Etter en god natts søvn inntok jeg igjen bilen, og etter å ha plukket opp Oddvar satte vi sammen ferden østover. Etter å ha krysset storparten av Västgötasletten og hatt en liten pitstop i Falköping svingte vi nordover, og vips hadde vi parkert utenfor banen hvor det var klart for kamp mellom Skövdes nordlige og sørlige forsteder i division 4. Skultorps IF mot Ulvåkers IF i det iallfall hjemmelaget omtalte som et derby.
Etter å ha forklart at vi kom fra Norge og ikke kunne bruke Swish ble vi vinket forbi han som solgte billetter, og oppdaget deretter til vår store glede at mens det ikke lot seg gjøre i inngangen var det helt i orden å betale kontant i kiosken. Mens Oddvar skaffet seg en kaffekopp, fikk jeg opplyst fra mannen i kiosken at navnet Orkanvallen som idrettsplassen her het kom av at det alltid var mye vind her, enkelt og greit. Vi tok så plass på den stilige tribuna for å se lagene innta banen, myntkast bli foretatt, og kampen komme i gang.
Ut fra tabellsituasjonen var det nok et visst favorittstempel på gjestene, men lenge var det svært jevnt, men akk så sjansefattig ute på gressmatta. Tenningsnivået var derimot skyhøyt, og lenge fryktet jeg at vi rundt 170 som var på plass skulle få se en batalje som utartet og ble stygg. Blant de fremmøtte var det forøvrig også to tyskere og en svenske som var sjekket inn i Futbology, og mens Oddvar hadde lokalisert svensken uten å kontakte ham rakk jeg såvidt å hilse på den ene tyskeren.
Litt etter at vi hadde passert halvtimen kom det endelig et mål, og det var de tilreisende fra Ulvåker som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1. Målet kom der og da litt ut av det blå, men var på ingen måte ufortjent.
0-1 sto seg til pause, og etter hvilen fortsatte kampen mye i samme spor som før. Jevnt, sjansefattig og småampert.
De siste ti-femten minuttene av kampen tok det derimot helt fyr. Skultorp prøvde febrilsk å utligne, noe som selvsagt åpnet muligheter for gjestene. Den største var nok da et frispark ble hamret i kryss-stanga og over mål.
Tross høy temperatur både i lufta og på banen endte kampen uten flere mål, og mens gjestene jublet for tre poeng inntok jeg og min kompanjong igjen bilen på jakt etter nok en kamp.
Etter ei litt kort arbeidsuke plukka jeg opp Jon Are og sammen forserte vi fredagsrushet sørover ut av Oslo. I Uddevalla ble det tid til litt shopping og spising, før vi til slutt kom fram til åstedet for division 4-kampen mellom Kareby IS og IF Vardar/Makedonija.
Inngangen til banen var hundre prosent Swish-basert, så vi fikk dessverre ikke betalt for oss (Selv om en av Kareby-spillerne på vei ut fra oppvarminga var mer enn villig til å ta imot pengene mine), men slapp heldigvis inn uansett. Vi tok plass bakerst på den lille tribuna, og fikk derfra se innmarsj og myntkast før kampen tok til.
Gjestene (som jeg første gang så i 2019) kom godt i gang, men etter to og et halvt minutt ble et perfekt timet løp fra hjemmelaget satt i gang ved midtbanen, og noen sekunder senere sto det 1-0, til stor frustrasjon for de mange bortesupporterne som sto rundt det hjørnet av tribuna vi hadde plassert oss på.
Etter dette handlet det meste lenge om Vardar, og det var ikke veldig overraskende da vi rundt 150 frammøtte fikk se dem utligne like før omgangen var halvspilt. 1-1, og Karebys norske keeper, kaptein og trener var nokså frustrerte.
Bortelaget fortsatte å presse på, men det ble lite sluttprodukt av det, og rett før pause var det vertskapet som kom nærmest en ny scoring, da de først satte ballen i stolpen, før skuddet som kom etter returen ble satt utenfor. Det var dermed fortsatt ett mål til hvert av lagene da dommeren blåste av omgangen.
