappa i midten.

Etter å ha funnet riktig plass var det bare å vente på avspark, og jeg var virkelig spent på hvor folksomt det kom til å bli i kveld. Da kampstart nærmet seg var det ikke så langt unna fullsatt, men jeg merket snart at det var noe unormalt i kveld. Da kampen ble satt i gang ble alle bannerne i nordkurven plukket ned, og ultrasene sang ikke, men satt(!) ganske rolig og applauderte når det var noe å applaudere.

Jeg hadde (nær sagt som vanlig) fått i meg for lite væske i løpet av dagen, men etter å ha sett hvor utrolig dårlig mange håndterte konseptet plassbilletter fant jeg ut at det var tryggest å holde meg på plassen min så jeg slapp å krangle når jeg kom tilbake. Heldigvis dukket det opp en ambulerende drikkepusher, og jeg fikk i meg en flaske iste (som langtfra var iskald). Ikke lenge etterpå kom det en stor kontrovers da det i en situasjon plutselig ble markert offside. Inters spillere var med god grunn rasende, da det var et innkast som innledet det hele.

Om det var frustrasjonen fra den gale offsiden som slo ut i økt intensitet vet jeg ikke, men de blåsvarte tok nå mer eller mindre helt over, og like etter at klokka passerte tjue spilte minutter kom 1-0-scoringen på et hjørnespark.

Jeg fant like etter dette ut at grunnen til den begrensede opptredenen på ultrasfeltet var at en mangeårig leder i miljøet hadde blitt angrepet og skutt hjemme, og hadde omkommet av skadene. Det var derfor ingen flagging heller etter scoringen, mens de tilreisende fikk råde grunnen alene fra sitt felt oppunder taket i motsatt ende av stadion.

Jeg så for meg at det kom til å stå 1-0 når lagene gikk til pause, men plutselig kom det et lynangrep fra hjemmelaget. Til min store overraskelse holdt assistentdommeren flagget nede, og dermed sto det 2-0 med 43:25 på klokka. Denne stillinga sto seg til pause, så det var ganske god stemning, kan man vel si.

I pausen merket jeg at det begynte å tømmes for folk på ultrasfeltet, og utover i omgangen ble det større og større områder som var folketomme som en slags siste hilsen til den avdøde lederen. I takt med at feltet i svingen tømtes dukket mange av de som hadde hatt plass der opp på langsida, og etterhvert var det et salig kaos rundt meg, med folk overalt. Dette var nok en medvirkende årsak til at alt før 3-0 kom i det 73. minutt var det familier som hadde forlatt stadion.

I sluttminuttene så jeg at lederne for «walk out»-aksjonen slet voldsomt med å overbevise de siste langs kanten av feltet om å reise seg og gå, men det kan ikke ha vært mer enn max 20 igjen da dommeren etter fem minutter overtid blåste av og nerazzurri hadde tatt tre nye poeng.

Tilbaketuren til hotellet gikk nesten helt greit. Jeg sto og hang litt for å få dekorert stadion med et lite Forza Tromsø-klistremerke, og fikk også se noen 1. FC Magdeburg-fans som risikerte liv og lemmer for å gjøre det samme med sine klistremerker. Da jeg kom ned var det fortsatt masse folk utafor, men køen ned til t-banen var helt overkommelig. De hadde et smart system her som bare slapp inn 450 personer på stasjonen for hvert tog som skulle gå, og jeg slapp gjennom telleporten til det tredje toget etter jeg hadde stilt meg i kø. Da jeg skulle skifte til trikk det siste stykket til hotellet forsvant derimot flyten jeg hadde hatt så langt, og jeg måtte vente langt og lenger enn langt før det omsider kom en skranglete sporvogn som tok meg med tilbake til senga.

Djurgården - IFK Göteborg 3-0

Etter lørdagens orkesterkonsert tok jeg en rolig søndag formiddag før jeg satte kursen noenlunde på måfå ut i Stockholms t-banenett. Etter å ha havnet på Zinkensdamm og sett en halv juniorkamp, samt deler av en Ultimate-turnering tok jeg trikken til Johanneshov midt i tjukkeste Hammarby-land. Her møtte jeg på hennes lokale pub Elfsborg-supporteren Annica som jeg første gang traff i Örebro, og vi hadde det svært hyggelig mens vi så Elfsborg slå Sirius på overbevisende vis! Etter å ha konsumert en fremragende pytt-i-panne og hatt en liten prat på lufta hos NRK tuslet vi så de få hundre metrene bort til Tele2 arena hvor det var klart for allsvenskanmatch mellom Djurgården og IFK Göteborg.

