Etter gårdagens strabaser startet jeg onsdagen med å forflytte meg til hovedstaden, hvor jeg soset rundt noen timer før jeg dro til stadionområdet litt nord for sentrum. Her fikk jeg tatt ærverdige Olympiastadion i nærmere øyensyn før portene til Bolt Arena åpnet. Jeg gikk inn, inspiserte kioskene, og tok etterhvert plass på tribuna, klar for å se CL-kvalikkampen mellom HJK og RFS.
HJK, eller Helsingin Jalkopallaklubi hadde nok et visst favorittstempel foran kampen, men det hadde ikke forhindret mellom 25 og 30 supportere fra Riga (RFS står for Rigas futbola skola) fra å ta turen nordover. Det ble likevel kjapt klart for meg at de var dømt til å tape tribunekampen mot den svært livlige gjengen i motsatt ende av banen.
Ute på kunstgresset kom hjemmelaget som forventet best i gang, men det måtte en skikkelig forsvarstabbe til for at vi skulle få 1-0 rett før ti minutter var spilt.
Gjestene kom etterhvert mer med i kampen, men gang etter gang etter gang løp de i offside, så da vi etter 47 minutters spill tok pause sto det fortsatt 1-0.
Jeg klarte i pausen å få kloa i en pølse med et fjell av tilbehør. Pølsa var ikke allverden å skrive hjem om, men tilbehøret var pure gold!
Det var tydelig at det var fler som hadde kjøpt pølser, popcorn, boller, og gud vet hva i pausen. Etter at kampen ble satt i gang igjen ble tribunene hjemsøkt av sultne måker, omtrent slik det pleier å være på Lerkendal.
Vi fikk oppgitt et tilskuertall på noe over 3000, men jeg tror ikke måkene var talt med i dette, selv om et par av dem lot til å følge interessert med på kampen.
Latvierne i nordre sving ga aldri opp, men som sagt, dette var hjemmelagets kveld både på tribunen og på banen. Jeg tror nok likevel finnene var litt skuffet over at de ikke hadde klart å skaffe seg en enda større ledelse foran returoppgjøret neste uke, for da dommeren blåste av sto det fortsatt bare 1-0.
Feiring i stor stil ble det likevel i sørsvingen, og så kunne alle dra hjem, mens kidsa tigget selfier.
Vent litt, sier du kanskje når du ser tittelen her, Marius pleier da ikke å groundhoppe G16-kamper? Vel, ekstraordinære situasjoner gir ekstraordinære tiltak, så til slutt i bloggposten skal dere få høre hvorfor det ble sånn i dag.
Jeg forlot hotellet kjempetidlig i dag, og tenkte at når jeg kom til banen der jeg hadde planlagt å se dagens første kamp, RTU stadions, så kunne jeg se meg litt rundt i nabolaget der. Etter ankomst innså jeg raskt at her var det ikke stort å se, så jeg tusla bort til tribuna på stadion og satte meg, og innså at her kunne jeg få en oppvarmingskamp med noe aldersbestemt.
Kampen var mellom Riga FC (som hadde klubbnavnet på ryggen på de grå trøyene sine), og et lag i grønt, som jeg etter litt leting på lff.lv fant ut var FS Metta. I tillegg fant jeg ut at det var snakk om A-sluttspillet i elite-klassen for G16-lag. Nivået var med andre ord slettes ikke så verst.
Gjennom hele første omgang var gjestene det klart beste laget, men som det ofte sies: Det er lov å ha god keeper. God keeper hadde Riga FC til gangs, og han vartet opp med en rekke kanonredninger, som holdt laget inne i kampen. Uten ham kunne det fort vært både to og tre baklengs for de grå før pause, men lagene gikk altså i garderoben med 0-0 på blokka.
Stadion var for så vidt fint, men jeg innså at her ville en kveldskamp bydd på enda mer utfordrende lysforhold enn selv Rustad sitt stadion. I tillegg var det søkkvått da jeg kom, enten som følge av en regnbyge jeg ikke hadde sett, eller mer trolig etter den tåka jeg opplevde kvelden før litt lenger opp.
I pausen kom det såvidt noen regndråper, og jeg innså at jeg hadde klart å legge igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis ble det ikke mer regn enn at det var til å leve med, og jeg var fortsatt optimist da andre omgang startet.
