Lech Poznan - Aarhus GF 0-3 (1-4 e.e.o.) (3-4 i straffekonk)

Etter en god natts søvn rett bak den mye utskjelte flyplassen i Berlin satte jeg kursen videre østover på «Autobahn der Freiheit». Etter å ha kryssa elven Oder ble det ny farge på veiskiltene, og jeg valgte en litt alternativ rute på noen utrolig humpete småveier fram til jeg kunne sjekke inn på hotell i byen Leszno og finne meg litt mat der før jeg dro nordover. Etter hvert kom jeg til Poznan, og klarte på mystisk vis å få plass på parkeringa utafor stadion, og snart var jeg inne, klar for å se CL-kvalikkamp mellom Lech Poznan og danske Aarhus GF, eller AGF som de er minst like kjente som.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å oppholde meg på bortefeltet på stadion, men hadde på veien fått litt panikk fordi det var så mye styr knyttet til dette. (Oppmøte på gitt sted for transport med buss til stadion, venting inne på stadion etter kamp, etc.), så jeg hadde plutselig satt meg ned for å kjøpe VIP light-billetter til kampen. Mens jeg ventet på avspark fikk jeg dermed trøkt i meg litt mat av ymse slag, og jeg kunne så gå ut og finne plassen min, som viste seg å være overraskende nær hjemmeultraenes kortside.

Nevnte hjemmeultras hadde helt klart noe i gjære, for da innmarsj nærmet seg ble det hengt opp et banner med teksten «WE DON'T CARE ABOUT YOUR RULES» nederst på feltet, samtidig som det kom opp et blåhvitt OH-banner hvor det helt klart pågikk omkledning av de som skulle i aksjon etterpå. Banneret kom bort, og en gjeng maskerte karer forsvant opp på øverste nivå på tribuna og stilte seg opp der, og i det spillerne marsjerte inn ble det rullet ut en enorm tifo med en innledende tekst til banneret som alt var kommet: «The first rule of our club is:», og i det kampen startet ble som ventet en hel rekke med bluss fyrt opp på balkongen.

Det må nå sies at også bortefansen imponerte på tifofronten. Flagging og et svært banner på en bane man aldri har besøkt før er ikke lett å organisere! Ute på banen så innledningsvis hjemmelaget ut til å ha ganske god kontroll, og når man tok med i beregningen at de hadde vunnet kampen i Danmark (Den gikk for øvrig på Randers' stadion, som jeg besøkte mandag) så det hele ganske håpløst ut for danskene (Og for de tre nordmennene som spilte fra start for AGF).

Situasjonen gikk fra vondt til verre da dommeren litt før det var spilt tjue minutter markerte for straffespark til de blåhvite. AGF-kapteinen protesterte som en gal, og i det ballen var lagt til rette og alt var klart for at straffen skulle tas løp plutselig dommeren ut til VAR-skjermen. Joda, det hadde ikke vært noen straffbar hands, og dermed ble både straffen og det gule kortet som var delt ut omgjort.

Dette var selvsagt en liten vitamininnsprøytning for bortelaget, og vi hadde såvidt passert halvtimen spilt da bortesvingen kunne eksplodere i glede. 0-1, og plutselig var ikke comebacket så usannsynlig som det hadde vært da kampen startet!

0-1 sto seg til pause, og jeg tuslet igjen inn i serveringsområdet for å skaffe meg en pølse samt å besøke sanitærfasilitetene. Begge delene var upåklagelige (Men av hensyn til alle legger jeg bare ut bilde av en av delene), og akkurat i det andre omgang startet var jeg igjen ute på tribuna.

Knappe ti minutter ut i andreomgangen var det så tid til det som kanskje har gjort hjemmefansen her i Poznan mest kjent. «The Poznan», som Manchester City-supporterne døpte dansen med ryggen til banen da lagene møttes for noen år siden. Absolutt mektige greier!

Hoppingen stilnet dog raskt da en ny VAR-situasjon fikk motsatt utfall av den forrige. Denne gangen hadde dommeren opprinnelig ment at det ikke var straffespark, men etter en titt på skjermen ombestemte han seg, og til en øredøvende pipekonsert økte de danske drenge til 0-2!

Dette hadde virkelig gitt de hvitkledde ferten av noe, og de trykket nå voldsomt på for å få det tredje målet de trengte skulle de i det minste få ekstraomganger, og i det 75. minutt lyktes de med å stange inn en corner til 0-3!

