Fredagskveld og tid for litt groundhopping igjen. Jeg satte kursen sørover mot Ski, plukka opp Christian som skulle være med, og krysset under Oslofjorden til Hurum. Etter en liten omvei fant vi fram til stadion i Sætre, hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Sætre IF Graabein/Tofte Fremad og Glassverket.
Det var svært folksomt her, og jeg må si at det er ikke ofte man ser parkeringsvakter i aksjon på en kamp på nivå seks. Jeg ble vinket inn på den lille kunstgressbanen ved siden av selve stadion, og parkerte der. På vei mot banen så jeg et skilt hvor det ble lovet kjempegode vafler i kiosken, så det var med en viss forventning jeg gikk bortover og tok anlegget i nærmere øyensyn. Her var en relativt fersk kunstgressmatte lagt over det som en gang hadde vært en gressbane som var beryktet for å være vasstrukken, det var en knaus med god utsikt til banen, og en tribune like ved siden av knausen, rett foran klubbhuset.
Hjemmelaget og dommerne sto fem minutter før annonsert avspark klare ute på banen, mens gjestene fortsatt lot vente på seg. Akkompagnert av den dødsfete klubbsangen basert på en P. Diddy-klassiker dukket bortelaget etterhvert opp, det ble hilst, og så var det kamp! Christian hadde alt vært og inspisert kiosken, og kunne melde at han ikke var veldig imponert over vaflene det hadde blitt skrytt av ved ankomst.
Ute på kunstgresset var det innledningsvis ganske jevnt, og begge lag hadde noen halvsjanser. Virkelig farlig så det dog ikke ut til å være før hjemmelaget like etter at vi passerte 14 spilte minutter klarte å få ballen i mål. Speaker tok helt av, og det sto 1-0 tross at Glassverket hevdet det hadde vært offside. (Jeg var uenig med dem og mener dommer gjorde rett her.)
Det tok ikke mange minutter før de lillakledde hadde kvittert, og med 17:10 på min stoppeklokke sto det 1-1. Skulle scoringene fortsette å komme i dette tempoet kunne det bli en livlig aften!
Tross scoringen til bortelaget, så hadde jeg etter at de tok ledelsen hatt en liten følelse av at hjemmelaget var et lite knepp vassere her, så da de igjen tok ledelsen med et nydelig mål i det 28. minutt føltes det høyst fortjent.
Jeg hadde begynt å bevege meg i retning kiosken da 3-1 kom rett før det var spilt 41 minutter. Stillinga sto seg inn i pausen, og jeg bevegde meg inn til kiosken, hvor køen gikk usannsynlig tregt pga et voldsomt kronglete betalingssystem for de som skulle betale med Vipps. Jeg sikret meg en vaffel og en is, og fikk samtidig se dommertrioen sitte inne i en dommergarderobe som fordret at de tre med NFF-logo på brystet måtte være svært gode venner.
Da kampen igjen startet oppdaget jeg plutselig at jeg hadde glemt å spise isen jeg hadde kjøpt. Dette kunne blitt spennende hadde det tatt litt lengre tid før jeg hadde funnet den i lomma på hettegenseren min. Med stadig tiltagende mengder mygg på årets første varme dag ble det utover i omgangen en god del frustrasjon å spore, og dommeren måtte ved flere anledninger si klart fra om at nå nærmet det seg hans tålegrense. Det var stort sett gjestene som lå under som klagde, men da Graabein fikk det de trodde var 4-1-scoringen annullert for offside viste det seg at også hvitskjortene kunne kjefte og smelle litt.
Utover i omgangen ble det aldri virkelig spennende. Hjemmelaget hadde helt klart bestemt seg for å ri inn den ledelsen de hadde opparbeidet seg, mens gjestene aldri fikk det helt til selv om de utvilsomt ville. Da vi passerte 90 spilte minutter mistenkte jeg derfor at kampen kom til å ende 3-1, men så, langt inn i overtiden fikk Glassverket tildelt et straffespark! Straffeskytteren gjorde jobben, og plutselig sto det 3-2, og det var fortsatt litt tid igjen!
Da nytt avspark ble tatt hadde Glassverket stilt seg i en svært offensiv formasjon, men det gikk bare nesten. Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, så hjemmelagets fans og spillere kunne juble, mens bortelaget ikke fikk noen reprise fra sist jeg så dem, da de utlignet helt på tampen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar