Etter en knapp times kjøretur fra kampen i Lilla Edet, hovedsaklig på relativt små veier, kunne vi med fem minutter margin til avspark parkere bilen igjen. Etter å ha betalt oss inn til to damer som var høyst forundret om hvorfor fire nordmenn dukket opp her var vi klare for å se division 6-kampen mellom Ellenö/Ödeborg og Kroppefjäll/ÅIF.
Som skråstrekene signaliserer var begge de involverte lagene noen form for samarbeidskonstellasjoner, men begge spilte i draktene til klubben som var nevt foran skråstreken. Banen i den lille Dalsland-orten Ödeborg lå på en liten slette i skråningen ned mot elva som hadde ført til at det i mange år var industri her, og med en massiv skråning hvor det var plassert en del benker til publikum over seg. Her var også bygd et riktig så fint klubbhus med garderober og kiosk, og snart var både spillere, dommer og matchballer på plass ute på gressmatta.
Etter en litt grå start på dagen hadde det etterhvert blitt et helt nydelig ettermiddagsvær denne søndagen, og vi var noe over femti tilskuere som koste oss i sola med å se på det som helt ærlig ikke akkurat var noen toppnivåkamp. De store målsjansene lot vente på seg, men i det 39. spilleminutt kunne endelig hjemmelaget juble for å ha tatt ledelsen 1-0.
Denne ledelsen var uforandret til pause, og etter et lite opphold var spillet i gang igjen. Det var fortsatt ikke akkurat noen fyrverkerifotball vi fikk se, men i det min stoppeklokke passerte 57 spilte minutter ble Ellenö/Ödegård-keeperen overlistet av en lobb som gikk inn til 1-1.
Det ble på scoringen klart at en betydelig andel av de frammøtte var bortesupportere, og det skulle vise seg at disse ville få mer å glede seg over. I det 65. minutt ble kampen snudd til 1-2, og tre minutter senere kom også 1-3! Hjemmelaget ble på ingen måte rundspilt, men det ble for lite sluttprodukt ut av det de drev med, og de få sjansene de kom til ble avverget.
Det var svært kort tid igjen av kampen da et forsøk fra en av hjemmelagets menn på å klarere et hjørnespark i stedet ble til en perfekt stuss videre til en blåkledd spiller som sto bakerst i feltet. Han gjorde ingen feil og nikket inn 1-4 til stor jubel.
Det ble spilt litt til etter dette målet, men flere mål ble det ikke, og veien hjem til Dals Rostock ble nok noe kortere med tre poeng i bagasjen. Jeg og mine følgesvenner kunne nå sette kursen nordover mot Norge, og etter å ha dumpet Terje på Valle fikk vi i god tid før flyavgang avlevert Andreas på toget til Gardermoen, mens André ble plukket opp av sin bedre halvdel på samme togstasjon, og jeg kunne kjøpe meg en boks tomatbønner som tilbehør til kveldens middag, for mat hadde det ikke blitt tid til stort av denne dagen!
Endelig var tiden kommet for årets mest etterlengta groundhoppingevent. Etter fjorårets suksess med tur til Trøndelag, Jämtland og Helgeland var det i år planlagt en helsvensk meny. Påmeldingen var noe lavere enn i fjor, så i stedet for minibuss var det min trofaste Subaru som lastet inn Andreas og Terje, og deretter satte kursen sørover. Etter en pitstop på kullgrillen på Torp-senteret i Uddevalla tok vi fatt på siste lille etappe og kom fram like før avspark til banen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom IK Svane og Frändefors IK.
Siden jeg hadde presis sum gikk det til nød å få betalt seg inn med kontanter, og vi fikk se to lag som helt klart hadde høyere ambisjoner enn ferdigheter. Det var hjemmelaget som hadde ballen mest og presset på mot gjestenes mål, men sluttprodukt ble det ikke veldig mye av.
Til stor frustrasjon for de hvitgrønne var det gjestene som først kunne juble, da de etter en halvtime av kampen fikk satt ballen i mål. 0-1, og selv om dette hadde vært noe mot spillets gang fikk Frändefors en svært god periode ute på gressmatta etter dette, så da lagene gikk til pause og det fortsatt var ettmålsledelse føltes det ikke like ufortjent som det hadde gjort da målet kom.
