Galatasaray - Elfsborg 4-3 (Reisebrev fra Istanbul)

Da høstens motstandere for mitt svenske lag Elfsborg ble trukket i slutten av august merket jeg meg raskt at bortekampen mot tyrkiske Galatasaray var lagt til en onsdag. Torsdager er jeg som kjent opptatt med å spille i korps, men takket være gunstige flyruter var det høyst oppnåelig å dra nedover etter jobb tirsdag, overnatte to netter, se kamp onsdag og fly hjem torsdag formiddag. Som tenkt, så gjort, og plutselig var jeg på toget fra Oslo til Gardermoen! Her kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll, og på plass ved gaten kom jeg i snakk med to svensker som var på vei i samme ærend av meg, og ettersom han ene bodde i Moss hadde valgt samme reiserute.

Flyet dukket etterhvert opp, og etter noen svært begivenhetsløse (noe som i lufttrafikken stort sett er bra) timer gikk vi ned for landing på den asiatiske sida av Bosporos. Jeg var i en verdensdel jeg aldri hadde vært i før! Jeg slo følge med mine svenske kompanjonger, og sammen fant vi veien til metroen, hvor det ventet oss en ferd på nesten en time. Jeg skulle helt til endestasjonen, mens de andre to hoppet av ett stopp før for å ta taxi til sitt hotell. Selv tuslet jeg det korte stykket fra metroen og bort til brygga, hvor jeg fant en passasjerferge som skulle til Europa. Etter en halvtime til sjøs kunne jeg så gå i land på nordsida av Galata-brua og gå det korte stykket opp til hotellet.

Etter å ha blitt tildelt et rom som lå i en annen avdeling av hotellet noen minutters gange under satte jeg bagasjen der, før jeg la ut i Istanbul-kvelden på jakt etter noe å spise. Jeg landet selvsagt på en kebabsjappe, og fikk servert en nydelig lammerett.

Jeg gikk etterpå en liten runde i nabolaget, før jeg kjøpte et par bokser brus og tok kveld. Etter en natt som var litt preget av kveldens matinntak sto jeg torsdag morgen opp og bega meg på ny ut i storbyens gater. Jeg fant en trikk som gikk i retning av samlingsstedet, og befant meg snart mellom de to moskeene Hagia Sofia og Den blå Moské. Ikke uventet krydde det av turister her, men det betød at det også var muligheter å skaffe seg en matbit, så dermed ble dagens frokost en riktig så god toast.

Jeg gikk deretter i retning restauranten hvor det var avtalt å samles, men siden denne ikke åpna før tolv fant jeg plutselig igjen de to svenskene sammen med flere landsmenn på en annen restaurant like rundt hjørnet. Her ble det litt drikke fram til tiden var inne for å bytte restaurant og innta den andre sjappa. De hadde her en svært variert meny, og jeg valgte å stappe i meg noen blekksprutringer mens de rundt meg gikk for ulike pizza- eller kebabvarianter samt ymse god drikke.

Da klokka nærmet seg tiden for å dra mot stadion varslet SLO Jacob at avgang ble litt forsinket, men etterhvert ga de frammøtte politifolkene klarsignal for å starte spaserturen opp til Sultanahmet-plassen hvor bussen som skulle kjøre oss nordover skulle plukke oss opp. Da vi kom fram så vi en buss, men den viste seg å være smekkfull av politifolk som skulle passe på oss, og etter at vi hadde ventet ei stund kom endelig vår buss fram. Dette viste seg å være en vanlig bybuss hvor det var sitteplass til omtrent halvparten av de frammøtte, så vi som var relativt unge og spreke fikk belage oss på en liten time i oppreist posisjon etter en kjapp sikkerhetssjekk før vi fikk entre den svært så passende til anledningen gule og svarte kjøredoningen.

