Huringen - Hallingdal 2-2

Fredag ettermiddag, og jeg satte kursen sørover ut av Oslo denne gangen. Ved Drøbak snudde jeg så østover, og krysset under fjorden. Fant meg et sted på Hurum og spiste et nydelig kinamatmåltid før jeg fortsatte rundt halvøya til der Drammensfjorden smalner inn til et trangt sund. Med utsikt ned mot dette sundet fant jeg stadionet til Huringen IF, hvor det var avspark en halvtime senere enn alle andre kamper i divisjonen pga den lange reisa for motstanderne fra Hallingdal.

Et nydelig lite stadion med ei flott tribune (som tilogmed var delvis overbygd), kiosk, samfunnshus, og det meste man kunne ønske seg. Ute på banen varmet lagene opp, og jeg tok plass på tribuna i starten av kampen. Her hørte jeg raskt at han bak meg umulig kunne være født og oppvokst på Hurum, så jeg snudde meg og spurte. Joda, han kom fra Korgen, og han man ikke kunne høre at var helgelending som han snakket med, han var Gruben-ramp.

Kampen startet ganske jevnt, men jeg følte at det kanskje var ørlite fordel hjemmelaget første halvdel av omgangen, og det føltes derfor fortjent da det ble 1-0, selv om scoringen kom på en litt heldig måte. Mål er mål, så når keeper roper at han har den, og det så viser seg at han ikke har den, så blir det baklengs.

Huringen var nok litt heldige som beholdt 1-0-ledelsen helt til pause. Hallingdølene kom til flere store sjanser, først en hvor en som kom alene med keeper avsluttet med stolpe ut, og deretter en corner som etter en visitt hjemme hos egen keeper endte med et fint angrep og skudd i tverrliggeren!

I pausen prøvde jeg å se gjennom telelinsa om det var noe action på Svelviks stadion på andre sida av fjorden, men i kameradisplayet ble det litt for smått til å se noen detaljer. Kamp var det iallfall der også.

Etter pause var det gjestene i hvitt som kom best i gang, og etter 58 minutters spill kom da også utligningen. Hjemmelagets spillere var rasende for et eller annet og omringet dommeren som om vi var på Camp Nou, men etter å ha studert billedserien min av situasjonen flere ganger kan jeg virkelig ikke skjønne hva de mente dommerne burde ha reagert på.

[EDIT: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at sinnet skyldtes at ballen ikke lå stille da frisparket ble tatt.]

Det virket som om Huringen ikke klarte å legge denne situasjonen helt bak seg, og det medvirket nok til at de etter 62 minutter på ny slapp inn et mål. Denne gangen kom det litt ut av et blå med et vakkert langskudd fra 30 meter som både forsvar og keeper bare sto og så på at gikk inn. 1-2

Ikke lenge etterpå jublet bortelaget på nytt, men denne gangen ble jubelen kortvarig da det ble dømt offside, og scoringen ble annullert. Hallingdølene prøvde seg med at ballen var over linja før den ble sparket i nettet, det var den ikke, men den ville faktisk ha havnet der hadde den ikke blitt sparket, så her kan de involverte bare skylde seg selv. Meget god avgjørelse av dommerne.

Det ble nå litt temperatur på banen, tross kaldt vær og sur vind. På et tidspunkt hvor AD2 dømte noe en av spillerne var uenige i ble det såpass med munnhuggeri at dommer måtte gi tilsnakk. Til begge! Sjelden vare, jeg ser ikke helt for meg at Pierluigi Collina noen gang måtte gjøre det til sine assistentdommere.

Huringen hadde etter hvert fått hodet på rett plass igjen etter de to baklengsmålene, og med et kvarter igjen av kampen klarte de endelig å score igjen. Nok en gang var det en dødball, denne gangen et hjørnespark, som ble konvertert til mål.

Like etter hadde hjemmelaget alle tiders sjanse til å avgjøre kampen, også dette på hjørnespark. En utrolig sjansebonanza endte til slutt med innkast!

Begge lag virket litt etter litt mer og mer reddere for å tape enn gira på å vinne, så kampen ebbet ut med lite lys på banen, og ingen fler mål. 2-2 og ett poeng til hver av tabellnaboene.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Varpe - Bøn 2 (1-5)

Etter å ha sett tidenes merkeligste kamp med Varpe som bortelag på forsommeren skulle jeg nå se dem hjemme på Slettmoen. Motstander for dagen var Bøns andrelag, og etter en deilig middagslur satte jeg kursen nordover Riksvei 4. På forhånd hadde jeg ventet et svært enkelt anlegg, og stor var derfor forbauselsen da jeg ved ankomst ikke bare så at de faktisk hadde tribune, men også kiosk. Uvant kost på tiende serienivå!