Siden det hadde vært vanskelig nok å få betalt inngangspenger med kontanter valgte vi å stå over å besøke kiosken, men holdt oss på den sjarmerende lille tretribuna. Nå i pausen forsvant også sola bak trærne på motsatt side av banen, så det gikk faktisk an å se noe av det som skjedde.
Etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som i første omgang, men fortsatt var Svane ikke i nærheten av å lage mål. I det 63. spilleminutt klarte derimot Frändefors nok en gang å overliste de bakre rekker hos vertskapet og gå opp i 0-2.
Hjemmelaget ga nok aldri helt opp, men det ble mot slutten tydelig at de trodde mindre og mindre på at de skulle få noe med seg fra denne kampen. Blant de nærmere 70 frammøtte var det sympatisører av begge lag, og et par minutter på overtid fikk endelig hjemmefansen noe å juble for da en av deres menn endelig lyktes med å få ballen i mål til 1-2.
Vi var litt spente på om det var tid til en opphenting, men dommeren blåste av omtrent umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Jeg tok med mine medsammensvorne, og sammen dro vi igjen til Torp-senteret, hvor vi handlet litt forsyninger, plukket opp André som hadde kommet med Flixbus fra Oslo, og satte kursen østover mot helgas overnattingssted.
Etter litt vurderinger søndag morgen fant jeg ut at det måtte bli en liten utflukt i dag også. Bilen ble styrt sørover, og etter et par-tre timer hadde jeg parkert ved åstedet for division 4-matchen mellom Grohed og Ed.
Grohedsvallen hadde jeg jo besøkt så sent som i mars i år, men da var det altså på kunstgressbanen det var kamp, mens nå var det altså gressmatta som skulle inspiseres. Banen så helt strålende ut, og etter å ha fått avklart med dommerne hvilken vei de ville vende seg når de hilste på lagkapteinene tok jeg plass på en av de små benkene midt på langsida for å se innledninga på kampen derfra.
Sportslig sett var det hjemmelaget som hadde mest å spille for nå i starten på høstsesongen. Ed var på øvre del av tabellen, men uten noen realistisk mulighet til å ta igjen de lagene som var med i opprykksstriden, mens Grohed lå i en meget utsatt tabellposisjon, med fare for å rykke ned når sesongen er over. Tre poeng i dag ville dermed være svært viktig. Jeg merket kjapt at til å hjelpe seg hadde rødtrøyene et hemmelig våpen, en liten klack med unge supportere som etter beste evne prøvde å lage litt liv og røre.
Tross supporter-støtten, innledningsvis var det gjestene som så skumlest ut, men de virkelig store sjansene lot vente på seg. Vi ca hundre frammøtte fikk likevel i godværet se et stolpetreff, og litt dramatikk da to spillere smalt sammen i feltet. Heldigvis kom begge seg på bena igjen, og kunne fortsette å slite med å tilpasse seg den sterke vinden som feide over banen i lengderetningen. Denne var nok en svært viktig faktor i at vi ikke fikk noen må i første omgang, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en hamburger og litt hjemmebakst, og hadde bare såvidt rukket å begynne å spise burgeren da kampen kom i gang. Dette gjorde at filminga mi av et hjørnespark etter knappe tre minutter ble litt amputert, men heldigvis god nok til at jeg fikk med meg skuddet som ga 1-0 med 48:00 på stadionuret!
Neste nettkjenning var det Ed som sto for, etter et forsåvidt ganske fint angrep. Det som derimot ikke var fint for gjestene var at siste trekk gikk til en tydelig offsideplassert spiller, og det ble dermed ikke notert noe tellende mål. Dette ga likevel gjestene ny energi, og de hadde da vi passerte timen av kampen en svært god periode. Dessverre for dem teller ikke gode perioder når man ser på sluttstillinga, men derimot teller mål, og det var nettopp nok et mål og 2-0 vi fikk fra hjemmelaget i det 63. spilleminutt.