Med politieskorte gikk kjøreturen forbausende greit, og etter å ha svingt inn på Europavei 80 dukket snart «Rams Park» som stadion har som sponsornavn opp. Et imponerende skue, og etter å ha tatt en liten æresrunde var det tid for en første billettsjekk, før vi skulle gjennom selve billettkontrollen i inngangsportene. Dette viste seg å bli litt trøblete for de mange som ikke hadde printa billetten, da scannerne ikke var helt glade i mobilskjermer, men etterhvert virka det som om alle kom seg gjennom.

Ny og grundigere sikkerhetskontroll, ørten trappetrinn, og endelig kunne jeg skue ut over de nær 54 000 setene på stadion hvor Europa League-kampen mellom Galatasaray og Elfsborg skulle spilles.

Tross at vi hadde et svært romslig bortefelt ble vi kommandert av politiet til å bruke bare en mindre seksjon av det, noe som ikke bød på særlig problemer da vi alt i alt ikke var mer enn såvidt over 60 frammøtte med gulsvart tilhørighet. Det var nesten like mange politifolk og vakter på plass, så sånn sett var vi godt ivaretatt. Da Elfsborgs målvakt-team entret banen for å varme opp fikk vi så en første pekepinn på hva som ventet senere. Pipekonserten var øredøvende tross at stadion knapt var en tredel fylt opp, og en ny og enda kraftigere runde med piping kom da resten av laget entret gressmatta. Det var lett å skjønne at man da stadion var nytt i 2011 klarte å ta Guinness-rekorden for kraftigste publikumslyd på et stadion!

Stadionet så ved første øyekast ut som et ganske standard moderne stadion, men jeg la raskt merke til at det faktisk var aktive supportergrupper i begge ender av banen, uten at jeg klarte å legge merke til noen markante skillelinjer i hvordan de støttet laget sitt. Som nevnt var det seter over hele tribunen, men jeg merket meg også at på den øvre delen av tribuna hvor også bortefeltet var plassert var det rekkverk mellom seteradene, så dette var i praksis brukbart som ståplasser. Enten folk sto eller satt, stemninga var upåklagelig!

Da kampen endelig kom i gang fikk vi igjen oppleve Galatasaray-supporternes piping. De som opp gjennom årene har kritisert Alfheim-publikummet for å pipe mye burde prøve en tur hit. Det ble pepet hver gang en IFE-spiller hadde ballen, og hvis dommeren blåste til de orange og rødes disfavør nådde pipingen nye høyder hver gang.

På tribunen var vi gulsvarte kanskje sjanseløse, men ute på banen så det lenge ikke SÅ håpløst ut, selv om vertskapet virket et knepp sterkere. Det virket som om keeper Isak hadde en kanondag, og flere store sjanser ble reddet, men like før halvtimen måtte Elfsborgs forsvar gi tapt, og ballen satt i nettet til 1-0.

Ti minutter senere kom så en situasjon hvor jeg er overbevist om at det skulle vært dømt corner og ikke frispark, og som det så ofte gjør på feildømte dødballer: Ballen gikk i mål til 2-0.

I det 44. minutt vartet så tyrkerne (eller iallfall deres søramerikanske, vesteuropeiske og afrikanske lagkamerater) opp med et nytt angrep, og ballen lå igjen i nettet. Jeg var overrasket over at offsideflagget ikke kom opp, men det var visst ikke VAR-teamet enige med meg i. Det sto dermed 3-0 til pause, og tross uhellet på 2-0, så var målvakt Pettersson svært delaktig i at de for anledningen svartkledde ikke lå langt mer under.

Etter pause kunne det så virke som om enten Galatasaray hadde giret ned et lite knepp, eller at Elfsborg hadde hevet nivået noe (Eller en kombinasjon av de to). Uansett så det mye farligere ut, og i det 53. minutt kom et veritabelt kremangrep som endte med 3-1 og stor jubel i bortehjørnet!