Etter knapt ti minutter fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og dette havnet etter noe som nok må kunne betegnes som en aldri så liten keepertabbe i mål.
Dette var nok noe mot spillets gang fram til nå, men det ga de grønnkledde et spark bak, og bare noen få minutter senere utlignet de.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men jeg følte fortsatt at gjestene hadde et lite overtak, men det var ikke i nærheten av like synlig som det hadde vært før hvilen. Mot slutten av kampen syntes jeg også det ble synlig at hjemmelaget ikke var så verst fornøyde med 1-1 slik kampen hadde vært, og det endte da også med ett poeng til hvert av lagene.
Jeg tuslet så på Narvesen-kiosken rett utenfor gjerdet for å kjøpe meg en hotdog, og da jeg kom tilbake til stadion forventet jeg å se spillerne til kampen jeg egentlig hadde tenkt å se i oppvarming, eller i det minste på vei inn i garderoben. Det eneste jeg så var guttespillerne på vei hjem, og jeg begynte for alvor å få en dårlig følelse. Etter litt intens leting på lff.lv igjen så jeg at enten har jeg blingsa hele veien, eller så var kampen flytta. Det var iallfall ikke otra liga-kamp her før i morgen, så jeg bet i det sure eplet og registrerte G16-kampen, før jeg tok bussen ut til Daugavgriva for en ny kamp.
Ny kveld i Riga, ny kamp, ny bane. Som i går satte jeg kursen over elva mot Arkadija-parken, men denne gang var det ikke hovedstadionet jeg skulle til, men kunstgresset like ved. Her skulle laget med det herlige navnet Caramba Riga ta imot Tente, et lag med et for meg noe mer intetsigende navn. Kampen var som den jeg så onsdag i Otra liga, og jeg ble underveis gjort kjent med at dette ikke lenger er nivå tre i Latvia, men nivå fire, da man har satt den gamle reservelagsligaen 1B inn som nytt nivå tre fra og med i år.
Ved ankomst ble jeg litt bekymret, for det var ikke så veldig mye som tydet på at det nærmet seg kamp. Et jentelag drev akkurat og avsluttet en treningsøkt, mens noen karer drev og lekte seg litt med ball på andre banehalvdelen. En kikk inn på fotballforbundets nettsider viste at gjestene ennå ikke hadde registrert noen tropp, og jeg begynte dermed å få bange anelser. Plutselig kom en gubbe ut og ropte noe til de som lekte seg med ball, og de ryddet sammen og gikk inn, og nå ble jeg for alvor bekymret for om jeg skulle gå glipp av kamp denne fredagskvelden.
Heldigvis dukket det plutselig opp noen som begynte å sette ut hjørneflagg og rydde vekk overflødige mål, noe som alltid er et godt tegn, og før jeg visste ordet av det var det to lag i oppvarming! Dommerne dukket også opp, og virket etter hvert veldig utålmodige (Jeg mistenkte at de kanskje ikke hadde fått med seg at avspark var 2120 og ikke 2115), men kampen kom ikke i gang før den skulle. Rett etter avspark strømmet det også på med publikum, så totalt var vi ca 7 som så kampen.
Det vi fikk se var et hjemmelag som gikk hardt ut fra startblokkene, men etter at de ikke lyktes i å score de første fem minuttene kom gjestene mer inn i spillet. Det var likevel de sortkledde som kom til de største sjansene første tjue minuttene, og etter 22:15 kom det en velfortjent scoring.
Rundt fem minutter senere fikk hjemmelaget straffespark, og dette ble hamret rett i mål av samme mann (tror jeg) som alt hadde scoret ett. Dette fant jeg senere ut at var Oļegs Semjonovs, som i 2016 spilte én kamp for Bjerkreim i sjettedivisjon i Rogaland!
Når han da bare sekunder etter at spillet var satt igang igjen fikk nok en scoring var hattricket komplett på svært kort tid, og det så virkelig ut til å skulle bli en tung kveld for gjestene.
Etter 37 minutter kom så 4-0 på corner.
5-0 kom etter 43:35, mens i det klokka passerte 45 minutter fikk også gjestene en scoring, og det sto dermed 5-1 til pause.
Etter en relativt kort pause (Noe som passet meg utmerket, da jeg hadde litt stramt skjema for å rekke første tog etter kampen) tok det ikke mer enn rundt fem minutter før hjemmelaget gikk opp i 6-1, og etter rundt 57 minutters spill sto det 7-1.