Et lite kvarter før full tid fikk vi et lite stopp i spillet da en skadet Grohed-spiller måtte teipes litt sammen før han kunne forlate banen, så da vi passerte 90 spilte minutter var det klart at det kom til å bli litt tilleggstid. Det var litt nervøs stemning blant hjemmefansen som fryktet et comeback, men denne forsvant raskt da totalt kaos bak hos bortelaget førte til 3-0 et drøyt halvminutt på overtid.
Nesten umiddelbart etter at spillet var satt i gang igjen fikk Ed satt inn et trøstemål, men flere scoringer ble det ikke denne søndagen, og dermed sto det 3-1 da dommeren blåste av. Stor glede hos hjemmelagets spillere og fans, så det var tydelig at dette betød mye.
Jeg forlot raskt banen og satte kursen nordover igjen, med kurs mot Universitetets Aula hvor trombonesesongen offisielt skulle starte.
Etter å ha gjort ferdig ukas møter og eposter lot jeg en afterwork-event seile sin egen sjø, og plukket i stedet opp Ole Jakob før vi forserte en fæl trafikk ut av Oslo og fortsatte østover. Etter et kjapt pitstop i Årjäng fortsatte ferden mot Vänerns bredder, og mens mørket la seg over småbyen Åmål parkerte jeg ved Mossängens IP og vi entret den lille ståtribuna ved kunstgresset her akkurat i tide til å få med oss avspark i treningskampen mellom IFK Åmål og Värmlandsbro SK.
Lagene er geografisk sett veldig nære naboer, men siden Åmål ligger helt nord i Dalsland og Värmlandsbro helt sør i Värmland spiller de til daglig i hver sin fotballkrets. Det var derfor et nokså uvisst styrkeforhold mellom de to aktørene selv om hjemmelaget spillter på sin krets' nivå seks mens gjestene de siste årene har vært et heislag mellom nivå seks og sju nord for grensa mellom de to landskapene.
Ut fra start fikk vi noenogtretti som hadde møtt opp i en ganske sur (men etter det regnet som hadde vært tidligere på dagen overraskende tørr) fredagskveld se spillet bølge fram og tilbake, uten at noen hadde noe klart overtak. De blåhvite fra Åmål så kanskje et ørlite knepp kvassere ut, men det var på ingen måte noen kjempeoverraskelse da et hjørnespark rett før kvarteret var spilt endte opp i mål til 0-1.
Vel fem minutter senere ble VSKs ledelse doblet, da en ikke helt overbevisende inngripen fra hjemmelagets målvakt ga 0-2. Etter dette tok rødtrøyene mer og mer over, og resten av omgangen var nær enveiskjørt. Flere mål ble det likevel ikke, så da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2.
Etter en kort hvil gikk vi så en eksepsjonelt lite minneverdig omgang med fotball i møte. Det virket som om IFK-erne ville mest, men ikke fikk det til, mens bortelaget egentlig ikke ville, men bare gikk for halv maskin. Vi passerte akkurat 60 blank på min stoppeklokke da de blåhvite fikk en redusering, og med 1-2 kunne vi kanskje få en litt mer livlig siste halvtime.
Slik ble det dessverre ikke, kampen fortsatte i samme spor, men Värmlandsbro-forsvaret klarte å ri av de angrepsbølgene Åmålsborna leverte, så da dommeren etter nitti minutter med fotball blåste av kampen sto det fortsatt 1-2.
Jeg og OJ hastet tilbake til bilen, hvor setevarmen ble aktivert, og tok en kjapp stopp på coopen for litt shopping før en begivenhetsløs retur til Norge ventet. Høydepunktet på denne turen var for øvrig at jeg ved å fylle bensintanken øst for grensa sparte over seks kroner literen!
Etter en mer enn lang lørdag våknet vi litt etter litt søndag, og satte etter å ha ryddet ut av AirBnB-en kursen vestover igjen. Etter en drøy time kom vi til Vänersvallen i Vänersborg, hvor jeg i motsetning til sist jeg var her nå skulle se kamp på den sydlige arenaen, hvor det var klart for treningskamp mellom Frändefors og Skoftebyn.
Da vi ankom var allerede Sören, Ludvig og Martin, som hadde tatt seg en dagstur til nabolandet på plass, og vi klumpet oss sammen med dem på den flotte ståtribuna i en slags «Sektion Nårje». Praten gikk livlig, men etter hvert beveget jeg meg ned fra tribuna for å få fotografert litt ved banekanten. Herfra fikk jeg se laget fra Trollhättans sørende ta føringen, men noen uttelling i målprotokollen fikk de ikke.