Da timen var spilt kom et nytt skummelt angrep, og mens ballen ble lagt til rette for å slå et hjørnespark signaliserte dommeren at spillerne måtte avvente. Det hadde muligens vært en hands inne i feltet før ballen gikk ut! Etter noen nervepirrende minutter jogget den slovenske kamplederen ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og da han kom tilbake pekte han resolutt mot straffemerket! Målmaskinen Baidoo gjorde alt riktig, og dermed var Elfsborg med 3-2 virkelig inne i kampen igjen!

Det tyrkiske laget innså nok nå at dette begynte å bli skummelt, men de klarte ikke å gjenvinne det overtaket de hadde hatt før pause. Jeg var derfor forsiktig optimist da vi passerte ti minutter igjen av ordinær tid, men i det klokka passerte 83 spilte minutter sluknet mesteparten av dette håpet. Galatasaray økte til 4-2, og vi fikk nok en gang oppleve en speaker-ledet målfeiring som var fullt på høyde med de to eliteseriespeakerne i Rogaland hva angår slitsomhet.

Det ble varslet seks minutters tillegg i tiden, og da Elfsborg etter ett av disse minuttene satte inn 4-3 ble det på ny tent et ørlite håp. Hjemmelaget drøyde selvsagt tida så mye de kunne nå, men i det 95. minutt lyktes de på ny med å få ballen i mål. Umiddelbart enorm skuffelse, men så så alle unntatt speaker at det var dømt offside. I stedet for nytt avspark fra midtbanen var det Elfsborg som fikk starte bakfra mens ropene om den antatte målscorerens navn runget ut i Istanbul-kvelden.

Tross både en scoring, og en annullert scoring på overtid ble det ikke lagt til mer enn ca 6:20 før dommeren blåste av, så dermed endte det med 0 poeng til svenskene i denne kampen. Etter den andreomgangen vi hadde fått se ganske surt, men om man tar første halvdel av kampen med i betraktning kanskje et fortjent resultat.

Det var nå bare å vente, vente og vente enda litt mer til stadion var tømt og hjemmefansen forsvunnet før vi igjen fikk slippe ned til bussen som ventet på oss. Heldigvis gjorde trafikkbildet at returen til sentrum ble mye raskere enn reisen ut til stadion hadde vært, så snart var jeg tilbake på trikken over Det gylne horn, og kunne kjøpe med meg et par nydelige stykker baklava på vei tilbake til hotellrommet.

Etter en svært kort natts søvn sjekket jeg ut, bestilte en drosje, og kom tilbake til Asia og flyplassen hvor ferden tilbake til Norge skulle ta til. Her fant jeg meg etterhvert en deilig frokost, og skrev ferdig denne bloggposten før jeg nå skal gå til gaten og forhåpentligvis får noen timers søvn på flyet nordover etter en tross et litt kjipt resultat svært fin svipptur til Istanbul.

Reisebrev fra Færøyene

Som lovet skriver jeg denne gangen i tillegg til de vanlige kamp-bloggpostene et reisebrev om hele turen min til Færøyene. Som tidligere nevnt startet det hele da Tromsø dessverre røk ut av cupen i kvartfinalen. Jeg innså da at Oslo definitivt ikke var noe blivende sted den helga, som i tillegg var noe av ei langhelg ettersom både onsdag og torsdag var fridager (og vi vet jo alle hva som da skjer med fredagen). Jeg satte meg derfor ned og lette etter reisemuligheter, helst til et land jeg ikke tidligere hadde sett fotball i. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at det var en del fotballmuligheter på Færøyene disse dagene, og ikke nok med det: Atlantic Airways hadde opprettet direkterute til og fra Oslo onsdager og søndager. Helt perfekt med andre ord!

På morgenen 17. mai sto jeg derfor opp og mens andre folk tok på seg bunader og dresser dro jeg på meg shorts og hettegenser og satte kursen mot Gardermoen. Det var tydelig at det var langhelg på gang, for så mange reisende på formiddagen 17. mai tror jeg ikke er vanlig kost. Flyet ble bittelitt forsinket, noe som egentlig bare var fint, for da vi landet på flyplassen like utenfor Sørvágur ble ventetiden på buss til Tórshavn rimelig kort. Jeg kjøpte et firedagers busskort, noe jeg i ettertid er litt usikker på om egentlig lønte seg, men gjort er gjort.