Etter å ha impregnert meg grundig med myggspray tok jeg plass på tribuna, og fikk etter hvert selskap av litt flere folk. Faktisk var vi et par minutter etter avspark oppimot 15 frammøtte som fikk se gjestene østfra ta grep om kampen mot «Norges dårligste lag» (Varpe står med 0 poeng etter 10 kamper i niendedivisjon) fra start. Etter 13 minutters spill kommer et litt høyt skudd som jeg for å være litt streng mener keeper burde stoppet, men det går «gjennom» fingertuppene hans, og ender i mål. 0-1

Varpe kom etter hvert mer med i kampen, men sjansene lot vente på seg, og tross heiaropene fra døtrene til noen av spillerne var det fortsatt Bøns spillere som virket å ha mest kontroll. Fem minutter før pause utkrystalliserte så denne kontrollen seg i nok en scoring, etter at Varpes keeper gjorde en bra redning, men måtte gi retur.

Tross litt manko på matchballer ble det til slutt pause, og med 0-2 var det god stemning i bortelagets leir.

Andre omgang fortsatte litt som store deler av den første hadde vært: Spillet bølget fram og tilbake, men det ble aldri de helt store sjansene. Etter 68 minutters spill kom så endelig scoringen for hjemmelaget på corner. 1-2 og håp om ny spenning!

Spenningen ble dessverre aldri stor. Gjestene økte igjen ledelsen til to mål etter 72 minutter, og etter 75 minutter kom også 1-4. Da stoppeklokka mi viste 77:20 kom også 1-5 på en merkelig situasjon med en ball som spratt over keeper, og nå var det egentlig bare et spørsmål om å bli ferdige med kampen.

Bøn 2 som hehet slapp seg ned litt, men keeperen hevet seg, så de sjansene Varpe kom til ble stoppet så effektivt at ei på tribuna utbrøt «Han keeperen irriterer meg!». Til lyden av hyling fra den fem uker gamle yngstemann på tribuna (Foruten denne kampen hadde han tidligere vært på en kamp til på stadion der, samt på Norway Cup. Imponerende merittliste tross ung alder!) ebbet det ut uten flere scoringer, og hjemmelaget måtte dermed fortsette inn i tidlighøsten uten poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Vålerenga (3) - Grorud 3 (4-1)

Etter en slapp tirsdag som endte med at jeg sto over å dra på kamp tok jeg onsdag turen til Valle Hovin. Etter å ha kommet meg til Helsfyr trasket jeg opp gata «Innspurten», mot Intility Arena. Denne gangen droppa jeg å gå inn der, og fortsatte. Heller ikke Vallhall var målet mitt denne gangen, men derimot kunstgressbanen Valle Hovin KG, hvor det var duket for sjettedivisjonskamp mellom A-laget til Vålerenga Fotball (Som ikke må forveksles med A-laget til Vålerenga Fotball Elite), og tredjelaget til Grorud. Siden Vålerenga Fotball Elite har to seniorlag, så kan man si at A-laget til Vålerenga Fotball er Vålerenga Allianseidrettslags tredjelag, så i praksis var det to tredjelag som skulle møtes.

Kom fram akkurat i tide til avspark, og fikk se hjemmelaget ta initiativet i kampen svært raskt, og før det var spilt fire minutter kom 1-0. (Og da hadde de alt brent en MEGAsjanse)

Gjestenes første virkelig gode mulighet kom etter litt over 18 minutters spill, og vi var flere som trodde det ble scoring. Da jeg plutselig så at keeper hadde ballen begynte jeg å stusse, og etter å ha konferert med en av Groruds reserver fikk jeg bekreftet at vi hadde latt oss lure, og at skuddet hadde endt utenfor.

De kongeblå fortsatte å være det beste laget, og det kom en rekke mer eller mindre gode sjanser. Etter 35 minutter fikk vi servert noe som virket som en fantastisk god redning fra gjestenes keeper. Etter å ha studert videoen min har jeg konkludert med at jeg gjerne skulle sett en hawkeye-analyse av situasjonen, for keeperens hånd ser ut til å være et godt stykke inne i målet!

Ettersom dette ikke ble mål måtte vi vente helt til det var spilt 42 minutter før det kom flere scoringer, og nå var det et hjørnespark som førte til mål. 2-0

Da dommeren blåste pause ålte jeg meg ned igjen fra skulpturtårnet «Med skogen i sikte» som jeg på mystisk vis hadde kommet meg opp i, og tok igjen plass bak det nordvestlige målet for å fotografere litt til før det ble alt for mørkt. Da spillerne igjen tok plass kom en av dem bort og hilste på meg, og jaggu viste det seg ikke at det var en gammel Stålkam.-junior som hadde forvillet seg til Vålerenga!