Det hadde etter hvert blitt så disig på banen at fotoforholdene i det vekslende lyset (minst to av lyskasterne drev og slo seg på og av etter eget forgodtbefinnende) var meget utfordrende, og etter hvert måtte jeg helt gi opp telelinsa. Jeg fikk likevel filmet med det andre kameraet at gjestene fikk frispark som ble hamret i mål via tverrliggeren!
Etter 68 minutter kom en ny scoring, denne helt ut av det blå da en laaaaaaang lobb gikk inn helt ute ved stolpen. Et par minutter senere kom så 9-2 på corner.
En av tilskuerne trodde nok at nå var det avgjort, for han forlot ialfall banen, noe som gjorde at han gikk glipp av nok en frisparkperle fra bortelaget!
I sluttminuttene ble det god plass på banen, da ingen av lagene hadde innbyttere med seg denne kvelden, og minst et par mann hadde haltet av banen med skade. Om jeg ikke talte veldig feil i tåka, så fullførte hjemmelaget kampen med 9 mann på banen, mens gjestene hadde 10. Det var likevel hjemmelaget som var nærmest å få kampens trettende scoring, men oppgjøret endte 9-3.
Etter at jeg for lenge siden hadde lagt en plan for hva jeg skulle se på denne Riga-turen oppdaget jeg like før avreise at planen måtte legges om. Torsdag kveld var det duket for cup-semifinale og byderby, der laget på andreplass i serien tok i mot serielederen for å avgjøre hvem av dem som skulle få spille cupfinale. Jeg hoppa derfor igjen på et tog etter at dagens dont var over, men denne gangen gikk jeg av igjen på første stasjon, etter å ha krysset elven Daugava. Fra stasjonen var det en kort spasertur gjennom en nydelig park før jeg kom til Arkadija stadion hvor kampen skulle spilles.
Jeg var alt for tidlig ute, så jeg ble stående og henge og observere de andre som var tidlig ute, fram til vi litt under en time før kampstart slapp inn på stadionområdet. Jeg så meg litt rundt, før jeg lokaliserte grillteltet. Jeg klarte aldri helt å finne ut hva de solgte her, så jeg nøyde meg med en brus og gikk bort for å finne meg en plass på tribuna.
Foruten den assymetrisk plasserte hovedtribuna hvor det vel var oppimot tusen plasser, så var det ei ørlita stillastribune i hver ende av banen for de syngende supporterne, og på hver av disse var det en liten «klack» som tok plass for å støtte sine resepktive lag. Ut fra start var det hjemmefansen som kunne juble mest, da det bare tok fire minutter før en corner satt i kassa.
Bortesupporterne hadde et imponerende volum fra sine trommer, mens hjemmesupporten satsa mer på rytme og driv. To av de tre med trommer der leverte i ypperste klasse på denne fronten, men tredjemann prøvde å kombinere (den opplagt selvutnevnte) jobben som capo med tromming, noe som gjorde at ingen av delene ble spesielt bra. Desto mer kudos til de to som holdt koken tross nærmest sabotasje fra eget hold.
Hjemmelaget spilte ganske forsiktig uten å komme til så veldig mange sjanser, mens gjestene utover i omgangen hadde ganske mye ball. Det var nok derfor et hardt slag for de argentinastripete da det siste som skjedde før pause var en glitrende kontring som endte med 2-0.
Etter pause tok det drøyt ti minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det hjemmelaget som kunne juble etter en corner.
Dette fikk virkelig fart i hjemmesupporterne, som plutselig tryllet fram både bluss og blårøyk, og virkelig skapte derbystemning.
Også ute på banen begynte det etter hvert å merkes at det var snakk om et byderby. Til tider haglet de gule kortene, og jeg satt etter hvert bare og ventet på at vi skulle få et rødt kort.
Da klokka passerte 65 minutter sa jeg til meg selv at hvis Riga FC skulle få noe ut av dette, så måtte de score i løpet av fem minutter. Det tok 15 før scoringen kom, og med bare ti minutter igjen av kampen ble det ikke flere scoringer, tross store sjanser til begge lag i sluttminuttene.
Da dommeren blåste av kampen kunne ikke bortelaget gjøre annet enn å tusle bort og takke supporterne for støtten, mens glade RFS-ere kunne feire sammen med sine supportere i motsatt ende av banen.