På plass i Tórshavn tok jeg en runde inne på kjøpesenteret SMS og skaffet meg noe brød og pålegg, da jeg denne gangen skulle bo i en liten leilighet uten noe servering. Jeg tok deretter den gratis bybussen opp dit jeg skulle holde hus, og fant enkelt fram til nøkkelen og fant meg til rette. Det var voldsomt grått ute, så det frista ikke så veldig å dra ut på sightseeing før jeg på kvelden uansett skulle ned til sentrum for å spise en bedre middag. Jeg tok på ny bussen ned, og etter å ha trasket litt rundt fant jeg fram til Áarstova hvor jeg skulle spise, og fikk en matopplevelse som absolutt innfridde forventningene!

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Marius Helgå (@mariushelgaa)

Etter en god natts søvn sto jeg torsdag opp og satte kursen ned mot et leiebilfirma jeg hadde booket meg bil hos. Etter å ha ventet en stund ga jeg opp å håpe at det skulle komme noen buss verken etter vanlige eller søndagsruter, så det ble en liten halvtimes gåtur, heldigvis kun i nedoverbakker. Jeg fikk hentet ut bilen, og dro tilbake opp til overnattingsstedet for å hente sekken med kameraer og sånt.

Jeg la deretter ut på oppdagelsesferd i den færøyske geografien. Kursen ble først satt mot Vestmanna, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelene på den nye veien inn til Tórshavn kjørte jeg opp på fjellet og gjennom en forferdelig tykk tåke hvor jeg ikke så noe som helst langs gammelveien. Så mye for den flotte naturen jeg hadde hørt så mye om.

Etter å ha sett meg litt rundt i Vestmanna gikk turen videre under havet og til øya Vágar, hvor mitt eneste faste holdepunkt denne dagen skulle finne sted. Jeg kjørte rundt de merkeligste steder, og var helt ute ved Gásadalur og snudde (Uten å gå ned og se på den berømte Múlafossur, dessverre) før jeg på returen stoppet litt etter Bøur og så på minnesmerket for flyulykken i 1996. Jeg fortsatte så til dagens hoveddestinasjon, Sandavágur, hvor jeg innså at det nok ikke ble noe mat i formiddag da det ikke var ledige bord på Fiskastykkið. Med uforrettet sak kjørte jeg derfor og parkerte ved stadion, og satte meg for å vente på turens første fotballkamp.

Etter å ha sett kampen var jeg mer enn klar for å få i meg litt mat, så etter litt leting på Google maps booket jeg meg bord på Roses Café og Catering en liten time nordøstover. (Det aller meste på Færøyene virker å være en times tid unna). På veien dit tok jeg litt sightseeing der jeg skulle på kamp fredag, før jeg også svingte opp til Eiði før jeg dro tilbake til Roses hvor jeg kjøpte en helt nydelig hjemmelaget burger. Absolutt mat av den kvaliteten som trengs når man skal drive restaurant langt fra de store folkemengdene i nabolaget (Bygda Ljósa hvor restauranten ligger har iflg Wikipedia 31 innbyggere).

Mett og god så jeg at det fortsatt var litt for tidlig på kvelden til å legge inn årene, og i tillegg var det flere timer til jeg måtte ha levert bilen. Bensinen var også så billig her ute (11-12 danske kroner pr liter) at jeg hadde få kvaler med å prøve å få sett enda litt mer av landet før jeg tok kveld. Kursen ble derfor satt tilbake til fjellveien mot Tórshavn, med håp om faktisk å få sett litt av omgivelsene nå, ettersom skydekket hadde lettet en hel del. Det var fortsatt mye vind, faktisk så mye vind at jeg så flere fosser som rant feil vei!

