Inter - Sampdoria 3-0

Etter dagens første kamp tråklet jeg meg tvers gjennom byen, og stakk innom Carrefour og kjøpte litt å tygge på og litt å drikke på hotellrommet før jeg tok turen ut i Milano-kvelden. Denne gang var ikke reisa så lang, men t-banen desto fullere. Det ble fullere og fullere, men endelig kom vi fram til endeholdeplassen, San Siro stade, hvor det var klart for kamp mellom Inter og Sampdoria.

Det var denne kampen som var selve grunnen til at jeg hadde dratt til Milano, og mye av grunnen var at det nylig var vedtatt at det ikoniske stadionet skal erstattes med et nytt på nabotomta, så selv om det nok er mange år til rivingen starter var det greit å ha besøket her unnagjort.

Jeg passerte gjennom et veritabelt folkehav rundt streetfood-vognene som var plassert foran stadion, og kom meg endelig til riktig inngang. Etter å ha vist fram at posen min bare innehold en jakke, og at billetten min var utstedt til han det var bilde av i passet mitt var jeg inne på stadionområdet, og det er ingen tvil om at dette var et imponerende byggverk. Jeg fant riktig tårn, og kom utslitt til topps etter å ha vekslet mellom å ta runder på rampa og noen etasjer i trappa i midten.

Etter å ha funnet riktig plass var det bare å vente på avspark, og jeg var virkelig spent på hvor folksomt det kom til å bli i kveld. Da kampstart nærmet seg var det ikke så langt unna fullsatt, men jeg merket snart at det var noe unormalt i kveld. Da kampen ble satt i gang ble alle bannerne i nordkurven plukket ned, og ultrasene sang ikke, men satt(!) ganske rolig og applauderte når det var noe å applaudere.

Jeg hadde (nær sagt som vanlig) fått i meg for lite væske i løpet av dagen, men etter å ha sett hvor utrolig dårlig mange håndterte konseptet plassbilletter fant jeg ut at det var tryggest å holde meg på plassen min så jeg slapp å krangle når jeg kom tilbake. Heldigvis dukket det opp en ambulerende drikkepusher, og jeg fikk i meg en flaske iste (som langtfra var iskald). Ikke lenge etterpå kom det en stor kontrovers da det i en situasjon plutselig ble markert offside. Inters spillere var med god grunn rasende, da det var et innkast som innledet det hele.

Om det var frustrasjonen fra den gale offsiden som slo ut i økt intensitet vet jeg ikke, men de blåsvarte tok nå mer eller mindre helt over, og like etter at klokka passerte tjue spilte minutter kom 1-0-scoringen på et hjørnespark.

Jeg fant like etter dette ut at grunnen til den begrensede opptredenen på ultrasfeltet var at en mangeårig leder i miljøet hadde blitt angrepet og skutt hjemme, og hadde omkommet av skadene. Det var derfor ingen flagging heller etter scoringen, mens de tilreisende fikk råde grunnen alene fra sitt felt oppunder taket i motsatt ende av stadion.

Jeg så for meg at det kom til å stå 1-0 når lagene gikk til pause, men plutselig kom det et lynangrep fra hjemmelaget. Til min store overraskelse holdt assistentdommeren flagget nede, og dermed sto det 2-0 med 43:25 på klokka. Denne stillinga sto seg til pause, så det var ganske god stemning, kan man vel si.

I pausen merket jeg at det begynte å tømmes for folk på ultrasfeltet, og utover i omgangen ble det større og større områder som var folketomme som en slags siste hilsen til den avdøde lederen. I takt med at feltet i svingen tømtes dukket mange av de som hadde hatt plass der opp på langsida, og etterhvert var det et salig kaos rundt meg, med folk overalt. Dette var nok en medvirkende årsak til at alt før 3-0 kom i det 73. minutt var det familier som hadde forlatt stadion.

I sluttminuttene så jeg at lederne for «walk out»-aksjonen slet voldsomt med å overbevise de siste langs kanten av feltet om å reise seg og gå, men det kan ikke ha vært mer enn max 20 igjen da dommeren etter fem minutter overtid blåste av og nerazzurri hadde tatt tre nye poeng.

Tilbaketuren til hotellet gikk nesten helt greit. Jeg sto og hang litt for å få dekorert stadion med et lite Forza Tromsø-klistremerke, og fikk også se noen 1. FC Magdeburg-fans som risikerte liv og lemmer for å gjøre det samme med sine klistremerker. Da jeg kom ned var det fortsatt masse folk utafor, men køen ned til t-banen var helt overkommelig. De hadde et smart system her som bare slapp inn 450 personer på stasjonen for hvert tog som skulle gå, og jeg slapp gjennom telleporten til det tredje toget etter jeg hadde stilt meg i kø. Da jeg skulle skifte til trikk det siste stykket til hotellet forsvant derimot flyten jeg hadde hatt så langt, og jeg måtte vente langt og lenger enn langt før det omsider kom en skranglete sporvogn som tok meg med tilbake til senga.