Mål ble det derimot etterhvert til «vertskapet» (Kampen gikk på nøytral bane), og det på nesten verst tenkelige vis for hvittrøyene. De hadde vunnet en del hjørnespark i første del av første omgang, men uten at noen hadde gitt annet enn skremmeskudd. Vi nærmet oss halvspilt omgang da de igjen prøvde seg på en variant, men denne gangen ble ballen etter litt om og men i høy hastighet spilt andre veien, og det endte med at Frändefors' spillere og supportere kunne juble for 1-0 etter en kontring.
Vel ti minutter senere var det igjen en kontring som førte til mål, men denne gangen var hele spillsekvensen rene komikvelden. Det så nesten ut til at angrepet ble avverget, men ballen ble fri, det ble avsluttet, keeper reddet, men en retur gjorde at det til slutt ble mål likevel. 2-0, og knapt 33 minutter spilt.
Skoftebyn hadde ikke på noen måte gitt opp selv om de lå under med to mål, og i det 43. spilleminutt ble det endelig tid for dem å juble da de gikk opp til 2-1. I siste minutt før pause kom så kampens flotteste mål, da et angrep endte med at en spiller fyrte løs fra litt distanse ute ved kanten, og kunne se ballen seile over alt og alle før den snek seg inn oppe i hjørnet av mål. 2-2, og det ble like etterpå blåst for pause.
Etter en kjapp hvil tok kampen til igjen i et nokså vinterlig Vänersborg, og igjen ble det etterhvert hjemmelaget som tok ledelsen. Vi hadde såvidt sett ti minutter av andre omgang da vi fikk en ny komikk-bonanza som endte med at ballen passerte streken, og dermed sto det 3-2.
Like etter dette fikk en Skoftebyn-spiller sitt andre gule kort, men det virket som om lagene var enige om at man uansett skulle spille elleve mot elleve, så den utviste ble raskt erstattet av en annen spiller. Etter dette tok de hvitkledde mer eller mindre helt over! Vi fikk etter 68 minutter utligning til 3-3 da det ble dømt straffe etter en felling i feltet.
I det 73. minutt fikk så Oscar Larsson (som hadde scoret både 2-2 og 3-3) fullført hattricket sitt da det ble gjort klart for frispark. Skuddet dundret i tverrliggeren, og spratt i bakken og så opp i nettaket. 3-4, og et drøyt kvarter igjen å spille.
Vi hadde ikke sett mer enn såvidt over to minutter med fotball da Skoftebyn igjen leverte et flott mål, og gikk opp i 3-5, før de fire minutter senere økte til 3-6 og dermed effektivt satte spikeren i kista. Laget fra Dalsland virket som de var i ferd med å gå i oppløsning, men de klarte heldigvis å skjerpe seg såpass at det ikke ble flere mål.
Det sto dermed fortsatt 3-6 da dommeren blåste av, og mens lagene gikk i garderoben gikk vi tilstedeværende nordmenn i hver vår bil og satte kursen nordøstover langs Vänerns vestbredd mot Karlstad for å se helgas siste kamp.
Etter gårdagens folkefest på Eina satte jeg i dag kursen alene mot grensa. Etter å ha konstatert at det fortsatt ikke finnes penger i minibankene i Värmland (Dette er en helt latterlig skandale) svingte jeg sørover, og etter å ha vært oppom og kikka på den gamle allsvenske arenaen Lövåsvallen i Billingsfors fikk jeg tatt ut litt penger, og fullførte så den usaklig svingete og kuperte siste mila fram mot arenaen hvor det skulle være kamp i den sørlige avdelinga av den bohuslänsk-dalslandske division 5 mellom Håfreström og Morlanda.
Stadionanlegget lå sentralt plassert i området Åsenbruk, som er en del av et tettbebygd område rundt sørenden av Dalslands kanal, og hjemmelaget deler navn med den tidligere hjørnesteinsbedriften i området. Jeg betalte meg inn gjennom døra inn mot sentrum, men det så ut som om den opprinnelige hovedinngangen med en av de typisk svenske inngangsportalene lå i motsatt ende av banen, ut mot hovedveien forbi bygda.