Etter en kjapp hvil fortsatte kampen, og igjen var det de hvitkledde som så sterkest ut, men fortsatt skapte de lite. Dette straffet seg knallhardt da vi i det 68. spilleminutt fikk se samme mann som hadde gjort det første målet varte opp med en nydelig prestasjon som ga 2-1.
Knapt ti minutter senere kom også 3-1, og med hattricket for Denis Taku i boks mistenkte jeg at det hele var avgjort. De makedonskinspirerte gjestene satte inn en voldsom sluttspurt, men i stedet for noen redusering kom også 4-1 rett etter at overtiden var satt i gang, og da blåste dommeren like godt av kampen rett etter spillet var gjenopptatt.
Kampen endte altså 4-1, og vi kunne ta fatt på hjemturen, som heldigvis viste seg å bli høyst begivenhetsløs.
Etter en god natts søvn (For et par av oss iallfall, noen prioriterte å prøve ut Östersunds natteliv) forlot vi lørdag formiddag overnattingsstedet og tok en visitt i sentrum av byen hvor det pågikk en matfestival på torget, så mulighetene til brønsj var rimelig gode. Det ble så et kort besøk på Systembolaget før kursen ble satt nordvestover mot nabokommunen Krokom, hvor vi skulle starte dagen med en division 4 (altså nivå 6)-kamp mellom Ås IF og Cosmos FK.
Da vi parkerte ble vi umiddelbart møtt av en liten skuffelse: Kampen gikk ikke på den flotte gressbanen, men på en kunstgressbane som så helt fersk ut like ved. Denne banen har for øvrig det intense sponsornavnet «Snö of Sweden arena», så sponsornavn- og kunstgresshater André holdt på å få sammenbrudd og mente hele Jämtland måtte legges ned.
Etter avspark var det gjestene, som på facebook omtaler seg selv som The Mighty Cosmos, som kom best i gang. Det aller meste av spill de første ti minuttene skjedde foran Ås' målvakt, men ballen ville ikke i mål! Etter knapt 11 minutter fikk de hvitkledte et hjørnespark som endte med at ballen forflyttet seg til motsatt ende av banen og det ble 1-0. Typisk nok slutta jeg å filme ca 1 sekund før ballen gikk i nettet.
Gjestene fortsatte tross at de litt ut av det blå hadde havnet under å dominere ute på kunstgresset, og i det 19. spilleminutt fikk de endelig uttelling. Ballen ble kjempet i mål til 1-1, og vi fikk se en kollektiv «siuuuu»-feiring.
Resten av omgangen ble også mye preget av den internasjonale klubben fra Östersund, og etter ca 32 minutters spill endte et angrep med at han som hadde ballen ble felt. Straffespark, og kampen var snudd til 1-2!
1-2 sto seg til pause, og enn så gjerne vi skulle lagt igjen noen kroner i kiosken så det ikke ut som om det var mulig i dag. Nede på en av gressbanene på anlegget så det ut til å være noe barne-kamper på gang, og det er mulig det var et kiosktelt der, men det ble ingen shopping der i dag.
Etter hvilen endret kampbildet seg ganske kraftig. Hjemmelaget Ås så nå langt bedre ut, og det var på ingen måte ufortjent da de i det min stoppeklokka passerte 57:00 utlignet til 2-2. Som om dette ikke var ille nok for Cosmos som basert på tabellsituasjonen nok hadde et lite favorittstempel kom 3-2 etter et hjørnespark da det gjensto 14 minutter av ordinær tid i kampen.
Begge lag kom til flere store sjanser, før Cosmos igjen skaffet balanse i regnskapet i det 81. minutt. 3-3 sto seg helt til vi gikk inn i overtiden, men det var da den virkelige dramatikken startet! Et angrep fra bortelagets menn kulminerte med et sammenstøt mellom hjemmelagets målvakt og en medspiller, der begge ble liggende strak ut på kunstgresset. Gjestene lot ikke dette stoppe seg, og satte ballen enkelt i det tomme målet, noe som gjorde Ås-spillerne rasende.
