Nõmme Kalju - Levadia 4-3

Etter en kort biltur fra kampen i forstaden var jeg tilbake i skyggen av A. Le Coq arena, og kom meg inn på tribuna på Sportland Arena i tide til toppdivisjonskampen mellom Nõmme Kalju FC og FCI Levadia.

Dette var ikke bare toppdivisjonskamp, gjestene var attpåtil serieledere, og det ble etter avspark raskt klart at de hadde tenkt å prøve å forsvare ledelsen, der de lå à poeng med mer kjente Flora Tallinn. Akkompagnert av en liten gjeng bortesupportere som var litt skuffende lite kreative (Det gikk stort sett i taktfaste Le-va-di-a) presset de hvitgrønne spillerne på, og det var absolutt fortjent da et frispark ble hamret inn til 1-0 i det 20. minutt.

Før halvtimen var spilt hadde likevel hjemmelaget kommet tilbake, etter at keeper tapte en duell i lufta, og det virket som alle i forsvaret trodde det skulle bli frispark. Noe frispark ble det ikke, og etter en kjapp VAR-sjekk sto det 1-1.

Det var tydelig at Nõmme Kalju har prøvd seg på europacupspill tidligere, for en guttunge passerte meg på tribuna iført et Kalju/Celtic half'n'half-skjerf! Skjerfkledte var også gjengen på enden av tribuna som etterhvert hadde begynt å yte litt syngende support til hjemmelaget, samtidig som det tidligere nevnte bortefølget hadde dabbet noe av.

Tross støtte fra tribuna, det sto fortsatt 1-1 da lagene tok pause, og jeg krøket meg sammen med håp om å holde varmen. Jeg skalv i perioder nesten mer enn Mattis gjorde i Örebro, men heldigvis var det ingen tilstede for å filme det. Jeg fant ut at også her måtte jeg dra litt før kampen var over, så jeg benyttet også anledningen til å flytte meg nærmere en utgang, og fant ut at på Floras kamp som hadde blitt spilt på samme stadion tidligere på dagen måtte det ha blitt brukt anselige mengder pyro!

Det var fortsatt bortelaget som virket sterkest, og det var absolutt fortjent da de kjempet inn 1-2 i det 54. minutt, og etter dette holdt også vertskapets målvakt de svartkledte inne i kampen med flere gode redninger. Etter hvert kriget hjemmelaget seg inn i kampen igjen, og da klokka såvidt hadde passert 66 spilte minutter ble et frispark slått inn i feltet og skutt i mål til 2-2!

Etter utligningen tok hjemmelaget helt over, og mens jeg hadde begynt å bevege meg mot motsatt hjørne av banen kom 3-2. Enorm jubel fra hjemmefansen! (Og sikkert også en og annen Flora-supporter som fulgte spent med)

De siste minuttene jeg var tilstede bivånet jeg fra utsiden av gjerdet der jeg hadde bestilt henting, og jeg fikk herfra se gjestene komme tilbake gjennom et straffespark i det 80. minutt som ga dem 3-3.

Etter 82 minutter av kampen satte jeg meg inn i bilen, og to minutter senere tikket det inn varsel om at Kalju igjen hadde tatt ledelsen! Etter seks minutters overtid ble kampen endelig blåst av, og det ble klart at de hadde klart å ri av det jeg formoder må ha vært en veritabel storm av en avslutning av kampen. 4-3, og the usual suspects hadde inntatt den estiske tabelltoppen tre runder før serieslutt.

Jeg kom meg igjen ombord på båten over Finskebukta, og kunne etter ankomst Helsinki finne en restaurant som lot meg kompensere for tynt matinntak gjennom et kort men intenst besøk i Tallinn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Ajax Lasnamäe - FCI Levadia U19 (1-5)

Etter en kort biltur fra dagens første kamp hoppet jeg ut ved det som på kartet så ut som en fotballbane, men som bak gjerdet så ut som masse snø. Her ute i forstaden hadde det virkelig snødd, og noen traktor hadde man ikke tilgjengelig. Det var heldigvis andre folk tilstede, så jeg skjønte at det nok kom til å bli gjort et forsøk på å spille II Liga (altså nivå 4)-kampen mellom Ajax Lasnamäe og Levadias U19-lag.