0-3 sto seg til det var spilt fire minutter overtid, og dermed var det duket for ekstraomganger. Full valuta for pengene med andre ord! I ekstraomgangene fikk vi to scoringer, først var det vertskapet som kunne juble for å ha redusert igjen, men så økte Aarhus igjen til 1-4, og dermed var det duket for straffekonk når dommeren etter 120 minutter pluss tillegg blåste av.

Straffekonken (som jeg var veldig glad jeg ikke var emosjonelt investert i på noen av lagenes vegne) har jeg klipt sammen til en samlet video her (Den andre straffa til hvert av lagene mangler):

Det var altså AGF som trakk det lengste strået, og mens hjemmefansen ganske raskt forlot åstedet var det nok ingen dansker på stadion som syntes det var noe problem å måtte vente minst 45 minutter før de fikk gå ut.

Selv gikk jeg tilbake til parkeringa, klarte på mirakuløst vis å finne igjen bilen, og så var det bare å stille seg i kø for å komme ut. Og vente. Og vente og vente. Og vente enda litt. Det tok faktisk til slutt 52 minutter fra jeg startet bilen til jeg hadde fått asfalt under hjulene, og da ventet enda litt kjøring i kø før jeg endelig var ute av trafikken. Dette var faktisk enda verre enn da jeg var i Lens på kamp i fjor!

Jeg kom heldigvis til slutt tilbake til hotellet, og kunne ta kveld, veldig spent på hva morgendagen vil bringe.

Slovan Bratislava - Swift Hesper 1-1

Etter å ha kjørt fra dagens første kamp kom jeg fram til Slovakias hovedstad Bratislava, og etter et par runder i kvartalene ved stadion fant jeg en fremragende parkeringsplass. Jeg satte fra meg bilen, og etter å ha vasa rundt og inspisert flomlysene på det gamle Pasienky-stadionet fant jeg meg noe mat, returnerte til bilen for litt nedkjøling med AC-en, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått selskap av Babsii og hennes groundhopper-venn Roman, så da var selskapet for kvelden sikret. Vi slo i hjel tida fram til kamp, og tok oss så inn på den flotte nasjonalarenaen hvor det var klart for CL-kvalik mellom Slovan Bratislava og de luxembourgske mesterne Swift Hesper (Eller Hesperange, litt avhengig av hvem du spør).

Som sagt et nydelig stadion, og det eneste jeg hadde å utsette på det var kanskje at inngangsportene var i overkant trange. Jeg hadde på forhånd kjøpt billetter til meg og Babsii, så vi tok plass på kortsida litt til side for hjemmefansen (Jeg trodde jeg hadde kjøpt i motsatt ende, det hadde jeg ikke gjort.)

Jeg hadde ikke forventet at det kom til å være noe særlig med bortesupport på plass, men det skuffet meg likevel da jeg så at antallet mennesker på bortefeltet var nøyaktig null. Etter en nokså svulmende klubbhymne tok likevel hjemme-ultrasene tak og sang og ropte av full hals.

Da kampen kom i gang forventet jeg at hjemmelaget ville mer eller mindre kjøre over gjestene fra minilandet, men jaggu overrasket ikke de røde og både forsvarte seg godt og bet godt fra seg selv. Jeg satt likevel med en følelse av at dette kunne rakne når som helst, men det skjedde liksom aldri.

Etter tjue minutters spill ble det så et stopp i spillet, dommer tok seg til øret og stoppet opp, og etter litt tid jegget han ut til sidelinja for å se litt på VAR-skjermen. Her ble han noen sekunder før han kom tilbake inn på gresset og pekte mot straffemerket! Enorm pipekonsert fra hjemmefansen, for det var deres mål han pekte mot! Hespers straffeskytter gjorde jobben, og etter 21 og et halvt minutt sto det 0-1.

Å ligge under mot dette laget var ikke noe Slovan Bratislava med sine over 180 kamper i ulike europacuper kunne være bekjent av, og det tok da heller ikke mer enn 3 minutter før et frispark ble hamret inn i lengste hjørne til 1-1. Var pipekonserten massiv noen minutter tidligere var ikke jubelen noe mindre nå!

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på pause da vi hadde gått inn i de fire tillagte minuttene, men plutselig gikk folk helt amok ute på banen. Omtrent alle var involvert i krangling med hverandre og dommerne, og spesielt bet jeg meg merke i en Hesper-spiller som løp ut til AD og fjerdedommer og holdt opp skjorta og pekte på sida av overkroppen.

Etter at dommeren hadde fått roet gemyttene ute på banen noe jogget han på ny ut og kikket på skjermen. Denne gangen ble han ikke der mer enn knapt to sekunder, før han kom tilbake og ga en Slovan-spiller direkte rødt kort!