Dommeren var snart ute og konfererte litt med sin assistent her, før en mann med medisinsk utstyr kom til for å hjelpe den skadde keeperen. Hjelpebehovet lot ikke til å være så veldig akutt, for han prioriterte å kjefte på seg et gult kort før han begynte bistanden, og etter litt kom det en ny verbal salve fra ham som gjorde at vi drøyt 60 som var på plass fikk se det sjeldne fenomenet at det medisinske personellet ble utvist.
Mens gjestenes medisinsk ansvarlige kom til ble det så en liten konferanse mellom dommeren og den andre AD-en, og enda noen gule kort ble delt ut før det endelig var klart for å spille de siste minuttene, nå med en utespiller i mål for Ås.
Tross all dramatikken i overtidsminuttene, det ble ikke flere mål, og mens fortvilte ÅIF-ere sank sammen på banen kunne vi i det norske følget storme mot bilen for å komme oss til neste kamp uten å miste mer enn nødvendig av den.
Etter en god natts søvn etter fredagens kamp våknet jeg til et regntungt Västergötland lørdag. Etter å ha spist frokost takket jeg paret som også hadde bodd samme sted som meg for selskapet (De skulle dra videre), før jeg satte kursen ut på dagens eventyr. Etter å ha vært en svipptur inne i sentrum av Ulricehamn (Eller Bogesund som byen opprinnelig het, før man valgte å skifte navn i et forsøk på å blidgjøre dronning Ulrika som var lite imponert over innbyggernes utstrakte handel med de danske naboene i sør som strengt tatt var fiender) kom jeg meg opp bakkene til stadionområdet Lassalyckan, og tok etterhvert plass på tribuna ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Ulricehamns IFK og IFK Mariehamn.
Lenge var jeg ganske alene på tribuna her, men inn mot kampstart ble det plutselig nesten helt fullt på tribuna. Det ble snart klart for meg at en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde tatt turen sørover fra Mariestad for å heie på sine vanligvis blåhvite, men i dag orangekledde, helter. Hjemmelaget var på sin side heller ikke blåhvite slik de fleste IFK-er er, men siden klubben er et resultat av en sammenslåing mellom det gamle IFK Ulricehamn og Ulricehamns IF spiller de i blåsvartstripete trøyer.
Da kampen kom i gang regnet det fortsatt ganske mye, og jeg bestemte meg raskt for at i dag skulle mesteparten av kampen ses fra tribuna. Ute på kunstgresset tok det ikke mange minuttene før jeg skjønte hvorfor hjemmelaget holder til i bunnen av tabellen. Gjestene så rett og slett et nivå bedre ut, og det enda de ikke er med helt i toppen i divisjonen. Likevel var det ikke full overkjøring, og innimellom yppet også vertskapet seg noe.
Det var allikevel fortjent nok Mariestad-fansen som først kunne juble. Rett før omgangen var halvspilt hadde det vært en vill sjansebonanza, men da alt så avklart ut ble det fyrt av et skudd fra litt distanse og litt skrå vinkel som så ganske ufarlig ut, men viste seg å smette forbi alt og alle og i mål til 0-1.
Et tøft skudd for baugen for hjemmelaget, som alt så noe resignerte ut. En engasjert trener fortsatte dog å piske dem framover, og innimellom satte de de besøkende på noen slett ikke helt ufarlige prøver. Samtidig klarte de å håndtere det gjestene kom med, så da det ble pause sto det fortsatt 0-1. Jeg fant ut at jeg skulle sørge for å holde på plassen min heller enn å gå ned og inspisere grillen som hadde spredt liflig duft av hamburgere over tribuna nå og da i første omgang.
Foran det speaker litt uti omgangen meldte offisielt var 133 tilskuere fortsatte hjemmelaget å slite tungt mot gjestene. Håpet levde likevel fortsatt en god stund, men da regnet roet seg et kvarter før slutt og jeg var i ferd med å driste meg ned fra tribuna for å ta en runde rundt banen kom også 0-2 og jeg mistenkte at nå var det ikke noe særlig muligheter for hjemmelaget å komme tilbake.