Jeg manøvrerte meg raskt tilbake til toget gjennom parken, og klarte til slutt også å finne rett spor for toget tilbake til Riga sentralstasjon.
Endelig en liten utenlandstur igjen, og denne gangen var jeg tilbake i Riga i Latvia. Sist jeg var her trodde jeg ikke jeg skulle få sett noe som helst, men ble tipset om en kamp i siste liten. Denne gangen var jeg bedre forberedt, og har en lang liste med muligheter foran meg. Første kamp ut var «otra liga»-oppgjøret mellom Albatroz SC og FK Salaspils (Som etter logoene å dømme ikke er det samme som Salaspils FC).
Grunnen til at jeg befant meg i Riga var jobb, men etter at dagens plikter var avsluttet tuslet jeg over til jernbanen og åt noe kjøttkakeaktig før jeg entret toget til Olaine, kommunesenteret i kommunen med samme navn sør for Riga. Togturen gikk svært smertefritt, og vel framme gikk det like greit å finne veien til stadion fem minutters gåtur unna.
Det jeg fant var en flott kunstgressmatte omgitt av en smal friidrettsløpebane, og med en flott liten tribune ved siden av. Begge lag var i oppvarming, men da det gjensto ett minutt til kampen skulle starte var det fortsatt bare én person på tribuna: meg. Rett før avspark kom det litt flere, og i mesteparten av første omgang var vi nok rundt ti tilskuere.
Lenge bar det vi fikk se ute på banen kraftig preg av at lagene følte hverandre på tennene. Hjemmelaget hadde nok noe mer ballbesittelse, mens det lille som minnet om sjanser var det gjestene som sto for. Vi måtte faktisk vente til like etter at første omgang var halvspilt før vi fikk det første hjørnesparket!
Dette hjørnesparket skulle vise seg å være med på å avgjøre kampen. Hjemmelaget trodde de hadde reddet på strek, men dommeren avgjorde at ballen hadde vært inne, og til de sortkleddes store fortvilelse sto det 0-1.
Ti minutter senere kom 0-2, en stilling som sto seg helt til pause. I høstkulda rømte dommerne inn i garderoben, men begge lag valgte å bli ute på banen og ta pausepraten der. Selv benyttet jeg anledningen til å gjøre noe Molde-politiet ville betegnet som hærverk.
De første førti minuttene av andre omgang bød på noe av det minst minneverdige av fotballopplevelser jeg har hatt. Gjestene var godt fornøyd med å lede, og tok ingen sjanser, mens gjestene til stadighet prøvde seg på ting som dersom de hadde latt seg gjennomføre ville ført til proffkontrakter på langt høyere nivå enn latvisk tredjedivisjon!
En av de største tekniske prestasjonene sto Salaspils' nr 10 for da han på imponerende vis beholdt ballen gjennom en lang rekke utfordringer fra motspillere, han ble felt, og klarte likevel å beholde ballen, og så avsluttet han hele rekka på en ikke fullt så imponerende måte med å drible seg selv ut over sidelinja. Vi syv som på dette tidspunkt fortsatt satt på tribuna humret godt!
I det jeg trodde de gulkledde skulle klare å ri inn seieren kom det et angrep fra hjemmelaget som aldri tok slutt. Ballen gikk fra spiller til spiller uten at noen turte å avslutte, men da avslutningen endelig kom, så ble det jammen mål, og nytt liv i kampen!
Litt inn i overtiden fikk vi så et trippelsammenstøt i feltet, hvor to Salaspils-spillere og en fra Albatroz lå igjen og vred seg i smerte. De to fra bortelaget kom seg raskt på beina, men sistemann lå lenge nede og fikk behandling. Til slutt tok dommeren ballen, pælmet den høyt opp i lufta og blåste av kampen. Ukonvensjonell men fornuftig avslutning på kampen.
Mens Salaspils tok seiersbilde ute på banen ble den skadde til slutt fulgt av matta, og jeg spaserte tilbake til togstasjonen og tok siste tog tilbake til Riga sentralstasjon.
Var på jobbtur til Riga, og trodde i utgangspunktet ikke det var noe fotball å se, men fant etter hvert ut at fredag kveld kunne jeg ta turen til Ogre noen mil utafor byen for å se kamp i «Otra liga», nivå tre i det latviske seriesystemet. Hjemmelaget var Ogres NSC, mens gjestene var Monarhs/Flaminko, et lag fra Rigabuktas bredder.