Tross all dramatikken skjedde det ikke noe mer på målfronten før hvilen, så det sto fortsatt 1-1 da det ble pause og dommerne fulgte etter lagene av banen til tonene av kraftig piping. Sammen med min sidekvinne fant vi ut at vi skulle bytte side i pausen, så vi brukte mesteparten av tiden på å komme oss rundt stadion, og på veien fikk vi med oss Roman også. Med de køene som hadde bygd seg opp i kioskene anså jeg det som helt uaktuelt å prøve å handle noe der.

Jeg trodde jeg hadde hørt kraftig piping før, men de lydene som kom fra hjemmefansen da dommertrioen på ny entret banen var på et helt nytt nivå. Det ble raskt klart at selv om de var en mann mer i en hel omgang, så hadde bortelaget kun ett mål for denne omgangen: Ri inn det uavgjorte resultatet! Alt tok tid. Lang tid. Vertskapet ble på sin side mer og mer frustrerte, men når sant skal sies vil jeg hevde at de ikke kan skylde på så veldig mange andre enn seg selv for at de ikke klarte å leve opp til favorittstempelet, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg spiser hatten min om dette laget klarer å komme seg til CL-gruppespillet!

Et kvarter ut i omgangen gikk plutselig alle helt bananas og viftet med armene foran Hespers mål. Slovakene mente en spiller hadde handset, og da det endelig ble stopp i spillet holdt dommeren igjen han som skulle ta innkast, og holdt hånda til øret. Etter en kort sjekk fikk han tilbakemeldinga han trengte. Ingen hands, spill videre. Upopulæritet er kanskje en egenskap som er vanskelig å måle, men der og da tror jeg kveldens dommer nærmet seg nullpunktet hos hjemmelagets engasjerte fans.

Kampen fortsatte med masse drøying fra gjestene og ineffektivitet fra vertskapet, men flere mål fikk vi ikke. Kampen endte dermed 1-1 til hjemmelagets store skuffelse, og jeg kunne ta mine to kumpaner med over grensa til Østerrike hvor de begge bor og hvor jeg skulle tilbringe natten på et billig hotell før turen fortsetter mot en ny kamp torsdag kveld.

HJK - RFS 1-0

Etter gårdagens strabaser startet jeg onsdagen med å forflytte meg til hovedstaden, hvor jeg soset rundt noen timer før jeg dro til stadionområdet litt nord for sentrum. Her fikk jeg tatt ærverdige Olympiastadion i nærmere øyensyn før portene til Bolt Arena åpnet. Jeg gikk inn, inspiserte kioskene, og tok etterhvert plass på tribuna, klar for å se CL-kvalikkampen mellom HJK og RFS.

HJK, eller Helsingin Jalkopallaklubi hadde nok et visst favorittstempel foran kampen, men det hadde ikke forhindret mellom 25 og 30 supportere fra Riga (RFS står for Rigas futbola skola) fra å ta turen nordover. Det ble likevel kjapt klart for meg at de var dømt til å tape tribunekampen mot den svært livlige gjengen i motsatt ende av banen.

Ute på kunstgresset kom hjemmelaget som forventet best i gang, men det måtte en skikkelig forsvarstabbe til for at vi skulle få 1-0 rett før ti minutter var spilt.

Gjestene kom etterhvert mer med i kampen, men gang etter gang etter gang løp de i offside, så da vi etter 47 minutters spill tok pause sto det fortsatt 1-0.

Jeg klarte i pausen å få kloa i en pølse med et fjell av tilbehør. Pølsa var ikke allverden å skrive hjem om, men tilbehøret var pure gold!

Det var tydelig at det var fler som hadde kjøpt pølser, popcorn, boller, og gud vet hva i pausen. Etter at kampen ble satt i gang igjen ble tribunene hjemsøkt av sultne måker, omtrent slik det pleier å være på Lerkendal.

Vi fikk oppgitt et tilskuertall på noe over 3000, men jeg tror ikke måkene var talt med i dette, selv om et par av dem lot til å følge interessert med på kampen.

Latvierne i nordre sving ga aldri opp, men som sagt, dette var hjemmelagets kveld både på tribunen og på banen. Jeg tror nok likevel finnene var litt skuffet over at de ikke hadde klart å skaffe seg en enda større ledelse foran returoppgjøret neste uke, for da dommeren blåste av sto det fortsatt bare 1-0.

Feiring i stor stil ble det likevel i sørsvingen, og så kunne alle dra hjem, mens kidsa tigget selfier.