De blåsvarte fortsatte likevel å prøve, men i det vi gikk inn i det siste ordinære spilleminuttet kom 0-3, før det halvanna minutt senere også ble 0-4.
0-4 sto seg til kampen var over, og jeg kunne på vei ut fra stadion observere et beachflagg som hadde gitt etter for naturkreftene, og dermed på en måte symboliserte den sportslige tilstanden hos Ulricehamns IFK. Her er det nok bare å begynne å forberede seg på en sesong i «femman» neste år.
Jeg forlot Lassalyckan, og fant en tyrkisk restaurant hvor jeg spiste en herlig mikset grillrett før jeg dro tilbake til overnattingsstedet i Kinnarp hvor jeg nå huserte helt alene, og kunne slå meg ned med potetgull og dip i TV-stua for å følge den norske eliteseriens maratonlørdag!
Etter en god natts søvn i Halden ble grensa krysset, og etter litt panting og påfyll i bagasjerommet fortsatte ferden sørover, før jeg i Uddevalla svingte østover. Etterhvert kom jeg fram til nordvestsida av elva mellom Vänern og Göteborg, og fant her fram til stadionanlegget hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Trollhättans BoIS og Wargöns IK.
Etter å ha betalt meg inn (Null problem å bruke kontanter her) tok jeg først plass på den lekre tribuna, og fikk herfra se hjemmelaget sette inn en liten spurt i starten av kampen, før gjestene tok mer over. Det var likevel ikke stort å fortelle om fra denne førsteomgangen, bortsett fra at publikumsoppmøtet var på over 200, og at hjemmelaget hadde en herlig liten supportergruppe i det ene hjørnet.
Som sagt, ikke veldig mye å skrive hjem om etter første omgang, der de to høydepunktene kanskje var for det første da en av hjemmelagets menn prøvde seg på en frekk variant ved å sette raskt i gang på et frispark hvor han så at Wargön-spillerne fulgte dårlig med. Dette kunne kanskje blitt en suksess om det ikke hadde vært at de eneste som fulgte mindre med enn motspillerne hans var medspillerne! Den andre situasjonen skjedde like før dommeren blåste til pause, og det var mye krangling om et innkast. Dommeren ga kastet til bortelaget, hvor han som skulle ta kastet utnyttet denne muligheten til å kaste ballen i bakhodet på en medspiller så den spratt rett ut til kast til motstanderne…
Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-0, og som jeg hørte noen si ved sidelinja: Hjemmelaget fikk ikke til å spille på gresset, og bortelaget kunne bare spille på kunstgress.
Da andre omgang kom i gang ble det andre boller! Etter 52 minutter av kampen fikk vertskapet et frispark, og dette ble slått inn i feltet, hvor det etter litt kaos og en tur ut mot kanten endte med at ballen smalt i nettet til 1-0!
Hjemmesupporterne vartet nå opp med en banderoll med et budskap om opprykk, men dessverre for dem, Wargön bet seg nå fast på banehalvdelen foran BoIS-keeperen, og til slutt endte ballen også her i mål, så det sto 1-1.
De grønne fra øverenden av elva hadde nå en periode hvor de i stor grad kjørte kampen, men det ville seg ikke foran mål for dem. Samtidig kom også rødtrøyene på jevnlige besøk i motsatt ende av banen, men heller ikke her ble det virkelig farlig. Det begynte å se ut som om det gikk mot poengdeling da Wargön i det 84. minutt tok et frispark fra ganske langt hold. Ballen flakket litt fra side til side gjennom lufta, og vips hadde den overlista keeperen så det sto 1-2!
Tross en voldsom sluttspurt fra Trollhattans BoIS lyktes det ikke for dem å få ballen i mål flere ganger, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 1-2 og gjestenes spillere og supportere kunne juble for 1-2, eller iallfall de av spillerne som ikke ble innblandet i knuffinga som oppsto like etter kampslutt.