Bare to minutter inn i andre omgang kom neste scoring, og denne gangen var det de gule fra randen av Lillomarka som kunne juble. Et noe nølende forsvar på Vålerengas høyreside gjorde at jeg egentlig ikke skjønte at det var en målsjanse før han som tråkla seg gjennom hadde avslutta i mål. 2-1, og kanskje ny spenning i kampen?

Stoppeklokka mi viste 65:40 da et langt innkast etter et par trekk i feltet foran Grorud-keeperen endte med scoring, og hjemmelaget igjen hadde poengene halvveis ned i lomma.  Like etter dette dukket det opp en som viste seg å være innehaveren av den fremragende bloggen og instagramkontoen nordicstadiums, så da hadde jeg svært hyggelig selskap resten av kampen. Også @virrevirrevapp fra twitter kom og sa hei etter han var byttet ut, så det ble riktig så hyggelig bak dødlinja.

At  jeg hadde fått selskap var ganske bra, for det som skjedde ute på banen var ikke så innmari underholdende lenger, og da hjemmelaget gikk opp i 4-1 med et knapt kvarter igjen å spille ble det enda mindre spennende.

Kampen ebbet etter noen minutters overtid ut med en velfortjent 4-1-seier. Jeg tuslet igjen til Helsfyr, og tok bussen hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Kløfta - FuVo 2-3

På vei hjem fra kveldens første kamp kjente jeg at jeg var usigelig sulten, og begynte på vei vestover E16 å tenke på hvor jeg kunne skaffe meg noe mat. Plutselig gikk det et lys opp for meg: Kløfta har kiosk på stadion, og de spiller hjemmekamp mot Funnefoss/Vormsund!

Ankom dermed Bakkedalen stadion (denne gangen uten enorme snøskavler rundt) like før pause, og stimet rett bort til kiosken og bestilte en vaffel og en toast. (Vaffelen var god, toasten var ikke gjennomvarm), før jeg lokaliserte Lokalfotballen-Espen og prata sjit med ham hele pausen.

Koser meg på ball med @MariusHelgaa. pic.twitter.com/sxLdLyPXnb

— Lokalfotballen (@Lokalfotballen) August 12, 2019

Det sto fortsatt 0-0 til pause, og jeg fikk vite at jeg ikke hadde gått glipp av stort ved ikke å se første omgang, så da var det bare å glede seg til den andre halvdelen av kampen. Tabellsituasjonen var slik at FuVo driver og kjemper med Skedsmo om opprykksplassen, så hver kamp er litt vinn eller forsvinn for dem. Kløfta på sin side, har lite annet enn ære å spille for, da de to i teten har fått en solid luke, så de kan bare kjempe om tredjeplassen.

Ære eller opprykk, det var hjemmelaget som kom friskest i gang etter hvilen, og like før kvarteret var spilt smalt det. En av de Juventus-stripete ble felt og det ble blåst straffespark. Straffen ble satt i mål, og plutselig var ting blitt noe kritisk for gjestene fra Opakermoen!

Om 1-0 var kritisk, så ble ikke ting noe bedre da 2-0 kom bare minutter senere! Hva nå, FuVo?

Kløfta fortsatte å presse på, og jeg er sikker på at Skedsmo-spillerne som var til stede satt på tribuna med brede glis, men ti minutter før full tid stivnet nok glisene noe. Kim Brenna som «alltid» scorer gjorde ikke slik han pleier, men la inn til en lagkamerat, og plutselig sto det 2-1.

Når så en av Kløftas midtstoppere måtte byttes ut fordi han skulle på jobb (Fjerdedivisjon er tross alt ikke toppfotball) ble det plutselig mer usikkkert bak hos hjemmelaget. Før vi visste ordet av det gjorde Brenna slik han pleier, og det var utlignet!

På overtid skjedde så det all hjemmefansen, og også de med hjertet hos Skedsmo FK ikke ville skulle skje. Et innlegg traff panna til en FuVo-spiller, og vips så var kampen snudd til 2-3. For en sensasjon!

Etter totalt over 8 minutter overtid blåste dommeren endelig av, og FuVo kunne juble for en sliteseier av de sjeldne. Lørdagens kamp mot Skedsmo blir utrolig spennende!

Flere bilder (dessverre noe grøtete pga vanskelige lysforhold) fra kampen kan du se på facebook.