Med en rekke podkaster på bilstereoen svingte jeg underveis av mot Norðradalur, og etter å ha forsert en svært smal og svingete vei fikk jeg et snev av utsikt utover mot storhavet i vest. Majestætisk som ei jeg spiller i korps med ville ha sagt!

Man kan jo ikke gjøre forskjell på nord og sør, så etter å ha sneiet innom utkanten av Tórshavn forlot jeg igjen byen, nå med kurs via Velbastaður til Syðradalur. Fantastisk utsikt også herfra, bare synd at ikke været var bedre. Etter en svipptur nedom til fergeleiet i Gamlarætt dro jeg og dumpa bilen før jeg fant veien inn til sentrum, kjøpte noen flasker brus og litt snop, og deretter tok taxi opp til overnattingsstedet mitt siden det fortsatt ikke var noe som tydet på at bussene skulle begynne å gå.

Fredag morgen opprant, og endelig fant jeg beskjeden jeg ikke hadde sett i går. I anledning Kristi himmelfartsdag var samtlige bybussruter innstilt. Ikke rart det aldri kom noen buss da jeg sto og ventet. Nå gikk det iallfall buss, så jeg dro igjen ned til sentrum, handlet litt, så meg litt rundt, og tok deretter bussen til Klaksvík. Etter en fin tur på litt over en time (Hva sa jeg fire avsnitt opp her?) var jeg i «lille Molde», og kunne se meg litt rundt der. Jeg fant et spisested Kasper hadde anbefalt meg, og spiste en svært god laksesalat. Om jeg skulle klagd på noe måtte det være fraværet av smør/fett/olje for å ha på brødet.

Jeg gikk deretter ut og så meg litt rundt, og fikk blant annet inspisert stadion, som hadde en svært dominerende plass i bybildet. Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har vært noe sted hvor stadionet har vært så umulig å overse som det var her.

Etter å ha slått ihjel noen timer med å se meg rundt dukket bussen tilbake mot Tórshavn opp, men denne gangen skulle jeg ikke hele veien. Like etter å ha krysset brua fra Eysturoy til Streymoy trykket jeg på knappen, og på Streymnes hoppet jeg av. Etter noen minutters gange dukket det så opp et flott stadion, som det var helt utrolig at lå på et sted med omlag 200 innbyggere! Jeg fant meg et treningsrom hvor det var mulig å smette på seg litt mer klær, og var så klar for turens andre fotballkamp.

Etter kampen bar det tilbake til hovedstaden, og før jeg busset opp til leiligheta rasket jeg med meg en fritert kylling med chips, noe som var veldig veldig godt å gomle i seg etter nok en lang dag. Jeg kom også over en helt nydelig liten politisk tagging/stensilmaling.

Min opprinnelige plan for lørdag hadde vært å ta båt til Suðuroy for å se «mitt» færøyske lag, Royn Hvalba spille kamp. Det var en del logistikk involvert i denne planen, og blant annet måtte jeg stå opp grytidlig, ta ferge i to timer, deretter buss i en halvtime, og så vente i flere timer før kampen tok til. Denne logistikken sammen med det faktum at værvarselet var rimelig fuktig gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter, og etter å ha sikret at jeg kom til å få sett minst én kamp også på lørdag slo jeg fra meg planen om Hvalba.

Lørdag fikk jeg derfor en rolig morgen før jeg igjen busset ned til sentrum. Jeg hadde sett en del meldinger om endringer i rutene denne dagen pga Kvinnurenning, et gateløp for damer, men rute 3 gikk iallfall på min side av byen som normalt. Igjen trasket jeg rundt litt på måfå, før jeg satte kursen opp mot Gundadalur-området hvor det ligger tre fotballbaner. Da jeg kom dit så jeg at det var en landslags-sjappe som var åpen, så jeg fikk sjekket om de hadde 2021-bortedrakta Christian hadde bedt meg se etter (Det hadde de ikke), så jeg måtte gå ut igjen med uforrettet sak. Jeg bestemte meg for å gå videre rundt landslagsarenaen Torsvøllur, og plutselig så jeg en åpen port! Jeg kikket som snarest innom på den flotte arenaen før jeg fortsatte runden. I motsatt kortside fant jeg så noe langt bedre enn en åpen port. Det viste seg at den høyt plasserte ståtribunen i nordvestsvingen var helt åpen, så det gikk helt fint å gå inn og se seg rundt på anlegget derfra. Som jeg skrev på twitter: Om Tromsø IL noen gang får bygd seg nytt stadion håper jeg de stjeler tegningene herfra!

