Etter gårdagens strabaser startet jeg onsdagen med å forflytte meg til hovedstaden, hvor jeg soset rundt noen timer før jeg dro til stadionområdet litt nord for sentrum. Her fikk jeg tatt ærverdige Olympiastadion i nærmere øyensyn før portene til Bolt Arena åpnet. Jeg gikk inn, inspiserte kioskene, og tok etterhvert plass på tribuna, klar for å se CL-kvalikkampen mellom HJK og RFS.
HJK, eller Helsingin Jalkopallaklubi hadde nok et visst favorittstempel foran kampen, men det hadde ikke forhindret mellom 25 og 30 supportere fra Riga (RFS står for Rigas futbola skola) fra å ta turen nordover. Det ble likevel kjapt klart for meg at de var dømt til å tape tribunekampen mot den svært livlige gjengen i motsatt ende av banen.
Ute på kunstgresset kom hjemmelaget som forventet best i gang, men det måtte en skikkelig forsvarstabbe til for at vi skulle få 1-0 rett før ti minutter var spilt.
Gjestene kom etterhvert mer med i kampen, men gang etter gang etter gang løp de i offside, så da vi etter 47 minutters spill tok pause sto det fortsatt 1-0.
Jeg klarte i pausen å få kloa i en pølse med et fjell av tilbehør. Pølsa var ikke allverden å skrive hjem om, men tilbehøret var pure gold!
Det var tydelig at det var fler som hadde kjøpt pølser, popcorn, boller, og gud vet hva i pausen. Etter at kampen ble satt i gang igjen ble tribunene hjemsøkt av sultne måker, omtrent slik det pleier å være på Lerkendal.
Vi fikk oppgitt et tilskuertall på noe over 3000, men jeg tror ikke måkene var talt med i dette, selv om et par av dem lot til å følge interessert med på kampen.
Latvierne i nordre sving ga aldri opp, men som sagt, dette var hjemmelagets kveld både på tribunen og på banen. Jeg tror nok likevel finnene var litt skuffet over at de ikke hadde klart å skaffe seg en enda større ledelse foran returoppgjøret neste uke, for da dommeren blåste av sto det fortsatt bare 1-0.
Feiring i stor stil ble det likevel i sørsvingen, og så kunne alle dra hjem, mens kidsa tigget selfier.
Etter at jeg for lenge siden hadde lagt en plan for hva jeg skulle se på denne Riga-turen oppdaget jeg like før avreise at planen måtte legges om. Torsdag kveld var det duket for cup-semifinale og byderby, der laget på andreplass i serien tok i mot serielederen for å avgjøre hvem av dem som skulle få spille cupfinale. Jeg hoppa derfor igjen på et tog etter at dagens dont var over, men denne gangen gikk jeg av igjen på første stasjon, etter å ha krysset elven Daugava. Fra stasjonen var det en kort spasertur gjennom en nydelig park før jeg kom til Arkadija stadion hvor kampen skulle spilles.
Jeg var alt for tidlig ute, så jeg ble stående og henge og observere de andre som var tidlig ute, fram til vi litt under en time før kampstart slapp inn på stadionområdet. Jeg så meg litt rundt, før jeg lokaliserte grillteltet. Jeg klarte aldri helt å finne ut hva de solgte her, så jeg nøyde meg med en brus og gikk bort for å finne meg en plass på tribuna.
Foruten den assymetrisk plasserte hovedtribuna hvor det vel var oppimot tusen plasser, så var det ei ørlita stillastribune i hver ende av banen for de syngende supporterne, og på hver av disse var det en liten «klack» som tok plass for å støtte sine resepktive lag. Ut fra start var det hjemmefansen som kunne juble mest, da det bare tok fire minutter før en corner satt i kassa.
Bortesupporterne hadde et imponerende volum fra sine trommer, mens hjemmesupporten satsa mer på rytme og driv. To av de tre med trommer der leverte i ypperste klasse på denne fronten, men tredjemann prøvde å kombinere (den opplagt selvutnevnte) jobben som capo med tromming, noe som gjorde at ingen av delene ble spesielt bra. Desto mer kudos til de to som holdt koken tross nærmest sabotasje fra eget hold.
Hjemmelaget spilte ganske forsiktig uten å komme til så veldig mange sjanser, mens gjestene utover i omgangen hadde ganske mye ball. Det var nok derfor et hardt slag for de argentinastripete da det siste som skjedde før pause var en glitrende kontring som endte med 2-0.
Etter pause tok det drøyt ti minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det hjemmelaget som kunne juble etter en corner.
Dette fikk virkelig fart i hjemmesupporterne, som plutselig tryllet fram både bluss og blårøyk, og virkelig skapte derbystemning.
Også ute på banen begynte det etter hvert å merkes at det var snakk om et byderby. Til tider haglet de gule kortene, og jeg satt etter hvert bare og ventet på at vi skulle få et rødt kort.
Da klokka passerte 65 minutter sa jeg til meg selv at hvis Riga FC skulle få noe ut av dette, så måtte de score i løpet av fem minutter. Det tok 15 før scoringen kom, og med bare ti minutter igjen av kampen ble det ikke flere scoringer, tross store sjanser til begge lag i sluttminuttene.
Da dommeren blåste av kampen kunne ikke bortelaget gjøre annet enn å tusle bort og takke supporterne for støtten, mens glade RFS-ere kunne feire sammen med sine supportere i motsatt ende av banen.
Jeg manøvrerte meg raskt tilbake til toget gjennom parken, og klarte til slutt også å finne rett spor for toget tilbake til Riga sentralstasjon.
