Haugesund - Tromsø 1-2

Mandag morgen i Bergen, og etter å ha plukket opp Martin på flyplassen der ble kursen satt sørover langs E39 i et veldig vestlandsk vær. Inn mot sildabyen begynte det å lette litt, men vi ble fortsatt våte i håret da vi forlot bilen og la ut på en liten byvandring. Etter å ha fått i oss litt mat og sosialisert litt med noen fler rødhvite ble kursen satt mot byens stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Haugesund og Tromsø.

Siden i fjor hadde vi fått nytt bortefelt i motsatt ende av banen, og jeg var derfor ganske spent på været da det i utgangspunktet ikke var noe tak her. Gleden var derfor stor da jeg så at det faktisk var et lite tak bakerst på feltet, så om det ble for fuktig kunne man gjemme seg under der. Apropos fukt, litt komisk å se at det i en ganske så vasstrukken atmosfære likevel blir kjørt vanningsanlegg før kamp på det mye omtalte hybridgresset i Haugesund!

Med noenogtredve TIL-hengere på plass på bortefeltet, og liten eller ingen koordinasjon ble det i dag mest flagging og betydelig mindre rop og synging. Noen taktfaste «Eya TIL» kom det, men siden «Gutan» i første omgang angrep i motsatt ende av banen ble det heller ikke allverden av dette. Heldigvis hadde det i det minste så godt som sluttet å regne.

Etter 18 minutter av kampen fikk vi så en corner. Da jeg så Kent-Are Antonsen gikk ut for å slå den tenkte jeg straks på mitt første kampbesøk i Haugesund, og ropte så høyt at det iallfall hørtes godt på TV-sendinga «Kent-Are! 2015!» før han slo corneren. Noen reprise av 2015 ble det ikke, men ballen endte til slutt opp hos Jostein Gundersen som fikk ekspedert den i mål. 0-1, og stor jubel på bortefeltet!

Dessverre var vi ikke så veldig lenge i paradis. I det 32. minutt fikk Bruno Leite se en halvdårlig klarering komme trillende rett mot seg. Han fyrte løs, og ballen satt utagbart i nettet til 1-1. Et ørlite håp ble tent da dommeren holdt seg til øret og drøyde litt før han lot spillet bli satt i gang igjen, men VAR-rommet hadde ikke funnet noe å gripe inn mot denne gangen.

Etter pause fortsatte vi fra tribuneplass å prøve å støtte våre helter, og alt etter fire minutter fikk de for anledningen svartkledde igjen hjørnespark, og nå altså rett foran oss. Igjen gikk Kent-Are ut for å slå inn ballen, og igjen ble ballen ekspedert i nota, denne gangen av Anders Jenssen! Drømte jeg? Her har jeg stått hele våren og klaget for at vi ikke klarer å ta ordentlige cornere, og nå hadde vi plutselig scoret på to? Kan man søke NFF om at uansett hvem vi spiller mot får vi ta cornerne i Haugesund?

Resten av kampen ble en tung affære. TIL-spillerne kjempet som løver, fikk masse juling, det gikk masse tid, det ble spilt kjempemasse tilleggstid, men da dommeren til slutt blåste av kampen var det vi som sammen med spillerne kunne juble for å ha snudd fjorårets tapende resultat til en seier i år!

Hjemturen etter kampen ble dermed en mye lystigere affære enn i fjor, og det ikke bare fordi Martin ikke hadde magesjau i år.