Fornøyd med å ha fått sett nærmere på stadionet med verdens nest feteste flomlys gikk jeg ned bakken til Gundadalur ovari vøllur, hvor jeg etterhvert fikk sett turens tredje og dagens første kamp.

Da kampen var ferdig prøvde jeg å bestille taxi gjennom en app jeg hadde lastet ned, men ikke snakk om at noen ville komme og hente meg. Jeg hadde relativt god tid så foreløpig fikk jeg ikke panikk for neste kamp, og da jeg lastet ned appen til det konkurrerende taxiselskapet fikk jeg napp fra en som skulle være 6 minutter unna. Etter et par minutters venting ringte han meg, og sa at trafikken sto nesten helt stille pga det nevnte gateløpet, så det kom til å bli noe mer venting enn det appen sa. Dette viste seg å stemme mer enn godt! Det som skulle vært 6 minutters venting ble nesten en halvtime! Dit jeg skulle var det heldigvis ingen hindringer i trafikken, så jeg var på plass på stadionet Inní i Vika bare et par minutter etter kampstart, og fikk sett turens fjerde (dagens andre) kamp.

Etter kampen prøvde jeg igjen å få bestilt taxi, men heller ikke nå var dette spesielt enkelt. Jeg måtte derfor manne meg opp litt, og fulgte etter en tilfeldig fyr bort mot parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen stoppet jeg ham og spurte om han skulle i riktig retning for meg, noe han heldigvis skulle, så da fikk jeg ordnet meg skyss tilbake dit jeg holdt hus for å få på meg litt mer klær før jeg busset ned til Gundadalur igjen for å se dagens tredje og turens femte og siste kamp. (Det å snakke med færøyinger som nordmann går for øvrig overraskende greit. De aller fleste kan dansk og synes norsk er enda enklere, og om ikke kan de engelsk.)

Under kampen ble det faktisk tildels pent vær, og i pausen ble jeg så fornøyd at jeg booket meg bord på restaurant Angus for en aldri så liten biff på lørdagskvelden. Da kampen var over trasket jeg ned til bussterminalen og klemte meg inn på verdens minste avlukke på toalettet der for å få av meg noen lag med ull før jeg gikk over veien til restauranten og fikk meg en deilig middag før jeg kom meg opp til overnattingsstedet igjen med taxi. (Prisene på taxiturene jeg tok varierte for øvrig mellom 100 og 135 danske kroner, så hadde ikke kronekursen vært så elendig hadde ikke disse taxiturene vært noe jeg ble ruinert av).

Søndag våknet jeg så grytidlig (reisefeberen lever sterkt hos meg), og ryddet ut av leiligheta, mens jeg småskuffet så at været fortsatt var ganske bra, nå som jeg skulle dra. Denne gangen gikk det ganske så smooth å få bestilt taxi, og jeg kom meg ned til bussterminalen for å få dratt ut til flyplassen med det jeg trodde var 0800-bussen. Så feil kan man ta! Jeg hadde lest bussruta helt motsatt av hvordan den var, så mens 0800-bussen var en ren hverdagsbuss, så var 0915 en som gikk alle dager, så jeg kunne faktisk ha ventet i over en time ekstra før jeg sto opp og dro! Irriterende, men sånn går det når man ikke leser bussruter nøye nok. Jeg bare priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde fått noen tilsvarende konsekvenser da jeg skulle ta buss til fotballkamp fredag.