Selv hastet jeg bortover en støvete parkeringsplass, fant bilen, og satte kursen mot nok en kamp, nå på sørøstsida av elva.
Jeg hadde lenge sett meg ut starten av denne helga for en liten overnattingstur til Sverige, men fredagen startet dårlig da jeg så at kampen jeg hadde tenkt å starte med var avlyst. Plan B hadde også forsvunnet fra terminlista, så da måtte jeg ty til tredjevalget mitt, som selvsagt passet svært dårlig inn med den bestilte overnattinga. Jeg satte likevel turen sørøstover, og kom etter noen timer fram til Ed i Dalsland hvor det var klart for kamp på nivå 6 (dvs Division 4) mellom Eds FF og IFK Uddevalla.
Da jeg kryssa grensa forsvant mobildatadekninga pga en feil hos Telenor, men heldigvis gikk det likevel greit å finne fram, og etter å ha rota rundt litt i sentrum av Ed på jakt etter noe spiselig dro jeg ut til Bergslätt og spiste på parkeringa der før jeg betalte meg inn, og kjøpte to matchlotter. Til min store glede oppdaget jeg også at det var gjeste-wifi på stadion, så jeg likevel kunne få livetwitret fra kampen, noe jeg egentlig hadde slått fra meg muligheten for.
På stadion kunne man velge slik de fleste gjorde, å sitte på ei fin lita tretribune med den lave kveldssola i øynene, eller slik noen få hadde gjort, å gå på motsatt side og sette seg i en gressbakke med sola i ryggen. Ulempen med det siste var selvsagt at du ble sittende i skyggen, og med skog rett bak deg kom også insektene og gikk til angrep.
Da kampen kom i gang så hjemmelaget, som jeg jo også var og så i vår, men da på kunstgressbanen på andre sida av sentrum, friskest ut. (Herregud for ei grusom setningsoppbygging med nøstede leddsetninger her) Det tok likevel ikke lang tid før gjestene fra Uddevalla tok mer over, Like etter at omgangen var halvspilt fikk vi kveldens første mål, og det var de tilreisende fra kysten som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.
Det hadde både i forbindelse med scoringen og ellers vært mye klaging på dømmingen fra hjemmelagets menn, som tildelse berettiget følte at alle avgjørelser gikk motstanders vei. Det var derimot ikke stort å klage på da gjestene etter et strålende angrep satte inn 0-2 i det min stoppeklokke viste 31 minutter spilt.
Mot slutten av omgangen fikk Ed en liten energiboost, og kom til flere store muligheter. En helt vill serie med megasjanser ble på uforklarlig vis avverget fra å gå i mål av IFK-ernes målvakt og forsvarsspillere, og da de blå endelig fikk ballen i mål langt på overtid hadde AD hevet flagget for offside.
Det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok pause, og jeg ruslet bort og kikket inn på klubbhuset, hvor det foruten en ganske imponerende trofévegg også sto en dritkul arkitektmodell av stadionanlegget.
Etter pause tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i mål, og nå var det hjemmelagets supportere som kunne juble. 1-2, og ny spenning i kampen, hvor det når sant skulle sies hadde vært ganske så fortjent med tomålsledelse til pause for IFK Uddevalla.
Utover i omgangen var det jevnere enn det hadde vært før hvilen, men fortsatt syntes jeg det virket som om de for anledningen helsorte virket et knepp kvassere. Dette skulle dog komme til å forandre seg drastisk, da en av dem gjorde et eller annet som medførte at en motspiller lå igjen på gresset og gned seg i bakhodet, og dommeren fisket det røde kortet opp av lomma.
Som om det ikke var ille nok å måtte spille resten av kampen med ti mann, like etter ble et svært farlig skudd reddet med hånda. Hadde det vært keeperen (som forøvrig spilte med trøyenummer 10, mens en utespiller var nummer 1) som gjorde dette hadde alt vært bra, men ettersom det var en av utespillerne måtte dommeren igjen trekke fram det røde kortet, samt at han pekte på straffemerket. Straffesparket ble først reddet, men da returen satt i mål sto det 2-2, og med 16 minutter igjen å spille med 11 mot 9 lå alt til rette for at hjemmelaget skulle klare å snu kampen.
