Djurgården - IFK Göteborg 3-0

Etter lørdagens orkesterkonsert tok jeg en rolig søndag formiddag før jeg satte kursen noenlunde på måfå ut i Stockholms t-banenett. Etter å ha havnet på Zinkensdamm og sett en halv juniorkamp, samt deler av en Ultimate-turnering tok jeg trikken til Johanneshov midt i tjukkeste Hammarby-land. Her møtte jeg på hennes lokale pub Elfsborg-supporteren Annica som jeg første gang traff i Örebro, og vi hadde det svært hyggelig mens vi så Elfsborg slå Sirius på overbevisende vis! Etter å ha konsumert en fremragende pytt-i-panne og hatt en liten prat på lufta hos NRK tuslet vi så de få hundre metrene bort til Tele2 arena hvor det var klart for allsvenskanmatch mellom Djurgården og IFK Göteborg.

Vi fant enkelt fram til plassene våre, helt oppunder taket på familjläktaren, og jeg innså at det neppe ble noen nærbilder av spillerne i dag på dette som var min bane nummer 550 registrert i Futbology-appen. Etter litt røyk på bortetribuna og litt blussing i motsatt ende startet kampen. 

Det ble raskt klart for meg at det var hjemmelaget som hadde tenkt å leve opp til sitt favorittstempel i toppen av tabellen. Ledsaget av et solid trøkk fra supporterne i sin kortside presset de på, men uten å skape de helt store sjansene, og med et like solid trøkk i ryggen var det faktisk gjestene fra vestkysten som kom til den første store sjansen.

Da vi nærmet oss halvtimen hadde vi fortsatt ikke fått se noen scoringer, men plutselig kom det et mål, og fortjent nok var det hjemmelaget som tok ledelsen. Selvsagt var det ingen andre enn den tidligere aktive IFK-supporteren Victor Edvardsen som dukket opp og hamret ballen i mål til 1-0.

I det 37. minutt ble så en av stockholmerne liggende og sprelle i feltet. Ryktene på twitter tilsa at dette var svært billig, men det ble gitt straffespark, og dette ble hamret i mål til 1-1. Hvem som skjøt, spør du? Victor Edvardsen, såklart.

2-0 sto seg til pause, og med 21733 andre tilstede på tribunene valgte Annica og jeg å bli sittende heller enn å gjøre noe forsøk på kiosken, og etter et lite kvarter startet spillet opp igjen ute på gressmatta. IFK-erne (som var veldig uvant å se iført hvitt og gult i stedet for sine vante blåhvite striper) prøvde og prøvde, men det ville seg ikke for dem, og det var nok supporterne deres som var de beste med blåhvite hjerter i dag.

Apropos de blåhvite supporterne, så var det en ting de gjorde som forundret meg litt. Mens man oftest ser match-pyro i form av ganske massiv bruk av både røyk og bluss, gjerne i forbindelse med scoringer (Se eksempler fra kampen jeg så fredag), så hadde bortesupporterne i dag nesten konstant ett bluss som brant. Om ikke det neste var tent før det forrige slukket, så var det iallfall ikke veldig langt opphold før det igjen brant i hendene på en av de som sto på det tettpakka bortefeltet. Uvant, og sant å si er jeg litt usikker på hva jeg syns om denne formen for blussbruk.

Da vi nærmet oss en time spilt skulle jeg akkurat til å si at kampen var i ferd med å bli et langt gjesp da dommeren på nytt blåste og pekte på straffemerket. Igjen var det Djurgården som hadde fått straffespark, igjen var straffesparket svært billig, og igjen var det Victor Edvardsen som skjøt ballen i mål. 3-0 og hattrick!

Kampen var nå i realiteten avgjort og det eneste IFK-erne kunne håpe på var å skaffe seg et trøstemål. Heller ikke det klarte de, så da dommeren til slutt blåste av kampen kunne hjemmelaget juble for tre poeng og serieledelse, mens det ikke akkurat så ut til å være kjærlighetsmeldinger som haglet fra bortefeltet mot IFK Göteborgs spillere som kom bort for å takke for støtten.

Vi kom oss etterhvert ut av stadion, fulgte strømmen mot T-banen, og etter å ha sagt farvel til Annica fikk jeg satt meg ned og sett slutten av TILs bortekamp mot Viking, noe som medførte høye topper og dype daler i humøret mitt på vei tilbake mot hotellet.