Bussturen til flyplassen gikk helt fint, bortsett fra at jeg hørte noen som snakket helgelandsk noen seter foran meg, og i skrivende stund sitter jeg bare og venter på at det skal åpne for å levere kofferten og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Færøyene var et fantastisk sted å besøke, og jeg håper å finne en åpning for en ny tur hit en gang!

Legmeervogels Uithoorn - AFC '34 2-2

Jeg ble søndag morgen vekt av slagregn mot vinduet på hotellrommet, og var glad jeg hadde planlagt å ta taxi ned til jernbanestasjonen i Sneek. Stor var derfor skuffelsen da resepsjonspersonalet kunne fortelle at søndag formiddag var det umulig å få tak i taxi, fordi de hadde kjørt hele natta. Desto større var lettelsen da han tilbød seg å kjøre meg nedover. I det triste været frista det svært lite å legge ut på en halvtimes gåtur. Service i særklasse!

Jeg tok så tog fra Sneek til Leeuwarden, et annet fra Leeuwarden til Zwolle, et tredje fra Zwolle til Utrecht, og var så klar for dagens fjerde togtur fra Utrecht til Breukelen, men da kom dagens andre skjær i sjøen. Toget videre var forsinket, ikke så veldig, men akkurst nok til at i det det trillet inn på stasjonen i Breukelen så jeg at bussen jeg skulle videre med til Uithoorn forlot stasjonen. Jeg ble dermed 30 minutter forsinket videre, og det spøkte plutselig for å rekke avspark på «De Randhoorn sportpark». Bussen dukket til slutt opp, kjørte til Uithoorn (Forbi stadionet til SV Hertha, som ikke holder til i Berlin), og jeg innså at det ikke var mulig å finne taxier der heller. Jeg fant ut at det ikke var lenge til neste buss i retning stadion gikk, så 7 minutter før avspark ble jeg sluppet av 12 minutters gåtur unna banen. Jeg forventa å ikke rekke kampstart, men oppdaget til min store glede da jeg ankom arenaen at her var det ingen andre enn publikum som var klare. Jeg rakk dermed å sette meg på  tribuna og puste litt etter at kampen var sparket i gang, og attpåtil oppdage at slagregnet var blitt igjen i Friesland, og blitt erstattet av solskinn!

Etter en ganske jevn åpning på  kampen var det gjestene fra Alkmaar som tok ledelsen på et hjørnespark etter drøyt 12 minutter. Det tok dog ikke mer enn drøyt fem minutter før utligningen kom, etter et angrep gjestenes forsvarere mente endte med en offside, men det er jeg ganske sikker på at dommerteamet hadde rett da de mente det ikke var

Like etter halvtimen var spilt vartet de gule og blå fra Uithoorn igjen opp med et fremragende angrep, og denne gangen var det ingen vits i å protestere. Hjemmelaget hadde snudd kampen til 2-1, til stor glede for flesteparten av de drøyt hundre frammøtte.

I pausen gikk jeg etter å ha bevitnet en ballredning i en kanal bak stadion for å inspisere klubbhuset, men i likhet med i Harlingen var det så kaotisk der inne at jeg ikke gadd annet enn å konstatere at doene var av tysk utforming (De som vet de vet). Jeg gikk deretter tilbake til stadion, irriterte meg over begynnende dehydrering og koffeinabstinens, og kom plutselig på at jeg hadde en lunken boks vaniljecola i kofferten. Sjelden har ikke-kald brus smakt så godt!

Da andre omgang kom i gang startet det med et pang. Et angrep fra hjemmelaget endte med at en mann fra hvert lag lå nede i feltet, dommer blåste av, og begge lags medisinske personale kom stormende til. Heldigvis var det ikke så alvorlig som de involvertes lagkamerater hadde fryktet, og etter å ha fått summet seg litt spilte begge videre.