Fenstad SK - Kurland 2 (7-0)

Etter et høytidelig spilleoppdrag på Universitetsplassen ble kursen satt mot et helt nytt område for meg, nemlig den nordvestlige fliken av Nes kommune på Romerike. Her ligger grenda Brårud, hvor Fenstad SK holder til (Fenstad FK holder derimot til på motsatt side av elva). På idylliske Vestsiden stadion var det duket for niendedivisjonskamp mot Kurlands andrelag.

Da jeg kom fram vel tjue minutter før avspark var det masse folk i blå trøyer som varmet opp, men bortelaget så jeg lite til. Da vi hadde fem minutter igjen til kampen skulle starte hadde det kommet 6 rødtrøyer, så jeg ble ikke så rent lite overrasket da jeg så at gjestene faktisk hadde et par mann i oppvarming i tillegg til 11 på banen da dommeren blåste i gang.

Hjemmelaget fikk fordel av frisk medvind i første omgang, og etter knapt ti minutter benyttet de seg av denne fordelen til å gå opp i 1-0. Dette var langt fra ufortjent, selv om den største sjansen i kampen fram til da var det gjestene som hadde stått for.

Det tok deretter bare et par minutter før også 2-0 kom, og dommer sto på at dette var scoring, til tross for gjestenes ivrige protester fordi de mente det burde vært dømt offside.

Etter dette skulle det bli svært langt mellom Kurlands sjanser. FSK sto for det aller meste som skjedde, og det ante meg at det neppe ble borteseier i denne kampen. Ikke lenge etter at jeg hadde observert en situasjon som fikk meg til å stille det eksistensielle spørsmålet «Er det en skuddfinte dersom du uforvarende bommer på ballen, og motstander blir mer forvirret av det enn du blir selv?» kom så 3-0, en stilling som sto seg helt til pause.

Det var kiosk med is og brus på stadion, men jeg trengte egentlig noe mer håndfast, så jeg sto over servering her.

Andre omgang startet etter en kort pause, og jeg var svært spent på om gjestene ville klare å utnytte medvinden de nå skulle spille i. Det var lite som tydet på at de skulle det, og etter et drøyt kvarters spill kom da også 4-0 etter et skudd som fikk en lagkamerat av målscoreren til å utbryte «Sleivspark!»

5-0 kom 3 minutter senere, og med 20 minutter igjen av kampen ble også 6-0 satt inn etter en retur (på en helt kurant redning).

Etter at hjemmelaget scoret 7-0 etter 82 minutters spill var nok det mest interessante som skjedde resten av kampen at den britiske dommeren mistet notisboka si og gikk på ræv midt i en kontring.

Kampen endte 7-0, og jeg satte kursen over Vorma for å se meg litt rundt der også. Jeg hadde egentlig tenkt meg hjem, men ble plutselig så sulten at jeg fant ut at jeg heller kunne teste tilbudet i kiosken til Kløfta, der det var fjerdedivisjonskamp.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på facebook.

Rosenborg - Tromsø 5-2

Etter gårdagens 5-2-kamp i Våler var jeg ganske sikker på at jeg ikke kom til å få se flere 5-2-kamper denne helga da jeg i øsende regn satte kursen nordover fra Rena hvor jeg hadde overnattet.

Ankom Trondheim, parkerte bak Lerkendal og tok bussen inn til sentrum for å møte de 5+2 andre TIL-supporterne på 5 minus 2 Lions.  Her spiste jeg 5 sopp og baconstrimler, og 2 pølser, rösti og egg.

Etter en stemningsfylt minibusstur ut til stadion hvor det minst var 52 personer på bortefeltet, rigga vi opp flagg og gjorde oss klare til kamp.

Selve kampen er det ikke stort å fortelle om. Robert Taylor scora på returen etter en straffe, mens Morten Gamst Pedersen scora et frisparkmål verdt å skrive hjem om. Ellers scora en vestkantgutt, en sogning og en trønder med fortid i TIL. Dere får selv regne sammen hva stillinga ble.

Kent Are Antonsen kom etter kampslutt opp på tribuna og ga trøya si med nummer 5 minus 2 på til en fan, masse kudos til ham for det!

Jeg satte kursen sørover igjen, med en stor boks Ricola for å pleie min såre hals. Etter under 5+2 timers kjøring kunne jeg svinge innom kebabens svar på McD og BK for en sårt etterlengtet matbit.

Vaaler - Grinder 5-2

For å få sett mitt kjære TIL denne helga hadde jeg lagt opp en noe alternativ reiserute til Trondheim, så fredag ettermiddag satte jeg kursen ut av Oslo med Glåmdalen som destinasjon. Var tidlig ute, så la inn noen omveier hvor jeg blant annet møtte en flokk Hereford-kveg på utmarksbeite.