Da kampen kom i gang hadde hjemmelaget en kort spurt ut fra startblokkene, men det tok ikke mer enn ett minutt og førtifem sekunder før gjestene hadde satt ballen i mål til 0-1, og herfra handlet det aller aller meste om de blåkledde fra Ellös på Orust (Der jeg var på en visitt i fjor sommer). Gjestene fortsatte å dominere på gressmatta nå, og etter tolv minutters spill kom 0-2 etter en corner der hjemmelaget var rasende fordi det ikke ble dømt frispark utover i stedet.
I det 18. spilleminutt fikk så vi rundt 30 som var på kamp se en perle av et skudd fra bortelaget sende dem opp i 0-3. Kampen var for øvrig ikke veldig interessant tabellmessig sett, da hjemmelaget ligger plassert litt unna den absolutte bunnstriden, mens bortelaget nok er hektet av i toppstriden i divisjonen. Ingen kan likevel beskylde dem for ikke å yte en innsats, og like før halvtimen var spilt endte et skudd i tverra før ballen spratt ned og ut, så Håfreström hadde sluppet med skrekken denne gangen.
Det kom likevel to mål til før pause, først rundt ti minutter før hvilen da det jeg tror var et frispark omtrent på midtbanen ble satt over alt og alle inkludert keeper som sto ganske langt ut. Drøye tre minutter senere kom så 0-5, og her vil jeg legge en ikke ubetydelig del av skylda på han som like før laga et frispark og så var mer opptatt av å klage på dømminga enn å følge med på hva motstanderne foretok seg.
Inn mot pause ble det mye klaging, så dommeren syntes nok det var behagelig da han kunne sende lagene i garderoben, fortsatt med 0-5 i målprotokollen. Selv brukte jeg pausen svært effektivt, først flyttet jeg bilen til motsatt ende av banen for å kunne komme meg raskere avgårde etter kampen, og deretter besøkte jeg det som nok er det mest 70-talls doet jeg har besøkt siden åttitallet!
Da andre omgang kom i gang var det ikke spilt fem minutter en gang før hjemmelagets målvakt på en dumdristig måte stupte inn i en motstander. Resultatet ble at dommeren blåste straffe, samtidig som vi fikk et lengre opphold for at nettopp keeperen måtte få litt behandling. Da han kom seg på beina igjen nærmet klokka seg 51 spilte minutter, og straffen ble satt i mål bak ham til 0-6.
Tross et håpløst utgangspunkt hadde ikke rødtrøyene gitt opp, og mannen i motsatt ende av banen fra straffesparket måtte faktisk flere ganger varte opp med riktig så imponerende redninger. I det 64. minutt måtte han likevel melde pass, og jeg må virkelig berømme optimismen til han som etter at laget hadde gjort 1-6 stormet inn i målet for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen så man kunne fortsette snuoperasjonen.
For å komme med en liten «spoiler»: Det ble aldri noen snuoperasjon. med 71:30 på min stoppeklokke hadde HIF-keeperen igjen beveget seg så langt ut fra streken at en motstander prøvde seg på en lobb, og dermed sto det 1-7. Da 1-8 kom knappe fem minutter senere gjorde derimot mannen mellom stengene det meste riktig, mens jeg er tilbøyelig til å støtte hans oppgitte armbevegelser mot eget forsvar.
Flere scoringer fikk vi ikke, så da dommeren blåste av stormet jeg ut av stadion og inn i bilen, så jeg kunne sette kursen videre mot dagens neste kamp.
Etter å ha tilbragt natten i Mellerud ble onsdagen brukt til hjemmekontoring på ulike steder i Dalsland (Blant annet parkeringsplassen ved akvedukten i Håverud), før jeg et par timer før avspark svingte ned mot fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 6 mellom samarbeidslaget Dals Långed/Ärtemark/Fengersfors og IFK Åmåls U-lag.