Spillerne entret banen, og kampen kom i gang, og det ble raskt klart at dette ikke kom til å bli noe oppgjør preget av finspill. Ballen trillet omtrent ikke i det hele tatt i snøen, og hver gang noen prøvde på ei kontring endte det med at både ballfører og de som jaget ham plutselig løp forbi ballen. Det eneste som fungerte her var å peise ballen avgårde med god høyde.

Som om det ikke var nok at det var fæle baneforhold, så var været heller ikke spesielt hyggelig. Det vekslet mellom regn og snø, og blåste ganske godt. Det var heller ikke noe skjerming mot elementene, så vi rundt 30 frammøtte hadde det ganske tøft. Snøen og blåsten gjorde også at når en av hjemmelagets spillere ble liggende og holde seg til låret skjønte man at her var det alvor, for slikt gjorde man ikke frivillig.

Det var de lokale Ajax-spillerne som virket sterkest, men de virket tidvis å delta i et mesterskap i sjansesløsing, for det virket tidvis helt utrolig at det ikke ble noen scoring. Da ballen endelig gikk i nettet etter vel 25 minutter ble det attpåtil blåst frispark motsatt vei. Det ville seg virkelig ikke for de blå!

Som om det ikke var nok at man ikke fikk scort, rett før halvtimen var spilt fyrte en av grønntrøyene av et langskudd som overrumplet de fleste, og keeper kunne bare stå og se på at ballen smøg seg inn ved stolpen til 0-1. Hadde man ikke vært kalde fra før hadde nok denne kalddusjen gjort jobben. Dette var likevel tydeligvis et spark i ræva for vertskapet, som bare to og et halvt minutt senere endelig klarte å score i motsatt ende av banen, så vi igjen hadde balanse i regnskapet med 1-1.

I det 39. minutt scoret gjestene igjen, og dermed sto det 1-2 da vi gikk mot pause. At det ikke ble utligning på overtid var igjen helt utrolig, men bortelaget hadde altså fortsatt en ettmålsledelse da lagene gikk i garderobene, som besto av noen Ramirent-brakker. Jeg gikk meg en runde blant publikum, og la merke til at både på og utenfor banen var det svært høy andel slavisktalende (jeg antar russisk), så det var tydelig at Estland er et land hvor en fjerdedel av innbyggerne har dette som morsmål. Noen servering var det ikke å oppdrive, så jeg fikset opp en pose med noe røkt og tørket salt svinekjøtt som holdt den verste sulten unna. Slett ikke verst, men man var helt avhengig av å ha drikke til!

Etter pause fortsatte hjemmelagets sjansebonanza, men ikke snakk om at ballen ville i mål flere ganger. Nok en gang føltes det nok derfor knalltøft da det var Levadia-juniorene som scoret 1-3 like etter at timen var spilt. Snøen fortsatte å påvirke spillet mulig, selv om den nå selvsagt var mer nedtråkket, og i det 78. minutt kom så 1-4 da de grønne endelig lyktes med å mestre en kontring, og fikk overlistet målvakten som hadde plassert seg voldsomt langt ute.

Jeg tilkalte igjen skyss, og kom meg videre til dagens siste kamp, mens jeg gikk glipp av kampens siste scoring, så det endte 1-5 etter det som kanskje er en av de aller dårligste fotballkampene jeg har sett noensinne.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

SC ReUnited - JK Piraaja 7-4

Da det ble klart at jeg skulle på en jobbreise til Helsinki hev jeg meg rundt og sjekket mulighetene for å se fotball i området helga etter utført oppdrag. I Finland var menyen tynn, men i Estland, bare en kort båttur unna, var det muligheter for både en, to og tre kamper i løpet av dagen. Jeg sto derfor etter å ha brukt fredagen til ishockey grytidlig opp lørdag, og seilte sørover over Finskebukta til Tallinn. Her tok jeg en liten revisit på den usbekiske sjappa jeg spiste på i fjor sommer, før jeg satte kursen mot stadionområdet rundt A. Le Coq Arena. Dette var ikke destinasjonen min denne gangen, men derimot den betydelig mindre Nike Arena like ved, hvor det var klart for kamp på nivå fem mellom SC ReUnited og JK Piraaja.