Vel framme i Våler i Solør fant jeg et fantastisk vakkert anlegg, men en bane som lå litt nedsenket i forhold til terrenget rundt, så man hadde høyde rundt hele. Det var snakk om å skifte til kunstgress, men heldigvis har ikke klubben økonomi til den investeringa nå. Håper naturgresset får være der i mange år, selv om det kanskje ikke var Wembley-kvalitet på matta. Dagens motstander var Grinder, fra litt lenger ned i dalen, og det var et på papiret rått parti som ventet gjestene. Ikke nok med at de bare har tatt tre poeng til nå denne sesongen, til dagens kamp kom de helt uten innbyttere!

Etter å ha hørt klubbsangen (Som var over middels lik sangen til et annet VIF) på repeat i over en time startet endelig kampen, og det skulle bare ta tre minutter før hjemmelaget tok ledelsen, og en kjepphøy publikummer utbasunerte «Det blir mer!»

Før ti minutter var spilt fikk en av de hvitkledde en stygg smell i ankelen. Normalt ville han nok blitt byttet ut der og da, men siden de ikke hadde noen innbyttere med seg haltet han videre. Ugunstig!

Hjemmelaget fortsatte å dominere ute på banen, og det var svært fortjent da 2-0 kom etter 21 minutter.

Grinder kom etter hvert også til noen sjanser, og Vaalers keeper gjorde en svært god prestasjon da det som så ut som et dårlig innlegg viste seg å være en veldig god lobb. Han rakk akkurat å rygge bak i tide til å få fingertuppene på ballen og vippe den over tverra til corner.

Etter en kort drikkepause (Noe som forundra meg litt, ettersom det ikke var spesielt varmt, og sola også hadde forsvunnet bak en sky) gikk det svært kort tid før vi igjen fikk scoring til hjemmelaget. 3-0, og jeg begynte å skjønne at det ikke var snakk OM det ble seier, men hvor stor den ville bli.

Jeg hadde knapt rukket å tenke dette, før Grinder fikk frispark et stykke inn på Vaalers banehalvdel. Frisparket ble fint slått inn, tatt ned, vendt rundt, og skutt i mål! 3-1 og nytt liv i kampen.

Etter 42 minutter kom så 3-2, og denne gangen var det et straffespark som ga gjestene mål. Ei dame på tribuna ropte «Kom igjen, nå går vi for 3-3 til pause!».

På overtid av første omgang fikk vi faktisk den sjette scoringa, og nå var det fortjent nok hjemmelaget som økte til 4-2, da et frimark ble lobbet inn i feltet og satt i mål. 4-2 i målprotokollen, og kanskje 12-2 i sjanseprotokollen (Og da har jeg ikke regnet med straffesparket!).

Etter å ha fått påspandert en svært god vaffel i kiosken var det med store forventninger jeg tok plass for å se andre omgang. Ville vi få like mye liv som i første?

Spoiler alert: Det fikk vi ikke. Han som fikk seg en smell i ankelen stilte ikke på banen etter pause, så gjestene var dermed redusert til ti mann, og dermed ble den lilla dominansen enda større enn den hadde vært før hvilen. At det ikke kom flere scoringer på lang lang tid skyldes dels et greit Grinder-forsvar, og dels et ineffektivt og litt giddalaust Vaaler-angrep.

Det eneste av betydning som skjedde de første 35 minuttene av andre omgang var at det ble mer og mer mygg, samt at det kom et par regndråper, men heldigvis ikke mer enn at jeg ikke trengte å hente paraplyen som jeg for en gangs skyld hadde latt ligge i bilen. Det jeg derimot må huske til neste breddekamp er å kjøpe mer myggspray, for det ble jeg nesten tom for.

Mot slutten av kampen ble det mer og mer slurv på banen, og etter 83 minutter pådro Grinder seg et straffespark etter et av de utallige hjørnesparkene hjemmelaget fikk.

Vaalers eksekutør gjorde ingen feil, og hamret straffen inn til 5-2.

Slurvet fortsatte, og for en av Grinders spillere ble det etter 90 minutter nok. Han sa til dommeren at nå kunne han like godt blåse av hvis han ikke skulle blåse på sånne taklinger, og da det umiddelbart kom nok en ny sen takling det ikke ble blåst for forlot han banen i protest.

Det ble ikke flere scoringer, Grinder står fortsatt med 3 poeng, og jeg satte turen videre nordover Østerdalen, før jeg dagen etter fortsatte til Trondheim.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.