Klockerudsvallen, som var dagens arena, er hjemmebanen til Ärtemarks IF, og utenom fotballaget er nok denne bygdas eneste «claim to fame» at den siste kvinnen som ble henrettet i Norge opprinnelig kom herfra før hun flyttet til Halden og ble giftmorderske. Banen lå idyllisk til mellom veien mot Lennartsfors og et lite vann, og mens jeg satt i bilen så jeg enorme svermer av mygg, knott, klegg og andre utysker kretse rundt meg. Dette kunne bli en utfordrende kveld!
Inn mot kampstart dukket det opp godt med tilskuere, og jeg konstaterte at det ikke hadde gjort noe om de hadde fått noen til å dirigere parkeringa litt. Det sto etter hvert tett i tett med biler oppover langs veien, men jeg tror mange av disse kunne fått plass nede ved banen om noen hadde styrt litt hvor folk parkerte.
Uansett, nå var folk her, begge lagene var her, og dommeren var her, så da var det eneste som gjensto at bortelagets støtteapparat og innbytter måtte evakuere innbytterbenken og plassere seg på motsatt side. Det viste seg at under taket over der de var tenkt å sitte hadde en vepsefamilie funnet ut at var en strålende plassering av bolet sitt, noe som var ganske lite kompatibelt med å prøve å coache et fotballag.
Ute på gresset tok det bare såvidt over ett minutt før vi fikk første mål, og det var de tilreisende fra byen som kunne juble for 0-1 etter at en liten glipp i kommunikasjonen mellom keeper og en forsvarsspiller hadde gjort jobben med å sette ballen i mål svært enkel.
Vertskapet virket ikke å se på dette som noe annet enn det det var, et arbeidsuhell, og kom raskt tilbake i kampen. Etter at en kvadruppelsjanse hvor det haglet med keeperredninger, blokkeringer og redninger på strek var avklart fortsatte de å presse IFK-erne, og i det min stoppeklokke passerte ti spilte minutter satt ballen endelig i mål til 1-1.
Knappe ti minutter senere kom også 2-1 i nettet i den nordøstlige enden av banen, noe jeg så fra motsatt ende, hvor det krydde av bittebittesmå frosker i gresset! Froskene må ha vært et værtegn, for litt før pause begynte det å regne så smått, noe det neppe var så mange andre enn dem og de mange brun- og svartsneglene som også omkranset banen som var glade for. Mange av oss litt over femti som var tilstede trakk inn under taket foran kiosken, og fikk herfra se hjemmelagets målvakt levere flere gode redninger som holdt hjemmelaget inne i kampen. I det 43. minutt måtte han derimot melde pass etter et hjørnespark som ga 2-2.
2-2 ble også pausestillinga, og mens lagene gikk i garderobene fortsatte jeg å gjemme meg for regnet under taket. Jeg droppa å handle noe i kiosken, og snart var lagene tilbake på gresset igjen, klare for nye 45 minutter med fotball.
Det første kvarteret av andre omgang ble litt langdrygt, uten de helt store hendelsene ute på banen. Vi hadde nettopp passert en times spill da gjestene igjen tok ledelsen og det sto 2-3. Hjemmelaget kjempet som besatte for å komme tilbake, og med et kvarter igjen av kampen trodde de de hadde gjort det da ballen gikk i mål etter et frispark. Dommeren hadde dessverre for hvittrøyene en arm i været for offside, noe ikke veldig mange av de som var til stede skjønte noe av.
Etter denne annulleringen gikk det bare sekunder før ballen igjen lå i mål … i motsatt ende av banen. 2-4, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for hjemmelaget. I det 81. minutt kom også 2-5, før det gikk fra vondt til verre for samarbeidslaget fra bygdene rundt Bengtsfors da de fikk en mann utvist.
Et lite lyspunkt for hjemmefansen kom fem minutter før full tid, da de fikk tildelt et straffespark som ble sikkert satt inn til 3-5.
DLIK/ÄIF/FIK fortsatte å jage reduseringer, men da de nesten fire minutter på overtid slo en corner endte dette med at åmålsborna kontret inn 3-6.
Dommeren så ingen grunn til å legge mer tid til kampen etter dette, og det hele endte 3-6. Trafikkavviklingen ut den smale innkjørselen som var full av parkerte biler gikk overraskende smooth, og jeg kunne fortsette ferden hjemover mot Oslo etter to fine dager med dalslandsk breddefotball, samtidig som jeg bestemte meg for at torsdagen nok måtte bli en fotballfri kveld.