Vi fant enkelt fram til plassene våre, helt oppunder taket på familjläktaren, og jeg innså at det neppe ble noen nærbilder av spillerne i dag på dette som var min bane nummer 550 registrert i Futbology-appen. Etter litt røyk på bortetribuna og litt blussing i motsatt ende startet kampen. 

Det ble raskt klart for meg at det var hjemmelaget som hadde tenkt å leve opp til sitt favorittstempel i toppen av tabellen. Ledsaget av et solid trøkk fra supporterne i sin kortside presset de på, men uten å skape de helt store sjansene, og med et like solid trøkk i ryggen var det faktisk gjestene fra vestkysten som kom til den første store sjansen.

Da vi nærmet oss halvtimen hadde vi fortsatt ikke fått se noen scoringer, men plutselig kom det et mål, og fortjent nok var det hjemmelaget som tok ledelsen. Selvsagt var det ingen andre enn den tidligere aktive IFK-supporteren Victor Edvardsen som dukket opp og hamret ballen i mål til 1-0.

I det 37. minutt ble så en av stockholmerne liggende og sprelle i feltet. Ryktene på twitter tilsa at dette var svært billig, men det ble gitt straffespark, og dette ble hamret i mål til 1-1. Hvem som skjøt, spør du? Victor Edvardsen, såklart.

2-0 sto seg til pause, og med 21733 andre tilstede på tribunene valgte Annica og jeg å bli sittende heller enn å gjøre noe forsøk på kiosken, og etter et lite kvarter startet spillet opp igjen ute på gressmatta. IFK-erne (som var veldig uvant å se iført hvitt og gult i stedet for sine vante blåhvite striper) prøvde og prøvde, men det ville seg ikke for dem, og det var nok supporterne deres som var de beste med blåhvite hjerter i dag.

Apropos de blåhvite supporterne, så var det en ting de gjorde som forundret meg litt. Mens man oftest ser match-pyro i form av ganske massiv bruk av både røyk og bluss, gjerne i forbindelse med scoringer (Se eksempler fra kampen jeg så fredag), så hadde bortesupporterne i dag nesten konstant ett bluss som brant. Om ikke det neste var tent før det forrige slukket, så var det iallfall ikke veldig langt opphold før det igjen brant i hendene på en av de som sto på det tettpakka bortefeltet. Uvant, og sant å si er jeg litt usikker på hva jeg syns om denne formen for blussbruk.

Da vi nærmet oss en time spilt skulle jeg akkurat til å si at kampen var i ferd med å bli et langt gjesp da dommeren på nytt blåste og pekte på straffemerket. Igjen var det Djurgården som hadde fått straffespark, igjen var straffesparket svært billig, og igjen var det Victor Edvardsen som skjøt ballen i mål. 3-0 og hattrick!

Kampen var nå i realiteten avgjort og det eneste IFK-erne kunne håpe på var å skaffe seg et trøstemål. Heller ikke det klarte de, så da dommeren til slutt blåste av kampen kunne hjemmelaget juble for tre poeng og serieledelse, mens det ikke akkurat så ut til å være kjærlighetsmeldinger som haglet fra bortefeltet mot IFK Göteborgs spillere som kom bort for å takke for støtten.

Vi kom oss etterhvert ut av stadion, fulgte strømmen mot T-banen, og etter å ha sagt farvel til Annica fikk jeg satt meg ned og sett slutten av TILs bortekamp mot Viking, noe som medførte høye topper og dype daler i humøret mitt på vei tilbake mot hotellet.

Flora - SJK 1-0

Startet torsdagen med å ta trikken til havna i Helsinki, og tok så båten over Finskebukta til Tallinn, hovedstaden i Estland. Her sjekket jeg inn på hotellet, fant et fabelaktig marked hvor jeg åt en usbekisk lunsj, før jeg slappet av et par timer og så fant ut hvordan jeg skulle forflytte meg til A. Le Coq Arena. Som planlagt, så gjort, jeg tok toget én stopp, og var utenfor stadion. Etter å ha sirklet rundt anlegget en gang fant jeg riktig inngang og tok plass inne, klar for å se Conference League-kvalikkampen mellom Flora og SJK.