Det første jeg så da jeg ankom var en traktor som drev og ryddet banen for snø, for det hadde nemlig lavet ned i Estlands hovedstad i løpet av natta. Etter å ha vært litt urolig for om det ble kamp en stund dukket det heldigvis opp noen karer med stripete strømper som jeg skjønte var bortelaget, og etterhvert kom også vertskapet på plass.

Det kom tidvis noen ufyselige byger, men heldigvis lå tribuna på Sportland Arena helt inntil banen på den ene sida, så ved å klemme seg inntil veggen der fikk man litt tak over hodet. Jeg fikk herfra se lagene foreta en klassisk baltisk innarsj (Slik jeg første gang så i Ogre utenfor Riga for årevis siden), før dommeren blåste kampen i gang.

Innledningsvis skjedde det ikke stort å skrive hjem om. Jeg noterte meg at mens to av spillerne stilte i kortermet trøye, så var det én på bortelaget som hadde valgt å beholde treningsjakka på, tilsynelatende uten at det plaget dagens dommer noe. Det som derimot plaget nevnte dommer noe var kvaliteten på matchballen, som etter en stund måtte byttes ut.

Det var spilt et kvarter da hjemmelaget fikk et hjørnespark som ble konvertert til mål etter litt om og men, og det dermed sto 1-0.

På en snødekt tribune nærmet vi oss et tosifret antall tilskuere mens det stadig passerte tutende lokaltog forbi banen. Idylliske omgivelser kanskje, men idyllen på banen fikk en brå slutt da en av hjemmelagets menn ble tråkket på hånda og i det han reiste seg opp langet ut etter synderen. Dommer virket ikke å se situasjonen skikkelig, og etter en lang prat med AD tok han en grundig samtale også med de to involverte i hendelsen uten at det ble vist noen kort i noen retning.

I det førtiende minutt kom så 2-0, denne gangen på et frispark fra litt distanse som fant panna til en rødkledt spiller så ballen spratt i mål.

Etter dette målet tok det ganske nøyaktig 65 sekunder før vi igjen fikk en scoring, da gjestene kriget seg framover etter avspark, og hamret ballen i mål via tverrliggeren. 2-1.

Ettmålsledelsen sto seg til pause, og jeg noterte at mitt håp om en kort «breddepause» neppe ville bli innfridd, da bortelaget valgte å forsvinne i retning garderobene inne i fotballhallen som også ligger på dette området. Til min store glede observerte jeg dog at det var i ferd med å bli åpnet en pølsebu ved banen, ettersom Flora Tallinns kamp var flyttet fra A. Le Coq til Sportland pga snøen. En pølse kom til å gjøre godt for både kropp og sjel i kulda.

Tross garderobebruk, pausen ble bare såvidt over 10 minutter lang, så jeg hadde spart noen minutter i mitt travle program da kampen tok til igjen, og hjemmelaget kunne varte opp med en pangstart. Det tok bare noen øyeblikk så var ballen i nettet, men da hadde assistentdommeren vinket for offside, men etter en corner til «pirayaene» fikk vi en seig kontring og med 48:35 på stoppeklokka kom 3-1.

I det 55. minutt kom også 4-1, og nå anså jeg egentlig kampen som avgjort, det var nok bare spørsmål om hvor stor hjemmeseieren skulle bli.

Det var nok også det at det nå var avgjort en jeg antok var treneren til ReUnited så, for han tok av seg buksa og begynte å varme opp for å bytte inn seg selv. Rett før timen var spilt kom 5-1, og jeg gikk og skaffet meg den pølsa jeg nå hadde drømt om ei lita stund. Kjempegodt, var det!

Jeg hadde bare såvidt rukket å sette meg ned på benken mellom innbytterbenkene før hjemmelaget fikk straffe, og økte ledelsen til 6-1.

De svartkledte hadde ikke gitt opp å pynte på resultatet selv om de lå ganske så håpløst under, og litt ut av det blå kom det en redusering til 6-2 med et kvarter igjen av kampen. I det 85. minutt kom så 6-3, men nå hadde jeg bestilt skyss til neste kamp, så jeg hadde absolutt ikke anledning til at avslutningen skulle bli spennende.