De siste 15-20 minuttene av kampen begynte det å merkes at vi snakket om nivå 6, også hva angikk kondis, og flere av spillerne viste tydelige tegn på å begynne å bli slitne. Om det var dette som var avgjørende da hjemmelaget ga bort et frispark ute på kanten, vites ikke, men frisparket ble uansett stusset i mål med knappe ti minutter igjen på klokka.

Begge lag prøvde fortvilet å få et vinnermål på tampen, og hjemmelaget var kanskje nærmest, men det gikk ikke for neon av dem. 2-2 var dermed sluttresultatet, kanskje noe flatterende for gjestene, men absolutt ikke noe ran.

Jeg gikk tilbake til busstoppet, kom meg til Schiphol, og oppdaget at flyet hjem var forsinket.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Viking - Tromsø 2-1

En kjip dag startet kjipt, og ble deretter jevnt og trutt kjipere og kjipere. Jeg hastet ut hjemmefra søndag formiddag, kjørte til Grorud T hvor jeg parkerte og småløp i styrtregnet over Trondheimsveien til busstoppet for å ta flybuss ut til Gardermoen.

Etter å ha funnet ut at flyet gikk fra en B-gate så jeg først måtte gå i en evighet, og deretter igjen måtte ut i regnet for å komme om ombord ble flyreisen svært lite hendelsesrik. Innflygingen til Stavanger ga meg flott sikt til flere jærske fotballbaner, og jeg dro i gang litt stadionquiz på Twitter straks vi hadde landet.

Inne på terminalen ble jeg møtt av halve LO som hadde vært på konferanse, før jeg gikk ut og møtte min medsammensvorne fra Romania, groundhopper og viking-supporter @Giktnes. han skysset meg til stadion, hvor jeg fikk i meg litt mat og høre diverse Viking-support-relaterte røverhistorier fram til kampen nærmet seg og resten av bortesupporterne kom. Jeg fikk da igjen Groundhopper-badge for å ha komplettert eliteserien.

Foto: Eurosport

Vi var en relativt bra gjeng med bortesupportere i dag, men dessverre nyttet det ikke. Eller, vi hadde tydeligvis klart å provosere noen spillere, for da Viking scoret 1-0 fant gjøken som hadde puttet ut at det var en god ide å løpe til bortesupporterfeltet og feire. Dommeren belønnet denne genistreken med et særdeles velfortjent gult kort.

Spillet «Gutan» leverte var fullt på høyde med hjemmelagets menn, så det var med en forsiktig optimisme vi gikk inn i pausen. En pause hvor underholdninga besto i å se dagens reservekeeper Gudmund Kongshavn prøve å score på innlegg fra Gamst og Gundersen.

Etter pause fortsatte TIL å holde håpet i live ganske lenge, men da de rødhvite måtte presse mer på i sluttminuttene kom 2-0 og alt så kjørt ut.

Så feil kan man ta! Det ble varslet fem minutter overtid, og etter to av disse kriget Jostein Gundersen inn en redusering, og det håpet ble vekket til liv igjen. Gundersen løp for å hente ballen, og ble sparka i ryggen av Vikings keeper som skal være glad han slapp unna med gult kort.

Flere mål ble det dog ikke, og for virkelig å toppe det hele fikk jeg varsel om at flyet mitt hjem igjen var nesten to timer forsinket! Et hyggelig lyspunkt i ventinga var at dagens dommer, Rohit Saggi, skulle med samme fly så vi ble sittende og diskutere både dagens kamp og fotball generelt. Fikk også hilst på kommentator Petter Bø Tosterud, så her var det kort mellom celebritetene.

Flyet kom seg til slutt av gårde, og etter en kjapp spurt på Gardermoen rakk jeg utrolig nok siste flytog. Det jeg derimot ikke rakk var første 31-buss til Grorud etter flytogets ankomst til Oslo S, så det ble dermed en halvtimes venting på neste, mens jeg så på to karer som dundret løs på en søppeldunk fordi de mente det var en rotte oppi den. Kom meg til slutt hjem, ca klokken 0230.