Oppildnet av gårdagens fine tur til Bohuslän var jeg klar for flere sverigeturer denne uka, men jeg innså at det ville bli for håpløst å kjøre fram og tilbake fra Oslo hver eneste dag. Jeg hadde derfor natt til onsdag booket meg en overnatting i Mellerud, og satte tirsdag ettermiddag kursen sørøstover mot Dalsland. Etter hvert kom jeg fram til bygda med Sveriges feteste stedsnavn, Dals Rostock, hvor det skulle spilles match i division 6 mellom Kroppefjäll (Som jeg jo hadde sett spille bortekamp i 2019) og Melleruds U-lag.
Hjemmelaget her er en samarbeidskonstruksjon med kommunens tredje klubb, Åsebro (Som har et eget A-lag et par divisjoner høyere), og det var liten tvil om at det var et derby jeg var kommet for å bivåne, med bygd mot småby i samme kommune. Med et navn som Dals Rostock forundra det meg egentlig litt at ingen Hansa Rostock-supportere hadde registrert kampbesøk her i Futbology før, men jeg ble nå første besøkende her.
Da kampen kom i gang så umiddelbart gjestene ganske sterke ut, noe som også gjenspeila tabellposisjonen i serien. De helblå klarte likevel å ri av denne innledende stormen, og kom etterhvert til flere sjanser selv. Første halvdel av første omgang hadde likevel nesten gått uten scoringer da vertskapet i det 22. minutt fikk et frispark ute på kanten som ble satt direkte i mål til 1-0!
Selv om et behagelig svalende skylag hadde lagt seg foran sola var det rimelig hett i Dalsland denne kvelden, så det var nok svært velkomment for spillerne da dommeren sendte dem ut til sidelinja for å få i seg litt drikke. Det var også ganske fristende at man konstant hørte den lokale isbilen kjøre rundt i nabolaget og spille trudelutten sin mens togene mellom Oslo og Göteborg suste forbi i fjellsida på andre siden av Rostocks Brunn.
1-0 sto seg til pause, og da hvilen gikk mot slutten sørget jeg for å besøke kiosken og skaffe meg en is og noe å drikke fra en annen helsebrønn noe lengre sør. Mens jeg satt i skyggen foran klubbhuset og fikk i meg isen så jeg fragmenter av et Kroppefjäll-angrep som endte med at det så ut til at bortelagets spillere stoppet opp fordi de mente det var offside. Det var ikke dommeren enig i, og dermed ble det 2-0 i det stadionuret passerte 49 spilte minutter. Svært sjelden smart å ikke fortsette å spille til dommeren blåser!
I motsetning til første omgang som hadde vært ganske jevnspilt, så var det nå etter pause stort sett bare vertskapet det handlet om. Angrepsbølge etter angrepsbølge skyllet over hvittrøyenes forsvar, men lenge klarte de å stå imot. Etter en time av kampen ble det likevel for mye for dem, og vi fikk 3-0, til stor glede for de fleste av det speaker meldte var 130 tilskuere.
Mot slutten av kampen begynte det å bli en del bitende insekter i lufta, men jeg kjente ikke at det var ille nok til at jeg orka å gå i bilen og hente noe spray. Mens jeg sto og prøvde å holde ut fikk jeg se dommeren dele ut flere gule kort, de fleste på grunn av klaging på avgjørelser han hadde gjort. Mål fikk jeg derimot ikke se flere av, så da han etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-0, og Kroppefjäll/ÅIF kunne forsvinne inn i garderoben for litt jubel!
Jeg forlot nå Dals Rostock og tok samme vei som det tapende laget inn til kommunesenteret, hvor jeg skulle tilbringe natten i et koselig herberge.
Årets nest siste langhelg (riktig nok med en inneklemt fredag der jeg planla å jobbe litt) nærmet seg, og jeg hadde oppdaget at det skulle spilles kamp på en lite brukt bane i Bohuslän. Jeg satte derfor kursen sørover, tok en svipptur til Uddevalla for litt shopping, før jeg kjørte litt vestover og spiste dagens middag på en idyllisk beliggende fotballbane med en gressmatte i grusom stand (mer om den senere), før jeg kjørte noen kilometer tilbake for å se division 7-kampen (Altså nivå 9 i det svenske seriesystemet) mellom Bokenäs og utviklingslaget til Ellenö.