Kamraterna fra Uddevalla innså selvsagt at de hadde havnet i en svært ubehagelig situasjon nå, og at her måtte alle knep tas i bruk dersom man skulle klare å i det minste få det ene poenget med seg hjem. Jeg så derfor flere tilfeller av spillere som etter den minste berøring hylende gikk overende, men da dommeren ikke blåste spratt de like raskt opp og løp videre. Kynisk? Ja, absolutt, men i den situasjonen laget var i høyst forståelig.
Ed presset naturlig nok voldsomt for å prøve å få det viktige vinnermålet, men det ville seg virkelig ikke for vertskapet. Da dommeren etter ganske mange minutter overtid (hvor også en i støtteapparatet til bortelaget hadde pådratt seg et rødt kort) blåste av sto det fortsatt 2-2, og skuffete Ed-spillere måtte takke dommere og motstandere for kampen mens de sistnevnte ut fra hvordan avslutningen på kampen hadde blitt hadde all grunn til å være storfornøyde.
Jeg forlot så stadion og satte kursen nordover mot Sillerud, hvor jeg hadde booket meg inn for overnatting i togvogna jeg også overnattet i i 2019.
Etter knappe førti minutters kjøring fra dagens første match var jeg framme ved åstedet for dagens neste kamp. Jeg var jo i 2019 og så Ellenö spille kamp på sin faste hjemmebane Håmulevallen, men i dag hadde de inntatt kunstgressbanen ved lokalrivalen fra den gang, Färgelanda, sitt anlegg for division 4-matchen mellom dem og Ödsmål.
De samme seks (inkludert meg selv) futbology-brukerne som på forrige kamp hadde sjekket inn også her, men det var betydelig færre øvrige publikummere tilstede her, noe jeg mistenkte at nok kunne skyldes at det var hjemmekamp på rivalens hjemmebane. Jeg ble for øvrig gjenkjent i inngangen av en som husket at jeg hadde blogget om kampen i 2019. Imponerende!
Innledningsvis var det de tilreisende som så kvassest ut, men noen scoringer greide de ikke å fremstille, så da målvakten deres glapp ballen og den ble satt i mål til 1-0 etter 21 minutters spill var det muligens en noe ufortjent ledelse til Ellenö.
Ledelsen varte dog bare i fem minutter før de grønnkledte utlignet til 1-1, og jeg ut fra applausen konkluderte med at av de kanskje femti frammøtte var det en ikke ubetydelig andel bortefans!
Ödsmål fortsatte å presse på, og etter en drøy halvtime av kampen fikk de igjen ballen i nettet, men denne gangen ble scoringen annullert for angrep på keeper, noe som så høyst riktig vurdert ut av dommerteamet.
Da pausen nærmet seg hadde jeg egentlig innstilt meg på at det kom til å fortsatt stå uavgjort når lagene tok seg en hvil, men så fikk Ellenö et hjørnespark på overtid. Ballen traff noen bortehoder, men ble ikke klarert skikkelig, og til slutt endte den i mål til 2-1! Enorm jubel fra enkelte av de gulsvartes spillere.
Det sto dermed 2-1 da lagene tok pause, og jeg inspiserte det lille kioskbordet. Her var det kun fabrikkvarer, så jeg fant ut at jeg skulle stå over, og gikk heller og så på et sted der noen grantrær hadde falt ned over stadiongjerdet.
Da andre omgang kom i gang virket det raskt klart at vertskapet hadde bestemt seg for å prøve å holde på ettmålsledelsen så lenge som mulig. Gjestene fra utkanten av Stenungsund (En av de tilreisende tilskuerne klarte faktisk ved en anledning å rope «Kom igjen Stenungsu… Ödsmål») fikk dered ha ballen svært mye, og presset voldsomt på for å prøve å utligne.
