Vålerenga (3) - Grorud 3 (4-1)

Etter en slapp tirsdag som endte med at jeg sto over å dra på kamp tok jeg onsdag turen til Valle Hovin. Etter å ha kommet meg til Helsfyr trasket jeg opp gata «Innspurten», mot Intility Arena. Denne gangen droppa jeg å gå inn der, og fortsatte. Heller ikke Vallhall var målet mitt denne gangen, men derimot kunstgressbanen Valle Hovin KG, hvor det var duket for sjettedivisjonskamp mellom A-laget til Vålerenga Fotball (Som ikke må forveksles med A-laget til Vålerenga Fotball Elite), og tredjelaget til Grorud. Siden Vålerenga Fotball Elite har to seniorlag, så kan man si at A-laget til Vålerenga Fotball er Vålerenga Allianseidrettslags tredjelag, så i praksis var det to tredjelag som skulle møtes.

Kom fram akkurat i tide til avspark, og fikk se hjemmelaget ta initiativet i kampen svært raskt, og før det var spilt fire minutter kom 1-0. (Og da hadde de alt brent en MEGAsjanse)

Gjestenes første virkelig gode mulighet kom etter litt over 18 minutters spill, og vi var flere som trodde det ble scoring. Da jeg plutselig så at keeper hadde ballen begynte jeg å stusse, og etter å ha konferert med en av Groruds reserver fikk jeg bekreftet at vi hadde latt oss lure, og at skuddet hadde endt utenfor.

De kongeblå fortsatte å være det beste laget, og det kom en rekke mer eller mindre gode sjanser. Etter 35 minutter fikk vi servert noe som virket som en fantastisk god redning fra gjestenes keeper. Etter å ha studert videoen min har jeg konkludert med at jeg gjerne skulle sett en hawkeye-analyse av situasjonen, for keeperens hånd ser ut til å være et godt stykke inne i målet!

Ettersom dette ikke ble mål måtte vi vente helt til det var spilt 42 minutter før det kom flere scoringer, og nå var det et hjørnespark som førte til mål. 2-0

Da dommeren blåste pause ålte jeg meg ned igjen fra skulpturtårnet «Med skogen i sikte» som jeg på mystisk vis hadde kommet meg opp i, og tok igjen plass bak det nordvestlige målet for å fotografere litt til før det ble alt for mørkt. Da spillerne igjen tok plass kom en av dem bort og hilste på meg, og jaggu viste det seg ikke at det var en gammel Stålkam.-junior som hadde forvillet seg til Vålerenga!

Bare to minutter inn i andre omgang kom neste scoring, og denne gangen var det de gule fra randen av Lillomarka som kunne juble. Et noe nølende forsvar på Vålerengas høyreside gjorde at jeg egentlig ikke skjønte at det var en målsjanse før han som tråkla seg gjennom hadde avslutta i mål. 2-1, og kanskje ny spenning i kampen?

Stoppeklokka mi viste 65:40 da et langt innkast etter et par trekk i feltet foran Grorud-keeperen endte med scoring, og hjemmelaget igjen hadde poengene halvveis ned i lomma.  Like etter dette dukket det opp en som viste seg å være innehaveren av den fremragende bloggen og instagramkontoen nordicstadiums, så da hadde jeg svært hyggelig selskap resten av kampen. Også @virrevirrevapp fra twitter kom og sa hei etter han var byttet ut, så det ble riktig så hyggelig bak dødlinja.

At  jeg hadde fått selskap var ganske bra, for det som skjedde ute på banen var ikke så innmari underholdende lenger, og da hjemmelaget gikk opp i 4-1 med et knapt kvarter igjen å spille ble det enda mindre spennende.

Kampen ebbet etter noen minutters overtid ut med en velfortjent 4-1-seier. Jeg tuslet igjen til Helsfyr, og tok bussen hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.