Kampen skulle spilles på Skredsviks bane Svalåsvallen, fordi Bokenäs' eget anlegg ikke hadde taklet vinteren spesielt godt i det hele tatt. André hadde vært på bomtur der for et par uker siden, men denne gangen hadde jeg på forhånd forvisset meg om at det kom til å bli kamp på denne banen. Jeg parkerte, og fikk se begge lag varme opp, og lot meg også fortelle at dommeren var på plass så her fantes det ingenting som kunne forhindre at det ble kamp.
Inn mot avspark strømmet det til med folk, og den lille parkeringsplassen ble raskt fylt opp med biler, sykler og A-traktorer. Litt uti kampen gjorde jeg et forsøk på å telle, og jeg kom fram til at det var minst 100 tilskuere tilstede, noe man må si er rimelig imponerende på dette nivået, selv om det bare var litt over en halvtimes kjøring til gjestenes hjemtrakter.
Ute på gressmatta, som for virkelig å understreke at man virkelig var i glesbygden var omkranset av et strømgjerde, bølget spillet innledningsvis fram og tilbake, men etter ti minutter blåste dommeren for en forseelse. Hjemmelagets menn trodde først det var et frispark, men på en svært pedagogisk måte forklarte mannen i svart dem at når man er to-tre meter innenfor sekstenmeterstreken, da blir det ikke frispark, men straffe. Ellenö-spilleren som tok straffen var ikke riktig like tungnem, og satte straffen kontrollert i mål til 0-1.
Etter å ha tatt ledelsen tok gjestene fra Dalsland (Fotballkretsene i Bohuslän og Dalsland ble i vinter slått sammen, og dermed ble også grensene for divisjonene tegnet på nytt, sånn at lag fra det som tidligere var to ulike kretser nå kunne møtes) mer over ute på gressmatta. Dette gjorde at da vi like etter at klokka passerte 32 spilte minutter fikk 0-2 ble jeg ikke veldig overrasket.
Seks minutter senere fikk gultrøyene så et frispark ute på kanten, hvor det må være lov å være litt kritisk til målvaktens innsats i forsøket på å forhindre det som skjedde, nemlig at det ble 0-3.
Tremålsledelsen sto seg til pause, og jeg mistenkte egentlig at kampen var avgjort da jeg tuslet ned til bilen og fisket en brusboks ut av kjøleboksen i baksetet. Jeg tok igjen plass oppe ved banen, og fikk se at min antagelse om at dette var avgjort kanskje ikke stemte. De rødkledte kjempet iallfall heroisk for å score, og etter elleve minutter av omgangen lyktes de med å klemme ballen i mål etter et frispark. 1-3, og nytt håp!
Etter scoringen tok det bare minutter før Ellenös keeper måtte varte opp med en flott redning for å forhindre ytterligere et mål, men tjue minutter inn i omgangen var han sjanseløs da 2-3 ble satt inn, igjen som resultat av et frispark.
Vertskapet hadde nå fått blod på tann, og i det 69. minutt ble gjestenes målvakt nok en gang overlistet. 3-3, og en feiring som ikke bare inneholdt bar overkropp, men også var såpass rettet mot bortelagets benk at jeg nesten begynte å frykte at dommeren ville dele ut ikke bare ett gult kort, men slenge på ett til med det samme.
Ganske nøyaktig 205 sekunder etter forrige mål gikk ballen nok en gang i mål, og Bokenäs hadde rett og slett snudd kampen fra å ligge 0-3 under til pause, til å lede 4-3 etter 72 minutter!
Resten av kampen kjempet Ellenö U som besatte for å få den etterlengtete utligningen, men det nærmeste de kom var en offsideannullering akkurat i det vi gikk inn i overtiden.
Det sto dermed fortsatt 4-3 da dommeren blåste av oppgjøret, og jeg kunne flykte fra myriadene av knott som hadde dukket opp da sola forsvant litt før kampen var over og ta fatt på returen til Norge igjen.