Vi måtte faktisk vente helt til det 74. minutt før utligningen alle som var tilstede hadde sett ligge i luften endelig materialiserte seg. Jeg så ikke nøyaktig hva foranledningen var, men dommeren dømte straffe til bortelaget, og dermed sto det 2-2.
Mot slutten av kampen fikk begge lag flere muligheter til å avgjøre, men flere mål fikk vi ikke se i dag, og det endte dermed med ett poeng til hvert av lagene. Jeg mistenker når sant skal sies at slik kampen hadde utviklet seg var det hjemmelaget som var mest fornøyd med dette.
Jeg sa takk for i dag til de andre banehopperne som hadde tatt turen, og satte kursen via et par små omveier og en middagspitstop hjemover igjen.
Jeg hadde tidligere i år sett meg ut en plan for å få komplettert Allsvenskan, men da planen havarerte fordi jeg hadde glemt at Mjällby eksisterte, og fordi TIL-kampen mot Stabæk ble flyttet, så satt jeg uansett igjen med planer for ei finfin Stockholms-helg med både topp og bredde. Jeg dro derfor etter å ha skumlest statsbudsjettet ut til Gardermoen, og kom meg etter en lynkjapp flytur i kraftig medvind til Arlanda. Kom meg etterhvert på en flybuss herfra til Sundbyberg, hvor jeg hadde booka meg inn på et leilighetshotell for helga. Etter å ha tusla rundt hjørnet og fått meg en bedre middag dro jeg så på meg litt mer klær, og satte kursen mot bydelens stadion hvor det var klart for siste serierunde i division 4, mellom Sundbybergs IK og Bele Barkarby FF.
Da jeg kom til stadion øynet jeg først håp om gode fotoforhold, da jeg så et glimt av en godt opplyst bane. Dette viste seg dessverre å være kunstgressbanen ved siden av selve stadion, og naturgresset hadde betydelig svakere flomlys, som attpåtil var gule. At det i tillegg gikk ganske tette regnbyger forbi til stadighet gjorde det heller ikke noe bedre.
Da kampstart nærmet seg dukket det opp en gjeng ganske unge gutter med skjerf med «Ultras» på, bannere, en megafon, og ymse annet supporterutstyr. Dette var en stor overraskelse for meg, og jeg fikk snart høre en strøm av mer eller mindre kreative supporterrop og sanger fra den lille klacken.
Ute på gresset var det hjemmelaget som kom best i gang, uten at de klarte å bruke det ørlille overtaket til å få ballen i mål. Stort sett ble sluttproduktet foran mål ganske ufarlig, men når de en sjelden gang lyktes i å sette gjestenes målvakt på prøve besto han med glans.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause, og mens lagene rømte i garderoben fant jeg meg en plass under svømmehallen hvor jeg fikk tak over hodet og unnslapp det verste regnet. Da lagene kom tilbake etter pause tok så «Sumpan»-supporterne støtten sin opp et nivå, og plutselig var det full fyr på feltet!
Om det var den ekstra energien fra blussinga som gjorde utslaget vet jeg ikke, men etter at røyken hadde lagt seg tok det kun kort tid før de grønnkledte endelig lyktes med et angrep og ballen endte i nettet til 1-0.
Man kunne kanskje nå vente at supporterne tok enda mer av, men enten hadde de purunge ultrasene innetid rett etter klokka ni, eller så var de livredde for at polisen skulle dukke opp etter bruken av bluss, for de hadde nå forsvunnet, alle som en. Det var dermed en noe mer sedat forsamling som fikk se gjestene fra Järfälla prøve desperat å komme tilbake.
Mens hjemmelaget på papiret ikke hadde stort å spille for i denne serieavslutninga, så lå de tilreisende langt mer utsatt til. Nå vet jeg ikke sikkert hvor mange som rykker ned fra hver avdeling, men det å ligge tredje sist er uansett neppe en særlig trygg plassering. For eventuelle bortesupportere må det derfor ha vært ganske foruroligende at etter scoringen ble det ørlite overtaket hjemmelaget hadde hatt frem til da skrudd opp til å bli en regelrett dominans. Flere mål ble det likevel ikke.