Inter - Roma (fem.) 1-2

Da jeg skulle bestille hjemreise fra et jobboppdrag i Riga fant jeg ut at jeg skulle nytte høvet og ta meg en liten groundhoppingutflukt. Jeg fant derfor ut at jeg måtte finne et sted som hadde direkte flyforbindelse fra Riga fredag ettermiddag, og direkte flyforbindelse til Oslo på søndag. Før jeg visste ordet av det hadde jeg dermed sjekket inn på et litt slitent, men helt greit hotell i Milano, og etter å ha konsumert litt mat var jeg på plass for å se toppkampen i kvinnenes Serie A mellom Inter og Roma.

Kampen ble spilt på Stade Ernesto Breda, litt nord for sentrum, men det gikk t-bane nesten helt fram så det var greit å finne veien. Stadionet hadde en overbygd hovedtribune på sørsiden (hvor jeg hadde vært rutinert nok til å kjøpe billett, så jeg slapp å bli kokt i oktobersola), en kortsidetribune hvor bortefansen var plassert, og en langsidetribune uten tak motsatt fra der jeg satt. Her hadde de syngende hjemmesupporterne sine plasser (bortsett fra en meget ivrig dame som satt like ved meg), og inn mot kampstart fyltes det stadig opp med nye puljer med tilskuere her som jeg mistenker var aldersbestemte lag fra diverse klubber i området.

Ute på det litt høstlige gresset var det ikke mindre enn to norske spillere i aksjon fra start, mens en tredje hadde plass på Romas benk. De to som startet var Inters høyreback Anja Sønstevold og Romas venstreving Emilie Haavi. Det var dermed duket for en solid norsk duell langs linja rett foran hovedtribuna, og jeg nøler ikke med å utrope Sønstevold til vinner av denne duellen. Hun sørget rett og slett for å mer eller mindre nøytralisere Haavi, og regelrett spiste henne levende i alle dueller.

Det var likevel gjestene fra hovedstaden som framsto best i første omgang, men lenge fikk vi ikke noe særlig med målsjanser. Det var faktisk spilt nesten en halvtime da begge lag i rask rekkefølge fikk sine første store sjanser. Mål ble det fortsatt ikke, og da vi nærmet oss pause hadde jeg begynt å belage meg på at det kom til å bli en målløs førsteomgang. Slik skulle det ikke bli!

I det 44. minutt kom Roma til et sterkt angrep, men i første omgang så det ut til at det skulle bli med
skrekken for Inter, da ballen gikk i stolpen. Returen ble riktignok fanget opp av en av de for anledningen hvitkledde, men da hun fyrte løs klarte keeper på mirakuløst vis å avverge scoring, men denne gangen viste det seg at alle gode ting var tre for Roma. Returen etter keepers gode redning ble ikke klarert, og denne gangen satt ballen i nettet. Enorm jubel på bortefeltet, og hos overraskende mange på hovedtribunen.

Det sto dermed 0-1 da lagene tok pause, og jeg innså etterhvert at selv om jeg satt i skyggen måtte jeg få i meg noe væske. Jeg inntok derfor en grusom kioskkø, og i det jeg fikk utlevert en svær baguettlignende sak med salami på og et beger Fanta hørte jeg dommeren blåste i gang andre omgang.

Inter hadde tydeligvis bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp, og hadde det vært Roma som var best i første omgang (for det var det), så var det hjemmelagets tur nå. Scoringer fikk vi likevel ikke fler av før Emilie Haavi (som i pausen hadde byttet side, antagelig for å komme unna Sønstevold) like før timen var spilt gjorde en strålende prestasjon og alene sørget for å doble ledelsen.

Etter dette begynte frustrasjonen å bre seg hos de blåsvarte, samtidig som det virket som om bortelaget hadde bestemt seg for å prøve å ri inn ledelsen. Inter ga seg tross frustrasjon ikke, og i det 66. minutt fikk de etter mye kaos kjempet ballen såvidt over målstreken så det sto 1-2.

Mens AD1 og alle andre som befant seg i skyggen var voldsomt plaget med fluer så det ut til å være ganske varmt i sola, og det ble etterhvert delt ut en del gule kort hvorav noen nok skyldtes at det var litt hett i topplokket. Da kampen gikk mot slutten kom fjerdedommerens tavle opp med et tretall på, og etter noen ganske spennende overtidsminutter endte det med borteseier, og det var nok en fattig trøst for Anja Sønstevold at jeg sa til henne etterpå at hun hadde hatt full kontroll på Haavi i førsteomgangen.

Jeg gikk tilbake til T-banen, og satte kursen tilbake mot hotellet for å få i meg litt væske og litt ost og brød før kveldskampen jeg skulle se samme dag.