For norske fotballinteresserte var dette ellers kanskje litt uinteressante oppgjøret ganske interessant, da vinneren av dobbeltoppgjøret i neste runde i kvaliken ville møte Lillestrøm. Jeg merka derfor kjapt at twittertråden min fra kampen fikk noe mer oppmerksomhet fra Romerike enn twitringene mine vanligvis gjør. Ellers var det jo som TIL-supporter litt spesielt å se SJK-kamp, da dette var klubben hvor Simo Valakari hadde suksess før han ble sparket og så kom til Tromsø.

Da avspark nærmet seg hadde en gjeng på godt over femti finner samlet seg øverst på nordtribunen, mens en noe større gjeng grønnkledde sto i motsatt ende. På den flotte arenaen var det noen merkelige detaljer, som for eksempel at spillertunnelen munnet ut midt i den kortsida hvor hjemmesupporterne sto.
Selv om arenaen var flott, så var publikumsoppmøtet heller labert, jeg anslo tidlig etter avspark at her måtte vi være under 2000-streken.

Ute på banen startet gjestene friskt, men raskt overtok hjemmelaget. SJK måtte flere ganger ty til ulovligheter for å stoppe grønntrøyene, og ble behørig belønnet med gule kort. I det 21. minutt kom så Flora nok en gang stormende framover, jeg luktet lunta og rev opp telefonen, og boom! 1-0!

Ikke overraskende medførte målet at bortefansen som fram til da hadde vært veldig på hugget dabbet litt av i sin synging og tromming, mens hjemmesupporterne på sin side fikk opp trøkket enda mer enn de hadde hatt til da.

Tross støtte fra tribunen, flere scoringer kom det ikke før hvilen, og det ble pause med 1-0. Jeg gikk under tribunen med mål om å skaffe meg en pølse og noe å drikke, men da jeg oppdaget at det var ulike køer for fast og flytende føde kjente jeg at jeg ikke gadd begge deler, og det ble en pølse med dressing og sennep. Pølsa var forsåvidt god, men hadde nok fint tålt minst fem minutter til på grillen før den ble solgt.

I andre omgang var finnene langt mer med på notene enn hva de hadde vært i første omgang, og før ti minutter var spilt hadde de attpåtil fått ballen i mål. Scoringen ble dog raskt annullert for angrep på keeper, og ut fra fraværet av protester antok jeg at det var helt på sin plass.

Resten av kampen hadde begge lag flere store sjanser, men det virket som om Flora hadde et lite hakk mer kontroll i forsvar enn hva Seinäjoki hadde. De ridde derfor av angrepsbølge etter angrepsbølge, og klarte samtidig å skape store farligheter selv når de overtok ballen og jagde framover, men heller ikke de lyktes med å score flere ganger, og dermed endte kampen 1-0. For øvrig bekreftet speaker mine mistanker om oppmøtet. Det offisielle tilskuertallet landet på 1910.

Det venter et returoppgjør i Seinäjoki neste uke, og Flora er nok absolutt favoritt til avansement, men det hele er definitivt ikke avgjort. Det kan fortsatt bli Södra Österbotten på reiseglade kanarifans i slutten av måneden, men da må finnene klare å ha litt mer kontroll i forsvar, samtidig som de får finstilt siktene i angrep.

Etter kampen tuslet jeg den lille halvtimen tilbake til hotellet, så en matleveringsrobot på veien, og tok så kveld for endelig å ha en rolig morgen dagen etter.

HJK - RFS 1-0

Etter gårdagens strabaser startet jeg onsdagen med å forflytte meg til hovedstaden, hvor jeg soset rundt noen timer før jeg dro til stadionområdet litt nord for sentrum. Her fikk jeg tatt ærverdige Olympiastadion i nærmere øyensyn før portene til Bolt Arena åpnet. Jeg gikk inn, inspiserte kioskene, og tok etterhvert plass på tribuna, klar for å se CL-kvalikkampen mellom HJK og RFS.

HJK, eller Helsingin Jalkopallaklubi hadde nok et visst favorittstempel foran kampen, men det hadde ikke forhindret mellom 25 og 30 supportere fra Riga (RFS står for Rigas futbola skola) fra å ta turen nordover. Det ble likevel kjapt klart for meg at de var dømt til å tape tribunekampen mot den svært livlige gjengen i motsatt ende av banen.

Ute på kunstgresset kom hjemmelaget som forventet best i gang, men det måtte en skikkelig forsvarstabbe til for at vi skulle få 1-0 rett før ti minutter var spilt.