Det vi derimot etter hvert fikk flere av var gule kort. Noen kom som resultat av taklinger, men det var også en hel del av disse som kom som resultat av klaging, knuffing eller sutring. Det var likevel ingen som klarte å pådra seg mer enn ett, og kampen ble dermed fullført med 22 spillere på banen.
Da dommeren etter flere minutters overtid til slutt stoppet kampen kunne dermed Sundbyberg juble for en siste seier i 2023-sesongen, mens jeg hastet avgårde for å rekke en matbutikk i nærheten som stengte klokka ti, før jeg spaserte tilbake til overnattingsstedet mitt for å samle krefter foran et maraton av en fotballørdag som ventet på meg.
Etter en bedre lunsj fredag forlot jeg hjemmekontoret og satte kursen østover for ei värmlandsk helg i breddefotballens tegn. Etter å ha tanket billig bensin på Bjørkelangen, forsert et helt vanvittig regnvær rundt grensa mellom Akershus og Hedmark, og krysset grensa kom jeg fram til Kvarntorps herrgård hvor Tom hadde tipsa meg om at han og Ray skulle tilbringe natta på, og hvor det var rimelige rom så jeg også hadde booka meg inn der. Etter å ha sjekka inn lot jeg bilen stå og hoppa inn hos Tom og satte kursen ned mot sentrum av Forshaga for å se kamp på nivå seks mellom Forshaga og Arvika.
På Ängevi betalte vi oss inn, og kjøpte i samme slengen noen 50/50-lodd før vi gikk en runde rundt på anlegget. Før avspark inntok vi så den store tribuna motsatt fra der vi kom inn og fikk se lagene entre banen fra hver sin kant. (Hjemmelagets garderober var innebygd i tribuna, mens gjestene måtte inn i hockeyhallen for å skifte)
Ute på den flotte gressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, da de etter bare vel fem minutter scoret kveldens første mål. Mens «Forshaga Ultras» (Kun representert med én i dag, så vidt jeg kunne se) gikk amok på stortromma var det dramatiske scener blant andre deler av publikum, da en pjokk plutselig oppdaget at posen hans med Ahlgrens Bilar hadde revnet så det plutselig var godsaker overalt.
Hjemmelaget fortsatte å ha ganske god kontroll ute på gresset, og rødtrøyene slet virkelig med å skape noe, men samtidig virket kampen ganske åpen så lenge ledelsen ikke ble større enn ett mål. Hjemmefansen pustet nok derfor litt ekstra ut da man rett før kampen var halvspilt gikk opp i 2-0.
Gjestene kom etterhvert til et par sjanser av litt varierende størrelse, men det var likevel vertskapet som igjen kunne juble rett før kampuret hadde fullført trekvart runde. Med 3-0 og inne i overtiden begynte jeg å bevege meg mot kiosken. Dette medførte selvsagt at 4-0 kom på vakkert vis før dommeren endelig blåste og sendte lagene i garderoben for en liten omgruppering.
Jeg og Tom var på vei til kiosken, og etter å ha forsert en gjeng høyst ubestemte ballgutter fikk jeg tak i en deilig forfriskende is. Det ble gjennomført trekning i lotteriet (Ingen av oss vant), og så ble kampen igjen satt i gang.
Vel tjue minutter inn i andre omgang trodde Forshaga de hadde scoret, men av nokså uforståelige grunner ble det istedet blåst frispark utover. Her tror jeg Arvika var heldige, men like heldige var de ikke noen minutter senere da 5-0 faktisk ble satt inn.
Langt inn i overtiden kom så også 6-0, og da gadd ikke dommeren mer, og blåste umiddelbart av, så spillerne kunne takke hverandre for kampen. Ray hadde nå også dukket opp fra den kampen han hadde vært på, så vi stakk ned til byen og fant oss ei sjappe å spise litt på før vi returnerte til herregården for å ta kveld og lade opp til morgendagens kamper.