Etter en begivenhetsløs togtur kom jeg fram til Ogre, en by på størrelse med Mo i Rana, men med en helt annen type sentrum. Hadde god tid til kampen, så jeg tusla via den lokale stranda til et stort kjøpesenter like ved hovedveien, hvor jeg traska rundt litt før jeg tok turen til Ogres Sporta Centrs, der jeg trodde kampen skulle spilles. Fant fram til et flott stadion, men jeg lukta litt lunta da det var lite eller ingenting som tydet på at det skulle spilles noen fotballkamp der om en drøy time.
Dobbeltsjekka web og google maps, og joda: Kampen skulle spilles på «Ogres Valsts ģimnāzijas māksl. lauk.», som lå halvanna kilometer unna. Hadde heldigvis god tid, så det var bare å ta beina fatt og navigere seg fram til riktig stadion.
Etter en snarvei gjennom et skogholt kom en kunstgressbane av den typen det går tretten av på dusinet hjemme fram mellom trærne, men til alt hell var det en liten tribune også her, så jeg ville iallfall få sitte under kampen. Entret anlegget, og klarte gjennom framvisning av mobiltelefonben og litt gestikulering å få bekreftet fra to andre som var til stede at dette var rett sted, og etter hvert begynte også spillere og dommere å varme opp så det var tydelig at her skulle det spilles kamp.
Fikk før avspark se en ny variant av innmarsj. Alle involverte stilte opp langs linja, og marsjerte så på linje inn til midtbanen, i stedet for den vanlige varianten i Norge hvor man går på to rekker inn til midtbanen, og så stiller seg på linje etterpå.
Da kampen kom i gang, var det gjestene som framsto som best. Det første kvarteret var det de lyseblå som sto for det aller meste, selv om vertskapet nå og da gjorde noen forsøk på kontringer, og det var nettopp en av disse kontringene som sørget for den første alvorlige dramatikken. På vei framover ble en mørkeblå spiller klippet ned like utenfor sekstenmeteren, og dommeren var kjapt oppe med det røde kortet!
Til tross for at de var redusert til 10 mann klarte gjestene etter 24 minutter å ta ledelsen etter at et halvlangt innkast ble stusset videre, og aldri klarert.
Resten av omgangen var det som om hjemmelaget sto og stanget mot en usynlig vegg. Ball etter ball traff stolpen eller tverrliggeren, eller strøk like utenfor, men ikke snakk om at de ville innenfor. Da lagene gikk til pause var det helt utrolig at det fortsatt sto 0-1.
Etter pause fortsatte det mye i samme spor som første omgang hadde sluttet, men nå var det tydelig at M/F ville drøye så mye tid som mulig. Fikk de ballen på motstanders halvdel var det slutt på å storme mot mål, nå gjaldt det bare å holde på ballen så lenge som mulig.
Undertegnede med de som foretrakk
å se kampen gjennom gjerdet bak.
Så, etter halvspilt andreomgang kom nesten en reprise av utvisningssituasjonen i første omgang, og også denne gangen endte det med rødt kort, men denne gangen var det en av hjemmelagets forsvarsspillere som måtte ta den tunge turen til garderoben før de andre. Om det var dette som gjorde gjestene uforsiktige vet jeg ikke, men drøyt fem minutter før kampuret viste 90 minutter kom 1-1. Det var nå blitt så mørkt at jeg sant å si ikke aner hvordan målet kom, selv om lyskasterne rundt banen var slått på.
Bare et par minutter etterpå kom det en ny kontring fra hjemmelaget, og til stor jubel fra de omlag 30 på tribuna (pluss fra de som sto utafor gjerdet, for der kunne de drikke øl) endte den med at kampen var snudd! 0-1 hadde blitt til 2-1, og flamingoene angret kanskje nå på at de hadde drøyet tida så mye, for nå var det plutselig de som hadde det travelt!
Tross mye press fra gjestene på slutten endte det 2-1, noe som kanskje var en noe heldig seier for hjemmelaget, men når poengene skal telles opp ved sesongslutt, så er det ingen som bryr seg om stilkarakterer.
Jeg forlot stadion, fant på mystisk vis tilbake til togstasjonen, fikk på enda mer mystisk vis forklart dama i billettluka hvor jeg skulle, og kom meg på et usannsynlig skranglete tog tilbake til hovedstaden.