Gjestene kom etterhvert mer med i kampen, men gang etter gang etter gang løp de i offside, så da vi etter 47 minutters spill tok pause sto det fortsatt 1-0.

Jeg klarte i pausen å få kloa i en pølse med et fjell av tilbehør. Pølsa var ikke allverden å skrive hjem om, men tilbehøret var pure gold!

Det var tydelig at det var fler som hadde kjøpt pølser, popcorn, boller, og gud vet hva i pausen. Etter at kampen ble satt i gang igjen ble tribunene hjemsøkt av sultne måker, omtrent slik det pleier å være på Lerkendal.

Vi fikk oppgitt et tilskuertall på noe over 3000, men jeg tror ikke måkene var talt med i dette, selv om et par av dem lot til å følge interessert med på kampen.

Latvierne i nordre sving ga aldri opp, men som sagt, dette var hjemmelagets kveld både på tribunen og på banen. Jeg tror nok likevel finnene var litt skuffet over at de ikke hadde klart å skaffe seg en enda større ledelse foran returoppgjøret neste uke, for da dommeren blåste av sto det fortsatt bare 1-0.

Feiring i stor stil ble det likevel i sørsvingen, og så kunne alle dra hjem, mens kidsa tigget selfier.

Viking - Tromsø 2-1

En kjip dag startet kjipt, og ble deretter jevnt og trutt kjipere og kjipere. Jeg hastet ut hjemmefra søndag formiddag, kjørte til Grorud T hvor jeg parkerte og småløp i styrtregnet over Trondheimsveien til busstoppet for å ta flybuss ut til Gardermoen.

Etter å ha funnet ut at flyet gikk fra en B-gate så jeg først måtte gå i en evighet, og deretter igjen måtte ut i regnet for å komme om ombord ble flyreisen svært lite hendelsesrik. Innflygingen til Stavanger ga meg flott sikt til flere jærske fotballbaner, og jeg dro i gang litt stadionquiz på Twitter straks vi hadde landet.

Inne på terminalen ble jeg møtt av halve LO som hadde vært på konferanse, før jeg gikk ut og møtte min medsammensvorne fra Romania, groundhopper og viking-supporter @Giktnes. han skysset meg til stadion, hvor jeg fikk i meg litt mat og høre diverse Viking-support-relaterte røverhistorier fram til kampen nærmet seg og resten av bortesupporterne kom. Jeg fikk da igjen Groundhopper-badge for å ha komplettert eliteserien.

Foto: Eurosport

Vi var en relativt bra gjeng med bortesupportere i dag, men dessverre nyttet det ikke. Eller, vi hadde tydeligvis klart å provosere noen spillere, for da Viking scoret 1-0 fant gjøken som hadde puttet ut at det var en god ide å løpe til bortesupporterfeltet og feire. Dommeren belønnet denne genistreken med et særdeles velfortjent gult kort.

Spillet «Gutan» leverte var fullt på høyde med hjemmelagets menn, så det var med en forsiktig optimisme vi gikk inn i pausen. En pause hvor underholdninga besto i å se dagens reservekeeper Gudmund Kongshavn prøve å score på innlegg fra Gamst og Gundersen.

Etter pause fortsatte TIL å holde håpet i live ganske lenge, men da de rødhvite måtte presse mer på i sluttminuttene kom 2-0 og alt så kjørt ut.

Så feil kan man ta! Det ble varslet fem minutter overtid, og etter to av disse kriget Jostein Gundersen inn en redusering, og det håpet ble vekket til liv igjen. Gundersen løp for å hente ballen, og ble sparka i ryggen av Vikings keeper som skal være glad han slapp unna med gult kort.

Flere mål ble det dog ikke, og for virkelig å toppe det hele fikk jeg varsel om at flyet mitt hjem igjen var nesten to timer forsinket! Et hyggelig lyspunkt i ventinga var at dagens dommer, Rohit Saggi, skulle med samme fly så vi ble sittende og diskutere både dagens kamp og fotball generelt. Fikk også hilst på kommentator Petter Bø Tosterud, så her var det kort mellom celebritetene.

Flyet kom seg til slutt av gårde, og etter en kjapp spurt på Gardermoen rakk jeg utrolig nok siste flytog. Det jeg derimot ikke rakk var første 31-buss til Grorud etter flytogets ankomst til Oslo S, så det ble dermed en halvtimes venting på neste, mens jeg så på to karer som dundret løs på en søppeldunk fordi de mente det var en rotte oppi den. Kom meg til slutt hjem, ca klokken 0230.