Jeg fant etterhvert ut at kampen hadde endt 7-4, så begge lag scoret ett mål til etter jeg dro, men jeg kom iallfall fram i tide til neste kamp.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Flora - SJK 1-0

Startet torsdagen med å ta trikken til havna i Helsinki, og tok så båten over Finskebukta til Tallinn, hovedstaden i Estland. Her sjekket jeg inn på hotellet, fant et fabelaktig marked hvor jeg åt en usbekisk lunsj, før jeg slappet av et par timer og så fant ut hvordan jeg skulle forflytte meg til A. Le Coq Arena. Som planlagt, så gjort, jeg tok toget én stopp, og var utenfor stadion. Etter å ha sirklet rundt anlegget en gang fant jeg riktig inngang og tok plass inne, klar for å se Conference League-kvalikkampen mellom Flora og SJK.

For norske fotballinteresserte var dette ellers kanskje litt uinteressante oppgjøret ganske interessant, da vinneren av dobbeltoppgjøret i neste runde i kvaliken ville møte Lillestrøm. Jeg merka derfor kjapt at twittertråden min fra kampen fikk noe mer oppmerksomhet fra Romerike enn twitringene mine vanligvis gjør. Ellers var det jo som TIL-supporter litt spesielt å se SJK-kamp, da dette var klubben hvor Simo Valakari hadde suksess før han ble sparket og så kom til Tromsø.

Da avspark nærmet seg hadde en gjeng på godt over femti finner samlet seg øverst på nordtribunen, mens en noe større gjeng grønnkledde sto i motsatt ende. På den flotte arenaen var det noen merkelige detaljer, som for eksempel at spillertunnelen munnet ut midt i den kortsida hvor hjemmesupporterne sto.
Selv om arenaen var flott, så var publikumsoppmøtet heller labert, jeg anslo tidlig etter avspark at her måtte vi være under 2000-streken.

Ute på banen startet gjestene friskt, men raskt overtok hjemmelaget. SJK måtte flere ganger ty til ulovligheter for å stoppe grønntrøyene, og ble behørig belønnet med gule kort. I det 21. minutt kom så Flora nok en gang stormende framover, jeg luktet lunta og rev opp telefonen, og boom! 1-0!

Ikke overraskende medførte målet at bortefansen som fram til da hadde vært veldig på hugget dabbet litt av i sin synging og tromming, mens hjemmesupporterne på sin side fikk opp trøkket enda mer enn de hadde hatt til da.

Tross støtte fra tribunen, flere scoringer kom det ikke før hvilen, og det ble pause med 1-0. Jeg gikk under tribunen med mål om å skaffe meg en pølse og noe å drikke, men da jeg oppdaget at det var ulike køer for fast og flytende føde kjente jeg at jeg ikke gadd begge deler, og det ble en pølse med dressing og sennep. Pølsa var forsåvidt god, men hadde nok fint tålt minst fem minutter til på grillen før den ble solgt.

I andre omgang var finnene langt mer med på notene enn hva de hadde vært i første omgang, og før ti minutter var spilt hadde de attpåtil fått ballen i mål. Scoringen ble dog raskt annullert for angrep på keeper, og ut fra fraværet av protester antok jeg at det var helt på sin plass.

Resten av kampen hadde begge lag flere store sjanser, men det virket som om Flora hadde et lite hakk mer kontroll i forsvar enn hva Seinäjoki hadde. De ridde derfor av angrepsbølge etter angrepsbølge, og klarte samtidig å skape store farligheter selv når de overtok ballen og jagde framover, men heller ikke de lyktes med å score flere ganger, og dermed endte kampen 1-0. For øvrig bekreftet speaker mine mistanker om oppmøtet. Det offisielle tilskuertallet landet på 1910.

Det venter et returoppgjør i Seinäjoki neste uke, og Flora er nok absolutt favoritt til avansement, men det hele er definitivt ikke avgjort. Det kan fortsatt bli Södra Österbotten på reiseglade kanarifans i slutten av måneden, men da må finnene klare å ha litt mer kontroll i forsvar, samtidig som de får finstilt siktene i angrep.

Etter kampen tuslet jeg den lille halvtimen tilbake til hotellet, så en matleveringsrobot på veien, og tok så kveld for endelig å ha en rolig morgen dagen etter.