Flora - SJK 1-0

Startet torsdagen med å ta trikken til havna i Helsinki, og tok så båten over Finskebukta til Tallinn, hovedstaden i Estland. Her sjekket jeg inn på hotellet, fant et fabelaktig marked hvor jeg åt en usbekisk lunsj, før jeg slappet av et par timer og så fant ut hvordan jeg skulle forflytte meg til A. Le Coq Arena. Som planlagt, så gjort, jeg tok toget én stopp, og var utenfor stadion. Etter å ha sirklet rundt anlegget en gang fant jeg riktig inngang og tok plass inne, klar for å se Conference League-kvalikkampen mellom Flora og SJK.

For norske fotballinteresserte var dette ellers kanskje litt uinteressante oppgjøret ganske interessant, da vinneren av dobbeltoppgjøret i neste runde i kvaliken ville møte Lillestrøm. Jeg merka derfor kjapt at twittertråden min fra kampen fikk noe mer oppmerksomhet fra Romerike enn twitringene mine vanligvis gjør. Ellers var det jo som TIL-supporter litt spesielt å se SJK-kamp, da dette var klubben hvor Simo Valakari hadde suksess før han ble sparket og så kom til Tromsø.

Da avspark nærmet seg hadde en gjeng på godt over femti finner samlet seg øverst på nordtribunen, mens en noe større gjeng grønnkledde sto i motsatt ende. På den flotte arenaen var det noen merkelige detaljer, som for eksempel at spillertunnelen munnet ut midt i den kortsida hvor hjemmesupporterne sto.
Selv om arenaen var flott, så var publikumsoppmøtet heller labert, jeg anslo tidlig etter avspark at her måtte vi være under 2000-streken.

Ute på banen startet gjestene friskt, men raskt overtok hjemmelaget. SJK måtte flere ganger ty til ulovligheter for å stoppe grønntrøyene, og ble behørig belønnet med gule kort. I det 21. minutt kom så Flora nok en gang stormende framover, jeg luktet lunta og rev opp telefonen, og boom! 1-0!

Ikke overraskende medførte målet at bortefansen som fram til da hadde vært veldig på hugget dabbet litt av i sin synging og tromming, mens hjemmesupporterne på sin side fikk opp trøkket enda mer enn de hadde hatt til da.

Tross støtte fra tribunen, flere scoringer kom det ikke før hvilen, og det ble pause med 1-0. Jeg gikk under tribunen med mål om å skaffe meg en pølse og noe å drikke, men da jeg oppdaget at det var ulike køer for fast og flytende føde kjente jeg at jeg ikke gadd begge deler, og det ble en pølse med dressing og sennep. Pølsa var forsåvidt god, men hadde nok fint tålt minst fem minutter til på grillen før den ble solgt.

I andre omgang var finnene langt mer med på notene enn hva de hadde vært i første omgang, og før ti minutter var spilt hadde de attpåtil fått ballen i mål. Scoringen ble dog raskt annullert for angrep på keeper, og ut fra fraværet av protester antok jeg at det var helt på sin plass.

Resten av kampen hadde begge lag flere store sjanser, men det virket som om Flora hadde et lite hakk mer kontroll i forsvar enn hva Seinäjoki hadde. De ridde derfor av angrepsbølge etter angrepsbølge, og klarte samtidig å skape store farligheter selv når de overtok ballen og jagde framover, men heller ikke de lyktes med å score flere ganger, og dermed endte kampen 1-0. For øvrig bekreftet speaker mine mistanker om oppmøtet. Det offisielle tilskuertallet landet på 1910.

Det venter et returoppgjør i Seinäjoki neste uke, og Flora er nok absolutt favoritt til avansement, men det hele er definitivt ikke avgjort. Det kan fortsatt bli Södra Österbotten på reiseglade kanarifans i slutten av måneden, men da må finnene klare å ha litt mer kontroll i forsvar, samtidig som de får finstilt siktene i angrep.

Etter kampen tuslet jeg den lille halvtimen tilbake til hotellet, så en matleveringsrobot på veien, og tok så kveld for endelig å ha en rolig morgen dagen etter.